Amnesty – skjebnegudinnen som tilrettelegger for krig

 

de tres skjebnen.jpg
Moirere, de tre greske gudinnene som bestemmer over menneskelig skjebne

Ved Fulvio Grimaldi

Selvsagt med en intervensjon til slutt

I denne artikkelen, skal vi gå tilbake minst til krigen mot Jugoslavia. Vi skal se hvordan hver krigsforbrytelse, hver forbrytelse mot menneskeheten, hver forbrytelse av økonomisk aggresjon, sanksjoner, boikott og blokade rettet mot land som er suverene, uavhengige, frie, som forsvarer seg mot tentaklene av den imperialistiske blekkspruten, (hovedsakelig USA, Israel, EU og NATO), innledes, og derfor tilrettelegges, av en intervensjon fra skjebnegudinnene Amnesty International, Human Rights Watch (Soros) og Redd Barna, de tre selvutnevnte organisasjonene for menneskerettigheter i den angloamerikanske nettverket.

Disse er de tre Skjebnene, eller, for grekerne, moiré, uekte døtre av Zeus og Themis, som later som de styrer menneskers liv, død og skjebne. Etter dem følger andre mindre organisasjoner med oppgaven med å styrke, teknisk og i ved hjelp av kategorisering, virkningen av propagandaoperasjonen av de tre søstrene av humanitær organisert kriminalitet – organisasjoner som Avaaz, Leger uten grenser, Reportere uten grenser.

Blandt de som startet og er i ledelsen av disse organisasjonene, finnes folk som et anstendig menneske ikke ville ikke røre med en ildtang. Kouchner i Leger uten grenser, en nær venn av søppelfilosofen Bernard-Henry Lévy, som drev agitasjon og propaganda for UCK-bandittene mot Serbia. Robert Ménard fra Reportere uten grenser, som tar til orde for tortur, som arbeider med anti-Castro terroristen Otto Reich, er betalt av CIA, og som likevel tillater seg å rangere pressefrihetens tilstand. Tom Perricello, demokrat og tilhenger av angrepet på Afghanistan, og Tom Pravda, rådgiver for det amerikanske utenriksdepartementet samt drøssevis av firmaer på Wall Street, er sjefer for svindelorganisasjonen Avaaz. Dette er en organisasjon for underskriftskampanjer, grunnlagt av MoveOn, plattformen for hver eneste ondskapsfulle imperialistiske plan.

En fot i begge leirer

De kommer på banen når det blir tøft. Deres sponsorer er, historisk og den dag i dag, offisielle statlige etater, samkjørt med de i Den dype staten: Det amerikanske utenriksdepartementet, Pentagon, Wall Street, National Endowment for Democracy, USAID, CIA og andre nord-atlantiske etterretningstjenester. For å bevise dette, er det tilstrekkelig å se på lederne, som for det meste er fra disse miljøene, som Suzanne Nossel, tidligere høyre hånd for utenriksminister Hillary Clinton.

De vil synes troverdige, i hvert fall for de med dårlig hukommelse og dømmekraft.

Noen klager rettes også mot vennlige regjeringer, de i det såkalte «internasjonale samfunnet» og dets forlengelser, fra Israel til Saudi-Arabia, fra Mexico til Sør-Korea. Dette er stort sett når fakta er fra langt tilbake, fra den gang da, eller bevisene er åpenbare eller i det minste ikke forstyrrer de strategiske målene som bli fulgt av de store sponsorene. Hammerslag for den utvalgte fienden, en dask på håndleddet til den kjære vennen. Og takket være disse tiltakene, kan de samle mange velmenende mennesker bak seg og gå krigsimperialistenes ærend. De skjuler seg som talsmann for pasifisme, menneskerettigheter og de undertrykte massene. [Miljøet rundt såkalte venstreradikale aviser er typisk en del av dette].

Amnesty, forløperen til bårebærerne

La oss si at spillet blir alvor. Ta Amnesty, frenetisk aktiv i disse dager om Syria. Først den opprørende svindelen med «Caesar-fotografiene«, en anonym fotograf med tusenvis av bilder av lik, noen torturert, alle tilskrevet den morderiske galskapen av Bashar el Assad. Selvfølgelig, ingen navn, ingen identifiserbare kilder, og så oppdagelsen av at minst halvparten av likene tilhørte syriske soldater falt i kamp.

Kort tid etter, en like anonym og latterlig anklage, hengningen i syriske fengsler av mellom 5000 og 13.000 fanger. Til slutt, i skrivende øyeblikk, har den kommet med et ondartet angrep på Russland og Kina for å ha lagt ned veto mot en resolusjon i sikkerhetsrådet som gjentok de slitte og tusen ganger tilbakeviste anklagene, at Damaskus hadde brukt kjemiske våpen. Men anklagen, totalt blottet for bevis, snakket også litt om «opprørerne», slik at de dermed kan vise til «upartiskhet.» Slik kan de skape troverdighet om skylden til den eneste synlige og identifiserbare parten, og – kanskje – kan stille regjeringen foran Den internasjonale straffedomstolen (den som så langt kun har tiltalt folk med svart hud).

Later som den sitter på gjerdet, men er partisk

Man kan huske at siden 2013, har de angripende krefter prøvd å overbevise Obama om at Assad hadde krysset den berømte «røde linjen», som er satt av Washington om bruk av forbudte våpen. Det viste seg at det kjemiske angrepet som ble utført fra Øst-Ghouta, kom fra et område okkupert av leiesoldater trent og betalt av NATO og deres partnerne i Gulfen. Så kom den russiske intervensjonen for å blokkere Obamas (den største massemorderen blant amerikanske presidenter) angrep.

Ved hjelp av russisk megling, ga Damaskus fra seg sitt kjemiske arsenal (og er dermed hjelpeløs ovenfor Israel, erkefienden som har atomvåpen, samt biokjemiske stridsmidler). Blokkeringen av angrepet var pinlig for Obama. Det var også de påfølgende testene, dokumentert gjennom videoer og av terroristenes eget skryt, av materialer for kjemiske våpen gitt til leiesoldatene fra Tyrkia og Saudi-Arabia. En minneverdig video, som umiddelbart ble viral, viste en milits fra Al Qaida som viste den raske dødskampen hos kaniner sprayet av stoffer, som de så stolt erklærte deretter skulle brukes mot de som motsatte seg jihadistene.

Amnesty er forfronten for nykonservative/moteriktig radikalisme

Den infernalske anti-syriske dynamikken i disse dager sammenfaller med en rekke uforutsette utviklinger. Alle bør se hensiktene hos Amnesty og diverse andre, som favoriserer krigspartiet. Det var en stund i krise, på grunn av en ny president som var likegyldig til om Assad ‘måtte gå’, men som kanskje ville beslutte å avslutte den falske krigen utført av Obama, tyrkerne og saudiaraberne mot sine egne leiesoldater i Isis og Al Nusra. Kanskje han ville utføre den på ordentlig, kanskje sammen med russerne. Kjetteri!

Det ville ødelegge fortellingen om det russiske spøkelset som undergravde det amerikanske valget, noe som ville være slutten på et vanvittig, sprudlende gal, hysterisk russerfrykt. CIA prøver å forene bruken av amerikanske og internasjonale nykonservative/liksomradikale, gjennom macho-feminister, liberale og «snille» radikale, en strategi som har så langt har garantert både supermakt og super-fortjeneste.

Kurderne, så kjære for de moteradikale, og leiesoldater for alle

Den syriske situasjonen er kommet ut av kontroll for dem. Det har selv den irakiske situasjonen, til tross for ankomsten av stadig nye amerikanske soldater som prøver å skape uro og hindre en gjenforening av Irak. Frigjøringen av Mosul, nesten utelukkende takket være de militære i Bagdad og allierte militser (PMF), som er sterkt anti-amerikanske, kan være den avgjørende betingelsen for en gjenforening av landet.

Aleppo i Syria er befridd, Palmyra er gjenerobret, Raqqa er under bombardement fra russiske bombefly og syriske raketter. De som solgte seg selv til USA, og ble lovet kontroll over en fjerdedel av arabiske Syria, de kurdiske opportunistene i YPG (hvis egentlige navn er Ain al Arab), utførte etnisk rensing de arabiske områden av staten. De er nå i trøbbel i Manjib-området, på grunn av den tyrkiske hæren, delvis forkledd som Den frie syriske armé (en dødfødt skapelse, nå gjenopplevet av Erdogan for å maskere sin invasjon/okkupasjon av store syriske områder som et syrisk opprør). Og disse piruettens mestere, på tross av hvordan de blir feiret av våre liberale under-imperialister, vendte tilbake under syrisk beskyttelse. De ble undergravd av tyrkerne og såkalte opprørsmilitser. USA er lammet, med problemer med å balansere manipuleringen av kurderne for å splitte Syria og NATO-alliansen med tyrkerne. Kurderne vendte tilbake til å overlate forsvaret av Manbij, i nordvestre Syria, til Damaskus sine tropper .

Stor er forvirringen, men situasjonen er ikke bra/ Tapre russere, men for mange partnere

Og russerne? I Palmyra hjalp russiske spesialstyrker de syriske troppene med gjenerobre dette arkeologiske kulturminnet på lista over verdenarven. Historien og oss alle, bør gi dem uendelig takknemmelighet. Men ubehaget ved å stadig vende seg i dobbel- og trippel-alliansene, påvirker også dem. De holder med Erdogan fordi han sier han ønsker å angripe Isis, men denne gruppen er også hans avkom, om enn uekte. Men de forstår ikke at Erdogan presset syriske kurdere til å ta kontroll over syriske territorier som den ottomanske sultanen vil kreve i framtiden. Russerne støtter Damaskus, som hevder en hellig gjenerobring av hele det nasjonale territoriet. Dermed avviste Syria forslaget fra Moskva, med tanke på kurderne, om en føderal grunnlov, .

Men alliansen som er helt blottet for etiske og politiske skrupler, som despoten i Ankara, vakler. Og hvem vet om sukkerpillen med Turk Stream, rørledningen over Svartehavet til Tyrkia, ikke vil smelte i solen når det gamle og mest naturlige brorskapet mellom disse muslimene og deres venner over Atlanteren forsterkes igjen.

Her er saksa til skjebnegudinnen Amnesty. Den kutter over alle tråder som er i veien for Imperiet, og viser lyset på himmelen over Midtøsten. De følger i fotstegene til en fanebærer for dem som den farlig uforutsigbare Trump har gitt problemer: John McCain, de nykonservatives feltmarskalk, den nære bakmannen for jihadistene i Senatets forsvarskomité, Amnestys umenneskelige ansikt.Han dukker opp blant de nazistiske gjengene i Kiev og umiddelbart etter mellom terrorister i Syria.

Han leder veien, Amnesty og andre følger. Veien til Trump, hva nå denne merkelige tingen er, er ikke deres vei. Trump er under dødelige press fra Den dype staten, for å få godkjennelse fra det militær-industrielle komplekset. Han vet at ønsket om å utslette Russland, er oppskriften for en soppformet sky. En vei planlagt ikke så mye fra Trumps militærbudsjett, siden tre tusen milliarder dollar faktisk ble brukt av Obama i hans sju kriger, og tusen milliarder dollar fra Obama er øremerket for modernisering av det kjernefysiske arsenalet.

De tre skjebnegudinnene og deres karrierevei

Husker dere hva det handlet om når det gjaldt å eliminere Libya? Det som banet vei for halskutterne og NATO-raketter? Amnesty hamret løs i det vide og det brede med sine påstander om at Gaddafi bombet sitt eget folk; påstander som viste seg å være ikke-eksisterende.

Human Rights Watch så masse demonstrasjoner i Tripoli, der alle mennesker stilte opp for sin leder. Men gjennom nøkkelhullet, hadde de spionert på unevnelige grusomheter i den gylne palasset til al-raïs Gaddafi.

Redd Barna rapporterte om at Gaddafi delte ut viagra til sine tropper, slik at de kunne få mer potens til å voldta kvinner og barn som kun forsvarte seg mot aggresjon.

Human Rights Watch sjokkerte verdensopinionen med historien om 2000 kvinner som ble voldtatt av Gaddafi-tilhengere i deler av Benghazi. Kilden var kvinnelig innbygger som hevdet å ha skriftlige vitnesbyrd. Da saken ble fulgt opp av journalister som ikke var med HRW, tydet det på at dette ikke fant sted. Og de skriftlige kildene fantes ikke lenger. I mellomtiden, hadde Libya hadde blitt revet i stykker.

Uten det gode arbeidet til Amnesty og andre, ville det kanskje ha gått bra, og Libya fortsatt vært i live. De er bare noen få sider av hundre bind med grusomheter.

Egypt frigjort og Regeni som ammunisjon

Det har gått to år siden et folkeopprør og 22 millioner underskrifter avsatte despoten Morsi fra Det muslimske brorskap. Det truet vantro med sin shariamakt og satte koptiske kirker i brann, og satte de de tre skjebnegudinnene i turbofart. Det muslimske brorskap er en fetter av Isis (som senere skulle starte en terroroffensiv i Sinai).

Et sekulært og uavhengig Egypt er drivkraften i den arabiske og afrikanske verden. Det slapp unna Brorskapets grep, som i nesten et århundre hadde vært forkjemper for Vestens koloniale og nykoloniale interesser, Landet er hovedpersonen i utviklingen i Libya, og – skrekk og gru – stadig nærmere Moskva og Putin. Det måtte rammes hardt

Og se: fra London, dukker en mørk gründer opp. Han var fra Oxford Analytica, et firma dedikert til industrispionasje og mer, styrt av spionene og skaperne av dødsskvadroner og terrorprovokasjoner (folk som McColl, Young, Negroponte). Guilio Regeni ankommer Kairo som et ungt og rettferdig sendebud, med mange talenter, med en lidenskap for fagforeninger.

Man må forstå hva som beveger seg i det indre av den reaksjonære og revansjistiske fløyen i landet. De ønsker å hindre et egyptisk gjennombrudd, drevet av store gassfelt, en nesten mirakuløs umiddelbar dobling av Suez-kanalen, en kreativ og uavhengig utenrikspolitikk og samtykke fra folket. Dette til tross for den ondskapen som tilskrives al-Sisi fra landene rundt Nord-Atlanteren, spesielt fra folk av typen «radikale».

Mislykkes terrorister og marinesoldater? Da finnes det alltids Amnesty

Dette kan hindre det lenge planlaget og i stor grad gjennomførte Prosjektet for et nytt Midtøsten. Prosjekter ønsker å bli kvitt de sterkeste suverene nasjonalstatene, multi-etniske, med flere trosretninger, sekulære, anti-israelske, man kan si antiimperialistiske og antikolonialistiske. Men Giulio Regeni, ble mistenkt,oppdaget og torturert. Han ble ofret. Hans arbeidsgivere i England gjemmer seg. Kruttet mot al-Sisi viste seg å være vått. Selv venstreradikale aviser visste ikke lenger hva de skulle si. Det klart at alle nå vet hvem han var og hva han var ment å gjøre. Verdien som de forventet seg å få fra denne «martyren for menneskerettigheter», sammen med Isis-terroristernei Sinai, var flammekasteren i en operasjon for å demonisere denne arabiske fordømte staten.

Det er blitt til en flau stillhet. Amnesty, for nå, vil ikke ta bort gassen fra Egypt, og heller ikke fra oljeselskapet ENI (som er en våt drøm for Exxon-Total, BP, Shell, etc.). Men de arbeider for å bevare Det muslimske brorskapet/Isis. De tok i hvert fall bort turismen, det andre elementet av statens inntekter. Sisi vil ende opp på sine kne.

Hovedpersonen i operasjonen er de tre skjebnegudinnene. De som går inn på slagmarken når det gjelder å reparere og finjustere maskineriet i den imperiale krigen. Nå løper de til redning for jihadister og marinesoldater i Syria. Foran alt, kutter de trådene med saksa si.

Amnesty International. Sammen med venstreradikale aviser, representerer de døtrene til Zeus på jorden, og hjelper til å kutte skjebnetrådene.

Advertisements

3 comments

  1. Litt for langt, nokså sprikende (litt her og litt der) og for lite om de tre sentrale NGOene som nevnes innledningsvis. Men trosse dette en verdifull artikkel som mange vil ha nytte av å lese.

    Lik

    • Takk for tilbakemelding! Selv hadde jeg rent glemt at det var Redd Barna som spredde løgnen om viagra.

      Jeg har en følelse av at jeg selv foretrekker litt lengre saker (2500-4000 ord) enn det som er optimalt for at folk skal lese dem (500-1500 ord).

      Lik

Kommentarer er stengt.