Hvordan de bruker Gene Sharps kuppmanual mot den venezuelanske revolusjonen

Som alltid i Venezuela: bolivariansk, chavista ≈ sosialistisk.

Av Érika Ortega Sanoja

President Nicolás Maduros regjering insisterer på at det er et kupp i gang mot den. Den hevder at det er oppmuntret fra Washington og gjennomføres av politiske aktører fra opposisjonen som ikke ønsker virkelige valg. De ønsker å komme til makten ved hjelp av utenomparlamentariske metoder, fordi grunnloven hindrer dem fra å gjøre hva de egentlig ønsker: rive i stykker den demokratiske og sosiale rettsstaten etablert av grunnloven og commandante Hugo Chávez, bygget på folkemakt.

For dette formålet, fremmer USA og deres allierte i Venezuela den terroristvolden som i dag viser seg i landet.

Hvis vi ønsker å se på hvordan de har skapt en opptrapping i løpet av de siste dagene, må vi gå tilbake til den tiden da opposisjonen vant de fleste av setene i nasjonalforsamlingen, den 6. desember 2015. Dette slaget vunnet av kontrarevolusjon var basert på en dyp, systematisk krig mot den venezuelanske økonomien. Krigen var ikke ulik den som ble ført i Chile mot Salvador Allende. Dermed klarte opposisjonen å dra nytte av misnøyen i befolkningen.

Henry Ramos tok over stillingen som ordstyrer i nasjonalforsamlingen den 5. januar 2016. Han hevdet straks, på riksdekkende radio og fjernsyn, at hans viktigste oppgave var å sparke Maduro fra presidentembedet.

Det sier seg selv at opposisjonen ikke hadde fått dette lovgivende flertallet i en rettferdig kamp. Dette vises av telefonsamtaler avslørt av regjerings-tilhengere. I samtalene, blir tjenestemenn fra delstatsregjeringen i Amazonas-provinsen overhørt mens de forhandler om et angivelig kjøp av stemmer, som er ulovlig i følge valgloven i Venezuela.

Disse opptakene ble presentert disse til media og til høyesteretts valgkommisjon (TSJ), som befalte nasjonalforsamlingens ledere til å avstå fra å ta de 4 kandidatene i ed. Disse var 3 fra opposisjonen og én fra den revolusjonære parlamentariske blokken.

Kamp mellom krefter?

Ledelsen ignorerte disse ordrene utstedt av Høyesterett, og torsdag den 28. juli 2016, ble de 3 opposisjonelle tatt i ed. Dermed begynte den lovgivende forsamlingen en rekke utfordringer mot andre nasjonale offentlige myndigheter.

Folk som ikke bor i Venezuela, bør vite at her er fem maktsentre: For det første, den utøvende, ledet av statsoverhodet og regjeringen, som også fungerer som øverstkommanderende for de bolivarianske nasjonale væpnede styrkene. Det finnes også: den lovgivende myndigheten, valgmyndigheten, rettsvesenet og ombudene (som igjen består av riksadvokaten, riksrevisoren og riksombudsmannen).

Opposisjonen i nasjonalforsamlingen har konfrontert alle andre nasjonale myndigheter. Mediene har rapportert dette som et «kamp mellom krefter», men i virkeligheten, frem til slutten av mars 2017 var det den lovgivende forsamlingen mot resten.

I midten av 2016, erklærte Høyesterett at forsamlingen, på grunn av dens motvilje mot å følge Høyesteretts avgjørelser, var i forakt for retten. Det var derfor hver lov som ble presentert av opposisjonen i forsamlingen ble erklært ugyldig, fordi det stammer fra en avstemning av folk som hadde tilranet seg setet med alvorlig valgfusk.

Høyrekreftene i verden fremhevet dette som en påstått «offentlige myndigheters mangel på uavhengighet», og selv en «en myndighet stjeler en annens makt.»

Rundebordsforhandlingene hjalp regjeringen til å få opposisjonen til å sette seg ned for å diskutere viktige saker, med megling fra tidligere presidenter fra andre land i regionen.

Det ble gjort fremgang i begynnelsen, men så nektet ekstremistiske faktorer i opposisjonen å fortsette dialogen, og den kollapset med støtte fra eksterne faktorer. Denne utviklingen gavnet Luis Almagro, som er generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater og som fungerer som en nikkedukke for USA. Uruguayaneren, nå avvist selv av hans landsmann, tidligere president i Uruguay Pepe Mujica, møtte demokratiske og republikanske senatorer i USA, høylydte og utilslørte lobbyister for kontrarevolusjon, for å motta instruksjoner.

Presidentvalget i USA reduserte presset på Venezuela, på bakgrunn av valget av Donald Trump. Opposisjonskoalisjonen hadde tidligere støttet Hillary Clinton i hennes aksjoner mot regjeringen i Venezuela. De var ikke like sikker på å få samme støtte med den nye presidenten.

Tidligere republikanske presidentkandidat Marco Rubio sørget for å forklare situasjonen for den nye beboeren i Det hvite hus. Dermed oppfylle han ordrene fra sine finansielle bakmenn i Florida.

Opposisjonsledere drev også lobbyvirksomhet til Organisasjonen av amerikanske stater. De ba om sanksjoner mot Venezuela, på grensen til å begå landsforræderi. Dette er ikke en overdrivelse: tidligere leder av den amerikanske militærhovedkvarteret for Sør-Amerika, John Kelly, som i dag er sjef for innenriksministeriet (‘Homeland security’), sa at «hvis vi får en uttrykkelig anmodning fra OAS eller FN, vil vi gå videre med en intervensjon i Venezuela» for å stoppe en mulig «humanitær krise» i den søramerikanske nasjonen.

Hva som utløste volden

Høyesterett forlangte en granskning av valgprosessen i delstaten Amazonia. Likevel, den 5. januar 2017, ble nestleder i partiet Primero Justicia, Julio Borges, tatt i ed. Dette ble også annullert av Høyesterett. Alle hans handlinger var rotfestet i en ulovlig hendelse.

Så kom 30. april. To dommer i høyesterett provoserte fram en sint uttalelse fra Borges. Foran flere kameraer og mikrofoner fra nasjonale og internasjonale medier, sa han at Venezuela hadde etablert et «diktatur», og for deretter å rive i stykker en av domsavsigelsene. Dommen sa siden lovgiverne var motvillige til å overholde dommene fra rettsvesenet, kan den utøvende makten ta større kontroll over oljeindustrien og høyesterett overta nasjonalforsamlingens makt.

Deretter kunngjorde opposisjonspartiene gatedemonstrasjoner. De sa de ikke ville hvile før de oppnådde noe som ikke er i Grunnloven: tidlige nyvalg.

En dag senere, sa statsadvokat Luisa Ortega Diaz, i direktesending på statskanalen, at Borges sine uttalelser antageligvis var «et brudd på den konstitusjonelle orden».

Gitt striden mellom offentlige myndigheter, aktiverte president Nicolás Maduro samme kveld Det nasjonale forsvarsrådet, fastsatt i Grunnloven, som «høyeste rådgivende organ for planlegging og rådgivning offentlig makt for omfattende forsvar av nasjonen, suverenitet og geografiske integritet.»

Dette organet, som består av representanter fra alle grener av styresmaktene pluss noen regjeringsmedlemmer, anbefalte Høyesterett å avklare de kontroversielle avgjørelsene, noe som ble gjort neste morgen.

«Ikke-voldelig» vold

Den ukonvensjonelle krigføringen som gjennomføres i Venezuela, har sin opprinnelse i manualer for bruk av ‘myk makt’, skapt av amerikaneren Gene Sharp. De har blitt flittig brukt i østeuropeiske land, men har ikke vært vellykket i dette latinamerikanske landet.

Men selv dette har tilhengere. Minst tretti unge folk, rekruttert for 10 år siden fra private og offentlige universiteter, og som nå er voksne, følger disse metodene nøyaktig og med utenlandsk støtte. Fasaden for å tiltrekke seg de unge menneskene var ikke-statlige organisasjoner som fremmer idealet om den type liberalt «demokrati» som tjener Washingtons interesser.

I mange år ble disse ikke-statlige organisasjonene i stor grad finansiert av USAID og National Endowment for Democracy, dvs. av myndighetene i USA. Dette er en langsiktig investering som har lønnet seg over tid.

Protestene i 2014 destabiliserte alvorlig president Nicolás Maduros regjering. Det fatale resultatet av den politiske volden fremmet av opposisjonsleder Leopoldo López, under en plan kalt La Salida, var 43 døde, tusenvis skadde og mange etterlatte familier. Ødeleggelsen og skaden på offentlig eiendom var betydelig, til stor kostnad for nasjonen.

Mange av dagens opposisjons-parlamentarikere fikk sine seter med denne hjelpen. Selv om de tidligere sa aktiviteten var en del av en «studentbevegelse,» hadde faktisk de voldelige kampanjene fra disse unge menneskene åpenbar innflytelse på de politiske partiene.

Faktisk sluttet alle de som ledet gatevolden 2007 seg til partier som også motar støtte fra ikke-statlige organisasjoner som USAs International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute (NDI) og selv tyske Konrad Adenauer Stiftelsen.

Det er disse parlamentarikerne, som har blitt fremmet, som oppfordrer til gateaktiviteter de kaller «ikke-voldelige», men som i praksis går i skyttergravene for terrorisme. På mindre enn en måned etter at de oppfordret til å gå i gatene for å kreve at Maduro skulle gå av, har de oppnådd et rulleblad på 26 døde og 500 sårede.

Terrorisme i tre akter

Sosialistene har fordømt denne såkalte ‘fredelige’ opposisjons-virksomheten flere ganger.

Først, på morgenen, demonstrerer folk fra middelklassen i landet, som viser en passiv-aggressiv atferd.

Timene utpå formiddagen er høydepunktet, som internasjonale medier bruker til å ta bilder. Om demonstrasjonen er stor, moderat eller liten, beskrives den av de store mediebedriftene med adjektiver som «enorme» eller «store», der «tusenvis» eller «titusenvis» av mennesker går ut i gatene for å «protestere» mot «diktaturet».

Mellom klokka 1 og 3 på ettermiddagen, begynner de voldelige forsøkene på å trenge fram til sentrum av byen, der statlige institusjoner finnes og der det er nesten alltid pågår en annen demonstrasjon, en mobilisering av sosialistiske krefter. Sistnevnte skjer noen ganger på Avenida Bolivar, andre i Avendia Mexico, eller Avenida Urdaneta, som fører direkte til Miraflores-palasset, sete for den nasjonale regjeringen.

Fordi sikkerhetsstyrkene ikke ønsker la dem passere, for å unngå en kollisjon mellom store folkemasser, som skjedde for 17 år siden, brukte opposisjonen sine veltrente og velutstyrte stormtropper for å prøve å bane veien forbi politiet og nasjonalgarden.

De er grupper på cirkaa 100, opp til 200, unge, svært voldelige menn, noen ganger under påvirkning av narkotika. I et land der opposisjonen roper om en angivelig «humanitær krise» der folk «spiser hunder og duer,» har de maskerte mennene, som slåss mer erfarent enn politiet og militært personell, GoPro-kameraer, gassmasker og sikkerhetshansker som koster mye penger i Venezuela. Hvor dette utstyret stammer fra, er ukjent, men antagelig er det levert av opposisjonen selv.

Sent på ettermiddagen, forlater de samme voldelige gruppene de store avenyene der demonstrasjonene er godkjent, men ikke før de har gjort nok hærverk for å hindre vanlig bruk av gatene. De heller olje på asfalten, stålkabler spennes mellom lyktestolper, som ikke oppdages av motorsyklister, og skaper alvorlige ulykker og personskader.

Deretter trekker de seg til områder der opposisjonen styrer. Derfra begynte angrepene mot folket, mot privat eiendom, lynsjing av alle som «lukter av chavistas» og angrep mot offentlige institusjoner og helsesentre.

Den mest symbolske saken: angrepet på helsesenteret ‘Mor og barn El Valle’, hvor 54 barn og mødre måtte evakueres fra den voldsomme beleiringen, som begynte med brennende søppel ved sykehusets port, trusler om å storme institusjonen, for deretter kaste store steiner på vinduene. Barneklinikkens store synd: den er navngitt etter og ble bygget av Hugo Chávez.

Ingenting av dette blir fortalt av verdens medier, med få unntak. I kommuner og delstater hvor opposisjonen styrer, er alt lov, uten skam, for det lokale og regionale politiet er i opposisjonens hender. I dette fraværet av offentlig orden, er intervensjon av nasjonalgarden og politi kriminalisert av både opposisjonens representanter, så vel som lokale og internasjonale medier.

Et kupp utført med fjernkontroll

Sist gang opposisjonen klarte å avlede en demonstrasjon til sentrum av Caracas, skjedde et kupp. Det var 11. april 2002. Den dagen, kidnappet en håndfull soldater i Washingtons tjeneste president Chavez, mens nasjonale media pøste ut ‘falske nyheter’.

Derfor skrev en tidligere minister for kommunikasjon og informasjon nylig på sin Twitter-konto, at i kuppet mot Chavez for 17 år siden, brukte de Venezuelas private media, men denne gangen vil opposisjonen prøve å bruke sosiale nettverk og internasjonale medier som base for å rettferdiggjøre kuppet mot Maduro.

Målet er klart: disse voldshandlingene forsøker å skape et klima der landet ikke kan regjeres. De ønsker å få verden til å tro at hindring av terrorhandlinger er handlingene av en «undertrykkende regjering», som «utgjør brudd på menneskerettigheter», og er en del av en «brudd på konstitusjonelle orden» som skaper en «humanitær krise», der regjeringen er skyldig. Media og geopolitiske aktører legger grunnlaget for dette scenariet; det neste steget ville være en åpen militær intervensjon – åpen, fordi paramilitære (colombianske) grupper allerede utfører dette.

Syrias president Bashar al-Assad sa i et intervju med Telesur at alt som skjer i dag i Venezuela, ligner på de første voldelige hendelsene i de tidlige årene av destabiliseringen av landet hans.

Fra Russland, har regjeringstalskvinne María Zakarova kritisert uttalelser fra den nye lederen av USAs militære hovedkvarter for Latin-Amerika, Kurt Tidd. Han advarte nylig om at «den forverrede krisen i Venezuela ville kreve en umiddelbar regional respons.»

Zakarova sa at utsagn som dette «skapte usikkerhet, er en støtte for radikale elementer og skapte ustabilitet og konfrontasjon.»

Noen dager senere, sa hun at det var «nødvendig at bakmennene bak destabiliseringen i Venezuela så objektiv nærmere på resultatene av sitt arbeid for å fremme opptøyer, på samme måte som skjedde i Syria, Libya, Jemen og særlig i Ukraina. Hva er kjernen i hva de utenlandske kreftene gjør i Venezuela? Ønsker dere å oppnå de samme resultatene?» spurte hun.

Den endelige uavhengigheten

Venezuela formaliserte sin utmeldelse fra Organisasjonen av amerikanske stater etter at en gruppe på 19 regjeringer fiendtlig innstilt til den bolivarianske revolusjonen vedtok intervensjonistiske tiltak. Ved å late som de hadde nasjonens beste for øye, i Monroe-doktrinens beste ånd, vedtok de tiltak mot uavhengighetshelten Simon Bolívars hjemland.

Venezuelas ambassadør til Organisasjonen av amerikanske stater, Samuel Moncada, sa i sin siste tale til organisasjonens faste råd at den beklagelige møtet den 3 april 2017, hadde gitt næring til de mest voldelige samfunnssektorene. Han har rett. Det var fra det øyeblikk volden begynte å øke.

Utenriksminister Delcy Rodríguez har fremhevet, med rette, ordene fra general Jacinto Perez Arcay, commandante Hugo Chávez sin gamle læremester. Han sa «Venezuela har startet det tredje forsøket på sin definitive uavhengighet».

Det første forsøket skjedde den 19. april 1810. Det var et rop for å bli kvitt lenkene av det spanske åket, og ga opphav til den første republikken.

Så kom den militære opprøret den 4. februar 1992, da en gruppe bolivarianske militære besluttet å bryte med den undertrykkende nyliberale modellen – forrædersk og påtvunget av Det internasjonale pengefondet.

Og det siste forsøket, kunngjort den 27. april 2017, som frigjør venezuelanere fra Monroe-doktrinen og prioriterer bolivariansk diplomati og fred, solidaritet og selvbestemmelse. Kort sagt, har vi brutt lenkene, forhåpentligvis for alltid, med det foreldete, dekadente og umoralske «koloniministeriet».

Vi vet at dette ikke vil stoppe det glupske amerikanske imperiet. Derfor må volden stoppes i tide, med effektiv handlinger og korrekt bruk av loven. Man bør straffe de ansvarlige for disse voldelige situasjonene, gi voldoffererstatning og anerkjennelse til ofrene, og forsøke å hindre flere aggresjoner, der en ærlig dialog mellom partene er den eneste veien til fred.


«Journalistikk kjemper for noe, ellers er det ikke journalistikk.» Slik summerer Erika Ortega Sanoja sin etiske forpliktelse til sitt yrke. Hun har over ti års i erfaring i sosial kommunikasjon og har arbeidet med den viktigste nyhets-stedene og -byråene i Venezuela, hvor hun også har jobbet som nyhetsvertinne og ledet flere talkshow. Hun jobber nå for RT, der denne saken er hentet fra.

 

Advertisements