Iran er et land av fredselskende folk!

iran2.jpg
Iran er ikke Saudi-Arabia. (Men disse damene er åpenbart fra overklassen i byene. Landsbygda, der de fleste menneskene bor, er langt mer konservativ, noe som gjenspeiles i de fleste valgene.)

Ved Cathrine Shakdam

Ifølge vestlige medier, er Den iranske islamske republikk kilden til alt ondt i verden. Dens eksistens er en trussel mot alle gudfryktige, fredselskende nasjoner, mest av alt USA – dette lysende fyrtårn av toleranse.

Dette har skjedd helt siden Iran hadde frekkheten til å erklære seg selv uavhengig innenfor rammene av sine egne nasjonale grenser – tenk så uhørt! Dermed begynte demoniseringen av en nasjon, et styresett og en tro.

I løpet av de siste tiårene har Den islamske republikken blitt beskyldt for mange alvorlige synder. De fleste av disse er født i dypet av den hyperaktive fantasien hos amerikanske propagandister. Fra Teheran sine påståtte politiske ambisjoner om dominans, til sin streben etter atomteknologi, har Iran eksistert i et vakuum. Det er den ene nasjonen som må fryktes og avskys, slik at USA kan stige opp som en sol i alle politiske galakser.

For de av dere fortsatt ukjent med Irans politiske historie, vil jeg gjerne understreke at frem til 1979, var Iran en favorittalliert og partner for USA og andre vestlige hovedsteder. Selv wahhabistiske Saudi-Arabia kunne ikke gjøre noe annet enn å smile høflig mot sitt sjiamuslimske motstykke, alt i navnet av enhet, selvfølgelig. I denne lenge svunne politiske gullalderen, var slike saker som religiøs sekterisme, nasjonal suverenitet og militære ambisjoner, ikke problemer som trengtes å diskuteres over et geværsikte.

Den gang hadde ennå ikke Hollywood tømt sin galle over Persia, for å omdefinere et folk under den tunge vekten av misoppfatninger og etnosentriske oppfatninger. Da var Iran fortsatt det mytiske landet som fløt av melk og honning, der imperier sto i kø for å fylle sine lommer, for bare for å etterlate et folk til å visne hen under kvelende undertrykkelse.

Hvem brydde seg da om ‘Frøken demokrati? I all rettferdighet – ingen. Bortsett de revolusjonære som innså at sjahens herredømme var en fornærmelse som måtte forandres, svares på og kjempes mot.

Vi gjør klokt i å huske at Irans islamske republikk ble født av iranerne. Den var en manifestasjon av folkeviljen og et enestående ønske om å gjennomfører et styringssystem i tråd med iranernes trossystem. Irans ‘Juristens ledelse’ er bare et uttrykk for politisk islam. Ærlig talt, ingen bortsett fra iranerne trenger være komfortable med det.

Kan noen åpne et vindu i USAs politiske psykose for å endelig forstå at land har en suveren rett til sin egen politiske framtid?

stoltenberg kuwait.jpg
Når vestlige ledere smir militærallianser med tyrannene i Gulfrådet, er det for enhver pris å hindre politisk og sosial utvikling.

Jeg synes det er fascinerende hvordan vestlige land fortsetter å hevde at demokratiet skal være den hellige gral, men de hele tiden jobbet for å gjøre slaver av andre i kapitalismens navn. Jeg ser ironi i USAs hykleri i Midtøsten over Irans fredsmeglingsarbeid, når USAs lederskap ivrig og med all straffrihet bomber utlandet. Husker noen Jemen?

Jeg reiste til Iran i slutten av februar, og det jeg så, var ikke en undertrykket nasjon, men et folk full av aspirasjoner. Jeg så en sivilisasjon som i sin dybde og menneskelighet gjør oss alle til skamme med våre latterlige fordommer og over-oppblåste sneversyn. Ja, selv jeg måtte innrømme min inngrodde vestlige etnosentrisme.

Iran var ikke i det hele tatt hva jeg forventet. Hvis jeg skulle definere Iran, vil jeg si Iran er fritt! Iranerne frigjorde seg selv fra vestlige diktat og vestlige forventninger det minuttet de valgte å eie sin egen fremtid.

La meg utdype dette, så det er ikke rom for feil: Iran er ikke sjia-versjonen av Saudi-Arabia, og INGEN iranerne lever i ynkelig frykt for sine liv hvis de klager over sine politikere. Det Iran jeg var vitne til, er sosialt og politisk myndiggjort! Det Iran jeg var vitne til, var progressivt, i at menn og kvinner kan eksistere på samme sted uten at det var nødvendig å kompromisse.

helse iran.jpg
Grunnen til at de saudiske herskerne (og enkelte andre land) hater Iran så intenst, er fordi det tilbyr en annen visjon om hvordan islamske land kan styres. Marionett-despoter som sjahen er greit, men nåde det landet som prøver å forbedre levekårene for vanlige folk.

Iranerne, som sitt land, er gamle … røttene stikker dypt, og derfor lar de ikke all larmen fra USAs politiske spill distrahere dem fra deres sanne ønske: å leve fritt og verdig.

Iran er ikke tynget av religiøs sekterisme, det lever ikke i hat eller avvisning – dette er sinte ord fra forvirrede vestlige politikere. Og mens du kan diskutere noen av de slagordene som Teheran har kastet mot verden, husk at slike oppfordringer er rettet mot systemer, ikke mennesker, og at de står som fordømmelser mot fascisme, ikke pålegg for drap og grusomheter.

Iran, fortalte en venn til meg, er flagget vi alle kan tillit vil beskytte oss når alt annet svikter. En interessant uttalelse, hvis man tenker på at Iran har tilbudt sin hånd til de landene begravd under det svarte flaggets armé.

Forestillingen om sin egen eneståendehet, enten det er politisk, sosial, religiøs eller økonomisk, er bare forskjønnende ord for iskaldt tyranni. Hvorfor skal vi alle ta våre ordrer fra USA? Er makt egentlig det samme som rett i disse dager? Som svar vil jeg hevde at Washington allerede har blitt sparket ned fra sin pidestall, og dermed bør lære at ydmykhet kan være hendig når virkeligheten setter inn. Aleppo (Syria), mine damer og herrer, var virkelig Amerikas siste forsøk!

USAs frådende raseri mot Iran er ikke ideologisk … i alle fall ikke i den forstand folk flest forstår ordet. Washington er plaget av Iran, og den sosiale og politisk muligheten det tilbyr. Jeg vil gå ett skritt videre og si at det amerikanske establishmentet ikke forstår innholdet i Irans styresett.

Som du vel vet, har vi en tendens til å frykte det vi ikke forstår, og frykt fører nesten alltid til hat. Når det gjelder USA, er frykten omgjort til et velsmurt propagandamaskin.

i februar 2017, svarte den politisk analytikeren Robert Inlakesh på Washingtons anti-iranske retorikk ved å si: «å stemple Iran som det største problemet og den største årsaken til terrorisme i verden, er komplett galskap.»

Irans nye lederskap gjorde at USAs og Storbritannias økonomiske og militære monopol i regionen svant hen. Det er derfor landets regjering, politiske system og ideologi ble bakvasket, i den utstrekning at Teheran ble Vestens eget Mørkets rike.

La oss ikke tillate historien å bli omskrevet slik at tyranner kan hevde å ha absolutt rett bare fordi de kan ordlegge seg. Det er allerede nok med «advarsler» og tirader om at «det er en ny president her».

La meg si det til deg på en annen måte: Hvis amerikanske myndigheter kan få seg selv til å koseprate med sverd-svingende, fanatiske, radikale wahhabistiske kongelige, i navnet av «samarbeid», hvorfor kan de ikke ta et sprang over Persiabukta og sitte ned for en kopp te med iranske myndighetspersoner? I motsetning til Gulfrådet, drypper kappene deres ikke med uskyldiges blod.

Spør deg selv: hva fikk Irans sjah til å være en så spesiell venn, og Irans ayatollaer slike farlige fiender, hvis ikke det var sistnevntes ønske om å stå fritt i møte med imperialismen?

Kan vi være rasjonelle her?

Under den brutale sjahens regime, var Iran gullgutten, hjemlandet til svimlende naturressurser og en føyelig autokrat. Han sans for rikdom var bare forpurret av hans politiske selvopptatthet; Teheran var vestlige leders egen Edens hage.

Hvis USA og deres allierte i den utvidete Midtøstenregionen – det vil si Saudi-Arabia – ikke hadde noen betenkeligheter med å omgås sjahen av Iran, en mann hvis smak for blodig undertrykkelse ville få enhver krigsforbryter til å rødme, hvorfor avskyr de tanken om en republikk på Asias dørterskel? Hvorfor det, hvis frihet og demokrati er hva det handler om?

Alvorlig talt: HVORFOR?

Er det hele en spøk? Unnskyld at jeg sier det, men en må ha hodet i sanden for ikke å forstå at framstillingen av Iran som selve ondskapens hjemland kommer rett fra de som ivrer for konfrontasjon og hat.

Iran er ikke mer ondt enn USA er enestående. Iran, som enhver annen nasjon, er et arbeid som pågår.

Det er noe å lære i dette!


Catherine Shakdam er politisk analytiker, forfatter og Midtøsten-kommentator, med et spesielt fokus på radikale bevegelser og Jemen. Hun dukker regelmessig opp i en rekke store publikasjoner: RT, MintPress, Foreign Policy Journal, Mehr News og mange andre. Hun er programdirektør ved Shafaqna Institute for Middle East Studies i Beirut. Catherine er også en av grunnleggerne av Veritas Consulting. Hun er forfatter av Arabia’s Rising: Under the Banner of the First Imam

https://www.rt.com/op-edge/379583-dear-president-trump-iran-/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.