De tyske sosialdemokratenes krigspolitikk: Første skritt er tatt; det andre må følge

Av Johannes Stern

Den som ønsker å vite hvilket reaksjonært program som står bak sosialdemokratenes såkalte «rettferdighets-valgkamp», bør lese kronikken Sigmar Gabriel skrev på 60-årsdagen for Romatraktaten. Han er del av kampanjen til kanslerkandidat Martin Schulz og en mulig rød-rød-grønn regjering. Med tittelen «Å kjempe for et sterkere Europa» argumenterer den sosialdemokratiske utenriksministeren og tidligere lederen for SPD for intern og ekstern opprustning av kontinentet, styrke «Festung Europa» og en videreføring av nøysomhets-politikken.

På feltet for utenriks- og sikkerhetspolitikk, var det på tide å «si farvel til ideen om at vi ikke selv tar ansvar for vår sikkerhet i Europa. Utsagnet er sant, at ‘Europa nå må til slutt bli voksen'», skriver Gabriel. Samarbeidet med USA og NATO var «faktisk hjørnesteinen i det transatlantiske fellesskapet.» Men EU må «være i stand til å takle kriser og konflikter i nabolaget sitt på egen hånd. Første skritt er tatt; det andre må følge.»

Gabriel vet at en mer selvstendig og mer aggressiv europeisk krigspolitikk under tysk ledelse også krever en intern militarisering av kontinentet. Europa må «bli bedre på indre sikkerhet,» skriver han. Som begrunnelse for opprettelsen av en europeisk politistat, bruker han kynisk den angivelige «krigen mot terror»: «Her kan vi, her må vi, forbedre oss, gjennom bedre samarbeid og mer utveksling. Folk i Europa må ikke leve i frykt. Det være seg i Brussel, Paris, Berlin eller andre steder – Frihet og sikkerhet går hånd i hånd.»

At det for Gabriel i virkeligheten hverken handler om «frihet» eller «sikkerhet», viser hans ønske om utvidelse av ‘festning Europa’. Vi trenger «en beskyttelse av europeiske ytre grenser som virkelig er det.» I Europa hadde «indre grense har mistet mye av sin betydning» og dette var «en stor prestasjon. Men sterke ytre grenser er det også.» Utenriksministeren snakker åpent mot hvem de er rettet: «Vi ser viktigheten av effektiv beskyttelse av våre grenser midt i flyktningstrømmene og krisene i vårt nabolag.»

Gabriel ville ha vært en dårlig sosialdemokrat hvis han ikke hadde knyttet det brutale forsvaret mot desperate mennesker på flukt fra krigssoner i Midtøsten og Nord-Afrika og de tusenvis som drukner i Middelhavet med et brutalt angrep på det europeiske arbeiderklassen. Alle EU-medlemmer må være forberedt «på å takle de reformene som trengs for å være konkurransedyktige,» sier han.

Hans oppfordring til «europeisk forening» begrunnet Gabriel som følger: «I denne urolige verden der så mange vissheter har gått tapt, kan landene i Europa bare forsvare sine interesser og verdier når de snakker med én stemme. Ingen land i Europa, selv Tyskland, kan gjøre kan dette alene mer. Vi er sammen langt mer, og mye sterkere, enn summen av alle enkeltstater. Derfor må vi må trekke oss nærmere sammen.»

For å si det enkelt: bare hvis Tyskland holder kontinentet samlet som «hegemon» og «tukter» (som den innflytelsesrike statsviteren Herfried Münkler skriver), kan det spille en rolle i verdenspolitikken.

Så Gabriel fulgte de gamle tyske stormakts-strategiene som allerede fikk innpass i UD under hans forgjenger Frank-Walter Steinmeier (SPD). Også Keiserriket og Det tredje riket hadde forsøkt å forene Europa under sitt herredømme for å fremme sine geopolitiske interesser.

Det samme sa også sosialdemokratiske Walter Rathenau, daværende leder av det tyske etaten med ansvar for anskaffelse av råstoffer ved begynnelsen av første verdenskrig: «Den endelige ledelsen av Europa er uunnværlig fordi en ny sentral makt som Tyskland alltid lider, igjen og igjen, av naboenes sjalusi, hvis hun har ikke styrke til å annektere disse naboene organisk. […] Det er den tyske oppgaven å forvalte den gamle europeiske kroppen og styrke den.»

Europa – hvor er dine legioner?

Og nazistenes utenriksminister Joachim von Ribbentrop skrev i retningslinjene for en ‘Europa-komite’ i april 1943: «Det er [..] allerede klart at fremtiden for Europa kun kan videreføres hvis den ledende stillingen for Det stortyske riket fullt kan gjennomføres. Sikring av dette hegemoniet er derfor å anse som kjernen i den fremtidige nyordningen.»

Kort tid senere, fastslo Joseph Goebbels i sin dagbok: «Det må forbli målet for vår kamp å skape et samlet Europa. Men Europa kan kun oppleve en klar organisasjon ved hjelp av tyskerne. En annen ledende makt eksisterer i praksis ikke.»

For å igjen bringe kontinentet under tysk ledelse, forbereder den herskende klassen seg på å bli kvitt alle demokratiske begrensninger som de motvillig måtte godta etter to tapte verdenskriger. Ifølge en avisartikkel i Rheinischen Post, ønsket Gabriel å myke opp betingelsene i Grunnloven som krever parlamentarisk godkjenning for Bundeswehr sine operasjoner i utlandet. Han gjorde dette i et møte om forsvarspolitikk i den sosialdemokratiske parlamentsgruppen. For eksempel, burde EUs deltakelse i en militær operasjon ikke hindres på grunn av motstand fra nasjonalforsamlingen bare «fordi det kanskje er like før et valg.» Dette var et problem «som vil være en utfordring for politikken i landet vårt,» sa utenriksministeren.

Et strategidokument fra den viktige tankesmia Den tyske foreningen for utenrikspolitikk (DGAP), med tittelen «Europa – hvor er dine legioner» ber om at Tyskland skal stable på beina en «Europa-divisjon» på 20.000 soldater, som skal være utgangspunktet for en europeisk hær kontrollert av Berlin. Tross alt, «når det kommer til forsvar, teller i hovedsak én ting: faktisk eksisterende militære kapasiteter. Ord om styrke og ansvar imponerer verken Moskva eller Washington.»


http://www.wsws.org/de/articles/2017/03/30/gabr-m30.html

Advertisements