Samfunnslønn som en mørkeblå felle

Av John Clarke (Canada).

Artikkelen er fra 17/02/2017, etter millardærmøtet World Economic Forum i Davos

Det finnes et bredt spektrum av ideer om hvordan et system med samfunnslønn kan se ut. Tilhengere av fri markedskapitalisme har sin egen visjon.

I april i år, forventes delstatsregjeringen i Ontario å offentliggjøre detaljer om et pilotprosjekt som skal undersøke effekten av en svært begrenset og heller tvilsomt forsøk på samfunnslønn (også kjent som basisinntekt). Som med lignende forsøk i Finland og Nederland, vil ingenting som overhodet er i nærheten av en universell utbetaling innføres. Snarere, vil et utvalg av de fattigste bli utstyrt med en meget beskjeden godtgjørelse, med færre byråkratiske strenger festet ved dem enn eksisterende systemer for inntektsstøtte.

Disse eksperimentene er veldig fokusert på konsekvensene tiltakene vil ha på folk som blir testet, med stort fokus på i hvilken grad «deltakelse i arbeidslivet», som egentlig betyr vilje til å godta lavt betalte jobber, forbedres. I virkeligheten, er det egentlig de fattige menneskene som blir evaluert, og ikke et system av samfunnslønn. Hvis en grundig granskning skulle skje, måtte man vurdere virkningen av å innføre tiltaket på en stor skala.

Resultatene for de menneskene som blir testet er sannsynligvis ganske forutsigbare. Hvis de i fattigdom får en økt betaling med mindre inngrep i deres liv, kan vi forvente at de få det bedre. Det virkelige problemet er hva slags modell for samfunnslønn som vil bli innført i en hel politisk jurisdiksjon og hva konsekvensene av et slikt tiltak vil være for samfunnet som helhet.

Det finnes et bredt spekter av forestillinger om hvordan et slikt system kan se ut. Tilhengere av fri markedskapitalisme har sin egen visjon. Den høyreorienterte amerikanske statsviteren Charles Murray forfekter en mager universell betaling, og understreker kraftig at dette må helt erstatte andre elementer av sosiale tiltak.

Tilhengere av en progressiv samfunnslønn, som er fra de liberale til det radikale venstre, svarer med modeller som er alt fra å beskjedent omfordele til å radikalt forandre. Noen drømmer endatil om en universell og meget tilstrekkelig utbetaling som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge arbeidere.

Problemet med alle disse planene er at til tross for virkelig gode hensikter, klarer de ikke å håndtere den reelle praktiske mulighetene for at de kan bli gjennomført. Det blir bare antatt at sosial rettferdighet kan innføres ved hjelp av et sosialpolitisk initiativ.

Før vi vurdere mulighetene for en samfunnslønn som vil forbedre liv og redusere fattigdom, bør vi undersøke hvilke faktorer som har formet eksisterende systemer inntektsstøtte. Hvis vi går tilbake til røttene og vurdere de engelske fattiglovene, ser vi at bøndene ble fordrevet fra landet på 1500-tallet og tvunget til å bli med i et nyopprettet arbeidsmarked. Et overtilbud av arbeidskraft tjente interessene til datidens arbeidsgivere, men total oppgivelse av de arbeidsledige førte til farlige nivåer av sosial uro.

Løsningen staten laget var et system av forsørgelse som gjorde folk i stand til å overleve, men var så mangelfull som overhodet mulig, slik at de fortsatte å tvinge folk inn i de lavest betalte jobbene. Moderne systemer for velferd og sosialhjelp har fortsatt med denne tilnærmingen, og er preget av lave utbetalinger og byråkratisk innblanding i folks liv.

Mens en nyliberal dagsorden slo rot og ble intensivert, og mens arbeidsgivere forsøkte å senke lønningene og øke utnyttingsgraden, ble et systematisk nedverdigende støttesystem for inntekt gjennomført i alle land som hadde elementer av en velferdsstat.

Dette førte til et kappløp til de verste jobbene og en eksplosjon av lav lønn og usikre ansettelser. Fra synspunktet til arkitektene bak nyliberalismen, har dette vært en enormt vellykket og lønnsom strategi. Likevel synes forkjemperne for en progressiv samfunnslønn å forestille seg at alt dette kan bli lagt bak oss, bare ved på en eller annen måte å overbevise regjeringer til å vedta en sosialpolitikk som vil gjøre alt rasjonelt og rettferdig.

De trenger å spørre seg selv hvorfor de nyliberale makthaverne skulle ønske å gi opp tiår med framgang ved å gi en tilstrekkelig inntekt og dermed enormt øke arbeidernes forhandlingsmakt. De spør ikke hvordan, med våre fagforeninger og bevegelser betydelig svekket av den nyliberale angrepet, vi kan tvinge arbeidsgivere og staten til å gjøre et så stor innrømmelse.

Faren ved å ikke ta fatt i slike problemer ligger i den høyreorienterte versjonen av samfunnslønn. Når utbytterne og deres hjelpemenn/kvinner samles i Davos for å vurdere dette, innser de at prosjektet innebærer enorme muligheter for dem.

Med en hel progressiv lobby som legger ut den røde løperen, kan de nå sette i gang med arbeidet med et svært anderledes type samfunnslønn. De kan gi en mager og stadig minkende betaling, som på ingen måte forstyrrer strømmen av arbeidere inn i lavtlønnsektorer.

Dessuten, hvis de også gir denne betalingen til de fattige i arbeid, blir det en de facto subsidie til arbeidsgivere. Kampen for en lønn å leve av, undergraves dermed. De mest utnyttende arbeidsgiverne vet at deres arbeidstakere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. Regjeringer kan fryse eller til og med redusere minstelønna og starte en generell senking av lønninger.

Samtidig som den nyliberal samfunnslønna brukes til å smøre hjulene av en kjempe-utnyttelse, tilrettelegges en annen viktig del av den nyliberale dagsordenen – privatisering.

Samfunnslønn, som talsmenn for frie markeder lenge har foreslått, kan gis i stedet for andre elementer i sosiale tjenester. Mens offentlig helsevesen, sosialboliger og mye annet kan kuttes, forvandler samfunnslønn de som mottar disse ordningene til «kunder,» som shopper i de privatiserte ruinene av den sosiale infrastrukturen.

Det er selvsagt fullt mulig å på papiret lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet.

Snarere enn å stole på deltagerne på milliardærmøtet i Davos og sette sitt håp til at «1%» utvikler en smak for sosial rettferdighet, er en langt bedre tilnærming å bygge sosiale bevegelser og kamper som kan forsvare tidligere framganger og arbeide for utvidet og tilgjengelige offentlige tjenester.

Snarere enn å håpe at nyliberale regjeringer vil tilby oss en sosialpolitisk slutt på nøysomhetspolitikken, er det langt bedre å presse for et støttesystem for inntekter som tilbyr alle rettigheter, tilstrekkelige utbetalinger og som ikke lenger er basert på byråkratisk innblanding og moralpoliti.

Samfunnslønn er et falskt håp og en vei til kommersialisering av sosiale tiltak. Mens det kan ligge gode hensikter bak ideen, fører den til et mål som er helt i smak av de som utformer og styrer den nyliberale orden.


John Clarke er en veteran i kampen mot fattigdom, organisator og ledende medlem av Ontario Coalition Against Poverty, eller OCAP, i Toronto.


http://www.telesurtv.net/english/opinion/Basic-Income-as-a-Neoliberal-Weapon-20170217-0009.html

 

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.