CIA og postmodernismen: en kjærlighetshistorie

En CIA-rapport fra 1985 ble nylig offentliggjort. Den viser den store interessen CIA hadde angående de såkalte post-strukturalistiske tenkerne som Michel Foucault, Jacques Lacan og Roland Barthes. Målet: å splitte venstresida.

Michel Foucault var en fremtredende talsmann for den postmoderne filosofien. Den er notorisk vanskelig å forstå, og  passet makthavere perfekt, siden den tåkela begreper som sannhet, fjernet filosofien fra samfunnet og avviste muligheten for revolusjonære forandringer’.

Av Timo Kirez

Året er 1971. Den 7. januar, tok et fly for siste gang av med en last plantegift av typen Agent Orange ombord, for å spraye sin dødelige last over Vietnam. I juni samme år, begynner New York Times å publisere de hemmelige Pentagon Papers om Vietnamkrigen. USAs president Richard Nixon forsøker med rettslige midler å hindre ytterligere lekkasjer – men mislykkes senere i USAs høyesterett.

I det samme året var det en bemerkelsesverdig tilfeldighet. Den franske filosofen, psykologen og sosiologen Michel Foucault møter den amerikanske lingvisten Noam Chomsky i et nederlandsk TV-studio. Temaet for diskusjonen er «Menneskets natur: Rettferdighet mot makt» (The Human Nature: Justice versus Power). Det utviklet seg en dyp diskusjon om hvorvidt mennesket overhodet har noe som den ofte nevnte ‘menneskets natur’, og på hvilken måte mennesket er et produkt av sosiale forhold. Men fremfor alt, handler det om emnet: Hvem vil dominere den intellektuelle og politiske samtalen i framtiden?

På slutten av diskusjonen fastslår Chomsky tankevekkende at han aldri har møtt en så amoralsk person som Foucault. 1960, 1970 og til og med 1980-årene markerer ikke bare oppdelingen av verden i NATO og Warszawapakten, mellom kapitalisme og kommunisme. Selv hos de vestlige intellektuelle skjer et alvorlig brudd. Dette skulle gi seg utslag flere tiår senere i en todeling på venstresida, i et såkalt ‘kulturvenstre’ og et ‘sosialt venstre’.

Forenklet oppsummert er disse to retningene beskrevet som følger: Under den kulturelle venstresida forstår man vanligvis sosiale bevegelser som i økende grad er opptatt av temaer som feminisme, LGBT, eller kulturelle og anti-rasistiske temaer. Dog er den kulturelle venstresida vanligvis ikke fiendtlig innstilt til tradisjonelle sosiale problemer, slik som arbeiderbevegelsen. Dens vektlegging er imidlertid hele tida på etablering av rettferdighet ved å anerkjenne forskjeller.

Den sosiale venstresida fortsetter å være definert gjennom spørsmålet om eiendom. Klassiske venstrespørsmål som arbeiderbevegelsen, fagforeninger og omfordeling står sentralt i debatten. Fokuset er hovedsaklig på den materielle verdensorden og mindre på den symbolske. Dette skillet viser seg sjelden tydelig, hverken i teori eller praksis, men likevel gjenspeiler dette trendene gjennom de siste tiårene. Statsviteren Nancy Fraser har beskrevet skillet blant annet i hennes bok fra 2001, som har tittelen: Justice Interruptus. Critical Reflections on the «Postsocialist» Condition.

Da Chomsky og Foucault stred i 1971 i Nederland, [..[ satt antagelig noen menn og kvinner  i salen og hadde helt andre planer. For dem, handlet det mindre om hvilken intellektuell retning som ville forme folk i framtiden. De hadde mer pragmatiske og maktpolitiske mål: For dem handlet det om svekkelsen av alle intellektuelle som kom med kritikk av den amerikanske politikken.

For dette trengte de et paradigmeskifte – fra Jean-Paul Sartre til Michel Foucault. Mens Sartre, som forøvrig hans kone Simone de Beauvoir, fortsatt ble betraktet som selve innbegrepet av klisjeen om engasjerte intellektuelle som blander seg inn i samfunnsdebatten, kunne Foucault aldri virkelig settes i bås. Foucault er trolig den største politiske misforståelsen i nyere historie. Han var ikke på høyresida, han var ikke på venstresida – han var ikke engang liberal. Men han var rett mann til rett tid. En studie fra CIA, som nylig ble offentliggjort, viser også hvorfor.

I nitid detalj, over 20 sider, blir det beskrevet hvorfor fremmingen av denne nye typen franske intellektuelle var i USAs interesse. I begynnelsen av studien blir det forklart hvorfor de intellektuelle overhodet hadde fått en så viktig politisk rolle i det franske samfunnet. Dette hadde startet med den såkalte Dreyfus-saken. Den franske kapteinen i artilleriet, Alfred Dreyfus, ble i 1894 dømt av en krigsrett for påstått forræderi. Han ble anklaget for å ha overlevert militære hemmeligheter til utenlandske makter. Dette var til erkefienden: Det tyske riket.

Men det viste seg at Dreyfus var uskyldig. Skandalen hadde store ringvirkninger. Dreyfus var jøde. Derfor prøvde antisemittiske, katolske og monarkistiske grupper å egge befolkningen og hindre at den virkelige skyldige, major Ferdinand Walsin Esterhazy, ble dømt. Den berømte franske forfatteren Émile Zola grep inn. Hans artikkel «J’Accuse!» ( «Jeg anklager!») var avgjørende i å rehabilitere Dreyfus, og regnes som fødselen av de intellektuelles innblanding i samfunnet.

Foucault i den berømte debatten med Chomsky i 1971. På slutten av diskusjonen fastslår Chomsky tankevekkende at han aldri har møtt en så amoralsk person som Foucault.

 

Alt dette er inkludert i CIA-dossieren. Men for forfatterne av studien handlet det ikke om fortiden, men om fremtiden. Oppmerksomheten burde trekkes bort fra USA og over mot Sovjetunionen. Det som i dag ville bli kalt cyberkrig og asymmetrisk krigføring, pleide å bli kalt ‘den globale kulturkrigen’. Og CIA visste hvilke spaker de måtte trekke i.

Organisasjoner som Congress for Cultural Freedom (CCF, Kongressen for kulturell frihet), en kulturell organisasjon som var basert i Paris fra 1950-1969, var finansiert av CIA. Den spilte en betydelig rolle. Gjennom den utøvde man aktiv innflytelse på såkalte venstreliberale intellektuelle, for å vinne disse over i kampen mot totalitarisme. Kritikere av USA som Thomas Mann, Jean-Paul Sartre og Pablo Neruda, ble bekjempet.

Kongressen for kulturell frihet hadde kontorer i mer enn 35 land over hele verden. Blant dem, selvfølgelig, også i Vest-Berlin. Den publiserte flere aviser og magasiner, og var involvert i bokforlag, organiserte nasjonale og internasjonale konferanser og utstillinger av høy kvalitet. Den deltok også i finansieringen av kunstpriser og stipender.

O.a: Dagbladet har en sak om dette fra år 2000, som har noen delvise avsløringer. Haakon Lie, som var aktiv i den globale kulturkrigen, inkludert denne kongressen, peker fingeren på andre. Han sier det var den «konservative gjengen rundt Minerva som…hadde befatning med kongressen.»  Nåja. Mange intellektuelle, også i Ap, tok i mot disse pengene fra utenlandsk etterretning uten å stille for mange spørsmål. Lie selv fikk publisert bøker med hjelp av CCF.

Når det gjelder studiet av de franske intellektuelle, handlet det om, gjennom å manipulere visse fremtredende lederne, å få fortolkningsdominans i spørsmål om meninger og politiske saker. Venstresida i Frankrike hadde et uklanderlig omdømme, takket være dens sterke engasjement i motstandsbevegelsen under den tyske okkupasjonen. Der sto den i kontrast til mange konservative og høyrekrefter, som delvis var kompromittert av Vichy-regimet.

Men ingen steder var anti-USA/anti-amerikanismen i Frankrike mer uttalt enn på venstresida. Det gjaldt å bryte dette hegemoniet. Og da måtte blikket fjernes fra Vietnam-krigen (1955 til 1975), bort fra inngrepet i Guatemala (1954), Den dominikanske republikk (1965), Chile (1973) og El Salvador og Nicaragua på 1980-tallet, osv. I stedet skulle blikket rettes mot det totalitære Sovjetunionen.

Tidspunktet for dette var gunstig. Erfaringene fra andre verdenskrig og de mislykkede fascistiske utopien satt dypt. På den andre side, fantes det også opplevelsen av Sovjetunionen med Stalin og Gulag. De ble betraktet som en byrde for den vestlige venstresida. På bakgrunn av dette, vendte flere og flere såkalte «progressive intellektuelle» seg bort fra «de store fortellingene».

En mann som Jean-Paul Sartre var en hindring. Mens Sartre ikke var stalinist, var han tilbakeholden med kritikk. Han skrev senere selvkritisk om det faktum at de politiske hendelsene hadde forført ham, at å bruke klassekamp-skjemaet «som et rutenett, tjente bekvemmeligheten mer enn sannheten.»

Det trengtes nye glupe hoder. Så derfor fremmet til anti-marxistiske intellektuelle som Bernard-Henri Lévy, André Glucksman eller Jean-François Revel, som i flere publikasjoner aggressivt vendte seg mot Sartre, «kommunismens siste frelser». I tillegg var de nye hodene mer troverdige fordi de selv hadde en fortid til venstre.

Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, intellektuelle av den tradisjonelle typen, som ikke var redd for å tale makta midt i mot. Deres motstand mot Vietnam-krigen førte til en aktiv kampanje mot dem fra CIA.

Men CIA var mer raffinert. Ikke bare intellektuelle som åpent snakket ut mot marxismen var verdifulle. Spesielt de som utga seg for å være såkalt reformerte marxister var gull verdt, som studien forklarer:

Enda mer effektivt i å undergrave marxismen var de intellektuelle som startet som en «ekte marxister», for deretter å avvise og revurdere hele den marxistiske tradisjonen.

I studien, er Michel Foucault sitert som en av de intellektuelle som hadde en andel i «å rive marxismen avgjørende ut fra samfunnsvitenskapene». Han blir beskrevet som den «mest innflytelsesrike og dypeste tenkeren i Frankrike». De fremhevet hans kritikk av den rasjonelle opplysningstiden i det 18. århundre og den revolusjonære æraen, som førte til «blodige konsekvenser».

Det ville ta for lang tid å prøve å forklare Foucaults filosofi her. Grovt formulert handler den hovedsaklig om diskusjonen om hvordan kunnskap skapes og oppnår gyldighet. Og hvordan makt utøves og dermed skaper og disiplinerer emner. Foucault har blitt kritisert for sine tanker fra alle forskjellige retninger av det faglige og politiske spektrumet: anarkister, radikale venstreorienterte, marxister, krypto-marxister, nihilister, folk som er mot en fiksering på vitenskap, irrationalister, anti-marxister, nyliberale, teknokrater og gaullistiske høyrefolk.

Høyresiden anklaget ham for å sette spørsmålstegn ved all makt og være en trussel mot studentenes psykiske helse. Venstresida, derimot, inkludert Jean-Paul Sartre, hevdet han var borgerskapets siste bastion eller hadde synspunkter nær Hitlers «Mein Kampf».

For Foucault, tilhørt maskeraden spillet. Han var en pionér innen det som vanligvis og diffust kaller postmodernisme. Den er en ny uoversiktlighet, der det ikke kan finnes noen sannheter og beslutninger. Og de eksisterende maktforholdene kan dekonstrueres, men kan ikke lenger endres på revolusjonært vis.

En annen strategi fra CIA var å undergrave prestisjen av selve samfunnsvitenskapene. I stedet for å studere sosiologi eller filosofi, skulle studentene heller bruke tiden på business- og ingeniør-utdanning. Alt som kunne føre folk vekk fra fremveksten av en såkalt ‘kritisk bevissthet’, spesielt i sosiale spørsmål, var velkommen.

En god lesetips for å utdype dette temaet, er boken ‘Who Paid the Piper … CIA and the Cultural Cold War’ av Frances Stonor Saunders. I tillegg til de ulike aktivitetene til CIA under den kalde krigen, viser den fremfor alt: den store frykten CIA hadde for tankenes og ordenes makt.


https://deutsch.rt.com/gesellschaft/47494-postmoderne-und-cia-eine-liebesgeschichte-poststrukturalistische-denker/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.