Afghanistan – reisebrev fra et ødelagt land. Del 1: «Et land uten felleskap»

Det er fortsatt en del tekniske problemer med bloggen, men nå kan jeg i alle fall publisere nye artikler.

En gang i tiden, for 40 år siden, fantes det håp i Afghanistan

 

Av Andre Vltchek

Det er nå vinter i Kabul, på slutten av februar 2017. Om natten kryper temperaturen ned mot null. Fjellene rundt byen er dekket av snø.

Det føles mye kjøligere enn det egentlig er.

Snart vil det være 16 år siden den amerikansk/britiske invasjonen av landet, og 16 år siden Bonn-konferansen, der Hamid Karzai ble «valgt» til å lede den afghanske midlertidige administrasjonen.

Nesten alle jeg snakket med i Afghanistan er enig i at ting raskt beveger seg fra dårlig til bånn i bøtta.

Afghanere, hjemme og i utlandet, er dypt pessimistiske. Med store frynsegoder og privilegier, er i det minste noen av utlendingene med base i Kabul mye mer positive, men «positiv tenkning» er hva de er betalt for å vise.

Historisk er det en de største kulturene på jorden, men nå nærmer Afghanistan seg bristepunktet, med den laveste Human Development Index (2015, utarbeidet av FN) av alle asiatiske land, og den 18. laveste i hele verden (alle 17 land under det ligger i Afrika sør for Sahara). Afghanistan har også den laveste levealderen i Asia (WHO, 2015).

Mens lese- og skriveferdigheten offisielt er på rundt 60%, ble jeg fortalt av to fremtredende pedagoger i Kabul at den i virkeligheten er godt under 50%, mens den er hardnakket fastlåst under 20% for kvinner og jenter.

Statistikken er forferdelig, men hva ligger bak tallene? Hva har blitt gjort mot denne gamle og særegne sivilisasjonen, som en gang stolt var veikrysset i viktige handelsruter, som kulturelt påvirket en stor del av Asia, som forbinder øst og vest, nord og sør?

Hvor dyp, hvor permanent er skaden?

Under mitt besøk, jeg ble tilbudt å reise i et pansret, skuddsikkert kjøretøy, men jeg nektet. Min aldrende «hest» ble en gammel Corolla, min sjåfør og oversetter en modig, anstendig familiemann med en fantastisk sans for humor. Selv om vi ble gode venner, spurte jeg aldri ham om hvilken etniske gruppe han tilhørte. Han fortalte meg aldri. Jeg ønsket rett og slett ikke å vite det, og han syntes ikke det var viktig å ta opp temaet. Alle vet at Afghanistan er dypt splittet ‘langs etniske linjer’. Som internasjonalist, nekter jeg å ta hensyn til noe som handler om «blod». Jeg synes alle slike delinger, hvor som helst i verden, er unaturlige og virkelig uheldige. Kall det min lille stahet; både min sjåfør og jeg nektet hardnakket å erkjenne de etniske skillelinjene i Afghanistan, i hvert fall inne i bilen, mens vi kjørte gjennom dette fantastiske, men arrete, imponerende, men uendelig triste landet.

KABUL

En dag kjører du og din sjåfør, som nå har blitt din kjære venn, sakte over broen. Bilen stopper. Du stiger ut på midten av brua, og begynner å fotografere den tilgrisete elven nedenfor, der søppel flyter over og dekker breddene. Barn tigger, og du merker snart at de jobber i en kompakt gruppe, som nesten likner litt på en liten militær enhet. I Kabul, som i så mange steder på jorden, er det en stram struktur for å tigge.

Etter en stund, fortsetter dere å kjøre videre, mot Softa-bruen, som ligger i sjette distrikt.

Der du er, ser ut til å være helt kaotisk, uendelig ‘fucked up‘.

Du ble fortalt at du burde dra til dette området, for å være vitne til en krigssone inne i byen, for å se «hva Vesten har gjort mot landet». Det er ingen kuler som flyr rundt ørene her, og ingen høye eksplosjoner. Faktisk, hører du nesten ingenting. Du ser faktisk ikke noen krig nær Softa-bruen; du bare ser døden, hennes vemmelige fjes med koldbrann, hennes ljå som hugger ned alt som fortsatt står rundt henne, kutter og skjærer, et arbeid i ekstremt sakte film.

Igjen, som så mange ganger før, er du redd. Du har vært redd som dette flere ganger før: i Haiti, i Den demokratiske republikken Kongo, Kashmir, Sri Lanka, Øst-Timor, Irak og Peru, for å nevne bare noen få land. I disse stedene, så vel som her i Kabul, er du ikke redd fordi du kan lett miste livet når som helst, eller fordi din sikkerhet kan være i fare. Det som plager deg, det du egentlig ikke kan tåle, er bilder av fortvilelse, de med «ingen utvei», absolutt håpløshet. Mangelen på håp dreper deg, det skremmer deg; alt annet kan alltids bli håndtert.

Folk du ser rundt deg kan knapt stå på beina. Mange kan ikke stå i det hele tatt. De fleste av dem er ‘høye’, de ligger i sine filler, de sitter i fosterstillinger eller rugger formålsløst frem og tilbake og stirrer tomt i det fjerne. Noen urinerer offentlig. Sprøyter ligger overalt.

Narkomane lever i hull i bakken

Det er hull her, dype og brede, fylt med ubevegelige menneskekropper.

Først kjører du rundt og fotograferer gjennom det sprukne bilvinduet, så ruller du ned vinduet, og på slutten går du ut og begynner å jobbe, totalt utsatt. Du aner ikke hva som kan skje i løpet av de neste par sekundene. Noen begynner å rope mot deg, andre kaster stein, men de er for svake og steinene treffer bare skulderen og føttene dine, mykt, uten å forårsake noen skade.

Da eksploderer en bombe, ikke langt fra der du er. Det er en eksplosjon i 6. distrikt, rett foran en politistasjon. Du kan ikke se det, men du kan tydelig høre eksplosjonen. Den er et dempet, men kraftig smell. Du ser på telefonen din.

Eksplosjon i 6. distrikt

Det er 1 mars 2017 i Kabul. Senere får du vite at flere mennesker døde bare noen hundre meter fra der du arbeidet, mens flere andre omkom i 12. distrikt, noen kilometer unna.

Røyken begynner stiger mot himmelen. Sirenene hyler og flere ambulanser er kjører i full fart mot området. Så begynner utallige militære Humvee-er å suse forbi, den ene etter den andre, i samme retning, etterfulgt av tyngre og mye mer klumsete pansrede kjøretøyer. Du ser alt dette, langsomt; du fotograferer scenen, og så knipser du fra litt avstand det monumentale men likevel halvveis ødelagte palasset Darul Aman.

Og slik fortsetter det.

*

Høye betongvegger er arr som fragmenter byen. I Kabul, er nesten alt som er verdt å beskytte, nå inngjerdet. Noen gjerder og barrierer er rett og slett enorme, nesten uvirkelige. Det er vegger som gjemmer alle utenlandske ambassader og offentlige bygninger, palasser, militære baser, politistasjoner og banker, samt FN-kontorer, selv flesteparten av de private skolene og hotellene. Hamid Karzai internasjonale flyplass er omringet av barrierer som kunne overgå det meste av gjerdene fra den kalde krigen: fra parkeringsplassen må man gå nesten en kilometer til inngangen av den internasjonale terminalen, med bagasje og gjennom utallige sikkerhetskontroller.

Selvfølgelig har vestlige institusjoner og organisasjoner de mest imponerende gjerdene, samt afghanske militærbaser og offentlige kontorer.

Enorme overvåkings-droner – luftskip – svever over byen.

Alt dette kunne bli sett på som ordentlig groteskt, selv latterlig, men ingen morer seg. Det er veldig alvorlig, jævla alvorlig her.

Afghanistan har blitt gradvis overkjørt av noe helt fremmed: av sikkerhetsapparat av vestlig type. Titusenvis av høyt betalte nordamerikanske og europeiske ‘eksperter’ har vært ekstremt opptatte, de oppfyller sine hemmelige våte drømmer: de gjerder inn alt i sikte, overvåker hver eneste bevegelse i hovedstaden, bygger høyere og høyere barrierer mens de installerer de nyeste høyteknologiske kameraene i nesten hvert eneste veikryss og over hver gate.

Ikke langt fra USAs ambassade (eller mer presist, ikke langt fra gjerdet like langt som den kinesiske mur som omringer det), la jeg merke til en kjent type bygninger. De minnet meg på de som pleide å bli bygget i alle hjørner av Øst-Europa og Cuba. Jeg spurte min venn om å kjøre til en av disse bygningskompleksene.

Dette er hvordan jeg kom til «Makroyan». Vi slo av motoren, og alt rundt oss var plutselig stille, nesten sovende. Tiden stoppet her. Det var en vist mildt forfall påviselig rundt hele området, men ved en nærmere titt, så de gamle bygårdene fremdeles anstendige og sterke ut, med svært imponerende fellesplasser i mellom dem. Her følte jeg at jeg fikk lov til å se et sjeldent glimt av et gammelt, sosialistisk Afghanistan.

Jeg stoppet mellom to inngangene til Blokk 21: No.2 og No.3. Jeg så opp til 4. etasje. Hvem bor der nå? Hvem pleide å bo her før, for 25, selv for 30 år siden?

Blokk 21

En ødelagt kontorstol sto meningsløst midt på en parkeringsplass. En gammel, funksjonshemmet mann krøyp sakte på alle fire og beveget seg bort fra blokken. Det var en sovjetisk-bygget skole rett ved siden av Blokk 21. Den pleide å være kjent som barneskolen Dosti, og jeg ble fortalt at under krigen, ble det bombet et par ganger og mange av barna døde inne i den. Nå er skolen privat, og den har et nytt navn – den heter nå Alfath, en videregående skole.

Bortsett fra noen få løse, rustne ledninger og gjerder, ser alt anstendig og stort sett ryddig ut. Dette er hvordan mange medlemmer av den synkende middelklassen i Kabul fortsatt foretrekker å leve. Blokkene i Makroyan er betryggende; de utstråler sikkerhet og varighet, mens de er omgitt av et flyktig og skremmende univers.

Plutselig, så jeg for meg en gutt og en jente som kanskje pleide å bo her for så mange år siden. Som barn i alle andre deler av verden gjør i den alderen, begynte de sakte å oppdage livet, de begynte å formulere sine drømmer og forventninger. I hin dager, ville det nye grønne nabolaget har virket som et løfte om en lysere fremtid, av et mye bedre land.

Så plutselig, full stopp.

En krig. En plutselig slutt på alt som fremtiden lovte. Kollapsen av optimisme, eller entusiasmen, selvtilliten. Bare død, ødeleggelse og knuste drømmer forble. For de som var i det minste litt heldige: en bitterhet og deretter en hastig flukt, i stedet for denne elendigheten og døden. Full stopp. Total forandring. Alt kollapset. Men livet stopper aldri, det fortsetter, det gjør det alltid. Ting er bygd opp annerledes, på en eller annen måte, ikke idyllisk, men gjort likevel.

I lang tid, stirret jeg på blokk 21. Minnene fortsatte å komme, som om jeg hadde bodd der selv, for mange år siden, da jeg var barn. Jeg la knapt merke til at det begynte å bli veldig kaldt. Jeg begynte å skjelve. Jeg ønsket ikke å forlate stedet, men jeg måtte. Frisk granateple-jus fra en lokal gateselger brakte meg tilbake til virkeligheten, den vekket meg, men den klarte ikke å varme meg.

En fantastisk historie, en kultur i endring, en pågående okkupasjon og frykt

En anerkjent afghansk intellektuell, doktor Omara Khan Masoudi, som blant mange andre ting, var tidligere leder av Nasjonalmuseet, er nå bitter om endringene som invaderer kulturen i sitt land:

Før i tiden, hadde vi også mange etniske grupper som bodde i dette landet, men de bruke å eksistere i harmoni. Deretter, ble vår kultur ble påvirket av konflikter og vold.

Før krigen, var det kulturen som brukte til å representere oss i resten av verden. Men, under og etter krigen, ble våre kulturer brukt til å rettferdiggjøre konflikten.

Doktor Masoudi fortalte meg at han synes det er galt når kultur faller i hendene på splittende politikere. «Hvis kulturen er politisert, mister den sin kjerne», sa han.

Jeg spurte ham om han tror det også gjelder for Latin-Amerika, det tidligere Sovjetunionen og Kina, hvor (i hvert fall i stor grad) «politisert kultur» har spilt en svært viktig rolle, og har bestemt utviklingens løp. Han smilte, og svarte:

For å være presis, er ikke politisering av kulturer alltid en dårlig ting … Når det er gjort, for eksempel, for å oppnå sosial fremgang eller likestilling, har jeg ingenting imot det. Men jeg er irritert når folk som noen religiøse ledere; sjiaer, sunnier eller noen ekstremister, gjør det. … Kultur er veldig bred, og religioner er bare en del av det. Men i Afghanistan, har religiøse ledere brukt kulturen for sine egne trangsynte interesser.

I en kaffebar, som er bortgjemt et sted inne i villmarken i et internasjonalt FN-anlegg som heter ‘Den grønne landsbyen’, forklarte min japanske venn og leder av Kulturenheten i UNESCO, Masanori Nagaoka:

Afghanistan, eller antikkens Ariana, som mange gamle greske og romerske forfattere kalte regionen i antikken, kan bli anerkjent som den flerkulturelle vuggen av Sentral-Asia. Den knyttet øst og vest via historisk betydningsfulle handelsveier som også formidlet ideer, konsepter og språk som et kulturell biprodukt av en blomstrende internasjonal handel. Som et resultat, er moderne Afghanistan et multietnisk, flerspråklig samfunn med en kompleks historie som strekker seg tilbake mange årtusener. De mange sivilisasjonene vises i de arkeologiske funnene, både innfødte og utenlandske ….

Men han er vel klar over kompleksiteten som landet står overfor og kulturen revet i stykker av dødelige konflikter de siste tiårene og århundrene.

Afghanistan er dessverre også en nasjon fragmentert av en historie av langvarig konflikt, forverret av geografisk isolasjon for mange lokalsamfunn og begrenset eller ulik tilgang til infrastruktur og ressurser, både regionalt og demografisk. Som et nominelt utgangspunkt, må den pågående rehabiliteringsprosessen i Afghanistan løse disse problemene hvis nasjonen skal samles under et felles mål, og fremme et sannferdig samfunn fritt for konflikter, der etnisk mangfold er anerkjent for sine sosiale, kulturelle og økonomiske fordeler, snarere enn, som ofte er tilfelle, det blir sett på som en hindring for bestemte utviklingsmål. En del av løsningen på dette problemet ligger i kampanjen for en positiv offentlig diskusjon for å fremme interkulturell forståelse og å øke bevisstheten om potensialet en slik samtale har for å bidra til de bredere målene for tilnærming, fredsbygging og økonomisk utvikling i Afghanistan.

Jeg fløy til byen Herat, der jeg var vitne til et stort arkitektonisk mesterverk, det fantastiske og nylig restaurert Citadellet (så verdifull som citadellene i Aleppo og Erbil), til Fredagsmoskeen og de fantastiske, unike minaretene som stiger stolt opp mot himmelen.

Hvor kjent alle disse arkitektoniske skattene synes! Ved flere anledninger, nærmet jeg meg Nasir, min lokale venn som alltid var ivrig etter å dele den imponerende historien i hans region: «Se, dette kunne ha vært i Delhi … og dette i Samarkand.»

Sikker og visst, den mest besøkte bygningen i India på lista over verdensarven, Qutub Minar, som ligger rett utenfor New Delhi, er kanskje det største symbolet på den indo-islamske afghanske arkitekturen, mens både Herat og Samarkand var forbundet av Silkeveien og historisk påvirket de hverandre hele tiden.

I Afghanistan – historien, okkupasjonen og den pågående konflikten. Alt synes å være grundig sammenvevd.

Italienske tropper tok over citadellet i Herat

Under mitt arbeid der, ble citadellet i Herat bokstavelig talt overtatt av italienske tropper. Jeg ble fortalt at noen høytstående NATO offiser var på besøk i området, og uten skam, streifet en fullt bevæpnet italiensk gruppe kommandosoldater rundt, og «sikret» hvert hjørne av den store plassen. Som om afghanerne hadde mistet kontrollen over sitt eget land!

Minerydding i Herat

Ved nærmere undersøkelse, er madrassaen [skolen] til Hussein Baiqara i realiteten fortsatt et minefelt. Mellom fire flotte minareter, driver et mineryddingsteam fra det lokale «Halo Trust» å manuelt lete etter udetonert ordinans. Jeg fikk lov til å gå inn, men bare som en krigskorrespondent og på egen risiko, definitivt ikke som en «turist».

«I dette området har vi allerede funnet to miner og 10 ueksploderte ordinanser», ble jeg fortalt av en av ekspertene fra Halo Trust. «Nå er hele dette området stengt for publikum. For ikke lenge siden, ble ett barn ble hardt skadet her; han mistet foten sin.»

Ingenting er fredelig i Afghanistan, ikke engang gamle historiske steder.

*
Ikke mye stilles spørsmål ved her.

Vanligvis oppfordres det til positivt snakk om gammel historie og kultur. Men for å diskutere de dramatiske endringene i moderne afghansk kultur, som har skjedd som et resultat av den amerikansk/britiske invasjonen og den nåværende pågående NATO-okkupasjonen av landet, er nesten helt tabu. Faktisk, selv selve ordet – «okkupasjon» – kan knapt bli hørt. I stedet har slik jargon som «beskyttelse», «forsvar» og «internasjonal hjelp» blitt implantert dypt og systematisk inn i psyken til de fleste afghanere.

Kulturen som var kjent gjennom lange århundrer for sin lidenskap for frihet og uavhengighet, synes knust. Mens afghanerne kjempet heroisk mot alle tidligere britiske invasjoner, og mens noen av dem kjempet mot det sovjetiske innmarsjen, er det i dag ingen organisert og forent (nasjonal, ikke religiøs) opposisjon mot den vestlige okkupasjonen av landet.

Jeg møtte akademikeren Jawid Amin, fra Akademiet for sosialvitenskap i Afghanistan, i en liten vaktstue foran Museet for moderne kunst i Kabul.

Jeg spurte ham om det finnes noen kunst eller en gruppe av intellektuelle som er åpenlyst kritisk til USA og av okkupasjonen. Han svarte åpenhjertig:

Vi har ikke noen som er åpenlyst kritisk til USA eller Vesten her, fordi de rett og slett ikke får lov av myndighetene. Jeg personlig liker ikke amerikanerne, men jeg kan ikke si mer … Selv jobber jeg for myndighetene. Min bror og søster bor i USA. Og om kritisk kunst: ingenting kan bli stilt ut her uten tillatelse fra myndighetene, og siden Karzai, er regjeringen styrt av Vesten …

En fremtredende afghanske intellektuell, Omaid Sharifi, forklarte over telefon: «I provinsene, kan du fortsatt se malerier som viser drap på sivile av amerikanske droner … men ikke i Kabul.»

Jeg prøver å jobbe så fort som mulig, å møte folk som er med på å kaste lys over situasjonen. Etter hvert begynner en ille bilde å dannes.

Jeg møtte en japansk journalist som har bodd i Afghanistan i nesten et kvart århundre. Hennes vurdering av situasjonen var i stor grad pessimistisk:

Afghanerne hadde svært lite annet valg … Det er 100% sant at bak Karzais regjering stod USA … afghanere ønsket ikke å godta en utenlandsk intervensjon, men snart lærte de hvordan penger spiller en viktig rolle. Hele den afghanske kulturen er nå i endring, og med det, noen viktige elementer i den, som gjestfrihet: folk ønsker ikke å bruke penger på det, eller de har ikke har noe de kan avse …

Jeg spurte doktor Masoudi hvorfor den afghanske kulturen ikke godtok sovjeterne og deres egalitære, sosialt orienterte idealer, mens den ser ut til å tolerere den vestlige invasjonen, som sprer ulikhet, desperasjon og underdanighet. Han svarte, med føleser:

Den største feilen Sovjetunionen gjorde her var å angripe religionen direkte. Hvis de først hadde holdt seg til like rettigheter, og sakte jobbet opp til motsetningene i religionen, kunne det kanskje ha fungert … Men de begynte å skylde på religion for vår tilbakeliggenhet, faktisk for alt. Eller det er i minste hvordan det ble tolket av koalisjonen av dens fiender, og selvfølgelig av Vesten.

Hvorfor er den vestlige invasjonen «vellykket»? Se på Karzai-regimet … Under hans styre, overbeviste USA folk om at den vestlige intervensjonen var «positiv», at den «respekterte deres religion og kulturer». De gjentok «under dette, og FN-konvensjonen», og igjen «som avgjort av FNs … De brukte NATO, en stor gruppe av land, som paraply. Det var en briljant effektiv framgangsmåte de utviklet … Ifølge dem, gjorde de aldri noe ensidig, alltid med «internasjonal samtykke» og for å ‘hjelpe det afghanske folket’. På den annen side, hadde Sovjetunionen aldri den minste sjanse for å forklare seg. Den ble angrepet umiddelbart og på alle fronter.

«Motstanden mot vestlig okkupasjon? Anti-vestlig kunst?» En russisk kulturekspert i Kabul var tydelig overrasket over spørsmålet mitt.

Først av alt, ødela Taliban de fleste kunstneriske tradisjonene i dette landet. Men den økonomiske og sosiale situasjonen i dette landet er så desperat at knapt noen har tid til å tenke på det større bildet. Mer enn 60% av afghanerne er arbeidsløse. En ting bør du også huske: det afghanske folket er veldig stolt og veldig frihetselskende, som historien viser, men de er også ekstremt tålmodige. Dra og se på den britiske kirkegården. Den ble bygget i 1879 for å begrave de døde fra den andre anglo-afghanske krigen. Men til tross for alt Storbritannia gjorde mot dette landet, og til tross for alle nyere kriger og konflikter, ble kulturen aldri angrepet, aldri skadet.

Det er sant. Jeg har aldri hørt noen diskutere dette emnet. Alle vemmelig britiske forbrytelser begått på territoriet til Afghanistan ser ut til å ha blitt glemt, i hvert fall for nå.

Men det er ikke alt: ingen her ser ut til å ha noen appetitt for å minne om grusomhetene de siste tiårene, utløst av vestlig imperialisme. Ikke en eneste gang observerte jeg en diskusjon som diskuterte hovedtemaet i moderne afghansk historie: hvordan Vesten klarte å lure Sovjetunionen til å invadere Afghanistan i 1979, og hvordan de skapte, og så bevæpnet, den ekleste gjengen med religiøse fanatikere – mujahedin. Og hvordan senere, begge landene – Afghanistan og Sovjetunionen – ble grundig ødelagt i prosessen.

Alt ble gjort, selvfølgelig, med «stor respekt» for den afghanske nasjonen, for sin kultur og sine tradisjoner, samt (hva ellers) sin religion.

Jeg skulle gjerne ha vært et usynlig vitne i en moderne historieklasse ved Det amerikanske universitetet i Afghanistan, en ‘berømt’ institusjon som er bokstavelig talt gulper opp tusenvis av kollaboratører, en produksjon av en ny type lydige pro-vestlige «eliter».

Da vi kjører forbi Jamhuriat-sykehuset (Republikksykehuset), som befinner seg i en ny 10- etasjers bygning, med kapasitet for 350 pasienter, konstruert av Kina i 2004, sukker min sjåfør Tahir: «Dette var virkelig en flott gave fra Kina til oss … kineserne jobber virkelig hardt, gjør de ikke?»

«De har massevis av iver og entusiasme», ytret jeg forsiktig. «Sosialistisk glød, vet du. De tror oppriktig på bygningen og forbedringen av sitt land og verden. Det er helt i strid med vestlig nihilisme og ekstrem individualisme …»

«De må elske sitt land …»

«Det gjør de.»

«Afghanistan er fattig». Tahir sitt ansikt er plutselig trist. «Vårt folk elsker ikke sitt land lenger. De arbeider ikke for å forbedre det. De jobber bare for seg selv nå, for sine familier…»

«Var det annerledes før? Du vet …» Jeg gjorde en abstrakt bevegelse med hånden min, «før alt dette …»

«Selvfølgelig pleide det å være veldig annerledes», svarte han, og flirer igjen.

INGENTING Sosialt tilbake, her trengs sosialister

Jeg stoppet flere personer som bare ruslet nedover gaten i ulike deler av Kabul. Jeg ønsket å forstå noen grunnleggende: finnes det noe sosialt igjen i Afghanistan? Har vestlig ‘frigjøring’ i det miste ført med seg litt fremgang, sosial utvikling og bedre levestandard?

De fleste svarene var ordentlig dystre. Kun de som arbeidet med eller rundt de vestlige militære, for ambassadene, de frivillige organisasjonene og andre ‘internasjonale entreprenører’, var til en viss grad optimistiske.

Jeg ble forklart at nesten alle på landsbygda og i provinsbyene var uten arbeid. Arbeidsledigheten blant akademikere var over 80%.

I Herat, en by med nesten en halv million innbyggere, var det en lang og deprimerende kø foran den iranske ambassaden. Jeg ble fortalt at titusenvis allerede har flyttet til den andre siden av grensen. Nå har afghanere som forsøker å besøke sine slektninger som bor i Iran, fått beskjed om å gi en garanti på 300 euro, i tilfelle de bestemmer seg for ikke å dra tilbake.

Jeg spurte hva Herat produserer, og ble fortalt, uten ironi: «hovedsakelig bare litt vaskepulver og kjeks». Turismen fra Iran var bare cirka 150 mennesker i året! Området mellom byen og grensen har vært farlig, og det er stadige kidnappinger.

I de fleste provinsbyene, må en vanlig familie greie seg på 2300 – 2500 afghanier per måned, som ikke er mye mer enn 250 kroner.

Statlige vannforsyninger går hovedsakelig til statlige boligprosjekter. Folk som bor andre steder må grave sine egne brønner.

Elektrisitet er dyrt, og en gjennomsnittsfamilie i Kabul er nå forventet å betale rundt 300 kroner per måned. Selv i hovedstaden, må mange mennesker klare seg uten elektrisitet. Indiske ‘investorer’ samarbeider med regjeringen. Elektrisitetsforsyning, og selv vann, blir oppfattet som «forretninger’, ikke som grunnleggende sosiale tjenester.

Før i tiden kunne man stole på et anstendig offentlig transporttilbud. Kabul er nå tvunget til å stole på privatbiler, og på de få «bybussene» som arbeider «profittbasert» og hovedsakelig er privat eid og operert.

Det er offentlige skoler i Afghanistan, og i teorien er de gratis, men bøker, blyanter, uniformer og andre grunnleggende ting, er det ikke.

Faktisk er kanskje den mest imponerende moderne strukturen i Kabul, den 10-etasjers bygningen til Jamhuriat-sykehuset, en gave fra Folkerepublikken Kina, ikke fra Vesten.

Man undres hvor den sagnomsuste store «hjelpen» fra USA og Europa egentlig ender opp? Kanskje i de millionene tonn betong som brukes til bygging av de massive gjerdene? Kanskje pengene sponser kjøp av høyteknologiske kameraer og overvåkingssystemer, samt det gode livet til tusenvis av vestlige ‘entreprenører’ og ‘sikkerhetseksperter’?

Jeg snakket med hundrevis av afghanere. Nesten ingen var klar til å nevne sosialismen. Som om dette fantastiske ordet hadde forsvunnet, ble slettet fra den lokale ordforrådet.

«De husker faktisk sosialismen med stor glede», fortalte min japanske bekjente i Kabul meg en gang. «Men å snakke om det er ikke oppmuntret. Det kan føre til alle slags problemer.»

Del to av reisebrevet kommer i morgen!

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.