De fryktelige frøene av angrepet i London

 

Du skjønner, oberst, å bruke religiøse fanatikere som leiesoldater for geopolitiske formål er å leke med ilden

 

Av Alexander Mercouris

Angrepet på det britiske parlamentet er en forferdelig tragedie og en heslig forbrytelse.

Den 23. mars tok terroristgruppen Daesh på seg ansvaret for det dødelige angrepet i Westminster i den britiske hovedstaden.

Dette faktum bør understreke en bitter sannhet vestlige politiske institusjoner fortsetter å benekte. Denne sannheten er at det er umulig å bekjempe terrorisme effektivt i Europa hvis den støttes – uansett hvor diskret – i Midtøsten.

Opprinnelsen til dagens jihadist-bevegelse går tilbake til 1980-årene, da vestlige regjeringer, inkludert den britiske regjeringen, aktivt støttet jihadistenes krig mot det sovjetstøttede Afghanistan. Denne krigen radikaliserte en hel generasjon av unge muslimer i Europa og Midtøsten, med aktiv støtte fra vestlige regjeringer.

Jeg husker godt alle artiklene og dokumentarene som støttet jihadistkampen i Afghanistan, som det krydde av i vestlige medier på den tiden. Det inkluderte å late som man ikke så jihadistens grusomheter i Afghanistan og rollen jihadistgruppene spilte i heroinsmugling, noe som forårsaket en eksplosjon i heroinavhengighet i Vesten (særlig i Storbritannia) på den tiden.

Denne støtten til jihadbevegelsen i Afghanistan førte til at britiske myndigheter med vilje overså etableringen av en jihadist-nettverk i moskeer og muslimske samfunn over hele Storbritannia. Det gikk rykter på den tiden – aldri helt bekreftet eller benektet – at det var en stilltiende enighet mellom britiske myndigheter og jihadistlederne om at britiske myndigheter skulle tolerere deres virksomhet i Storbritannia forutsatt at de ikke foretok noen voldshandlinger på britisk jord.

‘Barnesoldater og andre krigsforbrytelser? Det tror jeg ikke noe på – det er jo moderate og på vår side.’

Noe som la til dette giftige brygget, var også det som skjedde omtrent samtidig. Det kom en bølge av støtte fra monarkiene i Gulfrådet som forvandlet undervisningen av islam i britiske moskeer og muslimske samfunnshus. De forvandlet wahhabistiske/salafitiske doktriner fra en marginal innflytelse i Storbritannias islam til noe som var stadig mer en del av den islamske hovedstrømmen.

Siden den gang, har britiske myndigheter kjempet for å få kontroll over disse wahhabistiske/salafistiske jihadnettverkene som ble etablert i Storbritannia på 1980-tallet

I de senere år har britiske myndigheter gjort problemene verre ved å omfavne jihadistenes kamp mot president Assads regjering i Syria. I stedet for å anerkjenne president Assad og hans regjering for hva de er – et demning mot spredning av jihad-terrorisme i Midtøsten og andre steder – har britiske myndigheter vært nådeløse i å kreve at president Assads skulle styrtes. Akkurat som de på 1980-tallet støttet jihadistenes kamp mot regjeringen i Afghanistan, så støtter de i dag i realiteten jihadistenes kamp mot den syriske regjeringen.

Det er unødvendig å si at dette har blåst nytt liv i jihadist-nettverkene som ble etablert i Storbritannia. Det ytterligere radikaliserte en del av britisk muslimsk ungdom og legitimere jihad blant dem.

Resultatet er at det har vært en stadig strøm av britiske muslimske frivillige som slutte seg til jihadistenes kamp i Syria, hvor de har lært å bruke våpen og bli ytterligere indoktrinert i jihadistenes tenkemåte. Til den britiske regjeringens forlegenhet, har noen av dem blitt så radikaliserte at de har blitt selvmordsbombere.

For å legge til den absolutte dårskapen i alt dette, har den britiske regjeringen, samtidig som den i realiteten støtte jihadistenes kamp i Syria, også oppført seg på en måte som godt kan fortolkes som at den passer inn med jihadistenes fortelling om en vestlig/kristent komplott mot islam.

I 2001 og 2003, deltok Storbritannia i den amerikanske invasjonen av Afghanistan og Irak. Storbritannia er stadig mer ukritisk tilhenger av israelske handlinger i de palestinske områdene. Mer nylig har Storbritannia sluttet seg til USAs koalisjon mot IS i Irak og Syria, selv om våre faktiske militære bidrag til kampen har vært minimale og ineffektive.

Resultatet er – ikke overraskende – at Storbritannia, sammen med andre vestlige land, nå er hjemlandet til et ubestemt antall sinte, voldelige og villfarne mennesker, som de samtidig støtter og kjemper imot.

At dette er en oppskrift på katastrofe, trenger neppe forklares. Det tragiske er at katastrofen nå har skjedd.

Hvis jihad-terrorisme skal beseires – noe som for øvrig er fullt mulig – da må poenget forstås både i Storbritannia og Vesten generelt: Terrorisme er ikke terrorisme bare hvis det skjer i London eller Paris eller Brussel eller Nice. Det er også terrorisme hvis det skjer i Aleppo eller Mosul eller Grozny eller Damaskus. Jihad-terrorisme må bekjempes overalt der den skjer, man kan ikke samtidig være både imot den og støtte den for å oppnå noen tåkete geopolitiske mål som befolkningen i Vesten ikke har den minste interesse for.

Dessverre synes vi i Storbritannia å være like langt unna å skjønne dette som alltid, og man kan ikke ha tillit til at tragedien i London vil være den siste.


Du skulle ikke tilfeldigvis ha en sementfabrikk jeg kan bo i?!

Alexander Mercouris er en London-basert forfatter i internasjonale spørsmål, med en spesiell interesse for Russland og juss. Han har skrevet mye om de juridiske aspektene ved NSAs spionasje og hendelsene i Ukraina angående menneskerettigheter og folkeretten. Han er en hyppig kommentator på TV og foredragsholder på konferanser. Han jobbet i 12 år i det britiske rettsvesenet som advokat, der han spesialiserte seg på menneskerettigheter og konstitusjonell lov.


https://sputniknews.com/columnists/201703251051935003-london-attack-terrible-seeds/

Reklamer