Angrepet med krysserraketter: et nytt steg i den lange klassekampen ovenfra mot Syria

Av Stephen Gowans

Washington har begynt en ny fase av sin lange krig mot Syria: direkte militær intervensjon.

Siden midten av 1950-tallet, har USA forsøkt å fjerne det som er et arabisk nasjonalistisk lederskap i Damaskus. Dette lederskapet har nidkjært voktet Syrias frihet fra amerikansk dominans. Det følger en arabisk sosialistisk utviklingsvei som er i strid med prosjektet for globale frie markeder som er så hardt fremmet av Washington på vegne av oppdragsgiveren Wall Street.

Hittil har Washington avstått fra å direkte angripe syriske styrker, men har intervenert med militære midler i i Syria for å holde Den islamske staten under kontroll, slik at den militante gruppen fortsatt er sterk nok til å svekke syriske styrker, men ikke så sterk at den overtar den syriske staten. [1]

Denne begrensede amerikanske intervensjonen i Syria mot Den islamske staten har involvert både luftangrep og anslagsvis 1.000 soldater. [2] Men imidlertid har Washingtons viktigste framgangsmåte i den lange krigen mot Syria vært en krig som utkjempes gjennom stråmenn. En av dem er Israel, som annekterte Syrias Golanhøyder og har gjennomført utallige små angrep siden da. En annen er den islamistiske geriljaen, som fra 1960-tallet har utført en hellig krig mot det de betrakter som Syrias kjetterske regjering. [3]

USA planla en direkte militær intervensjon i Syria i 2003, som en oppfølging av sin invasjon av nabolandet Irak. Men de fant ut at ressursene var for opptatt med forsøket på å pasifisere Afghanistan og Irak, og at andre former for regimeskifte måtte prøves. [4]

I stedet for en militær strategi med ‘støvler på bakken’, bestemte Washington seg for en økonomisk blokade i 2003. Innen 2012, hadde denne forårsaket at Syria økonomi hadde fått store problemer, ifølge New York Times. [5]

I løpet av våren 2012, hadde den økonomiske blødningen skapt av sanksjonene “tvunget syriske myndigheter til å stoppe å tilby utdanning, helse og andre viktige tjenester i enkelte deler av landet.” [6]

Innen 2016, forårsaket “USAs og EUs økonomiske sanksjoner mot Syria….enorme lidelser blant vanlige syrere, og hindret levering av humanitær hjelp, ifølge en lekket intern FN-rapport.” [7] Rapporten avdekket at hjelpeorganisasjoner ikke klarte å skaffe til veie medikamenter og utstyr til sykehus fordi sanksjonene forhindret utenlandske firmaer fra å drive handel med Syria.

Den erfarne utenrikskorrespondenten Patrick Cockburn skrev at “USAs og EUs sanksjoner” lignet sanksjonene mot Irak, og var “en økonomisk beleiring av Syria” – en beleiring som det er verdt å huske førte til at mer enn 500.000 irakiske barn døde, ifølge FN. Disse dødstallene er høyere enn de skapt av alle masseødeleggelsesvåpen gjennom tidene. [8] Cockburn mente også den syriske beleiringen drepte utallige mennesker gjennom sykdom og underernæring. [9]

På toppen av denne nådeløse kampanjen av økonomisk krigføring, vervet Washington de arabiske nasjonalistenes mangeårige fiende, Det muslimske brorskap, for å provosere fram et opprør i Syria. Opprøret, startet av opptøyene i Daraa i midten av mars 2011, spredte seg snart til en utbredt kampanje av geriljakrig, gjort mulig av saudiske, qatarske, tyrkiske, jordanske og amerikanske penger.

USA og vestlige etterretningstjenester trente tusenvis av geriljasoldater i Jordan og Qatar. [10] I 2012 rapporterte DEA, det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste, at opprøret var islamistisk, ledet av Det muslimske brorskap og Al-Qaida i Irak (Den islamske statens forløper). De skrev også at vestlige makter, samt konger, emirer og sultaner som hersket tyrannisk i Gulfstatene var støttespillere. Ifølge etterretningsbyrået, var Tyrkias Reccep Tayyip Erdogan også en stor støttespiller. Han er en mann betatt drømmer om å bli en ny-ottomansk sultan og er selv en islamist. [11]

Men inntil Washington ga ordren om at krysserraketter skulle regne ned over Shayrat-flybasen i nærheten av Homs den 6. april, hadde USA stort sett gjort bruk av stråmenn og beleiring for å få til et regimeskifte i et land som Moshe Ma’oz har kalt “et fokus for den arabiske nasjonalistiske kampen mot en amerikansk regional tilstedeværelse og interesser.”[12]

Angrepet på Shayrat-flybasen ble presentert for verdensopinionen som et svar på syriske styrkers angivelige gassing sivile i Khan Shaykum den 4. april. Påstandene ble spredt av åpenlyst partiske kilder.

En kilde var White Helmets, som kaller seg selv et nøytralt sivilforsvar, men er i virkeligheten finansiert av stater som er USAs medsammensvorne i den lange krigen mot Syria. Organisasjonen er også forbundet med al-Qaida, eller i det minste samarbeider med dem. Det syriske observatoriet for menneskerettigheter, en ‘enmannsgruppe’ basert i Storbritannia som åpenlyst støtter geriljaen, var en annen kilde.

Det er viktig å legge merke til at ingen selv bare litt upartiske organisasjoner eller eksperter har undersøkt påstandene for å avgjøre om: (a) kjemiske midler faktisk ble brukt, (b) om de ble brukt med vilje og (c) hvem brukte dem? Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen nekter å si noe om disse spørsmålene før en etterforskning er avsluttet, den eneste fornuftige handlingsmåten.

Likevel har USA og deres rævsleiker-allierte, mens de oser av kolonialistisk arroganse, umiddelbart oppnevnt seg selv som overdommer og erklært at anklagene var udiskutable. Dette resultatet var neppe overraskende, gitt at de vestlige forkjemperne for denne nykolonialismen deler et felles mål med White Helmets og Det syriske observatoriet for menneskerettigheter. Alle ønsker å styrte Syrias arabiske nasjonalistiske regjering. Man kan alltid stole på at Washington vil gi bred dekning til enhver bakvaskelse mot sin syriske fiende, uansett hvor lite hold det er i påstandene.

Til tross for forsikringer om at det hadde skjedd et gassangrep i Khan Shaykum den 4. april, og at syriske styrker var ansvarlige, kunne USA, Frankrike og Storbritannia – hvis de ble ikke selv var innblandet – ikke ha hatt sikker kunnskap om dette. Disse sakene krever uker med etterforskning på åstedet for å gi en veloverveid bedømmelse. Selv da er spørsmålet om å tildele skyld, det vil si – hvem gjorde det? – ofte umulig å svare på. Virkeligheten, selvfølgelig, er at vestlige stater ikke har noen anelse om beskyldningen er korrekt, men benyttet anledningen til å hevde den var det, for å skape et påskudd for militær aksjon for å videreføre USAs lange krig mot Syria.

Mainstream journalister var også raske med å tildele skyld, i forkant av selv den minste likhet med en upartisk etterforskning. Deres vurderinger var nøyaktig på linje med vurderingene – like bevisløse – fra deres egne regjeringer.

I tillegg av å være betinget av en ubevist påstand, framsatt av utvilsomt partiske kilder, var det amerikanske angrepet ulovlig. Det var ulovlig på to nivåer: internasjonalt, fordi det ble foretatt uten samtykke fra FNs sikkerhetsråd, og innenlands, fordi det representerte en uautorisert krigshandling. Angrepets ble beordret ensidig av Det hvite hus, til tross for at krigserklæringer kun kan gis av nasjonalforsamlingen, som ikke debatterte dette – ja, den ble overhodet ikke spurt om godkjennelse.

Men poenget er teoretisk.

USA har allerede opparbeidet en betydelig rulleblad av forbrytelser i Syria og et enda lengre rulleblad i resten av den arabiske verden. Ikke minst er innfiltreringen av amerikanske militært personell på syrisk jord en forbrytelse, en krigshandling i seg selv.

Som en militær koloss, har USA friheten til å bryte folkeretten ustraffet, siden det ikke finnes en høyere autoritet i stand til å håndheve internasjonal lov gjennom trusselen om en makt som er større enn den som Pentagon selv kan utøve. Å forvente at USA skal bøye seg for folkeretten er naivt. Derfor en diskusjon om den ene eller den andre av USAs handlinger bryter folkeretten, en diskusjon uten betydning.

Det hvite hus er i stand til å bryte amerikansk lov ustraffet ved å få i det minste passiv godkjennelse fra den amerikanske offentligheten og dens representanter for sin angrepskrig. Tilsvarende, med Kongressen og det amerikanske opinionen under kontroll, er det ingen å som er i stand til å få Det hvite hus til å stå ansvarlig ovenfor den amerikanske grunnloven.

Det hvite hus sine forsøk på å sikre at folket i hvert fall godtar dette, om ikke gir automatisk nasjonalistisk støtte, er gjort lettere av Pentagons anstrengelser for å begrense amerikanske tap. Derfor, uansett hvor ødeleggende de amerikanske militære operasjonene er for ofrene, er ikke den amerikanske offentligheten plaget eller traumatisert psykologisk av store amerikanske tap.

Like nyttig når man ønsker å mobilisere støtte til krigen, er demonisering av de som er i Washingtons sikte. Dette er en aktivitet der nyhetsmediene, som aldri tviler på sannheten i uttalelser fra amerikanske tjenestemenn om utenrikspolitikk, deltar med stor entusiasme. Bare se hvor lett Bush og Blair var i stand til å lure vestlige mainstream media til å tro (eller hvis de ikke ble lurt, godta ivrig å lagre propaganda for) oppdiktede historier om hvordan arabiske nasjonalistiske Irak skjulte kjemiske og biologiske våpen.

Og bare se hvor lett Washington former det intellektuelle miljøet. De har overtalt verden om at kjemiske og biologiske våpen (som kan drepe flere titalls, eller hundretalls mennesker under ideelle forhold, og mange færre ved typisk bruk) tilhører samme klasse av våpen som atomvåpen (som kan drepe flere titusener eller hundretusener.)

Denne falske sammenblandingen av mindre farlige våpen med virkelige masseødeleggelsesvåpen har vist seg nyttig i å framstille slike militært ubetydelige trusler som arabiske nasjonalistiske Irak under Saddam som en stor trussel. Dermed var å eliminere han avgjørende for verdens sikkerhet.

Man begynner med å anklage dem for å ha, bruke, eller har tenkt å bruke enten våpen feilaktig beskrevet som, eller ekte, masseødeleggelsesvåpen.  En slik demonisering av den som er i trådkorset skaper – fra offentlighetens synspunkt – en moralsk forpliktelse om at ‘vi’ må handle.

De venstreorienterte, som har en umettelig appetitt for moralsk steining og blomstrende språk om “morderiske regimer,” brutale diktatorer,”og «moralsk skam», når de snakker om lederne av tidligere kolonier som USA bestreber seg på å kolonisere på nytt, bidrar til mobilisering av samtykke til krig og til en internasjonal klassekamp ovenfra.

Denne typen folk på venstresida som er villige til å samarbeide betrakter bare de helt uten makt som moralsk OK. Enhver stat som prøver å oppnå frigjørende mål fordømmes som brutal, morderisk, eller en moralsk skam, og det pøses på med argumenter for at statens frigjørende mål er humbug. Bare folk uten formell makt, i denne måten å tenke på, engasjerer seg i klassekamp mot undertrykking og utbytting, mens de som besitter formell myndighet blir sett på som agenter for undertrykkelse, per definisjon.

Dette synet er for enkelt.

Den italienske filosofen Domenic Losurdo argumenterer for en tredelt modell av klassekamp knyttet til arbeidsdelingen på (1) et internasjonalt nivå, (2) et nasjonalt nivå, og (3) i husholdningen. [13]

Klassekampen på et internasjonalt nivå tilsvarer utnyttelse av folket i en nasjon av en annen nasjon; for eksempel der et land underordnes av et annet land i den internasjonale arbeidsdelingen.

Klassekampen på nasjonalt nivå tilsvarer utnyttelse av arbeidskraft av eierne av kapitalen i et land, mens klassekampen i husholdningen gjelder når menn utnytter kvinnelig innenlandsk arbeidskraft.

Klassekampen sett på denne måten kan ofte sammenfalle, som når for eksempel et folk i ett land utnyttes som en kilde til arbeidskraft av eierne av kapitalen i et annet.

Washingtons lange og nå utvidete krig mot Syria, er en klassekamp på et internasjonalt nivå. Det er en klassekamp, der USA, som er fotsoldaten for de profitt-søkende amerikanske store selskapene og klassen av milliardærer som leder dem, forsøker å permanent tvinge syrere til en underordnet rolle i den internasjonale arbeidsdelingen. Der vil de være begrenset til jobber med lav lønn i utvinningsektoren og enkel industri, hvis ikke rett og slett selvbergingsjordbruk.

Washington håper på å feie vekk de arabiske sosialistiske hindringene for fri konkurranse, fri handel, og det frie markedet, for å gjøre det kapitalistiske nirvanaet de forsøker skape på et global skala mulig. Der har amerikanske selskaper plass til å dominere de viktigste sektorene i alle lands økonomi. Lokal arbeidskraft er henvist til lavtlønnroller og permanent fattigdom.

Tidligere sjeføkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz sa det slik:

Kolonialisme etterlot en blandet arv i den tredje verden – men et tydelig resultat var synspunktet blant folk der at de hadde blitt brutalt utnyttet … den politiske uavhengigheten som kom til en rekke kolonier etter andre verdenskrig satte ikke stopper for økonomisk kolonialisme. I noen regioner … var utnyttelsen – utvinningen av naturressurser og voldtekten av miljøet i bytte for nesten ingenting – åpenbar. Andre steder var det mer skjult. I mange deler av verden, kom globale institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken til å bli sett på som instrumenter for post-kolonial kontroll. Disse institusjonene presset gjennom markeds-fundamentalismen … en forestilling idealisert av amerikanere som et ‘fritt og ubundet marked.’ … Frimarkedsideologien viste seg å være en unnskyldning for nye former for utnyttelse. [14]

Arabiske nasjonalister i Irak og Libya kjemper en klassekamp på en internasjonal skala. De ønsket å frigjøre folket i sine land fra de ulempene som kolonialismen hadde etterlatt dem med og ønsker å avslutte Vestens fortsatte økonomiske utnyttelse av dem. Deres kamp, mens den var vellykket en stund, endte til slutt i fiasko, der USA og deres allierte, gjennom demonisering, beleiring og krigføring, overvant disse kampene nedenfra. Disse amerikanske seirene var seire for utnyttelse.

Klassekampen som utkjempes av arabiske nasjonalister i Syria fortsetter, til tross den felles innsatsen for å knuse dem av USA, deres nykoloniale allierte, deres arabiske marionetter, apartheid-Israel og venstreorienterte samarbeidspartnere. Samtidig gjennomfører den islamske republikken Iran sin egen klassekamp mot vestlige forsøk på å kolonisere dem på nytt, men på en større skala, der hele den islamske verden er gjenstand for frigjøring.

Kampen mellom Iran og USA er en klassekamp på en kolossal skala. Washington forsøker å åpne Iran for utnyttelse, samtidig som resten av den muslimske verden i dag er utnyttet av amerikanske finansielle, industrielle og petrokjemiske selskap. Teheran leder et prosjekt for å bygge “motstands”-økonomier, som prioriterer å forbedre forholdene for menneskene som bor og arbeider i den muslimske verden over aksjonærene i amerikanske selskaper. Denne kampen er sammenvevd med klassekampen der Syria står i sentrum.

Washingtons utvidete krig mot Syria er derfor en utvidet klassekamp ovenfra mot en frigjørende kamp nedenfra. Washingtons krigs-kåthet bruker flere våpen, fra beleiring, til stedfortrederkrig, direkte militær intervensjon og en stor informasjonskrig beregnet på å demonisere Syrias arabiske nasjonalister.


Med vennlig tillatelse fra Stephen Gowans, som er en forfatter og politisk aktivist, Han bor i Ottawa i Canada


Fotnoter:

1. See my Washington’s Long War on Syria. Baraka Books. 2017, chapter 4.
2. Thomas Walkom, “Putting Donald Trump’s strike against Syria in context,” The Toronto Star, April 7, 2017.
3. Washington’s Long War, chapter 2.
4. Ibid.
5. Nada Bakri, “Sanctions pose growing threat to Syria’s Assad”, The York Times, October 10, 2011.
6. Joby Warrick and Alice Fordham, “Syria running out of cash as sanctions take toll, but Assad avoids economic pain,” The Washington Post, April 24, 2012.
7. Patrick Cockburn, “US and EU sanctions are ruining ordinary Syrians’ lives, yet Bashar al-Assad hangs on to power,” The Independent, October 7, 2016.
8. John Mueller and Karl Mueller, “Sanctions of Mass Destruction,” Foreign Affairs, May/June 1999.
9. 60 Minutes, May 12, 1996; Patrick Cockburn, “US and EU sanctions are ruining ordinary Syrians’ lives, yet Bashar al-Assad hangs on to power,” The Independent, October 7, 2016.
10. Washington’s Long War, chapters 2, 3 and 4.
11. http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
12. Moshe Ma’oz, Bruce Cumings, Ervand Abrahamian and Moshe Ma’oz, Inventing the Axis of Evil: The Truth about North Korea, Iran, and Syria, The New Press, 2004, p .207.
13. Domenico Losurdo. Class Struggle: A Political and Philosophical History. Palgrave MacMillan. 2006.
14. Quoted in Graham E. Fuller. A World without Islam. Back Bay Books. 2010. p. 262.

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s