Vil EU gå tilbake til et frihandelsområde når eurosonen har kollapset?

Av Graham Vanbergen

Euroen vil ikke klare seg på mellomlang sikt, enn si på lang sikt. Dette er i henhold til ekspertene.

Peter Navarro, ansvarlig for handelspolitikk under president Trump, sa i et nylig intervju i Financial Times at euroen er «som en underforstått Deutsche Mark,» som gir Tyskland en fordel når det gjelder eksport over andre medlemmer. Mens han ikke klarte å forstå at Tyskland alltid har hatt en eksportledet økonomi, stemmer mye av det han sier når det gjelder andre europeiske økonomier, fanget i et iskaldt og lite fleksibelt valutasystem.

Den elendige økonomiske ytelsen har krevd tusenvis av milliarder i livredning, i et forgjeves forsøk på å gjenopplive euroens dødsøyeblikk. Likevel fortsetter den politiske eliten med et ideologisk drevet nøysomhetsprogram, og har gjort lite med massearbeidsløshet i en tid med stor innvandring. Mange kommentatorer de siste årene har sagt at dette er eurosonens «tapte tiår», men i virkeligheten har de nå blitt enda mer fatalistiske og kommet til konklusjonen at dette tiåret faktisk er eurosonens siste.

Joseph E. Stiglitz er professor ved Columbia University, og mottaker av Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel. I en artikkel i tidsskriftet Fortune for bare tre måneder siden, antydet han at dette velmenende forsøket har sviktet, og det på stor bekostning av innbyggerne i Europa. Interessant, sier han det samme om deres demokratier. Han spår også 2017 som den sannsynlige året da euroen går ut på dato.

Omar Issing, den første sjeføkonomen i Den europeiske sentralbanken og en ruvende skikkelse i skapelsen av en felles valuta, sa bare for noen få måneder siden om eurosonen: «En dag vil korthuset kollapse.» Han fortsatte med å si at «euroen har blitt forrådt av politikken». Han klaget over at forsøket gikk galt fra begynnelsen, og har siden utartet seg til en» fiskal alles kamp mot alle, som maskerer en nagende sykdom.»

Jürgen Stark, som var høytstående tjenestemenn i den europeiske sentralbanken fra 2006 til 2012, sa også at «ødeleggelsen» av eurosonen kan være nødvendig hvis land skal blomstre igjen.

Det virker som de menneskene som er mest kvalifiserte til å forstå og forutsi fremtiden, forblir virkelig pessimistisk om Europas fremtid, særlig de landene låst fast i valutafellen.

Selv om mange økonomer, bankfolk, meglere og finansielle forståsegpåere nå står i kø for å forutsi den forestående bortfallet av euroen, er det få som forutsier det faktiske utfallet.

Måten borgerne over hele Europa ser det, er at de gjentatte ganger har blitt misbrukt av det som nå synes å være et priviligert mindretall, som ustraffet har fremmet sine egoistiske ønsker mens de nådeløst ødelegger andres liv. Dette misbruket er gjort mulig gjennom globaliseringen på den ene siden og ambisjonene om et føderalt Europa på den andre. Det overtrer nasjonale grenser og vender nasjonene mot hverandre, det forårsaker nedgangen i demokratiske verdier og fremveksten av autoritære tendenser i dets kjølvann.

Grekerne er stadig mer fiendtlig innstilt til Tyskland for plyndringen av landet da demokratiet ble fjernet etter avstemningen om å si nei til Troikaen. Graffiti med hakekors og ande nazisymboler er malt på veggene over hele Athen [på grunn av Merkels besøk? o.a), og blir ikke fjernet, som bekrefter den stigende bitterheten. Spanjolene, italienerne og portugiserne har en voksende harme som mediene har undertrykt, som den har gjort med det franske sinnet mot Berlin. Titusenvis av protester i disse landene forblir overgått i stillhet. Skriv «protester mot innstramminger i Europa» [austerity protests in Europe] og ikke en eneste side vises på Google for hele 2016, men likevel var det mange av dem.

Det var stor fanfare over den store seieren i det nederlandske valget, hvor «populisme» angivelig ble slått. Men taperen Geert Wilders Frihetsparti fikk fire seter i underhuset, hans motstander, vinneren i VVD, mistet 10 av 41 seter – neppe den imponerende seieren overskriftene vil ha oss alle til å tro. Når bare 150 seter kjempes om, er dette store bevegelser. Her er taperen, vinneren, og vinnerne er taperen. I Nederland, akkurat som i Storbritannia, der de konservative nå ledere med forbløffende 18 poeng, har Labour så godt som blitt forlatt. Det samme i USA, med Trumps marsj til Det hvite hus, Frankrike, der Marine Le Pen truer hele det europeiske prosjektet, samtidig som det beveger seg politisk fra venstre til høyre.

Den politiske klassen i Europa skjønner det fortsatt ikke. De marsjerte videre med TTIP og CETA i motvinden av store protester over hele kontinentet, og ga blaffen i mulige konsekvenser. Snusk og kriminalitet i næringslivet forblir utbredt, mens nøysomhet ubønnhørlig knuser levestandarden og middelklassen. Forsøk på å tvinge gjennom en samlet regjering med en stor grad udemokratisk Europakommisjon finansiert av uhemmet lobbyvirksomhet og en føyelig parlament, har ikke gjort noe annet enn å gi næring til bitterhetens flammer. Det har gitt ny næring til mange hatforhold fra tidligere verdenskriger og generasjonene de berørte.

Tusenvis (men ikke millioner) av mennesker arbeider i Brussel i håp om et føderalt Europa. Deres levebrød og pensjoner er avhengige av det. I tillegg er det over 40 000 parasittiske lobbyister som lever godt på næringslivets flom av penger. Hundrevis av millioner går til korrupte politikere i Brussel, hvis eneste berettigelse rett og slett er å sette sugerøret i all lovgivning som er ment for allmennytten, utelukkende for profitt. Folk har fått nok.

Resultatet – folkelige bevegelser i Frankrike, Spania, Italia, Sverige, Belgia, Tyskland, Ungarn og Polen for en folkeavstemning som i Storbritannia. Dette gir enda en alvorlig hodepine for de mektige i sine offentlige finansierte elfenbeinstårn. Hellas er hele tiden på randen av økonomisk kollaps og kan være den første til å forlate euroen, og kan gi startsignalet for slutten på hele Eurosone-fiaskoen. Men det er andre trusler som leder til den oppfatning at euroen er så godt som død.

En mislykket euro ville sikker sette det såkalte «Schengen-området», oppkalt Schengen-avtalen i 1995, i fare. Avtalen, der 26 separate europeiske land avtalte å tillate fri flyt av mennesker, varer, tjenester og kapital innenfor eurosonen, vil muligens ende. Fysiske grenser vil umiddelbart dukke opp. Fri bevegelighet for personer og kapital ville stoppe opp og en kombinasjon av konflikter om innvandring, valuta og ganske muligens til og med handelskonflikter vil trolig starte.

Internasjonal handel og økonomisk vekst ville svikte, de politiske konsekvensene kan være alvorlige. Å bytte tilbake til nasjonale valutaer vil føre med seg sine egne komplikasjoner – hovedsakelig fordi aldri i historien har så mange land gjort alt dette på samme tid. For eksempel kan Hellas gå over til en nasjonal valuta med bevisst svekket kurs. Dette vil øke inflasjon og dermed redusere landets gjeldsbyrde til kreditorer, som i hovedsak vil tape på det.

Eurosonen ble opprinnelig bygget rundt ideen om å skape en europeisk motstykke til den amerikanske Federal Reserve – som selv et mislykket relikvie av private initiativ i «the land of the free». Bortfallet av euroen vil desentralisere makten over pengevesenet tilbake til medlemslandene og forandre verdiene av eiendeler i ulike land, og dermed skape umiddelbare vinnere og tapere.

Menneskets natur er slik at gammelt nag ville dukke opp, gitt ny næring av nasjonalisme i sikkerhetens navn.

Mer ekstreme politiske partier ville få betydelig makt svært raskt i dette miljøet, fordi en fellesnevner for de siste valgene har vært fremveksten av ledere som er villige til å gi avkall på beskyttelse av demokrati, frihet og sivile rettigheter i bytte for en sterkere politi/statsmakt. Dette har blitt feiltolket av borgere over hele Vesten, som tror at en «sterk leder» vil beskytte dem og gi dem tilbake en fordums prakt – det vil politi/statsmakten ikke.

USA og Storbritannia fører an i lovgivningen på vei mot et autoritært samfunn. Dette kan ikke vises tydeligere enn det (nå offentliggjorte) apparatet for masseovervåking, restriksjoner på sosiale lover og begrensinger på journalistisk arbeid, for bare å nevne litt. Ironisk nok, er østtyskerne nå mer fri enn briter eller amerikanere når det gjelder statlig overvåking.

Kanskje 2017 vil bli året da europeiske ledere vil våkne opp og føle den reelle eksistensielle trusselen, og at det haster med å reformere hele strukturen av det som finnes i eurosonen. Det er mer sannsynlig at de vil bare fortsette å lage nye lover med hodet begravd dypt i sanden, til lyden av sammenbruddet blir for høy til å overse.


Graham Vanbergen er redaktør av TruePublica.org.uk. Han bidrar bl.a. også jevnlig til internasjonalt anerkjente organisasjoner som Global Research, Dissident Voice.

Han har spesialisert seg på å forklare sviktende og skadelige systemer som forsøker å fjerne reelt demokrati og kapitalisme. Han er motivert av å utfordre den ekstreme nyliberale tenkningen som forårsaker en bølge av problemer i vestlige land, som beveger seg fra en politisk, sosial, geopolitisk og økonomisk krise til en annen. Han er inspirert av journalister som Chris Hedges og John Pilger.

Graham har tidligere jobbet innenfor boliginvesteringbransjen. I over to tiår var han på ledernivå og i styrene av noen av verdens største økonomiske institusjoner som Nationwide Building Society, General Accident Insurance, Hambros Bank og Countrywide.

 

http://truepublica.org.uk/eu/will-the-eu-be-able-to-return-to-a-normal-trading-union-once-the-eurozone-collapses/

Advertisements