Hvordan ny teknologi i det stille TREDOBLET slagkraften av USAs atomstyrker

Dette er et langt utdrag fra en artikkel i Bulletin of the Atomic Scientist, skrevet av atomforskerne Hans M. Kristensen, Matthew McKinzie og Theodore A. Postol, så det må vel sies å være seriøst. Det en del militær sjargong, forkortelser osv, men det er likevel svært leselig. De mest tekniske delene er kuttet vekk og jeg har understreket litt her og der.

Norge er forøvrig et viktig tannhjul i dette atommaskineriet. Norge er en integrert del av ‘rakettforsvaret’ nevnt i artikkelen. Alle kjenner vel til radarene i Vardø og på Svalbard, men disse ubåtene smyger seg rundt utenfor kysten av Nord-Norge.  Oversetter lurer på om dette er den egentlige grunnen til at nettopp Andøya ble valgt som base for rakettutskytninger, fordi stedet har samme oppskytningsforhold som ubåtene i havet utenfor. Hvis man ville gjøre sin del for å stoppe dette, hadde det vært naturlig å avbryte alt militært samarbeid med land med atomvåpen. Men dette er en ønskedrøm, les heller artikkelen.

Globus 2 i Vardø

Moderniseringen av de amerikanske kjernefysiske styrkene har blitt framstilt for opinionen som et forsøk på å sikre påliteligheten og sikkerheten av stridshodene i USAs kjernefysiske arsenal, snarere enn en økning i vår militære kapasitet. I virkeligheten har dette programmet innført en revolusjonerende ny teknologi. Det vil drastisk øke presisjonen i USAs rakettarsenal. Denne økningen i kapasiteten er forbløffende – den øker den samlede draps-kraften av eksisterende amerikanske ballistiske missilstyrker med en faktor på omtrent tre. Det skaper akkurat det man forventer å se hvis en stat bevæpnet med atomvåpen planlegger å ha mulighet til å utkjempe og vinne en atomkrig ved å avvæpne fiender med å angripe først, med overraskelse.

På grunn av forbedringen i draps-kraften i USAs ubåt-baserte ballistiske missiler, patruljerer disse ubåtene nå med mer enn tre ganger så mange stridshoder enn nødvendig for å ødelegge hele arsenalet av russiske landbaserte missiler i deres siloer. Amerikanske ubåt-baserte raketter kan ha flere stridshoder, og hundrevis av andre, som nå er på lager, kan legges til denne missilstyrken. Dette gjør den enda mer dødelig.

Den revolusjonerende økningen i dødelighet hos de amerikanske kjernefysiske styrkene basert på ubåter, skyldes et “super-brannrør;” en enhet som siden 2009 har blitt innlemmet i marinens stridshoder av typen W76-1/Mk4A, som del av et tiårig program for å forlenge stridshodenes levetid. Vi regner med at alle stridshoder utplassert på amerikanske ballistiske missiler ubåter nå har dette brannrøret. Disse nyvinningene i teknologien med super-brannrør kan synes ubetydelig for folk som ikke er innforstått med teknikken bak. Derfor har politikere utenfor den amerikanske regjeringen (og sannsynligvis også innenfor i regjeringen) helt gått glipp av den revolusjonerende innvirkningen på militære evner og den viktige betydningen for global sikkerhet.

Før oppfinnelsen av denne nye brannrør-mekanismen, kunne selv de mest nøyaktige rakettstridshodene ikke detonere nær nok mål som var herdet mot kjernefysiske angrep til å ødelegge dem. Men de nye super-brannrørene er beregnet på å ødelegge faste instalasjoner ved å detonere over og rundt målet på en mye mer effektiv måte. Stridshoder som ellers ville bomme på målet og lande for langt unna, kan nå, på grunn av den nye brannrør-systemet, detonere rett over målet.

Resultatet av denne oppgraderingen øker betydelig sannsynligheten for at et stridshode vil eksplodere nær nok til å ødelegge målet, selv om nøyaktigheten av stridshode-systemet ellers ikke er forbedret.

Som en konsekvens, er de amerikanske ubåtene i dag mye mer slagkraftige enn de var tidligere imot herdete mål som russiske rakettsiloer. For ti år siden, hadde bare om lag 20 prosent av amerikanske ubåter stridshoder som hadde evnen til å ødelegger herdete mål. I dag har alle denne evnen.

Denne enorme økningen i USAs evne til å presist sikte sine kjernefysiske våpen, har i stor grad har blitt skjult for allmennheten. Den har alvorlige konsekvenser for den strategiske stabiliteten og oppfatninger av amerikansk atomstrategi og hensikter.

Russiske planleggere vil nesten helt sikkert se fremskrittene i brannrør-evnene som en forsterking av en stadig mer gjennomførbar amerikanske evne til forebyggende kjernefysiske angrep. Dette vil igjen kreve at Russland gjennomfører mottiltak som ytterligere vil øke den allerede farlige høye beredskapen hos de russiske kjernefysiske styrkene. Den anspente atomberedskapen, basert på planlegging av ‘i verste tilfelle’, skaper allerede forutsetningen for muligheten for en kjernefysisk reaksjon på en falsk alarm av et angrep. Den nye draps-evnen skapt av super-brannrørene øker spenningen og risikoen for at amerikanske eller russiske kjernefysiske styrker vil bli brukt som svar på tidlig varsling av et angrep, selv når et angrep ikke har skjedd.

Den økte kapasiteten til de amerikanske ubåtene vil trolig bli sett på som enda mer truende fordi Russland ikke har et fungerende rombasert infrarødt system for tidlig varsling, men er hovedsaklig avhengig av bakkebaserte varslingsradarer for å oppdage et amerikansk rakettangrep. Siden disse radarene ikke kan se over horisonten, har Russland mindre enn halvparten så mye tid for tidlig varsling som USA. (USA har ca 30 minutter, Russland 15 minutter eller mindre.)

Russlands manglende evne til å overvåke rakettutskytninger i hele verden fra verdensrommet, betyr at russiske militære og politiske ledere ikke vil ha en “situasjonsforståelse” for å hjelpe dem å vurdere om et tidlig radarvarsel om et overraskelsesangrep er virkelig eller et resultat av en teknisk feil.

Kombinasjonen av denne mangelen på russisk situasjonsforståelse, den farlig korte reaksjonstiden, den høye beredskapen og den økende amerikanske angreps-kapasiteten, har skapt et dypt destabiliserende og farlig situasjon rundt strategiske atomvåpen.

Man kan se dette i den skremmende sammenhengen med det forverrede politiske forholdet mellom Russland og Vesten, og trusler og mot-trusler som nå har blitt normen for begge sider i denne fastlåste situasjonen. Det kan godt være at faren for en ulykke som fører til atomkrig er like høy nå som det var i perioder da den den kalde krigen var på sitt mest anspente.

Hva dette betyr: Den nye evnen til å ødelegge russiske silo-baserte kjernefysiske styrker med 100 kilotonn W76-1/Mk4A stridshodene – som det er mest av USA beredskapslagre – øker drastisk evnene til å utkjempe en atomkrig. Siden bare en del av W76-styrkene er nødvendig for å eliminere Russlands silobaserte interkontinentale raketter, vil USA bli sittende igjen med et enormt antall stridshoder med høy sprengkraft. De vil da være tilgjengelig for å omprogrammeres til andre oppdrag.

Omtrent 890 stridshoder er utplassert på amerikanske ballistiske rakettubåter (506 av typen W76-1/Mk4A og 384 av typen W88/Mk5). Forutsatt at de 506 utplasserte W76-1-stridhodene som er utstyrt med dette super-brannrøret ble brukt mot russiske silobaserte raketter, kan egentlig alle de 136 russiske silo-baserte interkontinentale rakettene muligens kunne elimineres ved å angripe hver silo med to W76-1 stridshoder – totalt 272 stridshoder. Dette ville bare kreve 54 prosent av de utplasserte W76-1 stridshodene, slik at omtrent 234 av de 500 stridshodene er frie til å rettes mot ytterligere andre installasjoner. Og hundrevis av andre stridshoder er på lager, som forholdsvis raskt kan øke antallet rakettstridshoder hvis det skulle ønskes. Trident-II-missiler som er utplassert i dag, har i gjennomsnitt fire eller fem W76-1 stridshoder hver. Imidlertid kan hvert missil bære åtte slike stridshoder hvis USA plutselig skulle bestemme seg for å trenge en maksimal last med atomstridshoder på sine ballistiske missiler. Og denne typen missil har blitt testet med opptil 12 stridshoder hver.

I hovedsak ville alle de 384 W88 “tunge” Trident-II-stridshodene, med sprengkraft på 455 kilotonn hver, også være tilgjengelig for bruk mot dypt nedgravde mål. I tillegg, vil omtrent 400 Minuteman-III-stridshoder, med en sprengkraft på cirka 300 kilotonn, kunne brukes til å angripe herdete russiske mål. I det hele tatt, kan alle de russiske silobaserte styrkene potensielt bli ødelagt mens det etterlater USA med 79 prosent av sine stridshoder fortsatt ubrukte.

Selv etter at Russlands silobaserte raketter ble angrepet, ville den amerikanske atomstyrken være svimlende – og absolutt av interesse for Russland eller andre land som bekymret for en amerikansk første angrep.

På grunn av de nye drapsmulighetene for amerikansk ubåtlanserte ballistiske missiler, vil USA være i stand til å bruke store deler av sine atomstyrker mot ikke-herdete mål. Ødeleggelsen av disse vil være avgjørende for en «vellykket» første angrep. En slik oppgave vil trolig inkludere ødeleggelsen av de av Russlands mobile rakettsystemer som har forlatt sine garnisoner, på vil til å gjemme seg i Russlands store skoger i påvente av angrepet. Garnisonene og deres støtteanlegg ville sannsynligvis bli hurtig ødelagt, og noen av disse spredte mobile utskytningsrampene vil også bli hurtig ødelagt mens de var i ferd med å gjemme seg. For å ødelegge eller utslette de resterende utskytningssystemene, vil USAs planleggere har nok kjernefysiske styrker igjen for å gjennomføre en virkelig ‘den brente jords taktikk’: Bare 125 amerikanske Minuteman III stridshoder kan sette fyr på omtrent 21000 kvadratkilometer skogareal, der de mobile rakettene mest sannsynlig vil bli utplassert. Dette ville være det samme som et sirkelformet område med en diameter på 163 kilometer.

Et slikt angrep ville være potensielt rettet mot å ødelegge alle mobile utskytingssystemer, enten mens de sprer seg, eller etter at de har inntatt posisjoner i kort avstand fra veier som gir dem tilgang til skogsområder.

Mange av de nesten 300 gjenværende utplasserte W76-stridshoder kan brukes til å angripe alle kommandoposter med forbindelse til de russiske rakettstyrkene. Et svært lite antall av Russlands store kommandoposter er dypt begravd for å beskytte dem mot direkte ødeleggelse fra et atomangrep. Det amerikanske militæret ville trolig bruke de stridshodene med høyest sprengkraft mot disse målene. Figuren nedenfor viser et eksempel på en struktur som er omtrent på størrelse med Capitol i Washington. Man kan anta at det har rom og tunneler så dype som 2-300 meter eller mer. Tilfluktsrom som har rom og tunneler på enda større dyp, kan ‘tettes’ ved hjelp av flere kjernefysiske stridshoder for å forsegle hvert sted hvor en inngang eller utgang kan tenkes å ha blitt bygget.

Situasjonen med hensyn til hevnpotensialet fra Russlands ballistiske missilubåter er problematisk sett fra synspunktet til en forsiktig russisk planlegger. Selv om Russland for tiden har 11 ballistiske missil-ubåter, er to eller tre av disse missilbærende ubåter i tørrdokk og kan ikke bære atomstridshoder. Hvis den fulle kraften av tilgjengelige ubåter i operasjon kan utplasseres til havs, kan Russland avfyre omtrent 592 av alle de 768 stridshoder som teoretisk er utplassert i ubåter. På et tidspunkt i fremtiden, kan Russland være i stand til å utplassere 600 av de 700 ubåtbaserte stridshodene. Men et realistisk tall, gitt den begrensede tilgjengeligheten av mannskap og utstyr, kan i stedet være 400 til 500 stridshoder.

Før år 2030-2040, kan USA lett ha bygget nok Aegis-skip for å utplassere 500-700 av de nylig introduserte SM-3 Block IIA avskjærings-rakettene. [..]

I realiteten, er avskjærings-evnen av SM-3 Block IIA ubetydelig. Både de infrarøde målsøkende sensorene på disse avskjærerne og USAs radarer for tidlig varsling har i realiteten ingen evne til å skille mellom stridshoder, biter av raketter, og lokkedue-stridshoder. Men utvidelsen av denne rakettforsvarsprogrammet kan og vil bidra til oppfatningen blant russerne at USA forsøker å oppnå kjernefysisk dominans.

Russerne har nylig reagert på dette utvidete programmet ved å offentliggjøre og gjennomføre et ny sjøbasert leveringssystem for atomvåpen som en sikring mot det amerikanske rakettforsvaret.

Spesielt er Russland nå i ferd med å teste en 40-tonns atomdrevet undervanns ubemannet drone (UUV). Det kan robotisk sende, over tusenvis av kilometer, en 100-megatonn kjernefysisk stridshode mot kystbyene og havner i USA . De tekniske detaljene for dette bisarre systemet ble offentliggjort av Putin selv i september 2015 – tilsynelatende med vilje – og testingen startet i desember 2016. Slike handlinger fra den russiske regjeringen tyder klart på en alvorlig bekymring for den uforutsigbare karakteren av planen for det amerikanske rakettforsvaret.

Planene for den russiske atom-dronen ble offentliggjort ‘med et uhell’

I tillegg til å oppgradere W76-stridshodets evne til å ødelegge herdete mål, synes det amerikanske militæret også i ferd med å øke evnen til presisjonsangrep med stridshodene på de landbaserte Minuteman III-missilene. Minuteman III er mye mindre nøyaktig enn Trident II, med en feilmargin på cirka 160 meter, sammenlignet med omtrent 100 meter feilmargin oppnådd av Trident II. Disse forskjellene betyr at sannsynligheten for å ødelegge målet kan være to til to og en halv ganger høyere for de samme stridhodene som finnes på både en Trident II og en Minuteman III. Uten en stor oppgradering av siktesystemet, kan Minuteman III ikke kan forventes å oppnå noe i nærheten av atomkapasiteten til Trident II.

[Luftvåpenet jobber med en oppgraderer av sitt system for W87-MK21 stridshodene]

Vår analyse viser at å installere super-tennrør på Minuteman-III-stridshodene, vil egentlig gi Minuteman III den samme evnen til å eliminere herdete mål som MX-raketten hadde med sin banebrytende styringsystem (AIRS); MX ble pensjonert i 2005. Den første produksjonen av brannrør for MK21 er planlagt for tidlig i 2020-årene, der produksjonen forventes å fortsette til år 2029. Luftforsvaret planlegger å bruke W87/MK21 på en ny interkontinental rakett planlagt for utplassering i 2030.

Manglene i Russlands System for tidlig varsling

I januar 1995 ble en ensom sonde-rakett skutt opp fra Andøya, en isolert øy utenfor nordvestkysten av Norge. Selv om raketten var på vei mot Nordpolen, ikke Russland, vet vi nå at mens det steg over horisonten over jordbuen, ble det sporet av den russiske radaren for tidlig varsling på Kolahalvøya ved Olenegorsk. Fordi raketten hadde en nesten vertikal bane, tolket den automatiserte sporingsalgoritmen som ble anvendt av radaren, banen som i samsvar med en ubåt-lansert ballistisk missil med oppdrag å detonere et kjernevåpen foran radarens synsfelt. Dette ville gjøre radaren ute av stand til å se stridshoder som kom fra lenger hold.

At det russiske systemet for tidlig varsling reagerte på denne ufarlige oppskytningen, viser entydig at det russiske varslingssystemet i det minste har noen forholdsregler som skal varsle russiske styrker hvis hendelser antyder et mulig amerikanske forebyggende angrep.

Hvis USA skulle utføre et slikt angrep mot Russland, ville Russland sikkert vite at de farligste atomstridshodene, som vil ramme først, vil komme fra amerikansk ubåt-lanserte ballistiske missiler utstasjonert i Nord-Atlanteren. Gitt den ekstremt høye treffsikkerheten av omtrent alle amerikanske ubåtbaserte stridshoder, ville en godt koordinert amerikansk angrep ikke trenge å bruke amerikanske landbaserte Minuteman-raketter hvis det opprinnelige målet bare var å ødelegge Russlands silobaserte interkontinentale raketter før de kunne bli avfyrt.

En slik angrep ville trolig begynne med detonasjon av et kjernefysisk stridshode foran viktige radarer for tidlig varsling. En eksplosjon av et Trident-II-stridshode på 455 kilotonn i en høyde av 1300 til 1400 kilometer ville hindre alle russiske radarer som ser mot USA og de nordlige delene av Nord-Atlanteren fra å observere amerikanske ballistiske raketter mens de steg over radarhorisonten.

Amerikanske rakettoppskytninger fra Nord-Atlanteren kunne samordnes, slik at de bare ville stige over radarhorisonten etter at de russiske radarene hadde blitt blendet. Selv om radarene ikke ble slått ut, kan russerne med rimelighet forvente å ikke ha mer enn syv til ti minutters advarsel før Moskva ble ødelagt. (Se tabellen som viser reaksjonstiden under.)

Den falske varslingen i 1995 ville ikke ha skjedd hvis Russland hadde hatt et pålitelig globalt rombasert satellittsystem for tidlig varsling i drift. Russiske analytikere ville ha vært i stand til å observere at det ikke var noen amerikanske ballistiske missiler som ble skutt opp fra Nord-Atlanteren. Tilgjengeligheten av et slikt system ville ha forårsaket at det innledende varselet vill ha blitt avlyst i løpet av få minutter eller enda raskere.

Detaljerte analyser, opprinnelig på grunn av spørsmålet om hvorfor alarmen pågikk så lenge, viste at en spesialisert rombasert russisk system for tidlig varsling, kalt Prognoz, da var under utvikling. Analyse av Prognoz-satellittene og tilgjengelig russisk teknologi for infrarøde sensorer, antydet at selv om satellittsystemet hadde vært i drift, ville det ikke ha vært i stand til å gi en overvåkning av Nord-Atlanteren. I dag har Russland sluttet å sende opp satellitter for dette, og har i stedet fokusert enorme ressurser utelukkende på å bygge et robust og sikkert nettverk av bakkebaserte radarer. Det er nå helt klart at Russlands ekstreme avvisning av satellittbaserte systemer for tidlig varsling, og den ekstreme fokusen på å bygge mange, teknologisk varierte, bakkebaserte radarer, skyldes en mangel på de avgjørende teknologiene som trengs for å gjennomføre en rombasert varslingssystem mot ballistiske missiler.

Det russiske lederskapet står ovenfor den eksistensielle trusselen om et angrep med kort advarsel, utført av presise og kraftige sjølanserte atomraketter. De har ingen rombaserte evner til raskt å oppdage at de har blitt skutt opp. Lederskapet synes å ha lite annet valg enn å gi fra seg myndigheten til å avfyre atomarsenalet til lavere kommandonivåer. Det er mange mulige måter å gjøre dette, men ingen av dem er fri for farene som kan øke sjansene for ulykker som kan til slutt føre til i feilaktig avfyring av de russiske kjernefysiske styrkene. Å tvinge denne situasjonen på den russiske regjeringen, virker sannsynlig å være skadelig for sikkerhetsinteressene til USA og deres vestlige allierte.

Prøveoppskytning av raketter, Vanderberg Air Force Base, California

Våre konklusjoner

Under sløret av en ellers legitime programmet for forlengelse av stridshodenes levetid, har det amerikanske militæret stille utført en stort utvidelse av draps-kraften i de mest tallrike stridshodene i USA kjernefysiske arsenal: W76-stridhodene, utplassert på marinens ballistiske missilubåter. Denne forbedringen i drapsevnen betyr at alle amerikanske sjøbaserte stridshoder nå har muligheten til å ødelegge et herdet mål, som russiske rakettsiloer, en evne som tidligere kun var forbeholdt stridshodene med høyest sprengkraft i det amerikanske arsenalet.

Oppgraderingen har skjedd uten at de fleste offentlige tjenestemenn har lagt merke til det. De har i stedet vært opptatt av å redusere antall kjernefysiske stridshoder. Resultatet er et kjernefysisk arsenal som har blitt forvandlet til en styrke som har entydige kjennetegn av å bli optimalisert for et overraskende angrep mot Russland og for å utkjempe og vinne atomkriger.

Mens dødelighet og ildkraften i den amerikanske styrken har blitt kraftig økt, er antall våpen i både amerikanske og russiske styrker redusert, noe som resulterer i en dramatisk økning i sårbarheten i russiske kjernefysiske styrker mot et amerikansk første angrep.

Vi anslår at resultatene av våpenreduksjonene, sammen med økningen i USAs kjernefysiske kapasitet, betyr at det amerikanske militæret nå kan ødelegge alt av Russlands interkontinentale siloer med bruk av bare rundt 20 prosent av sine egne stridshoder utplassert på amerikanske land og sjøbaserte ballistiske missiler.

Etter hvert vil oppgraderingen med super-brannrør gjøre det mulig for hver eneste og sjø- og land-baserte interkontinentalt stridshode i USA arsenal å utføre elimineringsoppdrag mot herdete mål, som i utgangspunktet var tenkt å være utelukkende forbeholdt store stridhoder av typen MX Peacekeeper.

W76-oppgraderingen reflekterer en 25-års skifte av fokus for amerikanske evner, fra fra landbaserte til sjøbaserte ballistiske missiler. Videre, ved å flytte evnene over til ubåter som kan flytte til bedre posisjoner for utskytning, mye nærmere sine mål enn landbaserte missiler, har det amerikanske militæret oppnådd en betydelig større kapasitet til å gjennomføre et overraskende første angrep mot russiske rakettsiloer.

Avgjørelsen av Obama-administrasjonen i 2009 om å utplassere det skips-baserte rakettforsvarssystemet European Phased Adaptive Approach (EPAA), har laget et program der USA til slutt vil ha mellom 500 til 700 anti-rakett-raketter, som i teorien kan brukes til å forsvare det kontinentale USA fra skip langt fra landets kyst. Til tross for alvorlige begrensninger, kan dette stadig større forsvarssystemet virke, både for Russland og Kina, som et amerikansk forsøk på å redusere konsekvensene av et minimalt og ukoordinert russisk eller kinesisk gjengjeldelsesangrep mot et amerikansk første angrep mot dem.

Vi kan ikke se for oss en situasjon der en kompetent og godt informert amerikansk president vil beordre et overraskende første angrep mot Russland eller Kina. Men vår konklusjon er at de økte sjøbasert offensive og defensive evnene vi har beskrevet er bisarr som strategi for å redusere sjansene for atomkrig med enten Russland eller Kina.

At russiske siloer er mer sårbare for W76-1/Mk4A stridshoder, vil ikke komme som en banebrytende åpenbaring for russiske militære tjenestemenn; de forventer nok at siloene vil bli ødelagt uansett, av amerikanske landbaserte raketter. Men den økende evnen til de amerikanske sjøbaserte atomrakettene kan skape alvorlige spørsmål hos russiske militære planleggere og politiske ledelse om amerikanske hensikter – spesielt sett i sammenheng med økende amerikanske cyber-evner, avanserte konvensjonelle stryker og rakettforsvars-evner. Dette vil nesten helt sikkert utdype mistilliten og oppmuntre planlegging for ‘i verste tilfelle’ i Moskva.

Vi avslutter denne artikkelen med sitater fra Vladimir Putin, da han snakket improvisert til en gruppe journalister under det internasjonale økonomiske forumet St. Petersburg i juni 2016. Hans improviserte bemerkninger et klart og oppriktig pekepinn på hvordan han antageligvis vurderer konsekvensene av dette super-brannrøret:

Uansett hva vi sier til våre amerikanske partnere [om å redusere produksjonen av våpen], nektet de å samarbeide med oss, de forkastet våre tilbud, og fortsetter å gjøre sine egne ting.

… De avviste alt vi hadde å tilby.

… den iranske trusselen eksisterer ikke, men rakettforsvarssystemet fortsettes å bygges …

Det betyr at vi hadde rett da vi sa at de løy til oss.

Deres grunner var ikke ekte, angående den «iranske atomtrusselen.»

Ditt folk [befolkningen i den vestlige alliansen] … har ikke en følelse av overhengende fare – det er dette som bekymrer meg.

Et rakettforsvar er en del av et helhetlig system av offensivt militært potensial.

Det fungerer som en del av et hele som omfatter offensive plattformer for missiler.

Et system blokkerer, det andre avfyrer våpen med høy presisjon, den tredje blokkerer et potensielt atomangrep, og den fjerde sender ut sine egen kjernefysiske våpen som svar.

Dette hele er laget for å være en del av et system.

Jeg vet ikke hvordan alt dette kommer til å ende.

Det jeg vet er at vi må forsvare oss.


Fra filmen Dr. Strangelove
Reklamer

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.