Reisebrev fra Donetsk

Siden 2014 pågår det kamper i det østlige Ukraina. Men nyhetene fra denne konflikten forteller bare en del av hva som skjer. Zatko Percinic, korrespondent for Russia Today, reiste gjennom Donbass og forteller om sine personlige inntrykk.

Sovjetisk minnesmerke over «Frigjørerne av Donbas» i en Park i Donetsk

av Zlatko Percinic

Det er to år siden jeg sist gang var i Donbass. På den tiden hadde de første harde kampene blusset opp. Navn som Saur-Mogila, Illovaisk eller Donetsk internasjonale flyplass var selve symbolene på en krig som ingen ønsket i Donbass. Menneskene der kunne ikke forstå hvorfor denne krigen hadde brutt ut. Det gjør vondt å se hvordan bror nå står mot bror i kampen. Men bare noen få bærer nag mot soldatene i den ukrainske hæren. «De følger faktisk bare ordre», heter det. Men denne medfølelsen gjelder ikke «nazistene», de «radikale» og utenlandske leiesoldater. De er de skyldige for krigen på den ukrainske siden.

Donbass kan nås enten gjennom Ukraina eller Russland. Ruten via Ukraina virket altfor risikabel. Som mange av mine kolleger, står jeg på svartelisten hos det beryktede ukrainske nettstedet «Myrotvorets». Dermed forble bare ruten via Russland. Den enkleste måten er selvsagt å reise med fly – fra Moskva, via Rostov-na-Donu, er veien til grensen ikke lang.

Ifølge våre medier, er Moskva isolert og under press fra EUs og USAs sanksjonsregimer. Hadde ikke kansler Angela Merkel allerede uttrykt, den 20. mars 2014, at hun betrakter «Russland som i stor grad isolert»? Og har vi ikke hørt til det kjedsommelige at folk i Russland kun blir utsatt for russisk propaganda? Jeg så ikke noe til denne isolasjonen. Snarere tvert imot. I supermarkedene er alt å kjøpe: fra tysk pasta, ost fra Sveits, til spanske tomater.

Utenlandsk pasta i butikkhyllene. Foto: Zlatko Percinic

Selv det mye diskuterte temaet propaganda, og påstanden om at russerne kun kan orientere seg via russisk fjernsyn, er en regelrett løgn. Om det er RTL, ZDF, CNN eller Sky News – TV-kanaler fra hele verden kan mottas. Men at svært få russerne er interessert i tysk detektime eller reality-TV, bør ikke være noen overraskelse. Anklagen om at det bare var propaganda i Russland, har ikke noe å gjøre med objektiv journalistikk.

Ofte så følger argumentet: «Vel, dette er Moskva … jeg forstår!» At ting og produkter er til stede i en by som Moskva, som ellers ikke er tilgjengelig i landet eller i avsidesliggende Sibir, er åpenbart. Akkurat som det er i Berlin eller Hamburg. Også der finnes det tilbud som folk aldri har hørt om lenger ute i distriktene. Det er dette som er forskjellen mellom livet i byen og livet på landet.

En viktig indikator for hvert land som er under et sanksjonsregime, er infrastrukturen. Uten penger, bygningsmaterialer og maskiner, kan man vanligvis ikke skape en modernisering. (Disse skadene påført utenfra brukes så skadefro i Vesten som bevis på at landet er feil styrt. o.a)

Men i Rostov, knappe 1100 kilometer fra Moskva, er bybildet enormt endret. Selvfølgelig finnes det gamle kvartaler fra sovjettiden, fra tsarens tid og stygge moderne bygninger. Men det investeres millioner av rubler i de nye kvartalene, som er bygget til vestlige standarder. Om de da faktisk er penere, kommer an på øyet som ser. I det minste er standarden på konstruksjonen mye høyere.

Moderne boligprosjekter i Rostov na Donu. Om de er pene, kommer an på øyet som ser. Foto: Zlatko Percinic

Veien til Donbass går fra Rostov, først langs Asovhavet. Man kan enten dra mot Mariupol eller øst i retning Donetsk. Siden det pågikk harde kamper rundt Mariupol, og veien derfra til Donetsk ikke er trygg, valgte vi den østlige ruten. På grensen ventet neste overraskelse på oss. Et kjøretøy fra Polen kjørte framfor oss.

Når jeg i vantro ser på Opel Omega-en og «Polska», ler min sjåfør Oleg. «Da, da,» sier han. Det finnes en rekke polakker på begge sider av kontaktlinjen i Donbass. Senere, ser vi enda flere biler med skilt fra EU. De kommer fra Litauen, Latvia, Belgia og selv fra Tyskland.

Etter grensen, er det faktisk bare 80 kilometer til Donetsk. Men med denne ruten, vil vi trenge tre ganger så lang tid som fra Rostov til grensen. Årsaken er veiens dårlige tilstand. Krig og kulde har slitt enormt på kjørebanen. Det er hull som er på størrelse med små dammer. Kjøretøy må noen ganger svinge ut av kjørefeltet for å komme forbi dem. Spesielt når det regner, kan disse hullene blir feller for biler.

Det er sent på kvelden når vi endelig ankommer Donetsk. Egentlig ønsket jeg å hente min presse-akkreditering samme dagen, for å dra full nytte av den resten av tiden. Dette, dessverre, var ikke mulig. Selv søvn var ikke å tenke på den første natten. Selv om lyden av krig ikke fremmed for meg, trenger jeg alltid litt tid for å ikke lenger legge merke til artilleritordenen.

Den første dagen i Donetsk, la jeg merke til forskjellene fra mitt siste besøk i april 2015. Da var alle innganger til offentlige bygninger bevoktet av tungt bevæpnede soldater. De stirret nervøst på hver fremmed. Ett feil blikk, virket det for meg da, og helvete bryter løs. Denne nervøse spenningen var det ingen spor av denne gangen. Selv om det fortsatt sto soldater foran innganger, var de ikke i full stridsmundur lenger. De hadde byttet patronbeltene med blyanter og penner. Men bare i tilfelle, var Kalasjnikovene og schæferne alltid på plass.

Byråkratiet har fått feste. For å få en samtale med ministeren for to år siden, var det nok å komme forbi soldatene. I dag, må du skrive deg på flere lister. Det er ikke mye igjen av den daværende revolusjonære feberen.

Deretter drar vi til Kievski-distriktet. Jeg har følge av Svetlana, en oversetter. Kievski-distriktet ligger rett bak den moderne Donbass-arenaen, som ble bygget for fotball-EM i 2008. Det er en ren sivil bydel. Det er ikke militære installasjoner eller stillinger der. Likevel er Kievski-distriktet alltid mål for tung beskytning fra de ukrainske væpnede styrkene. I et nabolag hvor boligblokkene har lidd betydelige skader og et lite boligfelt har blitt fullstendig ødelagt, møter vi to eldre damer. I vantro kikker de på min sjåfør Alexej når han spør dem i mitt navn om et intervju og de får vite er at jeg er fra Tyskland.

To eldre damer i Kievski-distriktet. Foto Zlatko Percinic

Med sine 86 år, er babusjkaen til høyre i bildet den eldste i nabolaget. Av tidligere 120 innbyggere, bor nå bare 20 i Kievski-distriktet. De fleste av dem er eldre mennesker som enten var for gamle til å flykte eller ikke ønsker å være en byrde for sine slektninger. Den 59 år gamle datteren til kvinnen i brun kåpe, døde på slutten av 2014 i et angrep. Ved omtale av denne tragiske hendelsen, brast den eldste av kvinnene i gråt. Selv om hun hadde en sønn som kunne se etter henne hver dag og støtte henne, levde hun nå alene i leiligheten.

Hvis angrepene ofte varte til langt på natt, ble hun sittende på badet og be, ikke bare for seg selv, men også for hennes naboer, og selv de sjelene som gjorde dette mot dem. «Den andre verdenskrig var bedre. Fordi da vi visste i hvert fall hva vi slåss og dødde for,» hulket hun. Den eneste lyspunktet i kvartalet var Elena, en seks måneder gammel jente hos den eneste unge familien her.

Slike historier er det dessverre tusenvis av i de selvutnevnte republikkene Donetsk og Lugansk. Hver enkelt fortjener å bli fortalt, akkurat som historiene på den andre siden av kontaktlinjen i Ukraina. Men slike samtaler med befolkningen oppfattes av enkelte politikere i Kiev som en trussel.

Heldigvis var jeg i stand til å delta da to tidligere skolekamerater møttes. For en utenforstående som meg, var dette helt surrealistisk. De to 29-åringene hilste på hverandre for så å omfavne og kysse hverandre, mens det i bakgrunnen var stasjonert snikskyttere på begge sider. Begge mennene kommanderte en militærenhet. Den ene var i den ukrainske hæren, den andre i hæren til Folkerepublikken Donetsk. Jeg fikk ikke lov til å dokumentere hverken bilder, navn eller stedet for dette møtet.

Så farlig var altså et uformelt møte. Begge mennene snakket om sin barndom, skolegangen, de felles vennene og familien som lever på begge sider av frontlinjen. De snakket om krigen, hvor nytteløs den egentlig var. Men deretter sa mannen fra folkerepublikken at han måtte kjempe denne krigen fordi han forsvarte sitt hjemland. Til min forbauselse, motsa ikke hans venn i den ukrainske hæren ham. Tvert imot. Han svarte at «Vi hadde gjort best i å la våre våpen tie og dra sammen til Kiev for å løse problemet der ved et forhandlingbord.» Etter et øyeblikks stillhet, som virket for meg som en halv evighet, la han til: «Men jeg tror ikke at vi [ukrainerne] kan bestemme vår egen skjebne.»

Dette møtet mellom de to sjefene var som en krigsfilm, der motstanderne sto rett ovenfor hverandre og de militære lederne møttes i ingenmannsland, for å undersøke de siste betingelsene for en mulig overgivelse. Men dette var ikke en scene fra en film, men den brutale virkeligheten i Donbass. Svar på spørsmål om hvorfor det er krig, hvorfor brødre, fedre eller sønner vender sine våpen mot hverandre, vil det ikke finnes.

Jeg har spurt det samme spørsmålet etter hver samtale, om og om igjen: Hvordan ser du på fremtiden her? Det var ingen enstemmige svar. Noen ser på fremtiden med optimisme, andre er mer bekymret. Men uten unntak, er alle enige om at det ikke er noen vei tilbake, hverken til Ukraina eller det forhatte Kiev, som har blitt synonymt med all den blodsutgytelsen og lidelsen de har måtte gjennomgå.

Atmosfæren i Donetsk utgjør den største forskjellen mellom mine besøk i 2015 og 2017. Mer enn halvparten av befolkningen hadde da flyktet på fra de ukrainske soldatenes angrep. Men nå, i løpet av den første fine vårdagen i 2017, blomstret byen igjen. På markedet, er det grønnsaker, frukt og leker å få kjøpt. Supermarkeder og kjøpesentre har åpnet igjen. Barn leker igjen på lekeplasser eller i gårdsrom. Joggere nyter vårsolen.

Unge familier rusler med sine barnevogner gjennom parken. Hundeeiere går tur med sine hunder. Donetsk er en veldig vakker by med en rik historie som har funnet tilbake til livet. Denne positive energien reflekteres igjen i ansiktene til folk , spesielt blant den yngre generasjonen, I deres hender ligger byens fremtid.

At det offentlige livet i Donetsk ikke har helt kollapset, er også på grunn av den humanitære hjelpen som kommer månedlig. Fortsatt er skolebøker, skrivesaker og bleier til babyer og eldre som lider av inkontinens en mangelvare. Prisene på disse tingene har blitt uoverkommelige. Pensjonister må leve, på månedlig basis, på rundt 2600 rubler. Dette tilsvarer ca 43 euro. Av disse, for eksempel, må den 86-år gamle damen som jeg intervjuet, betale 1700 rubler kun for leie. Dermed forblir bare 900 rubler, bare 15 euro, til andre livsnødvendigheter.

Den 63. humanitære hjelpkonvoien fra Russland brakte den 23. mars 2017 igjen varer det var skrikende behov for til de yngste innbyggerne i Donetsk. Dette inkluderte bleier, talkumpulver, melkepulver og babymat. Som takk for dette, har byen Makeevka heist den første lastebilen fra disse russiske hjelpeleveransene på en pidestall, og dermed laget et monument av den.


https://deutsch.rt.com/gesellschaft/48923-eine-persoenliche-reise-in-den-donbass/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.