David Rockefeller og kapitalisme med et menneskelig ansikt

David Rockefeller og resten av familien er representert av pengesekken på toppen av pyramiden.

av Ramin Mazaheri

Den unektelige suksessen til Venezuelas Hugo Chávez må ha vært særlig irriterende for verdens eldste milliardær, David Rockefeller, som døde i søvne forrige måned, i en alder av 101 år.

Rockefeller-familien og deres Standard Oil styrte egentlig Venezuela i flere tiår. De bestemte ikke bare USAs ambassadører, men grunntrekkene i hvordan Venezuela skulle regjeres. Inntil 1951, var Standard Oil sin avdeling i Venezuela verdens største oljeprodusent.

Men i stedet for å gjøre hva olje normalt gjør – skape en liten stamme av rike sjeiker og Rockefeller-folk – gjorde Chavez det motsatte: hans kommunistisk-inspirerte politikk skapte det landet med likest inntektsfordeling i regionen. Ekstrem fattigdom falt fra 23% til 8% . Jeg kan fortsette og fortsette å ramse opp slike fakta, men det hele er takket avvisningen av den nyliberale kapitalismen slik den i dag er (u)populær i Europa.

Chavez sin suksess var også en direkte avvisning av Rockefeller-familiens doktrine om “opplyst kapitalisme”. Spesielt David var en ledende forkynner av globalisering, systemet som sørget for at overskuddet alltid kom tilbake til Rockefellerene i New York, og ikke til de fattige innfødte.

Og likevel, da Rockefeller døde, var overskriften i nekrologen/helgendyrkelsen i The New York Times, ordet ‘filantrop’. Da Chavez døde, beskrev de ham som en struttende “sterk mann” og “caudillo”.

Hvor mye ga Rockefellerene egentlig?

David Rockefeller-Stiftelsen skal angivelig ha gitt over 530 millioner dollar til veldedighet (ikke et ord på hvor mye dette som ble motvirket av personlige skattelettelser for Rockefeller); hans formue skal angivelig ha vært 3,3 milliarder dollar (vi vet ikke hvor mye han hadde stuet unna i skatteparadiser).

Dette etterlot ham med en heidundrende 2.77 milliarder dollar å leke med. Rockefeller ga absolutt ikke “til det gjorde vondt”.

Jeg kan forsette i evigheter å snakke om Rockefellers og hans families hykleri og forbrytelser. Som det faktum at deres besettelse med eugenikk og den aristokratiske klassens genetiske overlegenhet fikk dem til å hjelpe fram det tyske eugenikk-programmet og støtte Josef Mengele før han gikk videre til Auschwitz.

Eller jeg kunne diskutere hans rolle i “Anglo-balisering”. I hans selvbiografi, erklærte Rockefeller at han var stolt over å være “skyldig” i “konspirere med andre rundt om i verden for å bygge en mer integrert global politisk og økonomisk struktur.”

Vi vet alle, enten du innrømmer det eller ikke, at boliviariansk sosialisme var mer effektiv og mer virksom. Den grundig tilbakeviste milliardærens modell av “opplyst kapitalisme”.

Men det som er viktigere å huske, er at den såkalte “opplyste kapitalismen” fortsatt er en felle som blir satt for deg, meg og andre vanlige folk.

Vanlige mennesker tvinges til Å være ‘opplyste’

Hvorfor kjører du ikke elektrisk bil ennå?! Ikke engang en hybrid?

Kjøper du virkelig dette merket kaffe?! Vet du ikke dets miljøstatus?

Du vet at ved å støtte Apple, lar du kinesiske arbeidere bo i rønner, ikke sant?

“Opplyst” eller “bevisst kapitalisme” er et begrep og en trend som ikke betyr hva det burde. Hva det burde bety i 2017 er: “Jeg er klar over at kapitalismen brutalt og gjentatte ganger skaper ulikhet, og derfor støtter jeg kommunismen.”

I stedet betyr det at med nok overtalelse, kan vi få selskaper til å bli gode borgere, og hvis vi bare var smartere shoppere, ville vi tvinge slemme forretningsmenn til å gå konkurs.

Så selve kjernen av bevegelsen er dens syn på en bedrifts rolle og dens syn på forbrukerens rolle.

Fordi USA er et land der de historiske og mytiske strukturene er basert på handelens fortreffelighet, er det et unik amerikansk tro på at forretningsmenn i hovedsak er gode.

De fleste avviser dette tullet direkte av åpenbare grunner, og ikke bare de delvis sosialistiske landene i Latin-Amerika. I det konfusianske Kina, satt handelsmenn på det laveste nivået i det sosiale hierarkiet. De hadde penger og dermed innflytelse, selvfølgelig, men deres sosiale status samsvarte med det faktum at de fundamentalt sett er utbyttere av andres arbeid.

[..]

Forsøket på å menneskeliggjøre “overmenneskelige” selskaper

[..]

Hvis jeg slipper ut en masse giftige kjemikalier hvor som helst, inkludert på min egen private eiendom, settes jeg i fengsel. Hvis jeg ikke betaler min gjeld, er det ingen skattebetalere der for å redde meg. Ser du forskjellen mellom meg og selskaper? Så det første trinnet er å ikke gjøre selskapene til bedre borgere, men å bli kvitt deres status som “superborgere”.

Det ville være et stort skritt framover, og dette er hva “bevisst kapitalisme” i utgangspunktet har som mål: å overtale selskaper til å følge de jævla lovene i et demokrati, akkurat som vi vanlige borgere må.

Problemet er at selskapene aldri vil omfavne demokratiets lover. Historien viser at de systematisk unngår, kjøper, omskriver eller bryter lovene som er skrevet av mennesker.

Hva mer, takket være globalisering, kan selskaper bare trekke på skuldrene av juridiske utfordringer, plukke opp sakene sine og flytte til et sted som ikke kommer til å lage så mye oppstyr om å opptre ansvarlig.

Selvfølgelig er selskaper ikke“overmenneskelige,” de er ikke engang menneskelige: de er verktøy som burde manipuleres for å tjene alle mennesker, og absolutt ingenting annet.

Denne ideen, så klar i kommunismen, er helt fraværende fra “bevisst kapitalisme”. Den bare ønsker seg en bedre herre, ikke å gjøre vanlige mennesker til herre.

Hva er den eneste rollen for selskaper i “bevisst kapitalisme”? Det er å lytte … og kanskje endre sine dødelige, utnyttende vaner.

Du snakker om “myk” salgsteknikk! La oss ta en tur ned til det lokale fengselet og bruke samme tilnærming med andre angrende lovbrytere?

Du har skylden for branner i slavefabrikker og bønder som Dyrker kokain

Så hvis selskaper lener seg tilbake og blir feiret som konger, mens vi trygler om nåde for våre samfunn, land og helse, så faller alt ansvaret nødvendigvis på den andre delen av dette forholdet: forbrukeren.

Rollen til forbrukeren i denne filosofien om “bevisst kapitalisme” er skrekkelig. Ikke i sin brutalitet, men i sine uendelige konekvenser. Filosofien tar for gitt at i stedet for å bevege oss fra kapitalismen til kommunismen, trenger vi bare å være “etiske forbrukere”.

Hvis selskaper gjør noe slemt og vi fortsatt støtter dem, så er det vår feil. Det eneste valget, tilsynelatende, er for oss forbrukere å gjøre alt arbeidet og gjøre alle endringene.

Det er meningen vi må uendelig granske praksisen, det indre maskineriet og produksjonsmetodene for alle produktene vi ønsker å kjøpe. Hvis det ikke er bærekraftig, miljøvennlig, uten barnearbeid, kvinnevennlig, dyrevennlig og så videre, så må vi … legge dette bestemte produktet tilbake på hylla, og gjenta prosessen med et svært lignende produkt fra en annen selskap.

Og vi gjentar dette i det uendelige.

Innebygd i denne ideen er at bare noen få selskaper er virkelig onde, og at alt vi trenger å gjøre er å unngå dem. Jeg har lest at Nike jevnlig bryter menneskerettigheter, men tror du at Adidas, Reebok, Converse, Puma, Under Armour, Jordan, Asics, Vans og New Balance er alle dydseksempler?

Å være en “bevisst forbruker” er fantastisk for kapitalismen, fordi det gjør den gjennomsnittlige personen enda mer opptatt av å opprettholde den kapitalistiske modellen.

Det gjør at livet dreier seg enda mer rundt materialisme, innkjøp og gjenstander. Det tillater folk å føle seg dydige når de shopper, og det oppfordrer dem til å definere seg selv gjennom de produktene de kjøper i enda større grad enn samfunnet allerede gjør.

“Bare være villig til å betale mer til de rette selskapene,” er en annen grunnsetning i denne tilsynelatende revolusjonerende filosofien. Tanken er at vi skal ofre vår lønn for å betale høyere priser til de “riktige” selskapene.

Dette er … noe bare folk fra den øvre middelklassen kan tro er en bærekraftig idé.

Jeg, og nesten alle andre, tjener rett og slett ikke nok penger til at jeg kan bruke ekstra på hvert enkelt kjøp. Spør en gjennomsnittlig familie på fire om gjøre dette – med alle sine utgifter i dag og som truer i fremtiden. Det er å be dem om å øke gjelda si mer enn de sannsynligvis allerede har.

Å kjøpe ‘rettferdig handel’-sjokolade eller hva det nå er, en god idé, men hvor mange år vil det ta (eller vil det være flere tiår) før de sjokoladeselskapene som ikke bruker rette metoder blir presset ut av de etiske selskapene? Kan jeg håpe at i bare i en handelsvare – la oss si sjokolade – kan bøndene og de enkelte regionene som produserer sjokolade kommer til å få sin rette andel … en gang før jeg dør?

Våre beste og smarteste – den opplyste aksjonæren og bedriftslederen

“Samfunnsansvarlige aksjonærer” er en annen del av “den opplyste kapitalismen”. Tanken er at små grupper av “sosialt ansvarlige aksjonærer” kan og vil overvinne de rabiate kapitalistene som forlanger fortjeneste, og dermed stoppe bedrifter fra tvilsomme praksiser.

Hva mer, denne ideen mener de kan skape den umiddelbare endringen som er nødvendig for å hjelpe mennesker i fattigdom i dag og bidra til en planet som sliter med global oppvarming.

Jeg ville elske å se en eller annen undersøkelse – selv om jeg er sikker på at ingen finnes – som viser suksessraten for “sosialt ansvarlige aksjonærers forsøk”.

Det jeg er sikker på, er at både kapitalister og pseudo-venstreaktivister er mer enn villige til å uendelig fremme anekdotiske eksempler for å overbevise folk om at dette representerer en effektiv, repeterbar plan, i stedet for bare et par uvanlige resultat.

Ikke tro at dette er noe en demokratisk praksis bare fordi det å stemme er involvert. Det er ikke mer “demokratisk” enn da bare embedsmennene kunne stemme, eller bare menn, eller bare hvite, osv. “Sosialt ansvarlige aksjeeierskap” er også iboende elitistisk, fordi du må være rik nok til å eie aksjer til å begynne med.

Selvsagt kan en “sosialt ansvarlig aksjonær” ikke utrette noe godt i private selskaper.

Cargill kan fortsette sine virkelig avskyelige handlinger for å dominere jordbruket i den tredje verden. Jeg tviler sterkt på å om byggegiganten Bechtel kommer til å slutte å bygge overdådige palasser for saudiske prinser.

De beste av de beste er selvfølgelig fortsatt våre guddommelige administrerende direktører.

Hele ideen med “bevisst kapitalisme,” når den brukes om private selskaper, er i hovedsak redusert til ideen – så utbredt i fascismen og så fraværende i så mange former for kommunisme (bortsett fra den stalinistiske varianten)- er at bare de “store” bør lede samfunnet. Dette er det motsatte av demokrati.

Vår rolle som “opplyste forbrukere” er rett og slett å tigge og be lederne for store selskaper, som er våre “opplyste despoter”.

Dette har ikke fungert svært godt så langt.

‘Bevisst kapitalisme’ har lenge vært prøvd … og mislyktes

Rockefeller, til tross for hans angivelige filantropi, beholdt sine milliarder og brukte sine falske teorier i mer enn et århundre. Hans bestefar John D. Rockefeller – ofte kalt den rikeste mannen i historien – var også en forkjemper for “opplyst kapitalisme”, så dette konseptet er ikke noe nytt i det hele tatt.

Og likevel er levestandarden i den tredje verden ikke bedre i dag enn på slutten av det 19. århundre. 2.5 dollar per dag – lønna for halve verden – tjent i en indonesisk fabrikk, strekker ikke langt, i motsetning til det mange tror. For de brutalt undertrykte arbeiderne koker det ned til valg mellom mat eller såpe, mat eller varme.

Slike standarder er ikke bedre enn da vesteuropeere begynte å hente sølv fra Peru. Denne “bevisste kapitalistiske” bevegelsen er i utgangspunktet uberørt av modernitet: Dette er en idé fra det 16. århundre, med en hang til moralisme, og ikke noe mer.

Grav litt i ideen om “opplyst kapitalisme” og du finner ikke bare status quo, men også ingen fremtid.

For de godhjertede aktivistene som forplikter seg til “bevisst kapitalisme”, foreslår jeg at dere slutter å kapitulere. Dere er som offeret som fortsetter å gå tilbake til sin overgriper og tenker at deres kjærlighet er nok til å endre dem.

Jeg applauderer ikke Amnesty International sitt program for Business and Human Rights, som faktisk sendte Valentinsdagskort til administrerende direktører. Det ba dem om å “ha et hjerte for menneskerettigheter”. Hvilket tull at en slik kampanje kan være en effektiv måte å vinne fram for menneskerettighetene! Det høres ut som det var klekket ut av en 11 år gammel jente i en forstad!

Å arbeide innenfor det kapitalistiske systemet kommer aldri kommer til å virke. Men å avslutte det kapitalistiske systemet, vil garantert gi muligheter for de fundamentale endringer som er nødvendige og som trengs nå. Det finnes ingen “opplyst kapitalisme” når det gjelder store selskaper.

Du ville gjøre et bedre valg- for absolutt alle som lever i dag og i fremtiden – ved å omfavne moderniteten og kreve et grunnleggende skifte fra kapitalisme til kommunisme.

For alle som virkelig bryr seg, er det virkelig ikke noe alternativ.


Ramin Mazaheri er sjefkorrespondent i Paris for iranske Press TV og har bodd i Frankrike siden 2009. Han har vært reporter i USA, og har rapportert fra Cuba, Egypt, Tunisia, Sør-Korea og andre steder. Hans arbeid har dukket opp i ulike tidsskrifter, magasiner og nettsteder, samt på radio og TV.


 

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s