Emmanuel Macron og den grå emminense Jacques Attali

Attali (til venstre) og Macron

Av Valentin Katasonov

Denne uken vil Frankrike være i sentrum for verdens oppmerksomhet: Den andre runden av presidentvalget i Den femte republikk vil holdes den 7. mai. Det vil vise hvem som blir ny fransk president.

Jeg kommer ikke til å fortelle igjen om vendepunktene i tiden før valgkampen, som startet i 2014. Jeg merker bare at det påminnet om et skuespill. Skuespillerne endret seg raskt på scenen. For det første trakk Nicolas Sarkozy seg som kandidat, og senere gjorde den nåværende presidenten i Frankrike, François Hollande, det samme.

Det er bemerkelsesverdig at de kunngjorde sin beslutning like etter at det var kjent at Donald Trump vant valget. [De var redd] denne anti-globalistiske og russisk-orienterte amerikanske politikeren (i hvert fall da valget ble holdt i november 2016), og ønsket å skape et motvekt ved hjelp av en fransk politiker som sterkt ville støtte globalisme og være konsekvent russofobisk. Men hverken Holland eller Sarkozy var i stand til å spille denne rollen.

Forfatterne av dette manuskriptet gjorde noen endringer i skuespillet, og akkurat da dukket Emmanuel opp i midt i søkelyset hos franske media og verdenspressen. Noen eksperter antyder at individer som kontrollerte den franske oppvarmingen til valgkampanjen bak kulissene, gjorde denne omstillingen på stående fot, som om det var en slags «improvisasjon». På den ene side, kan vi være enige med det, på den andre siden kan vi ikke. Helt til slutten av i fjor, var Macron en «erstatning», men han var den første på listen over erstatninger. Det er velkjent at erstatningene vanligvis utarbeides på forhånd i «demokratiske» Europa. Det er også godt kjent at forberedelsen av Macron startet for ti år siden. Jeg kommer ikke til å gjenta kjente fakta, men bare vær oppmerksom på to saker:

For det første, klarte Macron å komme inn på listen over erstatnings-kandidater takket være den berømte aktivisten Jacques Attali. Her må jeg komme med noen detaljer. Jeg har fulgt denne personen i cirka 25 år.

I 1993 mottok jeg et brev fra ham. Her er bakgrunnen for dette brevet: I 1991, da den kalde krigen endte og Sovjetunionen og den sosialistiske leiren falt fra hverandre, krevde Vesten en ny internasjonal finansinstitusjon som kunne bidra til å «utvikle» en ny økonomisk sone.

Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) ble denne institusjonen. Jacques Attali ble utnevnt til bankens president. Han bestemte seg for å danne et råd for EBRD, som skulle bestå av eksperter fra Europa og Russland. Russlands regjering hadde flere tjenestemenn fra den sovjetiske perioden som kjente meg som spesialist i internasjonale økonomiske og globale spørsmål, og nominerte meg til rådet.

Jacques Attali, i brevet, spurte meg om å bli med i rådet. Senere ble EBRD konfrontert med et «vaktskifte». Det var en stor skandale bak kulissene, og Jacques Attali ble anklaget for å «misbruke embedet». Anklagen var at han bygget et for luksuriøst kontor i sentrum av London. [Jeg] besøkte kontoret på 1 Exchange Square mange ganger. Det var ikke noe spesielt med dette kontoret, i Moskva har vi mye mer luksuriøse banker. Til slutt, som rådgiver, måtte jeg snakke med en annen president – Jacques de Larosiere (før han ble leder av Frankrikes nasjonalbank, administrerende direktør i Det internasjonale pengefondet og så videre). Men dette er en avsporing.

Når det gjelder Jacques Attali, måtte jeg gjøre henvendelser: høytstående frimurer, rådgiver for franske presidenter, noe som begynte med François Mitterrand, ideologisk er han globalist, en sionisme-orientert politiker, et «forbindelsesledd» mellom presidentpalasset og den parisiske Rothschild-banken, futuristisk forfatter og så videre. Bortsett fra skandalen om «misbruk av embedet i EBRD», har det vært andre skandaler rundt Jacques Attali. Imidlertid klarte Jacques Attali å hente seg inn hver gang og fortsatte sitt politiske engasjement, sine skriverier og sin forretningsvirksomhet. Han har mange fiender, men han har også beskyttere. I begynnelsen var hans beskyttere den franske Rothschild-banken.

Informasjonen (for det meste verbalt) som jeg samlet om Jacques Attali, gjør det mulig å konkludere: denne Jacques er «en Frankrikes grå eminense«. Han er som Henry Kissinger i USA. Kissinger vil være 94 år gammel snart, mens Jacques Attali (født 1942) ser mye yngre ut i sammenligning med ham, og kan være «Frankrikes grå eminense» i lang tid framover.

Jeg kommer ikke til å snakke om Jacques Attali i detalj. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at Jacques Attali ikke bare fant Macron, men også «fulgte» ham uten å miste ham av syne i ti år. Hvis du er i tvil, bare se: Da resultatet av avstemningen etter første runde ble kunngjort, feiret Emmanuel Macron og Jacques Attali det med å drikke champagne sammen. Det er ingen tvil: Hvis Macron blir president i Élysée-palasset i fem år, vil Jacques Attali ikke forlate sin protegé en eneste dag. Stillingen som «grå eminense» gjør det mulig.

For det andre, mener man at de franske Rothschild-ene utnevnte Emmanuel som et «reserve» for presidentembedet takket være Jacques Attalis anbefalinger. De franske Rothschildene har imidlertid ikke myndighet til å godkjenne kandidater for presidentvalget. De kan bare betraktes som «regionalkomiteen» for internasjonal finans. Sentralkomiteen er Bilderberg-klubben. Jeg håper at jeg ikke trenger å forklare hvordan disse årlige møtene til mektige mennesker ser ut (finansfolk, forretningsmenn, statsoverhoder, politikere, intellektuelle, og sjefene for massemedia). Jeg bare minner deg på om at mange av Rothschild-ene (inkludert David Rothschild som er leder av Rothschild-gruppen som kontrollerer Rothschilds banker i London, Paris, Sveits) og «den grå eminense» Jacques Attali, er aktive deltakere på dette internasjonale møtet.

I 2014 ble «vår helt» Emmanuel Macron invitert til møtet med Bilderberg-klubben. Vær oppmerksom på at det var seks deltakere fra Frankrike på det møtet. Emmanuel ble introdusert som assisterende rådgiver i den franske presidentadministrasjonen, Élysée-palasset. Sammenlignet med franske «ess» og «konger» så Macron ut som «knekt». Folk som var klar over det, visste at det ikke bare var en tilfeldighet han var der.

Og i begynnelsen av 2017 begynte «vår knekt» å bli «konge» takket være massemedia. Og etter andre runde, kan han bli «esset». Det er verdt å si at Macron ikke bare er det mektige franske folks foretrukne kandidat. Det var bare seks franskmenn på dette møtet. Og det var 35 amerikanere og cirka hundre europeere. Så det er ikke en overraskelse at Macron ikke skjuler sin sympati for USA. Noen kom med en vits og kalte til og med presidentkandidaten «Emmanuel Clinton».

Jeg anbefaler folk som har ansvaret for prognoser på mellomlang sikt å lære listen over deltakerne på Bilderberg-møtene (de var ikke tilgjengelige før, men har vært stort sett åpne de siste par årene). Neste møte i Bilderberg-klubben holdes i begynnelsen av juni. Stedet møtet holdes er hemmelig.

Men hvis vi kan tro på den siste lekkasjen av informasjon, vil møtet være i USA, i delstaten California, på et sted som heter Sierra Pines Resort.


Valentin Katasonov er professor i økonomi og medlem av Det russiske akademiet for økonomisk vitenskap og næringsliv.


http://katehon.com/article/grey-eminence-france-macron-and-international-finance-meetings

Advertisements