NATOs krig for ressurser er årsaken til en humanitær katastrofe i Vest-Afrika

Et kart hjelper alltid for å forstå hva det skrives om. Dette fantastiske kartet viser Tsjadsjø-bassenget (rød sirkel) og en sammenligning av størrelsen med Norge.

Av Eric Draitser

I slutten av februar 2017, var Norge vertskap for en internasjonal humanitær konferanse om Nigeria og regionen rundt Tsjadsjøen, i håp om å tiltrekke seg store givere for å finansiere hjelpearbeidet. Som Norges utenriksminister Børge Brende forklarte, «Konferansen har tre mål: Å øke bevisstheten om krisen, få mer støtte til humanitær innsats og sikre større politisk engasjement for å bedre situasjonen.»

Brendes bekymring for regionen er kanskje rosverdig. Men ingen seriøs undersøkelse av krisen i Vest-Afrika kan overse de politiske og strategiske beregningene som omgir regionen. Som alle konflikter i Afrika, kryr det av spørsmål om ressursutvinning og nykolonial utnyttelse, der korrupte regjeringer i regionen (og deres støttespillere i de rike landene) gjør diskusjonen enda mer ubehagelig for de mest priviligerte medlemmene av verdenssamfunnet.

En ekte diskusjon av problemet ville vise de tvilsomme forbindelsene mellom regionale myndigheter og utviklingen av Boko Haram, den nigerianske terrorgruppen som er ansvarlig for mye av kaoset regionen lider under. Den ville gjøre oppmerksom på de enorme energiforekomstene under Tsjadsjøen som fremkaller en nesten betinget refleks fra lederne av de omkringliggende landene, som har dollartegn i øynene. Den ville påpeke hva de tidligere kolonimaktene i Europa er i ferd med å gjøre i regionen for å berike seg selv og utvide sin militære tilstedeværelse, samt øke sin innflytelse og politisk makt.

Kort sagt, den humanitære krisen rundt Tsjadsjøen er et symptom på et mye større sykdom som rammer regionen. Vi må diagnostisere sykdommen for å behandle den, ikke bare observere dens bivirkninger og kreve mer medisin.

Skyggenettverkene bak Boko Haram

Også Norge og Sverige er villige til å beskytte stormaktsinteressene i området. Her en svensk soldat i Mali 2015.

Noen av statistikken om den humanitære situasjonen rundt Tsjadsjøen er virkelig forferdelig.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitære saker, er det minst 2,1 millioner internt fordrevne i regionen, samt 7,1 millioner som lider av sult. Halvparten av alle familier trenger nødhjelp, ifølge hjelpearbeidere. Utallige tusener har blitt drept, skadet eller på annen måte terrorisert av Boko Haram og andre terrorgrupper. Situasjonen er desperat.

Så når FN kunngjorde at konferansen hadde samlet inn 672 millioner dollar for å hjelpe folk i regionen, var nyheten selvsagt velkommen. Med slike midler kommer svært alvorlige spørsmål om hvordan midlene skal fordeles og hvem som skal ha ansvaret for å føre tilsyn med utdelingen. Men det største spørmålet er kanskje om virkelige årsakene til krisen.

Først og fremst er spørsmålet om Boko Haram, gruppens uklare opprinnelse i nigerianske politiske konflikter, og konsekvensene av dens handlinger i regionen. Mens sikker kunnskap om gruppens bakmenn fortsatt er ukjent, det er rikelig med indisier som tyder på at elementer innen Nigerias styresmakter (og potensielt andre regionale myndigheter) har finansiert gruppen fra dens barndom.

Den berømte gisselforhandlene og mellommann til Boko Haram, doktor Stephen Davis, har sagt offentlig at høytstående elementer innen administrasjonen til den tidligere nigerianske presidenten, Goodluck Jonathan, er involvert. Dette inkluderer Ali Modu Sheriff, tidligere guvernør i Nigerias Borno-delstat (hjertet av Boko-Haram-opprøret) og en av landets fremste militære sjefer.

Jonathans regjering og Nigerias militære har for sin del anklaget Tsjads regjering, ledet av president Idriss Déby, for å gi næring til uroen av geopolitiske og strategiske grunner. Ifølge disse kildene, tilrettela Déby for fremveksten av Boko Haram for å destabilisere Nigeria og dra nytte av den økende energiutvinningen fra området rundt Tsjadsjøen.

Påstanden var absolutt beleilig for en nigeriansk regjering som prøvde å avvise beskyldninger om sitt egen samarbeid med Boko Haram. Men den underbygger et etterretnings-notat fra 2011, fra en feltoffiserer i Tsjad, som bemerket at «medlemmer av Boko Haram-sekten holder ofte til i Abeche-regionen i Tsjad og trenes der før de blir spredt. Dette skjer vanligvis når Sheriff besøker Abeche.»

Selv om detaljene fortsatt er uklare og kanskje aldri vil nå dagens lys, ville selv en forsiktig vurdering legge merke til at innenrikspolitikken i Nigeria, samt regional politisk krangling, tilrettelegger for fremveksten av Boko Haram. Faktisk, som tidligere president Jonathan egen kommisjon som gransket Boko Haram bemerket:

«Rapporten sporet opprinnelsen av private militser (der Boko Haram er en avlegger), til politikere i Borno-delsstaten, som etablerte dem foran parlamentsvalget i 2003. Militsene ble angivelig bevæpnet og mye brukt som politiske stormtropper. Etter valget og etter å ha oppnådd sitt hovedformål, overlot politikerne militsene til sin skjebne, siden de ikke kunne fortsette finansieringen og holde dem sysselsatt. Uten synlige midler til livsopphold, graviterte noen av militsene mot religiøs ekstremisme av den typen som tilbys av Mohammed Yusuf [lederen av Boko Haram].»

Fra sin opprinnelse som en samling av gjenger som bruktes til å skremme folk og påvirke valg, til sin senere utvikling som en organisert terrororganisasjon, har Boko Haram vært en av drivkreftene i den humanitære krisen i regionen.

Selvfølgelig var Boko Harams vekst umulig uten den kriminelle krigen fra USA og NATO mot Libya, som ikke bare veltet den libyske regjeringen, men også ført til en tsunami av våpen som strømmer ut av Libya, i hendene på regionale terrorgrupper som al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) og den gryende Boko Haram.

På en svært direkte måte, ble den voldelige konflikten vi ser i dag i regionen født av USAs og NATOs krig.

En humanitær krise og en krig om ressurser

Dobbeltmoralen er skingrende. Man later som man er bekymret over den humanitære situasjonen når man selv har et tungt ansvar for den. Her fra ødeleggelsen av Libya i 2011.

Dessverre, stammer de fleste humanitære krisene i verden fra politikk og grådighet. Den menneskelige tragedien som utspiller seg i regionen rundt Tsjadsjøen er ikke annerledes. Hjertet av problemet er olje.

De siste årene har oljefunn i hele regionen forvandlet hvordan statene Vest-Afrika ser sin økonomiske fremtid. I hjertet av oljebassenget er Tsjadsjøen, omgitt av landene i Nigeria, Tsjad, Kamerun og Niger. Ifølge en rapport fra USAs Geological Survey (USGS) har Tsjadbassenget «anslagsvis et gjennomsnittsvolum på 2,32 milliarder fat olje, 14.65 tusen milliarder kubikkfot naturgass og 391 millioner fat våtgass.» Den potensielle størrelsen på disse ressursene har sannsynligvis tiltrukket seg oppmerksomheten til politiske ledere og ledere i næringslivet, både i regionen og internasjonalt.

Alle landene rundt bassenget har uttrykt et sterkt ønske i de senere årene om å begynne å utnytte energireservene der. Men inntil ganske nylig, var Nigeria ikke i stand til å gjøre det på grunn av opprøret fra Boko Haram. E & P (Exploration & Production), en publikasjon utgitt av oljeselskapet Hart Energy, bemerket mars 2014:

«Håpet om å trappe opp oljeletingen i Nigerias del av Tsjadsjø-bassenget, har blitt knust av den brutale angrepet fra de islamske sekteriske terroristene i Boko Haram og Ansaru i landets nordøstlige region … Mellom 2011 og 2013, har den nigerianske regjeringen brukt 240 millioner dollar for å legge til rette for leting etter olje og gass i Tsjadsjø-bassenget.»

Så mens Nigeria ble tvunget til å sette bremsene på sin oljeleting og utbygging i Tsjadbassenget, fortsatte nabolandene, særlig Tsjad, sin utbygging. Nigeria har økt sin letevirksomhet i området de siste månedene, antagelig takket være fremskrittene som er gjort i kampen mot Boko Haram.

Som professor Peregrino Brimah forklarte i 2014, «Boko Haram har beleilig gitt Tsjad, under regjeringen til Idriss Déby, uhemmet tilgang til oljen under Nigerias territorium gjennom 3D oljeboring fra innenfor sine territoriale grenser, som landet deretter eksporter.»

Det virker som Déby er opptatt med å suge ut Nigerias oljerikdom og eksportere den for massiv fortjeneste for seg selv og hans kumpaner. Men selvfølgelig, er Tsjad ikke alene i dette arbeidet. Kamerun og Niger gjør begge nøyaktig det samme.

Den regionale dynamikken er nøkkelen her, ettersom kampene har smittet over grensen, til nabolandene Kamerun og Niger ved flere anledninger. Dette er nettopp den begrunnelsen USA og deres europeiske partnere bruker for å bli mer militært involvert i regionen.

Tsjadsjøen og Frankrikes nykoloniale planer i Vest-Afrika

Franske soldater fraterniserer med sine nigerske kolleger i Operasjon Barkhane. Fort Madama in Niger, 12. november, 2014. (foto: Thomas Goisque/CC)

De siste fem hundre årene har kolonimaktene dominert det politiske og økonomiske livet i Afrika. Men mens formell kolonialisme kan ha endt for flere tiår siden, fortsetter den uformelle dominansen og kontrollen over Afrika. Denne nykoloniale kontrollen over kontinentet og dets ressurser er ved roten til alle konfliktene i Afrika, inkludert den nåværende krisen rundt Tsjadsjøen.

Fransktalende Vest-Afrika omfatter Kamerun, Niger og Tsjad. Dette gjør Frankrike, som fortsetter å være den viktigste handelspartneren for disse landene, til en dominerende aktør i kappløpet for Tsjadsjøen. Kuppet i Mali i 2012 og borgerkrigen som senere fulgte, ga det franske militæret åpningen de trengte for å permanent utplassere militære styrker i hele regionen. Minst 3000 franske soldater er spredt over hele Sahel-regionen under den pågående Operation Barkhane, inkludert i Niger og Tsjad.

Men den virkelige spørsmålet er ikke om Frankrike har rett i å komme til forsvar av sine tidligere kolonier, men hva de egentlige franske planene faktisk er.

Til tross for sin retorikk om å opprettholde demokrati, stabilitet og rettssikkerhet, har Frankrike veldig egennyttige motiver. Med hensyn til Boko Haram, Nigeria og Tsjadsjø-bassenget, er Frankrike hovedmottakeren av energiutvinningen som finner sted der.  Havnen i Le Havre i Nord-Frankrike er det endelige målet for uraffinert olje. Både i faktisk og potensiell eksport, er områdets enorme energireserver verdt svært mange milliarder. Men Frankrikes økonomiske interesser i regionen stopper ikke med energi.

Frankrike har interesse av å utnytte de lukrative mineralforekomstene i hele området, som er dokumentert av det faktum at regjeringen til Frankrikes president François Hollande investerer mer enn en halv milliard dollar i et nytt statlig gruveselskap.

Som fransk industriminister Arnaud Montebourg uttalte mens han kunngjorde opprettelsen av det nye foretaket, «Spesielt fransktalende afrikanske land ønsker å samarbeide med oss, i stedet for å gjøre forretninger med utenlandske multinasjonale selskaper.»

Naturligvis bør man ta en slik uttalelse med en stor klype salt med hensyn til hvor mye valg disse landene vil ha i saken – enn si borgerne der. Ikke bare er Frankrike ute etter å utnytte mineralforekomster av litium og germanium, men også sjeldne jordarter som har blitt svært lukrative på grunn av betydelig etterspørsel etter disse metallene i teknologiindustrien.

Dessuten er Montebourg bruk av uttrykket «utenlandske multinasjonale selskaper» ganske avslørende. For det første, ser det ut til at den franske politiske og næringslivseliten ikke anser seg selv å være «utenlandsk» når de opererer i fransktalende land. Ny-kolonialismen som ligger til grunn for en slik mentalitet, er umulig å overse.

For det andre, virker det nesten selvinnlysende at de «utenlandske multinasjonale selskapene» som han henviser til, er kinesiske selskaper, (både private og statlige), som har gjort store innhugg i hele regionen når det gjelder mineralutvinning og investeringer. Frankrike ser helt klart for seg en mulig krig mellom seg selv og Kina om Vest-Afrikas ressurser.

«… Uten Afrika, vil Frankrike gli ned i rang til en tredje [verden] makt.» – Tidligere fransk president Jacques Chirac i 2008
Det er også store forekomster av uran i hele regionen som har pirret Frankrikes interesse. Som Think Africa Press rapporterte i 2014:

«Frankrike henter over 75 prosent av sin elektrisitet fra kjernekraft og er avhengig av Niger for mye av sine umiddelbare og fremtidige forsyninger av uran. Denne avhengigheten kan vokse ytterligere når produksjonen ved den nylig oppdagede urangruven Imouraren er i drift i 2015. Gruven skal produsere 5000 tonn uran per år, og vil bidra til å gjøre Niger til den nest største produsenten uran i verden. Areva, som er 87 prosent eid av den franske staten og har en majoritets-andel i tre av de fire uranselskapene som opererer i Niger, finansierer den nye gruven.»

Dessuten er den nigerianske presidenten Mahamadou Issoufou en tidligere ansatt i Areva, et selskap som fortsatt opprettholder et nesten-monopol over uranhandelen. Det burde ikke komme som noen overraskelse at den viktigste konkurransen for Areva (og Frankrike) for denne lukrative handelen, er Kina, som «allerede eier en 37 prosent eierandel i SOMINA-gruven i Niger og har gjennomført leting etter uran over hele landet.»

Kampen mellom Frankrike og Kina for kontroll av strategiske ressurser og markeder blir en stadig viktigere del av Frankrikes samlede politikk i regionen. Frankrikes mål er å gjenetablere økonomiske hegemoni i sin fransktalende innflytelsessfære, som er dokumentert av den franske regjeringens strategidokument «Et samarbeid for fremtiden: 15 forslag til en ny økonomisk dynamikk mellom Afrika og Frankrike,» som kan bli sett på som en blåkopi for fransk politikk i området.

Denne økte vektleggingen skyldes sannsynligvis det faktum at «det siste tiåret, har Frankrikes andel av afrikansk handel falt fra 10 til 4,7 prosent, mens Kinas afrikanske markedsandel steg til over 16 prosent i 2011.» Konturene av denne stedfortrederkrigen er umiskjennelig.

USAs voksende militære fotavtrykk

For at AFRICOM skulle lykkes, trengte man en svart president som talerør og en vakker fortelling om at man egentlig er der for å lete etter kidnappete skolejenter.

Sammenlignet med Frankrike, fører USA en enda større geopolitisk og strategisk stedfortrederkrig mot Kina om Afrikas ressurser. Mens Kinas innflytelse på kontinentet har vokst i store sprang, har vestlige land, spesielt USA, desperat forsøkt å fortsette sitt hegemoni over hele kontinentet. USA har valgt å møte kinesiske økonomiske framganger med militær okkupasjon, både åpenlyst og skjult.

USA har etablert et enormt nettverk av dronebaser i regionen, men militære tjenestemenn nekter å beskrive basene som noe mer enn «midlertidige startområder.» Men en enkel titt på kartet nedenfor kombinert med ulike rapporter i flere medier, maler et mye mer lumsk bilde av hva USA driver med.

I regi av AFRICOM, opererer USA i nesten alle viktige land på kontinentet. I Tsjad, som står sentralt i fortellingen om Boko Haram, har USA på ubestemt tid stasjonert militært personell, angivelig for å lete etter de nigerianske skolejentene som ble kidnappet av Boko Haram.

Imidlertid viser Det hvite hus sin egen pressemelding et mye mer vidtrekkende mål:

«Dette personellet vil støtte driften av etterretning, overvåking og rekognoseringsfly for oppdrag over hele Nord-Nigeria og området rundt.»

Oversettelse: USA har droner og annen overvåking som dekker hele Tsjadsjø-bassenget.

Mens USA bare innrømmer å sende en liten gruppe soldater, er virkeligheten at langt flere amerikanske styrker jobber med Tsjad i en eller annen form. Dette vises kanskje best ved at Tsjad (ikke-så-tilfeldig) var vertskap for AFRICOM sin militærøvelse Flintlock 2015, «som fant sted den 16. februar 2015 i hovedstaden N’Djamena med utposter i Niger, Nigeria, Kamerun og Tunisia, og vil fortsette til 9. mars 2015.»

For å oppsummere, amerikanske militære ledet øvelser gjennom hele regionen, med spesiell oppmerksomhet til landene rundt Tsjadsjøen. Men det stopper absolutt ikke der.

USA opererer nå to viktige dronebaser i regionen, med en base i byen Garoua i Kamerun og en annen i den nigerianske byen Agadez. Som The Intercept rapporterte:

«‘Det viktigste MILCON [militære anleggsprosjektet for AFRICOM] ligger i Agadez i Niger. Det handler om å bygge en flyplass i stand til å ta imot C-17 [transportfly] og MQ-9 [droner]’ står det i et plandokument fra 2015. ‘Tilstedeværelsen av droner i det nordvestre Afrika støtter operasjoner mot syv utenlandske terrororganisasjoner. Å flytte dette til Agadez, gjør nåværende operasjoner beredt til å møte kommende trusler mot Niger og Tsjad, støtter fransk regionalisering og utvider rekkevidden til å dekke Libya og Nigeria.’»

Den strategiske verdien av slike baser er helt åpenbar. Som Washington Post skrev:

«Predator-droner i Niger … gir Pentagon et strategisk fotfeste i Vest-Afrika … Niger grenser også mot Libya og Nigeria, som også sliter med å stoppe væpnede ekstremistiske bevegelser… Nigerias president Issoufou Mahamadou sa hans regjering inviterte Washington til å sende overvåkningsdroner fordi han var bekymret for at landet ikke ville være i stand til å forsvare sine grenser fra islamistiske krigere med base i Mali, Libya eller Nigeria … «Vi ønsker dronene velkommen,» sa Mahamadou … «Våre land er som den blinde som leder den blinde», sa han. «Vi er avhengige av land som Frankrike og USA. Vi må samarbeide for å sikre vår sikkerhet.»

Og her blir sammenhengen mellom USAs militære innblanding og Boko Haram, smertelig klar. USA utnytter kynisk ustabiliteten i regionen – en direkte følge av USAs og NATOs krig mot Libya – for ytterligere å forskanse sitt militære fotfeste.

USAs militære imperium utvides andre steder i Afrika

De siste årene har sett at andre land i Afrika sør for Sahara sliter med terrorisme og har desperat behov for «hjelp» fra USA. Mens noen kanskje husker angrepet på et luksushotell i Ouagadougou, Burkina Faso hovedstad, i januar 2016, vet få at USA bruker landet som en viktig sentrum i sin luftovervåking og sitt militære etterretnings-nettverk i Afrika.

Som Washington Post rapporterte i 2012:

Et viktig knutepunkt for det amerikanske spionasjenettverket finnes i Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso … Under en klassifisert overvåkningsprogram med kodenavn Creek Sand, har dusinvis av amerikansk personell og entreprenører ankommet til Ouagadougou de senere årene for å etablere en liten luftbase på den militære siden av den internasjonale flyplassen. De ubevæpnede amerikanske spionflyene flyr hundrevis av kilometer nord til Mali, Mauritania og Sahara.

Selvfølgelig, skraper disse eksemplene bare i overflaten av den enorme militære- og overvåkings-arkitekturen som har blitt bygget av USA i Afrika det siste tiåret eller så.

Med Kina blir en stadig mer dominerende økonomisk makt på kontinentet, har USA, Frankrike og andre makter gjort hva de kan for å befeste sin kontroll over både ressurser og politikk i Afrika gjennom militarisering. Krisen rundt Tsjadsjøen er bare ett av de triste resultatene av dette arbeidet.

Det ville være feil å si at krisen i Tsjadsjøen helt og utelukkende tilskrives imperialistiske intriger. Det må sies at klimaendringer også spiller også en stor rolle, siden Tsjadsjøen, som en gang i tiden var det største vannreservoaret i Sahel-regionen, har mistet omtrent 80 prosent av den totale arealet. Tapet av deler av innsjøen har hatt en direkte negativ effekt på folks levebrød og tilgang på vann. Dette har hatt effekten å drive desperate unge menn i armene på Boko Haram og andre kriminelle grupper.

Selv om omstendighetene kan være kompliserte, kan ikke krisen rundt Tsjadsjøen fundamentalt løses uten å ta fatt i de politiske og geopolitiske spørsmålene i hjertet av det hele.

Det er en viss dialektisk ironi i det faktum at klimaendringene bidrar til at Tsjadsjøen forsvinner, i det samme øyeblikk som den blir utnyttet for sin oljerikdom. Det er en nesten tragikomisk del av en slik virkelighet.

Dessverre er dette en altfor smertefull virkelighet for millioner av afrikanere som lever der.


Eric Draitser er en geopolitisk analytiker basert i New York.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.