Når spionene er ute av kontroll

spy vs spy3

 

av Gregory Clark

Etterretningssamfunnet i USA – disse hyggelige menneskene som fortalte oss at de var sikre på at Iraks president Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen – har nå gjort det kjent at de er sikre på at den russiske ambassadøren til USA er Moskvas toppspion. Men disse menneskene, selv om de ikke vet mye om masseødeleggelsesvåpen, må vel vite hva en toppspion gjør. De driver med det samme selv.

For det første, er det den rotete og tidskrevende jobben med å finne tjenestemenn som har nyttig informasjon. Så er det problemet med å opprettholde kontakten med disse tjenestemennene i hemmelige møter. Så en ambassadør med lang ansiennitet og som er tidligere russisk viseutenriksminister, er i stand til å gjøre alt dette samtidig som han deltar på cocktailfester, prater med den nasjonale eliten, bestyrer en stor ambassade og studerer politikken i nasjonen han er akkreditert til?

Jeg foreslår at amerikanske toppspioner gå tilbake til å gjøre sitt virkelige arbeide i stedet for å finne opp eventyr.

Jeg har sett spionene arbeide, på begge sider av jernteppet. På sovjetisk side var de ikke en veldig attraktiv type mennesker. Deres idé om en hard dags arbeid var konstant spionering på de få russisktalende utlendingene i landet og nådeløse avhør av eventuelle sovjetiske borgere som snakket med en utlending. De prøvde også sporadiske forsøk på utpressing eller kompromittering.

Underveis, skapte de en generasjon av vestlige politikere med dype fordommer mot deres folk og deres nasjon. Ikke noe dårlig resultat for tiårene med hardt arbeid, spesielt siden den vestlige fiendtlighet de bidro til å skape, garanterte at de fortsatt ville være ansatt langt inn i fremtiden.

Nesten alle deres suksesser var folk som selv tok kontakt – mennesker som  ønsket å gi informasjon for penger eller av ideologiske grunner. Disse frivillige ville trolig ha gitt mer informasjon hvis de ikke var for ubehøvletheten og lavpannetheten hos folkene de måtte forholde seg til.

Spioner sendt for å arbeide i utlandet var vanligvis av bedre kvalitet. Men de har alltid hatt et skalkeskjul, som private borgere, eller vanlige tjenestemenn ved ambassaden i beste fall.

Mye det samme skjedde med omvendt fortegn i Vesten. Til en viss grad skjer det fortsatt. I Japan er spionene nesten ute av kontroll. Selv om Russland har gitt de japanske diplomatene der de samme frihetene som nå nytes av andre vestlige diplomater i Russland, fortsetter japanske spioner å oppføre seg som i sovjettiden. ‘Som hunder som jager et bein’ (i henhold til ett beskrivelse), er de så grovt trassige og påtrengende at selv vanlig diplomatisk arbeid blir umulig. Og disse ‘hundene’ tror dette vil hjelpe dem å løse landets territoriale konflikter med Russland?

Jeg var en gang vertskap for en fremtredende vestlig kritiker av USAs politikk i Vietnam-krigen. Bøllete japanske spioner slo leir utenfor leiligheten min i flere dager.

Disse menneskene er ikke de belevne, romantiske James-Bond-typene fra filmens verden. For det meste er de det vi pleide å kalle «reservelaget» – en sammenligning fra sportens verden, for folk som ikke var gode nok for A-laget. Siden de mislyktes med å bli diplomater, nøyde de seg med å slutte seg til etterretningstjenesten. Et resultat av dette er et brennende ønske om å komme oppad og fremad ved å sabotere «A-laget» av diplomater. Dette gjør de ved hjelp av i stor grad falsk informasjon, for å komme nær makthaverne. Derav informasjonssvikten om masseødeleggelsesvåpen og katastrofen i Irak, som var motarbeidet av de fleste vestlige diplomater med Midtøsten-erfaring.

Da USAs president Donald Trump besøkte CIA-hovedkvarteret i Washington, ble han bebreidet for ikke å respektere en «hellig» minnevegg viet til omtrent 90 CIA-offiserer som hadde dødd mens de var i tjeneste. Kanskje han var ute etter veggen viet til de 900.000 eller så irakere som døde som følge av CIAs mislykkethet. Selv Trump hadde vett nok til å være imot denne fryktelige krigen.

Jeg jobbet en gang i to år som diplomat i Sovjetunionen. Da jeg kom tilbake til Australia, gikk jeg gjennom de vanlige samtalene med spion-etatene, delvis fordi jeg tidligere hadde rapportert noen KGB-forsøk mot vår ambassade der. Plutselig hoppet han som avhørte meg opp, og viftet med en rapport som jeg hadde skrevet. Den sa at hotellet i Odessa der jeg hadde bodd, var nær det lokale KGB-hovedkvarteret. Han lente seg faretruende over bordet og forlangte å vite hvordan jeg visste hvor KGB-hovedkvarteret var. Jeg måtte utdanne denne trofaste og grovt overbetalte forsvareren av Australias sikkerhet om at i Sovjetunionen var KGB en offentlig organisasjon med en stort messingplate på sine bygninger der det sto Komitet Gosudarstvennoy Bezopasnosti, eller Komiteen for statssikkerhet.

Senere, fordi jeg også snakket kinesisk og også var imot Vietnamkrigen, ble jeg utsatt for en av deres ‘stunt’ (vår vanlige betegnelse for spionvirksomhet). De prøvde å overbevise meg om at den sovjetiske ambassaden ønsket å møte meg snarest. De har gjort en elementer feil: den de hadde huket fatt i for å snakke på telefonen, snakket gammeldags russisk, fra før revolusjonen. (Australia har mange hvite russere, for det meste folk som flyktet til Kina etter den russiske revolusjonen). Det var ikke mulig han kunne ha jobbet for den sovjetiske ambassaden. Det virker som denne lille detaljen hadde gått helt over hodene til våre australske forsvarere av vår sikkerhet – de samme folket som bestemmer om vi dødelige er klarert for hemmeligheter. De ble heller ikke veldig glade da jeg var i stand til å offentlig avsløre stuntet.

Det nåværende antirussiske hysteriet i USAs media, er drevet av lignende uvitenhet. Ulike tjenestemenn og ansatte for Trump blir nådeløst forfulgt av lekkasjer som beskylder dem for å snakke med den russiske ambassadøren. Men alle som vet noe om diplomati, vet at slike uformelle samtaler kan være avgjørende for utforming av politikk.

Jeg innrømmer å ha vært med på hemmelige samtaler med den sovjetiske statsministeren og utenriksministeren. Det var del av et idiotisk australsk forsøk i 1964 på å få Sovjetunionen til å slutte seg til Vesten i Vietnam for å stoppe kinesisk «aggresjon.» Fordi det var lover mot å avsløre statshemmeligheter, satt jeg på denne viktige historien i mer enn 20 år.

I dag, når Vesten er like engasjert i idiotiske forsøk på å stoppe angivelig russisk «aggresjon» (les Minsk 2 avtalen fra 2015 dersom du ønsker å vite hvem som virkelig er den aggressive parten), trengs virkelig samtaler med den russiske ambassadøren. Og spionene som ønsker å lekke denne informasjonen for å stille sin egen regjering i forlegenhet, fortjener virkelig fengsel.


Gregory Clark er australsk diplomat og akademiker, født 1936. Han var bl.a. stasjonert i Moskva og Sør-Vietnam. «På grunn av […] Canberras sinnssyke politikk mot Kina og landets kriminelle støtte for Vietnamkrigen, besluttet jeg meg for å finne noe annet å gjøre i livet». Siden da har han vært akademiker i Japan.


http://www.japantimes.co.jp/opinion/2017/03/07/commentary/world-commentary/when-spies-are-out-of-control/#.WMUV-fK1e1G

Advertisements