USA og den russiske djevelen: 1917-2017

 

Av William Blum

Konservative har hatt svært store problemer med å komme seg etter President Trumps berømte svar til Bill O’Reilly fra Fox News. Journalisten kalte Russlands president Vladimir Putin «en drapsmann». Trump svarte: «Det er mange drapsmenn. Vi har mange drapsmenn. Tror du landet vårt er så uskyldig?»

Man kan nesten føle litt synd på O’Reilly da han kjempet for å gjenvinne fatningen etter en slik blasfemisk uttalelse. Hadde overhodet noen amerikansk stjernejournalist i establishment-media noen gang hørt en slik tanke komme fra munnen til en amerikansk president? Fra folk på den radikale venstresiden, ja, men fra presidenten?

Senator John McCain på talerstolen i Kongressen, med henvisning til Putin, gikk til harde angrep på forsøket på å lage et «moralsk likhetstegn mellom USA og denne slakteren, bølla og KGB-obersten.»

Å ja, det beryktede KGB. Kan noe som helst godt sies om en person som har forbindelse med en slik organisasjon? Vi ville ikke ha likt det hvis en amerikansk president hadde hatt en bakgrunn i noe sånt. Å, vent litt, en president i USA var ikke bare en «oberst» i CIA, men var sjef for CIA! Jeg snakker selvfølgelig om George Herbert Walker Bush. Og når det gjelder nedslakting og brutal oppførsel … Hvor mange amerikanere husker bombingen og invasjonen av folket i Panama i desember 1989, utført av den samme president Bush? Mange tusen ble drept eller såret; flere tusen hjemløse. (les om Panama her)

Prøv og overgå dette, Vladimir!

Og i tilfelle du lurer på av hvilken god grunn alt dette ble begått? Offisielt for å arrestere diktatoren Manuel Noriega for narkotikaforbrytelser. Hvordan gjør dette det greit med omfattende ødeleggelser og nedslakting av mennesker? Det bør ikke overraske noen at Nariega bare kort tid før invasjonen hadde vært på CIAs lønningsliste.

Dette er det «moralske likhetstegnet» det er så vanskelig å svelge for stolte amerikanere som O’Reilly og McCain. Leder for det republikanske partiet i Senatet, Mitch McConnell, kom også med en kommentar: «Og nei, jeg tror ikke det er noen likhetstegn mellom måten russerne oppfører seg på og måten USA gjør det» Andre senatorer gjentok det samme temaet, alle inspirert av god gammeldags «Amerikansk eneståendehet», banket inn i skolten på hver anstendig amerikaner fra barndommen av … Hvem ville våge å sammenligne moralen (blææ!) til Russland med den til Guds utvalgte land, selv i Russlands nåværende ikke-kommunistiske utgave?

Den kommunistiske utgaven begynte selvfølgelig med den russiske revolusjonen i oktober 1917. Innen sommeren 1918, kunne man finne omtrent 13.000 amerikanske soldater i den nyfødte staten, den fremtidige Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker. To år og tusenvis av døde og skadde senere, trakk de amerikanske troppene seg igjen, etter å ha mislyktes i sitt oppdrag, å «kvele i fødselen» den bolsjevikiske staten, som Winston Churchill så sjarmerende uttrykte det.

USAs utenrikspolitikk har ikke vært mye mer edel siden da. Jeg tror, kjære studenter, det er på tide for meg å igjen presentere min kortfattede historisk oppsummering:

Siden slutten av 2. verdenskrig, har USA:

Forsøkt å styrte mer enn 50 utenlandske regjeringer, de fleste som var demokratisk valgte.
Sluppet bomber på folk i mer enn 30 land.
Forsøkt å drepe mer enn 50 utenlandske ledere.
Forsøkt å undertrykke en populistisk eller nasjonalistisk bevegelse i 20 land.
-Grovt blandet seg inn i demokratiske valg i minst 30 land.
-Det er ikke like lett å kvantifisere, men de er også verdensledende i tortur; ikke bare tortur utført direkte av amerikanere mot utlendinger, men ved å gi torturutstyr, torturhåndbøker, lister over folk som bør tortureres og personlig veiledning utført av amerikanske instruktører.

Så hvor finner USA frekkhet til å moralisere om Russland? Samme sted de finner frekkhet til å stemple Putin en «drapsmann» … en «slakter» … en «bølle». Det ville være vanskelig å nevne en kjent drapsmann, slakter, eller bølle – for ikke å nevne diktator, massemorder, eller torturist – over de siste 75 årene som ikke var en nær alliert av Washington.

Så hvorfor hater de amerikanske makthaverne Putin så intenst? Det kan dateres tilbake til perioden under Boris Jeltsin.

I 1996 kunne man faktisk skryte av det.

Under den vestlige økonomiske plyndringen av den døende Sovjetunionen, kunne man finne at USA blandet seg inn i favør av Jeltsin i valget i 1996. Under Jeltsins regjeringstid, eksploderte fattigdommen, og den forventete levealderen for menn ble faktisk redusert med fem år, alt i navnet av «sjokkterapi.» USA/Vestlig-støttet destabilisering av Sovjetunionen gjorde det mulig for den globale kapitalismen å spre sin elendighet uhemmet av noen form for ubeleilig sosialisme. Russland kom under kontroll av oligarker som bare var opptatt av sin egen berikelse og sine milliardærpartnere i Vesten. Maktovergangen til Vladimir Putin i det 21. århundre førte til en rekke reformer som dempet den katastrofale plyndringen av nasjonen utført av disse oligarkiske bandittene. Putin og hans allierte lovte å bygge et uavhengig, kapitalistisk Russland som var i stand til å bestemme sine egne anliggender, fri for USAs og Vestens dominans. En slik orientering gjorde at Putin kom i direkte konfrontasjon med USA-imperialismens planer for et eneveldig globalt hegemoni.

Washingtons forakt for Putin økte da han latterliggjorde den amerikanske krigspropagandaen som fører opp til invasjonen av Irak i 2003. Deretter spilte den russiske lederen en avgjørende rolle i å få Iran til å begrense sitt atomprogram og legge til rette for at Syria overga sine lagre av kjemiske våpen. Washingtons mektige nykonservative hadde ivret for direkte amerikanske militære angrep mot disse to landene, som skulle føre til regimeendring, ikke diplomatiske avtaler som gjorde at disse regjeringene forble ved makten.

Til slutt, etter at USA styrtet den ukrainske regjeringen i 2014, var Putin forpliktet til å gripe inn på vegne av truede etniske russere i Krim og østlige Ukraina. Som i sin tur, ble forvandlet av vestlige medier til en «russisk invasjon».

De samme vestlige medier har rutinemessig beskyldt Putin for drap på journalister, men minner ikke leserne om det amerikanske rullebladet i den forbindelse. Det amerikanske militære, i løpet av sine kriger de siste tiårene, har vært ansvarlig for overlagte drap på mange journalister. I Irak, for eksempel, som en video WikiLeaks avslørte i 2007, fra Chelsea Manning, skjedde et kaldblodig mord på to Reuters-journalister; et amerikansk angrep med luft-til-bakke-missiler mot kontorene til Al Jazeera i Bagdad, etterlot tre journalister drept og fire såret; og den amerikanske beskytningen av Bagdads Hotel Palestine, et kjent tilholdssted for journalister, samme år, drepte to utenlandske kameramenn.

Hvetebrødsdagene med Trump er over for min del. Det var faktisk aldri en kjærlighetsaffære, neppe mer enn en pikant nysgjerrighet; først og fremst at han ikke var Hillary Clinton, at det var usannsynlig han ville umiddelbart starte en krig med Russland eller stenge Russia Today (RT) i USA, som jeg og mange andre er avhengig av daglig; og at han ikke var politisk korrekt når det gjaldt å bekjempe Den islamske staten. Trumps bemerkning om «moralsk likhetstegn» ovenfor ga meg litt håp. Men alt dette forsvant med utnevnelsen til viktige embeder av den ene krigsglade, medaljebehengte generalen etter den andre, blandet med én milliardær fra Goldman-Sachs i regjeringen etter den andre; hans tilsynelatende bekreftelse av muren mot Mexico; og, verst av alt, hans øke militærbudsjett med 54 milliarder dollar (det stemmer, og det er helt sykt) … dette vil sikkert skje på bekostning av menneskers liv og helse og miljø. Hva slags menneske er det som vandrer blant oss?

Ordet er «selvopptatthet». Frank Bruni fra NYT sa dette treffende: «Hvorfor får jeg en følelse av at jagerfly er Donald Trumps biceps, krigsskip er hans brystmuskler og hva han gjør med hans foreslåtte 54 milliarder økning for Pentagon, er å vise muskler?»

Vil det noen gang ta slutt på de endeløse amerikanske krigene?

 

Les også andre utgaver av William Blums Anti-Empire Report:

Noen ganger tror jeg på hele seks umulige ting før frokost

En samling tanker om amerikansk utenrikspolitikk

Kald krig i dag, i morgen, hver dag til verdens ende

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.