Sakhnin angrer at han dro dit: Sverige er jævla hyklersk

Intervju med den russiske opposisjonelle Aleksei Sakhnin. I Sverige ble han først rost opp i skyene for å være mot Putin. Da han deretter skrev sannheten om Ukraina, ble han erklært som en «agent for GRU»

Den russiske dissidenten Aleskei Sakhnin «Sverige er hyklersk. Jeg vil hjem»

 

Introduksjon

Dette intervjuet – som foregår over whiskyglass i en pub i Stockholm – er mellom reporter Darya Aslamova og den flyktede russiske dissidenten Aleksei Sakhnin.

Bakgrunnen er de såkalte «Bolotnaya» -protestene i Russland (2011-2013), som ble organisert av den amerikanske utenriksdepartementet i et forsøk på å styrte Putins regjering i Russland. En eller annen idiot i Barack Obamas utenriksdepartement valgte et hvitt bånd som symbolet på denne fargerevolusjonen; en annen idiot valgte navnet «Snørevolusjonen». Revolusjonen skulle styrte Putin (og erstatte ham med en amerikansk marionett, noen som Aleksei Navalnyj); Den skulle også erstatte regjeringspartiet Det Forente Russland med en koalisjonsregering som var lydigere mot amerikansk utenrikspolitikk.

Metoden valgt for å styrte den russiske regjeringen var voldelige gateprotester, angivelig mot offisiell korrupsjon og valgfusk. Demonstrantene utgjorde en blandet koalisjon som spenner over hele det russiske politiske spektrumet, fra høyreekstreme nasjonalister/fascister til de liberale borgerlige partiene, og til og med noen få såkalte «radikale venstre»-elementer. Sakhnins parti, ‘Venstrefronten’, var en av disse.

Bolotnaia var aldri en reell trussel mot Putin, amerikanerne var bokstavelig talt gale hvis de noen gang trodde de kunne overta den russiske regjeringen på denne måten. Men ute på gata var det en stor sak, ting ble varmt rundt ørene, det var mye vold og opptøyer. Takket være dette, var de uunngåelige konsekvensene mer enn bare de vanlige «3 dager i buret». Da Sakhnin så at hans venner ble arrestert, fikk han panikk og flyktet til Sverige. Sverige er en tradisjonell fiende av Russland, for ikke å nevne praktisk i nærheten. Der, til tross for hans profilerte innsats, ble Sakhnin for det meste oversett, helt til en respektabel svensk avis kjøpte en kronikk mot Putin. Deretter ble han meget populær, med et rykte som en av de få gode russerne, en «god Ivan» som svenskene sier. 

Intervjuet

Aleksei Sakhnin, som flyktet fra Russland på høyden av «Snørevolusjonen», sa ikke nei til en drink eller to, og snakket med den utsendte korrespondenten for «Komsomolskaja Pravda» Darei Aslamovoyj.

På kvelden, var alle barer i Stockholm fylt til randen, og bare i den tredje puben greide jeg og den en gang kjente russisk opposisjonsfiguren Aleksei Sahnin endelig å finne et bord. Jeg bestilte umiddelbart to whisky, og etterpå Alex var rask med å bestille øl for å skylle ned med.

DA- Se på deg! – ler jeg – du drikker i vei!

Aleksei: Ja, det er med glede at jeg endelig kan snakke med en russer igjen.

Alex er en dissident. Han var en del av «Snørevolusjonen,» som en koordinator for «Venstrefronten». Da hans venner ble arrestert, flyktet han til Sverige, hvor han ba om politisk asyl.

Aleksei: Da jeg kom hit, var jeg hysterisk. Jeg skrev umiddelbart fem hundre brev til politikere, journalister og menneskerettighetsforkjempere – begynner Alex sin historie.

De fleste folkene svarte ikke. Og fire måneder senere skrev jeg en artikkel om at ingen av de politiske fangene fra «Snørevolusjonen» ville bli sluppet fri. En respektert avis her i landet, Dagens Nyheter, kjøpte artikkelen. Og så, neste dag, sluttet ikke telefonen min å ringe. De samme menneskene som jeg skrev til, ringte i ett kjør. Og alle sa det samme: jeg har nettopp funnet brevet, det havnet tilfeldigvis i spam-filteret, la oss møtes.

Kort sagt, etter gjennombruddet med avisartikkelen, fikk Sakhnin et rykte på seg som en av ‘de gode’ russerne.

DA- Avisen bekreftet at du var respektabel? – spør jeg.

Aleksei: Kan du forestille deg det?! Denne grenseløse konformiteten. Sverige er trolig det siste landet hvor massene tror media. Hjemme kan selv de mest hjernedøde folk lukte propaganda. I Sverige, hvis en person åpner avisen og leser at mennesker lever med hundehoder i Russland, vil han tro det er slik. Dette er bare ett geografisk faktum. Men senere innså jeg at selv i Sverige finnes det stille masser, som lokale medier rett og slett hater. Etter et endt språkkurs, fortsatte jeg med å lære om svensk historie. Det var en slags kveldskole, som underviste svensker som ikke hadde klart å fullføre skolen. Folk fra den sosiale bunnen. Og det er disse folkene, som med en hemmelig forakt, hater den lokale pressen. Hvorfor?.. På svensk høres uttrykket «vanlige folk» dårlig ut – det er kveget, de foraktelige. Og et stort antall mennesker faller ut av det offentlige rom. Ingen inkluderer dem eller snakker med dem. Jeg husker i det siste valget, da partiet «Sverigedemokratene» kom på tredjeplass. Neste dag, åpnet jeg avisen og det var svarte sørgerander, som i et land i sorg. «I går, stemte 750.000 svensker for dette avskummet.» Jeg ble paff. Dette er demokrati? Og hvis jeg er en av disse 750.000, hva slags følelser burde jeg ha?

DA-  Vel, hvorfor er du lei deg? – Jeg ble overrasket. – Du er jo en del av den lokale mainstreamen!

Aleksei: Jeg var. Mens jeg skrev mot Putin, var alt kult. Jeg var en god gutt, som sa de riktige tingene. Og så begynte Ukraina. Og mine venner var i Odessa, den lokale «Venstrefronten,» kalt «Borotba». Jeg ringte dem og spurte hvorfor de ikke var på Maidan? Og de fortalte meg: har du blitt gal? Maidan-folkene løper rundt og leter etter jøder å drepe. Jeg ringte den svenske avisen og foreslo: la meg dra til Ukraina, la meg være vitne til dette. Godkjent. Dette var den første kritiske rapporteringen fra Ukraina. Jeg skrev fra Kiev, Kharkov og Odessa. Jeg skrev om hva jeg hadde sett. I gatene, gikk folk rundt i kamuflasjeuniform. Alle de høyreekstreme symbolene. Høyresektoren hadde virkelig kontroll overalt.

Jeg ankom Odessa etter hendelsene den andre mai, da folk ble brent ihjel på Kulikovo-plassen. Som akkreditert svensk journalist, dro jeg til forretningsmannen Mark Gordienko. Han samlet inn penger etter kuppet fra bedrifter og forretningsmenn i navnet til krig og patriotisme. Det var en stridsvogn på gårdsplassen utenfor huset hans! Og et bord dekket med maskingevær. Muskelbøller i kamuflasjeuniform var opptatt med å laste av våpnene. Vi satte oss ned og drikker konjakk.

Jeg spør ham: Du vet at alle i Odessa hater folk som deg, de kaller dere en junta? Han fortalte meg: Hvem er disse ‘alle’? Alle, bekreftet jeg. Den unge servitrisen, den gamle dama som vi leide leiligheten av, taxisjåfører. Gordienko svarer: De er ubetydelige. Jeg fortalte ham: Hvis du sa ting som dette i Europa, ville ingen aviser snakke med deg. Og Gordienkos svar: Europa er en gammel hore … Med alt hennes snakk om menneskerettigheter ønsker de å overlevere oss til Putin.

Jeg gir meg ikke: Uansett, det er mange folk i Odessa som ikke er enige med deg. Hvordan har du tenkt å leve i samme by som dem? Og så viser han sitt sanne ansikt! Vi har, sa han, et kompromiss for de som ikke er enige med oss: hvis de ønsker å prate om den såkalte juntaen, så la dem gjøre det stille, med å hviske, på toalettet. Men hvis de går ut i gaten og sier det, begynner vi å skyte. Jeg dro tilbake til Sverige og skrev om hverdags-fascismen i Ukraina. Om det faktum at spørsmålet om Krim burde løses av de to millioner menneskene som bor der. Det er deres rett.

DA – Så du sluttet å være «snill gutt»?

Aleksei: Jeg sluttet. Jeg tenkte at i Vesten, er det meningsfrihet. Og plutselig publiserte en liten, men respektere svensk avis, en stor artikkel artikkel om at «Venstrefronten» var innsmuglete kosakker og at Surkov hadde startet den for å manipulere massene, og at jeg, Aleksei Sahnin, var en høytstående agent for Putin-regimet. Jeg skrev en protest til det lokale medieombudet (det er en slik person, ansvarlig for klager mot pressen), og jeg vant saken, men ingen bryr seg.

DA – Så der har du det! Russiske myndigheter mener du er en forræder, og i Sverige – er du agent «for blodige GRU».

Aleksei: Omtrent slik. Neste verre. En viss russisk eventyrer, Egor Putilov, kontaktet meg for et intervju. Putilovs mål i livet er å være mer svensk enn svenskene selv. Han har en klar taktisk oppgave: Å publisere all slags skitt mot Russland. Jeg forteller ham at vi, «Venstrefronten», kjempet mot oligarkiet og de liberale som inngikk en avtale med oligarkiet. Han spurte meg: Så hvorfor støttet du [gjenforeningen/anneksjonen av] Krim? Og dette er hva jeg fortalte ham: Vi støttet ikke Putins politikk. Men vi støttet alltid folks rett til selvbestemmelse, og vi hadde ikke tenkt å gi opp dette synspunktet, hverken for å behage Putin og heller ikke for å behage hans motstandere.

Som et resultat (av dette intervjuet) dukket det om noe vås i svensk presse om en eller annen GRU-general, Anton Surikov, som tilsynelatende er mannen som dirigerer oss. Deretter følger et helt essay på 50-sider i Journal of Strategic Studies skrevet av en viss Martin Kragh (han er en fyr som driver kraftig lobbyvirksomhet for Sveriges inntreden i NATO), som handler om hvordan den russiske propagandamaskinen opererer i Sverige. Og i den artikkelen kaller han meg en agent for GRU!

Deretter begynner en organisasjon kalt «Venner av Maidan» (ja, det finnes noe slikt) å sende klager om meg til utlendingsdirektoratet, til avisene, til det lokale venstreorienterte politiske partiet. På et blunk, frøs mine «menneskerettighetsaktivister» meg ut. Jeg var ikke lenger nødvendig for dem. Legg alt dette til den tradisjonelle svenske paranoiaen.

Darya: Jeg forstår faktisk polakkene. Vi (russere) og polakker har delt flere århundrer av gjensidig forakt og krig. Og selv med alt dette, kan jeg dele et bord med polakker, drikke et glass vodka og synge russiske sanger sammen. Men svenskene? De har mye å forklare. De hjalp Hitler, til tross for sin såkalte nøytralitet. De utførte militære oppgaver for Tyskland, de ga Tyskland råvarer, malm og metaller. Mens russerne blødde elver av blod i kampen mot fascismen, ble svenskene feite av sin nøytralitet, og så skrøyt de til alle om deres angivelige «økonomiske mirakel»! Og hvem betalte prisen?

Aleksei: Bestefaren til den nåværende svenske kongen skrev inspirerende brev til Hitler. Fremover, med ditt hellige korstog mot jøde-bolsjevikene!, osv. Det svenske borgerskapet så alltid (gunstig) på Tyskland, og sendte militære konvoier dit. Etter krigen kom det smertefulle offentlige diskusjoner om temaet, hvorfor støttet vi Hitler? Under krigen, samlet samlingsregjeringen, som ble ledet av sosialdemokratene (!) – lister over svenske kommunister. Omkring 4000 kommunister ble internert i leirer. Og dette var et angivelig nøytral land, ikke en part i konflikten!

Darya: Jeg skjønner alt dette. Men hvorfor et slikt hat mot Russland?

Aleksei: I begynnelsen av 1800-tallet tok Russland Finland vekk fra Sverige. Dette er et tabuområde for diskusjon i Sverige, men såret er fortsatt åpent. Under krigen mellom Sovjet og Finland hadde svenskene et slagord: «Finland er vår sak.»

Darya: Men i alle fall, etter andre verdenskrig, omfavnet Sverige sosialisme, mer enn noe annet vestlig land. Det burde synes som om Sovjetunionen burde ha fått litt av æren for det.

Aleksei: Sant nok. Sosialdemokrater kom inn i regjeringen, svenskene vant retten til dype sosiale reformer, men paradoksalt nok ble Sverige enda mer anti-sovjetisk enn de amerikanske konservative. I løpet av den kalde krigen, var Sverige det mest «venstreorienterte» landet, både i sin sosiale struktur og ideologi, men samtidig [unnslapp det konsekvensene] med å adoptere den hardeste og mest prinsipielle antikommunismen. Det lokale kommunistpartiet var en konstant trussel i valget, og de hadde et kraftig hemmelig våpen: Sovjetunionen.

Darya: Så oppdaget svenskene faktisk våre ubåter? Jeg har en ny bekjentskap her som hevder, med fråde på leppene hennes, hvordan bestemoren hennes hadde sett akterenden på en av våre ubåter (som stakk ut av vannet). Så spør jeg henne: Hvordan gjenkjente hun den? Viftet det røde flagget over bølgene? Kom det russisk fra høyttalere? Var det en innskrift med «Sovjetunionen» på siden? Nei, svarte hun. Men den så annerledes ut enn de svenske ubåtene. Min bestemor kjenner sine ubåter.

Aleksei: Ja, de har sett våre ubåter siden 1980-tallet. Dette var den tredje gangen de hevder å ha funnet en, men så viste en nøye analyse at båten egentlig ikke eksisterer. En kilde i marinen vil erklære at han skal finne ubåtene. Deretter starter mediehysteriet. En avis publiserte et bilde av en fisker som angivelig signalerer til den russiske ubåten fra kysten. Og han viste seg å være en vanlig pensjonist som bor i sommerhuset sitt og fisker. Så leser han avisene og ser overskriften: «Russerne er her!» Og han gjenkjenner sitt eget bilde, der han står på kysten i regnfrakk. Den stakkars fyren fikk nesten slag. Han drar til avisens redaktør, de sender ham bort. Han drar til politiet for å sende inn en klage: «Jeg er en vanlig lovlydig fyr …» Saken svant bort i intet, men etterlot et spor.

[Darya og Aleksei forlater puben for å ta en røyk ute på en kald gate.]

Aleksei: (med rolig, vemodig stemme): Jeg har hjemlengsel her, Darya. I Skandinavia er den totalitære mentaliteten svært utbredt. Har du hørt om Janteloven? De hadde en skribent som heter Aksel Sandemose, han skrev en bok som heter En flykting krysser sitt spor, som introduserte Janteloven. Historien foregår i den oppdiktede byen Jante, hvor folk lever under en rekke lover som ikke anerkjenner en persons rett til å ha en egen personlighet eller individualitet. Dette er lovene: Du skal ikke tro at du er noe; Du skal ikke tro du er klokere enn oss og er like så meget som oss; Du skal ikke le av oss (med andre ord, er også selv-ironi utelukket!); Du skal ikke tro at du kan lære oss noe. Og det ellevte bud er fantastisk bra: Muligens vet vi en ting eller to om deg!

Darya (etter et øyeblikks stillhet): Så har du funnet arbeid her?

Aleksei: Min karriere er over. Jeg kan ikke lenger bli journalist. [Gliser]: Men jeg har funnet litt proletarisk arbeid. Jeg rydder opp og lager mat i et flyktningmottak. De betaler ikke mye. Jeg synes synd på disse afrikanske gutta. De kommer ikke til å finne noen venner, eller en jobb, eller en kjæreste her.

Darya: Hva med deg? Skal du bli her og vaske toaletter for innvandrerne?

Aleksei [ser Darya rett i øyet]: Jeg drar tilbake til Russland, uansett hva. Jeg bor og puster Russland hvert minutt av dagen.

Darya: Vil du dra tilbake selv om du må i fengsel?

Aleksei: Jeg er klar til å betale, hvis de finner meg skyldig. Så vær så snill å skrive det i artikkelen din om meg: Jeg ønsker å dra hjem!


 

 

 

 

 

 

 

Med takk til Yalensis for innledningen og unnskyldning til alle som har russisk som morsmål: http://www.kp.ru/daily/26667.5/3688877/

Advertisements

2 comments

  1. Interessant om skandinavisk konformitet og hykleri. Og om russofobien. Når det gjelder forholdet til Russland er det visse historisk betingede forskjeller mellom Sverige og f.eks. Norge. Men konformiteten, meningstyranniet, og hykleriet, er stort sett det samme.

    Lik

Kommentarer er stengt.