EU-lederne samles i Roma for feiring – men kan fort bli gravøl

 

Lederne samlet i palasset på Kapitolhøyden, Roma den 25. mars 1957.

Ved Pierre Lévy

På lørdag, vil de europeiske lederne møtes i Roma for å feire 60-årsdagen for traktaten som etablerte EEC (senere EU). Deltagerne vil prøve å framstille alt som fantastisk, men markeringen kan fort bli en minnemarkering, ettersom den europeiske integrasjonen har blitt mindre og mindre populær på det gamle kontinentet.

Presidenten i EU-kommisjonen snakket om «krisen med mange ansikter» som hadde grepet unionen i de senere år: Den greske tragedien – Brussel fortsetter å bruke dette landet som en advarsel («dette er hva som venter et land som ikke respekterer reglene»); flyktningbølgen som forårsaket en splid uten like innenfor unionen; den økte aggressiviteten mot Russland; og selvfølgelig den britiske folkeavstemningen for å forlate unionen, en presedens som kan være et skoleeksempel for en annen gang…

Hvis man legger til følelsen av ha ha blitt gjort foreldreløs av Uncle Sam – president Trump bekreftet at han ikke var en sterk talsmann for troen på frihandel – er det er klart at europeiske ledere ser svart på tingene. De siste månedene, har de svingt mellom panikk på avgrunnens rand og fristelsen til å tvangsmessig løpe fremover.

I Roma, har de tenkt å omdefinere et nytt EU, siden dagens tilstand synes å føre rett inn i fjellveggen. Den 1. mars, offentliggjorde Kommisjonen et strategidokument som nevnte fem scenarier, alt fra reduksjon til et rent frihandelsområde til en dagdrøm om et nesten føderalt Europa. Et «moderat» scenario tilsvarer det som kalles et «Europa med flere hastigheter», en idé som allerede er gammel, men som kan bli oppdatert.

For i Berlin, som i Paris eller Brussel, kan man ikke la være å observere (uten å si det åpenlyst) at de tjuesyv medlemsstatene hverken har samme interesser eller samme historie; hverken samme politiske kultur eller samme geopolitiske ståsted; de har heller ikke samme økonomiske situasjon eller samme sosiale nivå … kort sagt, selve grunnlaget for de europeiske traktatene – å oppnå en «stadig tettere Union» – er meningsløst, og kan også være eksplosivt.

Men dette forslaget om en differensiert integrasjon bekymrer flere land, særlig i øst. De aksepterer på ingen måte å være annenrangs medlemmer. Dette sier særlig Warszawa, Budapest, Praha og Bratislava. Derav den forsiktige kunngjøringen om at toppmøtet den 25. mars kanskje bare vil «starte en prosess».

I virkeligheten er EUs eksistensielle krise dypere enn kombinasjonen av de ulike problemene. Kjernen i krisen er er at folk oppdager, ofte forvirret, den sanne naturen av «eventyret» som begynte for seks tiår siden.

Faktisk, på tross av misnøyen fra de som fordømmer «utskeielsene» av et «Europa som har forrådt de opprinnelige idealene,» har EU faktisk oppfylt de grunnleggende målene som ble satt for den fra starten. Først: å begynne den sosiale tilbakegangen og gjøre den ugjenkallelig for alltid, til fordel for aksjonærene. De siste utgavene var 2010-tallets «forbedrete økonomisk styring» og brutale «reformer» (pensjoner, arbeidsmarked …).

Men det er de fire frihetene, den frie bevegelsen av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, som er grunnlaget for dette apparatets krig mot arbeidslivet og offentlige tjenester. Bare se på den stadige flyttingen av fabrikker til Øst-Europa eller tilstrømningen av «kontraktsarbeidere» (det vil si, lavtlønnete arbeidskrefter som brukes til å påvirke lønnen i hele sektorer).

Det andre målet for Grunnleggerne av Europa var å ta fra hvert folk sin rett til å bestemme sine egne grunnleggende politiske valg. Dermed sørger den uforsonlige mekanismen av «regelverket» for et virkelig ran av folkesuvereniteten. Enhver beslutning tatt på europeisk nivå er et i virkeligheten irreversibelt, selv hvis en nasjonal regjering hadde ambisjoner om å forandre retning som følge av at velgerne sa sin vilje. «Det kan ikke være et demokratisk valg mot de europeiske traktatene,» oppsummerte Jean-Claude Juncker det brutalt i januar 2015.

Til slutt, hadde «grunnlovsfedrene» også geopolitiske perspektiver: på den tiden, var det å demme opp for Sovjetunionen. Det er dessuten derfor Washington var en viktig arkitekt bak det europeiske prosjektet. Verden har åpenbart endret seg, men det anti-russiske hysteriet dukket opp på nytt. Mer generelt, ønsker EU å «spille en viktig rolle i verden.» Som den slovenske ambassadøren uttrykte det på sin måte for noen dager siden: «Å projisere våre verdier i vårt nabolag.»

Disse ambisjonene strekker seg faktisk langt utover nabolaget, spesielt siden en stor del av de globaliserte elitene har begynt å krone Angela Merkel som den nye lederen av «den frie verden» i stedet for den flyktige Donald Trump. Med ordet «verdier» må man forstå «interessene til store europeiske konserner,» særlig tyske.

Focus Titelbild / 22.2.2010

Alt dette er ledsaget av en ekte ideologisk krig, hvor globaliserte eliter og deres talerør prøver hardt å skape en stor forvirring i hodene våre: de blander sammen «demokratiske verdier», «åpenhet» og «generøsitet» med frihandel og globalisering. De som er imot det sistnevnte er dermed et salig virvar av «isolasjonister», «folk som vil trekke seg fra verden», suverenitet, nasjonalisme, det ekstreme høyre og «hat».

Til gjengjeld, provoserer denne arrogante moraliseringen en økende forbitrelse hos en stor del av innbyggerne, spesielt fra arbeiderklassen, mens den øvre middelklassen, urban og «utdannet,» manipuleres av globaliserte oligarkier for drømmer om en verden «uten grenser» … det vil si uten politikk og uten folk.

Videre, hvor et fritt samarbeid ville sikre en fredelig respekt av felles interesser, tvinger integrasjonen fram stadig økende spenninger (som det tyske magasinet Focus sin overskrift om grekerne: «bedragere»).

Dette er resultatet av seks tiår med integrering. Det ville være rimelig å slutte å fortsette med det. Før det er for sent.


Pierre Lévy er redaktør for det progressive radikale EU-skeptiske tidsskriftet Ruptures. Tidligere var han journalist, ingeniør og fagforeningsmann. Han er forfatter av to essayssamlinger og en roman.

https://francais.rt.com/opinions/35727-60-ans-construction-europeenne-funebre-anniversaire-rome

Reklamer