Al Jazeeras forfall; hvordan kanalen gikk fra kvalitetsjournalistikk til talerør for emiren av Qatar


Av Whitney Webb

Kanalen har lenge vært en fremtredende stemme i den arabisktalende verden. Nylig har Al Jazeera også blitt en betydelig styrke i vestlige medier. Til tross for at den mottar all sin finansiering fra myndighetene i Qatar, har Al Jazeera English – i motsetning til andre vestlige medier – hatt et rykte på seg for saklig og grundig rapportering, med fokus på virkelige nyheter. Dette er et bilde som fortsetter å eksistere i hodet hos mange av dens vestlige seere.

Som Midtøsten-spesialist og tidligere medarbeider hos Al Jazeera, forfatteren Sharmine Narwani fortalte MintPress:

«[engelskspråklige] Al Jazeera har i stor grad lykkes fordi det ble sett på som et alternativ tv-stasjon som utfordret de foreldede fortellinger fra de store mainstream mediebedriftene. […] Dette var en stor forskjell fra de store medieselskapene, som knapt kunne skilles fra hverandre. Og jeg tror at dette endret nyhetsindustrien og trakk til seg kresnere seere.»

Men i de siste årene, har grunnlaget for kanalens tilsynelatende upartiske rykte smeltet bort.

Med start i 2008 og høydepunkt i 2011-2012, begynte mange medarbeidere å slutte i kanalen. Mange av journalistene forklarte at tapet av redaksjonell kontroll og underdanighet til Qatar politiske interesser var de viktigste grunnene til at de sluttet.

Men mange vestlige lesere og seere fortsetter å være uvitende om denne dramatiske endringen som fant sted i kanalen for mindre enn fem år siden. De stoler fortsatt på kanalen for å levere objektiv rapportering, til tross for dokumenterte og ofte drastiske tilfeller av redaksjonell partiskhet og saklig unøyaktighet. Som Narwani bemerket, «vestlige AJ-seere har kanskje ikke lagt merke til dette skiftet i fokus, men det var iøynefallende for de som ser hendelsene utspille seg fra inne i regionen.»

Denne skjevheten i vinklingen er svært tydelig i Al Jazeeras dekning av den seks år lange konflikten i Syria, en konflikt qatarske myndigheter er en stor del av. Ikke overraskende, har Al Jazeera jobbet hardt for å ‘normalisere’ ekstremistiske elementer i den syriske opposisjonen, særlig når det gjelder de gruppene som har blitt bekreftet å ha mottatt støtte fra Qatar. Disse gruppene omfatter terrorgruppen IS. Al Jazeera sitt omdømme har tillatt disse tilfellene av skjevhet i stor grad gå ubemerket av vestlige seere, en trend forsterket av suksess for Al Jazeeras nyeste tillegg: den elektroniske nyhets- og videotjenesten AJ +.

Qatar slår ned på journalistisk frihet

Kanalen ble lansert i 1996 med hjelp av BBC. Siden da, har den vokst til den største og kanskje mest kontroversielle arabisk-språklige nyhetskanalen i Midtøsten. Selv om den er etablert i den arabisktalende verden, er Al Jazeera også den mest kjente nyhetskanalen fra Midtøsten utenfor regionen, på grunn av sin enorme budsjett på 650 millioner dollar (omtrent det samme som NRK o.a) – som alt kommer direkte fra Qatars regjering.

Den velstående nasjonen Qatar er et konstitusjonelt monarki, styrt av kongehuset al-Thani siden det 19. århundre. Den har en tendens til å straffeforfølge journalister eller forfattere som kritiserer styresmaktene, kongefamilien eller dens politiske wahhabi-islamske ideologi. En av de mest kjente tilfellene var fengslingen av poeten Mohammed Rashid al-Ajami, som opprinnelig ble dømt til livstid i fengsel for angivelig å ha fornærmet emiren, men han ble senere benådet etter å ha sonet ‘kun’ fem år i fengsel.

Mer nylig har utenlandske journalister som rapporterer fra i Qatar vært målrettet, inkludert en BBC-journalist som ble arrestert for å dekke de elendige forholdene som gjestearbeidere jobber under mens de bygger infrastruktur for Verdenscupen i 2022, som vil bli holdt i Qatar.

Mens sensur av pressen lenge vært loven i Qatar, forsterket landets lov om cyberkriminalitet fra 2014 dette, ved å kriminalisere spredningen av ‘falske nyheter’, samt å spre informasjon som bryter med ‘sosiale verdier eller prinsipper’ eller enhver form for nettadferd som kan true statens sikkerhet.

Basert på Qatar tidligere og nylige behandling av dissidenter som forfattere og journalister, er den dempende effekten av denne loven om ytringsfrihet og pressefrihet tydelig. En lekket amerikanske diplomatisk kabel bemerket at en slike trusler – mer enn åpenlys forfølgelse eller sensur – har skapt en «mangel på helhetlig frihet i Qatar.»

Dette, selvfølgelig, får den qatarske regjeringens satsing for å finansiere en tilsynelatende uavhengig medieorganisasjon til å virke ganske uvanlig.

Al Jazeera forfaller – ansatte slutter i massevis. Kanalen flytter til sosiale medier

Selv om Al Jazeera i utgangspunktet har fått et rykte for å gi objektiv rapportering om saker i Midtøsten og i utlandet, ble det snart klart at det kun var et spørsmål om tid før qatarske myndigheters forkjærlighet for å kneble kritikk av seg selv og allierte regimer ville merkes i hele kanalen.

Mens beskyldninger om partiskhet har eksistert så lenge kanalen har eksistert, har myndighetenes påvirkning på den redaksjonelle friheten blitt langt mer åpenbar for litt over ti år siden, da journalister begynte å slutte i hopetall.

En av de første og mest kjente som sa opp, var at David Marash, en tidligere korrespondent for ABC som senere jobbet som journalist og nyhetsoppleser for Al Jazeera English fra 2006 frem til sin avgang i 2008. Som New York Times rapporterte på den tiden, Marash anga direkte «en økt grad av redaksjonell kontroll» av Qatar som hans grunn til å forlate kanalen. «[Al Jazeera] startet med å dekke hele verden svært godt, men fra synspunkt og interessene til Doha og den omkringliggende regionen,» fortalte han.

Bare noen få år senere, ble dette stadig mer vanlig. Sharmine Narwani fortalte at Al Jazeera sitt tidligere rykte for nøytral rapportering drastisk hadde «endret seg i 2011, da AJ ble et talerør for qatarske militære og politiske eventyr, der de støttet ‘revolusjoner’ utført av Det muslimske brorskap i hele Midtøsten, og jobbet tett sammen med de gamle kolonimaktene for å gjøre det.»

Det var rundt denne tiden at gamle bidragsytere til Al Jazeera begynte å finne at deres artikler ble jevnlig avvist. «I lang tid tilskrev jeg dette inkompetanse på deres side, fordi de ikke var veldig flinke til å gi tilbakemelding svært raskt, men over tid, erfarte jeg gjennom ulike mennesker der at kanalens politikk var i endring,» fortalte tidligere bidragsyter til Al Jazeera English, tegneserieskaperen Ted Rall, til RT.

Disse oppsigelsene var på ingen måte kun i den engelskspråklige avdelingen. Mange oppsigelser skjedde også i byråene i Beirut og Kairo, blant andre. Mange av disse oppsigelsene var knyttet til at Qatar insisterte på at Al Jazeeras dekning skulle være på linje med regjeringens offisielle standpunkter om viktige regionale konflikter. Som Narwani bemerket om hennes tid som bidragsyteren: «Vi kunne selv se hvordan AJ diskriminerte i sin dekning av hendelsene i Syria, Jemen, Bahrain, Egypt, osv, en skjevhet som skapte splid i AJ innenfra og forårsaket at flere viktige journalister trakk seg.»

Selv om den fortsatt har klamret seg til sitt rykte som en motvekt til de store mediebedriftenes fortellinger i hodet av mange i Vesten – særlig europeere – har Al Jazeera vært ute av stand til å skape en lojal gruppe seere i viktige engelsktalende markeder. I USA har qatarske myndigheter investert hundrevis av millioner av dollar reklame og distribusjon – bare for å bli møtt med dystre resultater.

Siden de ikke er fornøyd med å miste mer terreng – eller penger – i USA, har Al Jazeera vendt sin oppmerksomhet til sosiale medier og begynt å utvikle sin online video og nyhetstjeneste AJ +, en tjeneste som snart skulle bli kanalens «ekte suksesshistorie,« så vel som dens mest vellykkede forsøket hittil på å skape en ny merkevare for et vestlig publikum.

Ved å målrette yngre seere og brukere av sosiale medier, har AJ + sin suksess blitt bransjens misunnelse. Offisielt lansert i 2014, skrøt AJ + av 7,4 milliarder visninger bare et år senere, der Facebook alene utgjør halvparten av AJ + sine seere. Den er nå blandt de 10 mest populære og mest sette utgiverne av videoinnhold på Facebook på verdensbasis, noe som antagelig betyr at dens innflytelse og rekkevidde har vokst betydelig. Dette gjelder særlig dens innflytelse i USA, der 44 prosent av den voksne befolkningen får nyhetene sine kun fra Facebook.

Suksessen til Al Jazeera sin satsning på sosiale medier bør være spesielt bekymringsfull for de som verdsetter nøyaktig og objektiv rapportering, siden dens store rekkevidde og innflytelse ikke lenger kan ignoreres. Men for regjeringen i Qatar, har AJ + sin rekkevidde gitt dem akkurat den plattformen de trenger for å fremme sin dagsorden, særlig i saker hvor de geopolitiske målene hos vestlige regjeringer og Qatars regjering beleilig overlapper.

Al Jazeera fremmer et opposisjons-vennlig dagsorden

Ingen steder har denne overlappingen vært mer tydelig enn i Al Jazeeras dekning av den seks år lange konflikten i Syria. Grunnen til at så mange av selskapets journalister sa opp, stammer i stor grad fra Al Jazeeras dekning av Syria. Kanalen har i stor grad støttet alle elementer som ønsket å fjerne den nåværende presidenten, Bashar al-Assad.

Ifølge Narwani, har Al Jazeeras dekning involvert «bokstavelig talt oppdikting av informasjon om hendelser i landet, og begrave data som motsier dens fortelling» for å skape en oppfatning blant sine lesere om at opposisjons-styrkene var «fredelige», til tross for at de er bevæpnet og finansiert hovedsakelig av utenlandske stater, inkludert Qatar. Mens selv amerikanske lovgivere har innrømmet at det «ikke finnes noen moderate opprørerne» i Syria, fortsetter Al Jazeera å fremme hva Narwani kalles et «utbredt forsøk fra de store medieselskapene for å ‘markedsføre’ den syriske konflikten til et globalt publikum, der de forsøker å [beskrive opprørerne] som ‘frigjørere’og rettferdiggjøre en utenlandsk ‘humanitær’ intervensjon’.»

For eksempel, mens opposisjonen mot den syriske regjeringen har blitt bekreftet å i stor grad være voldelig og hovedsakelig finansiert av utenlandske stater, fortsetter Al Jazeera å hevde at konflikten begynte som et resultat av «fredelige opprør» – selv etter fremveksten av terrorgrupper som Al Qaida og IS.

I en artikkel publisert tidligere denne måneden, fortsatte kanalen å hevde at konflikten begynte «som en fredelig oppstand som krevde at Syrias president Bashar al-Assad skulle gå av», i tillegg sier sa den at den eneste løsningen på konflikten er «å oppnå en politisk overgang i landet», eller med andre ord, utskifting av Assad med en leder fra opposisjons-styrkene. Mens artikkelen hevder at dette er «den mest utfordrende delen av den pågående diplomatiske innsatsen,» nevner de ikke at å bli kvitt Assad er et kupp, og ikke en form for diplomati.

Men hva er verre er Al Jazeeras normalisering av opposisjonsgrupper som har blitt bekreftet å ha slaktet uskyldige syrere og utført alvorlige krigsforbrytelser. Selv om denne delen av kanalens dekning av Syria har pågått lenge, skiller et nylig eksempel seg ut. Tidligere denne måneden, publiserte AJ et intervju med den offisielle talsmannen for Ahrar al-Sham, en gruppe som den refererte til som den «moderate motstanden» og en «sentral aktør i de nyeste politiske og militære utviklingen i Nord-Syria.» Intervjuet diskuterte «den væpnede gruppens visjon for fremtiden for Syria,» og framstilte den som en mulig fremtidig leder i å avgjøre Syrias fremtid etter Assad.

Men hva intervjuet unnlot å nevne, var Ahrar al-Sham sine dokumenterte forbindelser til Al Qaida og dens rykte som en voldelig salafist-gruppe. Selv mainstream vestlige medier har medgitt Ahrar al-Sham sine farlige forbindelser. Noen kaller dem «en viktig node i det [syriske] Al Qaida-nettverket» og «den største og mektigste mottaker av veiledning fra Al Qaida etter Jabhat Fateh al-Sham.» I tillegg jobbet Ahrar al-Sham direkte med Den islamske staten fram til 2014, bare bryte båndene fordi IS drepte en av deres kjempere som hevn for kritikk av IS sin leder, Abu Bakr al-Baghdadi. FNs utsending til Syria rapporterte i 2016 at Ahrar al-Sham hadde planer om å bruke hvitt fosfor i et angrep på sivile – en bruk av kjemiske våpen som utgjør en krigsforbrytelse – og deretter skylde på pro-Assad styrker.

I tillegg til den åpenbare normaliseringen av terroristgrupper i Syria, har Al Jazeera også forsøkt å omdirigere skylden for de store dødstallene i den seks år lange konflikten på den syriske regjeringen og dens russiske allierte. For eksempel, en annen fersk artikkel som ramset opp de enorme menneskelige lidelsene som følge av den syriske konflikten, valgte i stor grad å unngå å snakke om de sivile tapene forårsaket av IS, Al Qaida og andre terrorgrupper. I stedet valgte den bare å diskutere påstandene om sivile dødsfall forårsaket av syriske og russiske styrker.

Talerør for den qatarske staten

Hvorfor skulle Al Jazeera forvrenge fakta og omdirigere fortellinger i en så alvorlig grad? Hva har den å tjene på dette? Mens Al Jazeera tjener lite fra forvrenge fakta om den syriske konflikten, tjener qatarske myndigheter stort på kanalens skildring av Assad som en skurk, og terroristgrupper som «frigjørere» og «moderate opprørerne.»

Qatar sin interesse i Syria – som forklart av den syriske regjeringen og en rekke geopolitiske analytikere – er knyttet til Assads avvisning av et qatarsk forslag om en gassrørledning gjennom landet 2009. Som The Guardian rapporterte i 2013: «Assad nektet å undertegne en foreslått avtale med Qatar og Tyrkia som ville bygge en rørledning [..[ gjennom Saudi Arabia, Jordan, Syria og videre til Tyrkia, med sikte på å forsyne det europeiske markedet – og avgjørende, sette Russland på sidelinjen. Assads angivelige begrunnelse var ‘for å beskytte interessene til [hans] russiske allierte, som er Europas fremste leverandør av naturgass.'» [hevder The Guardian, et talerør for vestlige makthavere o.a.]

Dette, kombinert med langvarige forsøk fra USA og Israel på å destabilisere Assad-regimet, skapte en perfekt mulighet til å skape en internasjonal allianse rettet mot Assad. Å bli kvitt han, ville tjene Qatar økonomisk.

Qatar har også vist seg å gi økonomisk støtte til mange av opprørsgruppene som Al Jazeeras dekning forsøker å normalisere. For eksempel: Ahrar al-Sham, Al Qaida-underavdelingen som blir framstilt positivt i den nevnte artikkelen, er direkte støttet av qatarske regimet. Men det er ikke bare ‘moderate’ opprørere som Qatar støtter, som lekkete e-poster fra Hillary Clintons kampanjeleder har avslørt. Qatarske myndigheter finansierer IS direkte på grunn av dens vilje til å fjerne Assad fra makten for enhver pris.

Men Qatar er også interessert i den syriske situasjonen av andre grunner. Sharmine Narwani forklarte at Qatar har «en regional interesse av å undergrave innenlandske politiske systemer i flere arabiske stater, for å installere majoritets-regjeringer fra Det muslimske brorskap – et trekk som ville tillate bittelille Qatar å utøve makt i viktige arabiske land fra Levanten til Nord-Afrika.»

Hun fortsatte:

«Qatarerne har alltid forsøkt å være mer betydningsfulle enn landets størrelse skulle tilsi. Forestill deg deres evne til å lage marionetter av den arabiske verden med stråmenn installert i viktige regionale land som Egypt og Syria. Doha ville ikke bare utvide sin strategiske dybde på denne måten, men ville også være i stand til å ydmyke sin mye større nabo Saudi Arabia. Dette er et mål Qatar har aktivt prøvd siden det inviterte det amerikanske militæret til å etablere sin største regionale base i Qatar.»

Faktisk, Al Jazeeras brede rekkevidde – spesielt etter suksessen av AJ + og dens virale suksess på sosiale medier – har gjort Qatar i stand til å nå et større publikum. Lekkede amerikanske diplomatiske kabler fra 2009 viste at den amerikanske regjeringen lenge har ansett Al Jazeera å være «et instrument for qatarsk innflytelse» og at den qatarske regjeringen fortsetter «å bruke Al Jazeera som et forhandlings-verktøy for å reparere forholdet til andre land, spesielt de som ble forverret av Al Jazeeras sendinger, inkludert USA.» [som f.eks. under angrepet på Irak i 2003]

[..]

Al Jazeera har brukt dette forfalskete omdømmet for å rettferdiggjøre de målene som er satt av sin sponsor – nemlig herskerne i Qatar. Landets interesse i å fjerne Assad fra makten, er åpenbar i Al Jazeeras rapportering, Kanalen har vist sin forpliktelse til å støtte Qatars geopolitiske mål, herunder uhindret utvidelse av gassrørledninger fra Qatar og innsettelsen av vennligsinnede wahhabistiske-stråmenn i viktige regionale stater. Begge deler lar Qatar fungere som en stor aktør i global politikk. Likevel, som Sharmine Narwani konkluderte: «det er en grense for hva et land med 300.000 innbyggere kan gjøre uten å snuble over seg selv.»

 

 

 

 

/http://www.mintpressnews.com/al-jazeeras-fall-grace-news-outlet-became-tool-state/226092/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.