Skandinavias skjulte rolle i vestlig imperialisme

 

 

En diskret del av en urettferdig verdensorden som opprettholdes med militær og økonomisk makt. De skandinaviske landene har vært med i alle nylige imperialistiske kriger. Enten åpent militært, som mot Jugoslavia, Afghanistan, Syria eller Libya, eller mer diskrete bidrag, som i svært mange andre vestlige aggresjoner/regimeskifter.

 

Fra TeleSur

Når man tenker på vestlig kapitalisme og imperialisme, tenker man vanligvis på aggressive stormakter som USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og så videre. Nordeuropeiske land som Norge, Danmark, Finland og Sverige, på den annen side, blir sett på som godlynnete og utenfor dette systemet. De er ofte brukt som eksempler på hvordan styresmakter rundt om i verden bør behandle sine borgere.

Det kan ikke benektes at deres innenrikspolitikk er mer progressiv enn for eksempel USA, men det er i stor grad på grunn av sterke fagforeninger og deres tiår med kamp for å vinne slike rettigheter. Skandinaviske arbeidstakere har vunnet en politikk som sikrer grunnleggende sosial sikkerhet i helsevesenet, utdanning, arbeid og boliger. Imidlertid har Danmark, Norge og Sverige ikke blitt sett i denne perioden av flyktningkrise som innbydende nasjoner for de som flykter fra krig og fattigdom.

I presidentdebatten i 2016, pekte Bernie Sanders på dem som modeller, som USA burde «lære» av. En nærmere undersøkelse av regionen viser at Skandinavia stort sett driver med akkurat den samme voldelige imperialistiske politikken som andre vestlige land.

I 2008 ble det norske multinasjonale teleselskapet Telenor – delvis eid av staten – avslørt i en dokumentar. Den viste at selskapet samarbeider med en bangladeshisk leverandør som benytter barnearbeid under forferdelige forhold. Rapporten avdekket også at barna ble tvunget til å håndtere kjemiske stoffer uten beskyttelse. En av arbeiderne døde etter å ha falt ned i en tank med syre. Ikke bare var behandlingen av arbeidere uakseptabel, avlingene til bøndene i de omkringliggende områdene ble ødelagt av avfallet fra anlegget. I likhet med andre vestlige multinasjonale selskaper som bevisst dro til utviklingsland for å spare penger på arbeidskraft og driftskostnader, toer selskapet sine hender fra beskyldningene og nektet kjennskap til partnerens umenneskelige praksis.

Tilsvarende med det norske olje- og gasselskapet Statoil, også delvis eid av staten, som har vært involvert i flere korrupsjonssaker rundt om i verden – spesielt i underutviklede land – der de har bestukket statlige selskaper og offentlige tjenestemenn for å få utvinningslisenser.

Landenes engasjement er ikke bare begrenset til disse aggressive økonomiske metodene. De er også dypt involvert i Vestens militære bragder. Norge slapp 588 bomber på Libya, men nevnes knapt som en del av disse imperialistiske operasjonene. Statoil har siden startet felles utvinningsvirksomhet verdt millioner i det ødelagt landet.

Historien til Sveriges utenrikspolitikk er heller ikke noe bedre. Teknologiselskaper som Saab, BAE Systems, og Bofors konkurrerer med USA og Israel i utvikling av et stort utvalg av våpen som selges til omtrent 55 land rundt om i verden, i avtaler verdt milliarder. Det virker som Sverige, som sin norske nabo, aktivt deltar i å nekte menneskerettigheter til millioner over hele verden, og spesielt i underutviklede land.

Den svenske klesgiganten H&M kan selge billige produkter i rike land med god fortjeneste bare fordi den utnytter og underbetaler arbeiderne i fattige land som Bangladesh. Som John Smith påpeker i sin bok «Imperialisme i det tjueførste århundre,» hos H&M forblir bare 0,95 euro av utsalgsprisen for en T-skjorte i Bangladesh, for å dekke kostnadene av fabrikken, arbeiderne, leverandørene, og myndighetene. De resterende 3,54 euroene brukes bl.a. til skatter og transport i utsalgslandet, men hoveddelen går til forhandleren. Med andre ord, vestlige land får det meste av overskuddet selv om det er de fattige arbeidere og nasjoner som har bidratt mest i form av arbeidskraft og ressurser.

Den dansk-britiske firmaet G4S er verdens største sikkerhetsselskap, og er kjent for sin lange kundeliste av kontroversielle oppdrag. Det har levert tjenester til israelske fengsler og sjekkpunkter, de har blitt anklaget for mishandling av innvandrere i interneringssentre, de har også spilt en stor rolle i å beskytte vestlige imperialistiske interesser som oljeraffinerier og området rundt Dakota Access rørledningen. Men siden Storbritannia er kjent som den mest aggressive av de to nasjonene, blir den danske delen ofte feid under teppet til tross for at dansker var grunnleggerne og utviklerne av selskapet.

Da er det er ingen overraskelse at Nobels fredspris, som ble grunnlagt i Sverige og er basert i Norge, har gitt prisen til velkjente krigshisserne som president Barack Obama og Colombias president Manuel Santos, blant mange andre, i hva noen hevder er svært politiske avgjørelser.

Den «nordiske modellen», som det har blitt kjent, er neppe et system som vi bør vende oss til for inspirasjon. Ingen modell, system eller struktur som er avhengig av utnyttelse og dominans av andre kan være etisk.

Vestlige land og deres folk – hvis de skal bli tatt på alvor av resten av verden som kjemper for en bedre verden – må begynne å tenke på å utvikle sosialistiske politiske og økonomiske strukturer som er internasjonalistiske og viktigst av alt, grunnleggende anti-imperialistiske.

De sosiale framgangene vunnet av vestlige befolkninger kan ikke og bør ikke gjøres på bekostning av utnyttede nasjoner og folk i det globale sør. Denne type sosial-imperialistisk dynamikk sett i de skandinaviske landene vil slutt vil mislykkes i det lange løp fordi den skader mange flere folk enn som nyter godt av den. De som mest sannsynlig kan slå et knusende slag mot kapitalismen i dag er de som lever under de mest forferdelige forholdene. De finner dagens nordiske modell direkte i veien, i stedet for i ledelsen av fremgang for verden.


 

Advertisements