Hva sier Zenbuddhismen om objektiv, upartisk journalistikk?

Av David Cromwell og David Edwards

Standardsynspunktet ble formulert i 2001 av BBCs daværende politisk redaktør, Andrew Marr:

Da jeg begynte i BBC, ble mine menings-organer formelt fjernet.

Og av Nick Robinson, da han beskriver sin rolle som ITNs politiske redaktør under Irak-krigen:

Det var min jobb å rapportere hva makthaverne gjorde eller tenkte … Det er alt noen i min type jobb kan gjøre.

Det er derfor, hvis du ber en journalist i BBC eller ITN om å velge mellom å beskrive krigen i Irak som «en feil» eller «en forbrytelse», vil de nekte å svare, med den begrunnelse at de er pålagt å være «objektive» og «upartiske».

Men faktisk er det minst fem gode grunner for å avvise dette argumentet som fundamentalt falskt og giftig.

Du kan ikke være nøytral på et tog i bevegelse

For det første, viser det seg at de fleste journalister bare er nervøse for å uttrykke personlige meninger når de kritiserer de mektige. Andrew Marr kan ikke kalle krigen i Irak en «forbrytelse», men han kan si at Bagdads fall i april 2003 førte til at Tony Blair ‘står som en større mann og en sterkere statsminister som et resultat’. Nick Robinson kan rapporterer at «hundrevis av [britiske] soldater risikerer livet for å bringe fred og sikkerhet til gatene i Irak’.

En lettvint «upartiskhet», kanskje.

Journalister får lov til å miste sin «objektivitet» på en måte, men ikke på den andre måten – ikke slik at de krenker de mektige. Den australske medieanalytikeren Sharon Beder gir oss et ytterligere eksempel på den samme dobbeltmoralen:

Balanse betyr at uttalelser fra de som utfordrer establishmentet er balansert med uttalelser fra de som de kritiserer, men ikke nødvendigvis når det er motsatt.

Det andre problemet med dette argumentet om å ikke ha meninger, er at det ikke er mulig å skjule synspunkter med bare «å holde seg til de faktiske forholdene’. Hvilke fakta vi setter søkelyset på eller overser, tonen og språket vi bruker til å understreke eller nedtone disse faktaene, reflekterer uunngåelig personlige meninger.

Det tredje problemet antydes av tittelen på historikeren Howard Zinn sin selvbiografi: Du kan ikke være nøytral på et tog i bevegelse. Selv om vi tror det er mulig å undertrykke vår personlige mening når vi rapporterer fakta, vil vi fortsatt velge side. Zinn forklarte:

Som jeg fortalte mine studenter ved starten av mine kurs, «Du kan ikke være nøytral på et tog i bevegelse.» Verden beveger seg allerede i bestemte retninger – mange av dem er forferdelige. Barn er sultne, folk dør i krig. Å være nøytral i en slik situasjon er å kollaborere med hva som skjer.

Matt Taibbi gir et slående eksempel:

Prøv så hardt du bare kan, et synspunkt vil uansett dukke opp i din artikkel. Åpne en avis fra tretti- eller førtiårene eller, sjekk sportssidene; fyren som skrev om [fotballkampen], hadde han et politisk synspunkt? Han trodde sannsynligvis ikke det. Men sett med 70 eller 80 år med etterpåklokskap, der han dekket en kamp der svarte ikke fikk lov til å spille, uten å nevne dette faktum, det er en unnskyldning og godkjennelse av det. Enhver journalist med en halv hjerne vet at skjevheter i vår tid er alltid begravd i vår dekning …

Et fjerde, nært beslektet problem er at å ikke ta parti – for eksempel mot tortur, eller mot at store land utnytter små land, eller mot å selge våpen til tyranner, eller mot å stoppe i stedet for å forverre klimaendringer – er uhyrlig. En lege behandler en pasient er partisk i arbeidet med å identifisere og løse et helseproblem. Ingen vil hevde at legen skal være nøytral mellom sykdom og helse. Er det ikke innlysende at vi alle bør være partisk mot lidelse?

Til slutt, hvorfor overkjører det journalistiske ansvaret for å undertrykke personlige meninger, ansvaret for å kjempe mot stats-forbrytelser utført av staten som vi er ansvarlige for som demokratiske borgere? Hvis den britiske regjeringen massakrerte britiske borgere, ville journalister ha nektet å si sin mening?

Hvorfor oppveier jobbkontrakten med medier den sosial kontrakten? Journalister kan svare at journalistikk fri for «meninger» er avgjørende for et sunt demokrati. Men uten dissens som utfordrer åpen kriminalitet, henfaller demokratiet raskt til et tyranni. Dette gjelder for eksempel hvis vi forblir «upartiske» mens vår regjeringer bomber, invaderer og dreper hundretusenvis av mennesker i fremmede land. En journalist som nekter selv å beskrive krigen i Irak som en forbrytelse, er medpassasjer på et tog som normaliserer det utenkelige. I den virkelige verden, bidro journalistisk «upartiskhet» om Irak til å forenkle Storbritannia og USAs påfølgende forbrytelser i Libya, Syria og Jemen.

Dette er den stygge absurditeten i ideen som høres så uskyldig ut, at journalistenes «menings-organer» kan og bør fjernes.

Så hvis vi avviser denne feilaktige og umoralske versjonen av objektivitet, som så mange journalister i mediebedrifter skjuler seg bak, hva er da objektiv journalistikk? Ber vi om åpen partiskhet, for en vill bruk av sine egne fordommer, frakoblet ethvert forsøk på rettferdig dekning? Ikke i det hele tatt.

Et forsøk på å Likestille seg selv og andre

Objektiv, upartisk journalistikk er forankret i forståelsen av at ‘min’ lykke og lidelse ikke spiller en større rolle en ‘din’ lykke og lidelse; og at det er irrasjonelt, grusomt og urettferdig å late som noe annet. Objektiv journalistikk avviser rapportering og analyse som prioriterer ‘mine interesser – ‘ min’ bankkonto, økonomisk sikkerhet, firmaer, nasjon, klasse – over ‘dine’ interesser.

Objektiv journalistikk tar ikke ‘vår’ side over ‘deres’ side. Det teller ikke ‘våre’ døde og overser ‘deres’ døde. Den nekter ikke å felle dom over ‘våre’ ledere mens den sterkt fordømmer ‘deres’ ledere. Den setter ikke strengere moralsk målestokk for ‘dem’ enn ‘oss’. Den godtar ikke at ‘vår’ nasjon er ‘enestående’, at ‘vi’ er ‘skjebnebestemt’ til å dominere ‘dem’, at ; vi’ på noen måte er ‘valgt’.

Et sentralt krav fra buddhistiske og andre mystiske tradisjoner er at vi virkelig kan ‘likestille oss selv og andre’ på denne måten. Mange intellektuelle blant venstreorienterte, avviser alle slike analyser som irrelevant tomprat. Men i en tid da vikingene herjet Europa i det niende århundre, spurte den buddhistiske vismannen Shantideva:

Siden jeg og andre vesener begge
Ønsker lykke, er likeverdige og like,
Hvilken forskjell er det som skiller oss,
Så jeg bør streve etter å ha min lykke alene?

Hvis dette er en utrolig rimelig tanke, er det overgått av en enda mer bemerkelsesverdig erklæring:

Hensikten, havet av mye godt
Som ønsker å gjøre alle vesener lykkelige,
Og hver handling til fordel for alle:
Slik er min glede og min lykke.

Etter fire milliarder år med evolusjon tilsynelatende «den sterkestes rett», hevder Shantideva her å hevde at omsorg for andre er en kilde til glede og lykke som langt overgår gleden av bare personlig vinning.

Påstanden blir selvfølgelig blir møtt med skepsis av et samfunn som fremmer uhemmet grådighet for maksimert profitt. Men hvis forlater vår gruppetenkning og bruker et nytt blikk på saken, er det faktisk en vanlig opplevelse. Den indiske åndelig læreren, Osho, kommenterte:

Har du aldri hatt en følelse av tilfredshet etter å ha smilt til en fremmed på gaten? Følger ikke en bris av fred med det? Det er ingen grense for bølgen av rolig glede du vil føle når du løfter en fallen mann, når du støtter en fallen person, når du gir en syk mann blomster – men ikke når du gjør det [av plikt] fordi han er din far eller fordi hun din mor. Nei, personen er kanskje ikke noen som er spesielt nær deg, men rett og slett å gi en gave, er i seg selv er en stor belønning, en stor glede.

Eksistensen av denne belønningen har blitt bekreftet av en del svært interessant og troverdig vitenskap (her).

Objektiv journalistikk er dermed forankret i to påstander:

1) at mennesket er i stand til å se at andres lykke og andres lidelse er av like stor betydning som sin egen.

2) Det er kanskje ikke intuitivt for et samfunn som vårt, men enkeltpersoner og samfunn forbedrer dramatisk sin trivsel når de utjevner «seg selv og andre» på denne måten.

Med andre ord, er dette ikke en sentimental ønskedrøm – mennesker er i stand til å være rettferdige, og de opplever fordelene fra å være det.

Verdien av objektiv journalistikk, og faktisk å leve objektivt, er i denne forstand klar nok. Vi vet fra forskning ( her) og vår egen erfaring at folk som bare tenker på seg selv er like miserable som de som er forutinntatte.

I sin samling av spontane samtaler, ‘Ta Hui – den store Zen-mesteren «, ga Osho et sterkt eksempel på objektivitet, i den forstand ment her, fra sin egen barndom:

I min landsby, mellom huset mitt og et tempel, var det et stykke land. Av en teknisk årsak, var min far i stand til å vinne saken hvis han trakk den for retten – men bare på grunn av tekniske årsaker. Landet var ikke vårt, landet tilhørte templet. Men den tekniske årsaken var dette: kartet av tempelet viste ikke at landet var i deres område. Det var en feil gjort av en eller annen kontorist i lokaladministrasjonen; han hadde plassert landet på min fars eiendom.

Naturligvis, for retten var det ingen tvil; tempelet hadde ingen rett til å si at det var deres land. Alle visste at det var deres land, min far visste at det var deres land. Men landet var verdifullt, det var rett ved hovedgaten, og all teknisk og juridisk støtte var på min fars side. Han trakk saken inn for retten.

Jeg fortalte ham: «Hør her» – Jeg kan ikke ha vært mer enn elleve år gammel – «Jeg vil dra til retten for å støtte templet. Jeg har ikke noe å gjøre med templet, jeg har aldri gått i tempelet, uansett hva det er, men du vet utmerket godt at landet ikke er ditt.»

Han sa: «Hva slags sønn er du? Vil du vitne mot din egen far?»

Jeg sa: «Det er ikke et spørsmål om far og sønn; for retten er det et spørsmål om hva som er sant. Og ikke bare vil din sønn være der; jeg har også overbevist din far. «

Han sa: «Hva!?»

Jeg hadde et veldig dypt vennskap med min bestefar, så vi hadde snakket sammen. Jeg hadde fortalt ham, «Du må støtte meg fordi jeg bare er elleve år gammel. Retten kan ikke akseptere min vitnesbyrd fordi jeg ikke er en voksen, så du må støtte meg. Du vet utmerket godt at landet ikke er vårt.»

Han sa: «Jeg skal støtte deg.»

Så jeg sa til min far, «Bare hør, fra begge sider, fra din far og fra din sønn … du trekker bare søksmålet tilbake; ellers vil du bare få vanskeligheter, du vil tape saken. Det er bare av teknisk årsaker at du kan fremme kravet. Men vi kommer ikke til å støtte en teknisk feil fra en kontorist i lokaladministrasjonen.»

Han sa: «Du forstår ikke en enkel ting, at en familie betyr … at du har med å støtte familien din.»

Jeg sa: «Nei, jeg vil bare støtte familien hvis den har rett. Jeg vil støtte den som har rett. «

Han snakket med min bestefar, som sa: «Jeg har allerede lovet din sønn at jeg skal dra dit med ham.»

Min far sa: «Det betyr at jeg blir nødt til å trekke tilbake saken og miste det verdifulle stykket land!»

«Hva kan gjøres med det? Din sønn kommer til å skape problemer for deg, og siden jeg ser på situasjonen, at han ikke på noen måte vil bli overtalt, har jeg sagt meg enig med med ham – bare for å gjøre hans posisjon sterkere, slik at du kan trekke deg; det er bedre å trekke seg enn å bli beseiret.»

Min far sa: «Men dette er en merkelig familie! Jeg jobber for dere alle. Jeg jobber for dere, jeg jobber for min sønn – jeg jobber ikke for meg selv. Hvis vi kan bygge en vakker butikk på dennt tomta, vil du ha en bedre, mer behagelig alderdom; Han vil ha en bedre utdanning ved et bedre universitet. Og du er imot meg.»

Min bestefar sa: «Jeg er ikke imot noen, men han har fått mitt løfte, og jeg kan ikke gå imot mitt ord – i alle fall angående ham – fordi han er farlig, han kan gi meg problemer. Så jeg kan ikke bedra ham; Jeg vil si uansett hva han sier. Og han sier sannheten – og du vet det».

Så min far måtte trekke søksmålet – motvillig … men han måtte trekke det. Jeg spurte min bestefar om å ta med seg noen søtsaker, slik at vi kunne dele dem ut i nabolaget. Min far har tatt til vettet, det må feires. Han sa: «Det synes å være den riktige tingen å gjøre.»

Da min far så at jeg delte ut søtsaker, spurte han: «Hva er det du gjør? – for hva? Hva er det som har skjedd?»

Jeg sa: «Du har tatt til vettet. Sannheten seiret.» Og jeg ga ham en søtsak også.

Han lo. Han sa: «Jeg kan forstå ditt ståsted, og min egen far støtter deg, så jeg tenkte at det er bedre at jeg også bør støtte deg. Det er bedre å trekke seg uten problemer. Men jeg har lært en lekse.» Han sa til meg: «Jeg kan ikke stole på min familie. Hvis det er noen problemer, kommer de ikke til å støtte meg bare fordi de er beslektet med meg som far, som sønn, som bror. De kommer til å støtte det som er sant.»

Og siden den gang har ingen annen slik situasjon oppstådd, fordi han aldri gjorde noe vi måtte være uenige i. Han forble sannferdig og oppriktig.

Mange ganger i sitt liv fortalte han meg: «Det var svært snilt av deg; ellers hadde jeg tenkt å bare ta landet, og jeg ville bevisst ha begått en forbrytelse. Du hindret meg, og ikke bare fra denne forbrytelsen, du hindret meg fra da av. Når det var en lignende situasjon, bestemte jeg meg alltid for sannheten, uansett hva jeg tapte på det. Men nå kan jeg se: Sannheten er det eneste verdifulle. Du kan miste hele livet, men du mister ikke din sannhet.»

Osho, ‘Ta Hui – Den store Zen-mesteren’, 1987,  e-bok)

Objektiv journalistikk insisterer på at «jeg vil støtte familien bare hvis familien har rett. Jeg vil støtte den som har rett. Hvis fakta viser at Irak-krigen var en uprovosert angrepskrig, så vil objektiv journalistikk beskrive den som sådan.

Dessverre, selvfølgelig, sier mesteparten av journalistikken i mediebedriftene :

Jeg vil støtte min familie, mitt parti, min avis, mitt aksjeselskap, mine annonsører, min våpenindustri, mitt militære, mitt land, min klasse, uansett om de har rett eller ikke. Jeg vil støtte det som gavner meg. Jeg vil fremheve fakta og stemmer i et tonefall som gavner de mektige interessene som belønner meg. Jeg vil overse fakta og stemmene som kan skade karrieren min.

Faren til Osho oppfattet sønnens utfordring som et angrep: «du er imot meg». Men, faktisk, var Osho ikke imot sin far. Han var heller ikke mot templet – han var for sannheten.

I 2012 beskrev MediaLens reaksjonen i media på massakren av 16 sivile afghanere utført av en amerikansk soldat med en massakre på 108 personer i Houla i Syria, som vestlige medier bestemte den syriske lederen Bashar al-Assad personlig ansvarlig for. Vi spurte hvilke bevis som ville ha vært nødvendig før journalister fant Obama personlig ansvarlig for en slik massakre. Selvfølgelig måtte involveringen av amerikanske styrker bekreftes, hevet over enhver tvil. Så ville man trenge å påvise at de hadde handlet under ordre. Antagelig ville Obama ha måtte signert disse ordrene, eller vært klar over dem og vært enig i dem på et eller annet nivå. Men syriske styrker ble øyeblikkelig erklært ansvarlige, med Assad holdt personlig ansvarlig, selv før drapsmennene hadde blitt identifisert.

Vi inviterte leserne våre til å vurdere om tilsynelatende frie og uavhengige journalister behandler utenlandske regjeringer, særlig ‘Offisielle Fiender av Staten’, på samme måte som de behandler sin egen regjering og våre ledende allierte. Vi var ikke mot Obama noe mer enn vi var for Assad – vi var for sannheten.

Ironisk nok, blir våre forsøk på å utfordre den partisk rapporteringen på denne måten, jevnlig fordømt som eksempler på stygg partiskhet – vi er stadig beskrevet som «pro-Assad, pro-Gaddafi», «pro-Putin »folkemord-fornektere», ‘unnskyldere for tyranni’, og så videre, ofte av folk fører en slags propagandakrig mot alle som utfordrer makta.

Mer nylig, kommenterte vi den dempete dekningen av en massakre på 38 mennesker i et afghansk sykehus, utført av Den islamske staten:

Hvis Den islamske staten hadde angrepet et fransk sykehus og skutt legene og pasientene, ville det ha vært et av de definerende traumene av 2017.

Igjen, denne kommentaren var ikke mer «pro-afghansk» enn den var «anti-fransk» – det pekte bare på en dyp og farlig skjevhet i måten mediekonsernene svarer på lidelse i verden.

Hvorfor bryr vi oss så mye om denne skjevheten? Fordi, som anekdoten om Osho antyder, alt er ikke som det virker. Det viser seg at det finnes skjulte kostnader med løgnaktighet, akkurat som det er skjulte fordeler med sannheten.

Etter flere tiår brukt på finslipe deres talent for å undertrykke profitt-fiendtlige fakta og meninger, har bedriftsmediesystemet blitt ute av stand til å rapportere sannheten, selv når en nært forestående katastrofe stirrer en i ansiktet. Kostnaden, i denne alderen av katastrofale klimaendringer, blir veldig tydelig.


Media Lens er et britisk nettsted for medieanalyse, opprettet i 2001 av David Cromwell og David Edwards. Målet for de to redaktørene er å granske og stille spørsmål ved mainstream-medias dekning av viktige hendelser og problemer, og for å gi oppmerksomhet til hva de anser som «systemisk svikt i korporative media i å rapportere verden ærlig og nøyaktig».


http://medialens.org/index.php/alerts/alert-archive/2017/842-what-is-objective-journalism.html

Advertisements

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s