Amerikansk militarisme eller nedrustning i hele verden?

3deba192f8d607793b3ba8126391bb
© Mr. Fish

Ved Cristopher Black

Hvem blir ikke sint av å høre ordene til den amerikanske presidenten, Donald Trump, og hans talsmann, Sean Spicer, når de erklærte at USA hersker i verden og alle som utfordret dette herredømmet vil bli ‘tatt hånd om’?

Trump sa: «Det ville være en fantastisk drøm hvis ingen land hadde atombomber, men hvis land skal ha atombomber, skal vi være på konge på haugen. Vi kommer aldri til å sakke etter noe land. Vi kommer aldri til å sakke etter når det gjelder atomstyrker.» Dette var en krigserklæring mot verden, av en gjeng gangstere som har tatt kontroll over statsmaskineriet og dets væpnede styrker.

Samme dag uttalte hans pressetalsmann Sean Spicer: «USA vil ikke gi opp sin overlegenhet på dette området til noen. Vårt mål er å sørge for at vi opprettholder dominans rundt om i verden, og hvis andre land gir blaffen i det, vil vi ikke lene oss tilbake og tillate dem å øke deres.»

Det var ikke vanskelig for Trump å lyge. Den første løgnen var den underforståtte logikken i hans uttalelse, at USA bare hadde atomvåpen som svar på at andre hadde dem, når – som verden vet – det motsatte er sant. Amerika utviklet disse våpnene først, opprettholder den største mengden av dem og er det eneste landet som har vist seg villig til å bruke dem. Det er USA som står i veien for kjernefysisk nedrustning. Grunnen for dette er nå åpent uttalt – for å dominere verden. Dette er ingen åpenbaring for noen som helst, men det er avslørende at det nå er åpent uttrykt. Før hadde dette målet om å dominere og tyrannisere verden ulike forkledninger; «spre demokrati», «bekjempe kommunisme», «humanitær intervensjon», «ansvar for å beskytte», «Manifest Destiny» og andre lignende kvalme omskrivninger for naken militær aggresjon.

Dette har skapt, og skaper, en defensiv reaksjon i verden fra land som prøver å opprettholde sin uavhengighet. Vi ser omposisjoneringer finne sted, nøling og forvirring, selv fra en del av USAs allierte. De er usikre på hva den amerikanske reaksjonen på disse strømningene vil være og derfor usikre på sin egen sikkerhet og fremtid. Dette resulterer i økende mistillit og økte spenninger (som allerede er høye). Men dette ble skapt av tidligere amerikanske administrasjoner.

Snakk om krig er hverdagskost: krigen mot ‘terrorisme’, krigen i Irak, krigen i Syria, krigen i Ukraina, krig i Sørkinahavet, krig i Korea, krig med Iran – vi er forgiftet av dette snakket om krig, av disse amerikanske krigene, kvalt av dette hykleriet, skammer oss over å være en del av det. Vi trenger ikke mer snakk om krig. Krigen er over. Husker dere? Give peace a chance. Husker dere det? Modige slagord for vår tid. Men de ble trampet ned i gjørma med drapet på mannen som skrev dem. I stedet forherliger de herskende klikkene, fraksjonene, og «interessene» – alle disse sammenflettede trådene i denne ‘kapitalens edderkoppnett’ –  krigerske slagord som er like avskyelige som de som uttaler dem.

I stedet for fredelige og gjensidig respektfulle forbindelser mellom nasjoner, overholdelse av de grunnleggende prinsippene for fredelig løsning av konflikter og uenigheter mellom nasjoner, som nedfelt i FN-pakten, eller av prinsippene i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner; blir verden stilt overfor ultimatumer, bestikkelser, trusler og overgrep. Brutaliteten i disse ville vært utenkelig hvis de ikke var så vanlige. Men deres rutinemessige karakter er den sanne karakteren av det økonomiske og sosiale systemet som folk blir fortalt er deres eneste alternativ.

Det kanskje viktigste spørsmålet som oppstår fra diskusjonen om hvordan å etablere en rettferdig verden, der hver nasjon har like rettigheter og status, der nasjonal suverenitet blir respektert og fredelig løsning av internasjonale spørsmål er en selvfølge, er hva slags juridiske mekanismer og strukturer som må etableres for å oppnå og opprettholde denne likevekten.

alexander-zhitomirsky-untitledDette er ikke en enkel sak, fordi lover og juridiske strukturer reflekterer den sosioøkonomiske strukturen i et samfunn. Dette skaper nødvendigvis en konflikt mellom ulike sosioøkonomiske og juridiske systemer som er vanskelig å løse. De juridiske systemene av sosialistiske samfunn med sin vekt på sosioøkonomiske beskyttelse og støtte av arbeiderne, er helt forskjellig fra de i kapitalistiske samfunnene, der lovens sentrale rolle er å beskytte privat eiendom og lette den frie flyten av kapital, i motsetning til arbeidernes interesse.

Dette skaper konflikt mellom nasjoner med ulike sosioøkonomiske systemer og skaper klassekonflikt innenfor hvert samfunn. Dette er et tema som synes å være altfor ofte oversett disse dager blant økonomiske eliter. Faktisk er spørsmålet undertrykt.

Verden er nå i en tilstand av kaos. Nedgangen av det dominerende vestlige imperiet -med det mener jeg dets ulike uttrykk, fra de europeiske og britiske imperiene som oppsto med industrialiseringen, og i det siste, det amerikanske imperiet – skaper forferdelige påkjenninger på verdensordenen. Den amerikanske imperiet steg opp fra ruinene av de britiske, franske, tyske og andre europeiske kolonirikene som ble ødelagt av den første og andre verdenskrig. Men fremveksten av det amerikanske imperiet til sitt høydepunkt på slutten av andre verdenskrig, og dets dominans etterpå, ble utfordret av de store sosialistiske landene som Sovjetunionen og Kina. Dette skapte en spinkel maktbalanse som resulterte i en oppblomstring av folkerett og internasjonale juridiske strukturer, slik som FN og alle FNs tilknyttede organer, selv om de ikke er fullt demokratiske.

Balansen var aldri stabil, ettersom vestlig finans-, energi- og kapital-interesser konkurrerte med de sosialistiske landene og internt. Det som var verre, var at de vestlige maktene brukt alle slags skitne triks for å undergrave denne balansen, og undergrave de internasjonale institusjonene og mekanismene, for sine egne interesser. Fallet av den sosialistiske regjeringen i Sovjetunionen, akselererte denne korrupsjonen, og resulterte i en ubalanse i verdensorden. Vi nå er på et punkt der folkeretten og dens strukturer er lite annet enn tomme skall, uten en noen reell nytte, bortsett som noe å håpe på – eller verktøy for propaganda som brukes for å rettferdiggjøre krig.

Forsøk på å etablere en verdensorden der en dialog mellom sivilisasjoner er normen, i stedet for konflikt, har grunnstøtt på den brutal tilbakekomsten av en holdning av «den sterkestes rett,» der ethvert forsøk på å insistere på respekt for folkeretten og internasjonale normer, selv vanlig moral, blir sett på som en svakhet som kan utnyttes.

Spørsmålet melder seg derfor om hvordan nasjoner og folk kan etablere de nødvendige juridiske mekanismene for å overleve og blomstre, når det finnes de som motsetter seg at slike mekanismer skal etableres, og jobber aktivt for å ødelegge de mekanismene som eksisterer.

Mitt enkle svar, kanskje for opplagt til å trenge å si det, er at den eneste måten dette kan oppnås på, er ikke gjennom Trump og hans «fred gjennom styrke,» hans dominans over verden gjennom amerikansk terror, men gjennom en nedrustning av hele verden. Med verdensomspennende nedrustning, kan makt aldri bli et problem i internasjonale forbindelser.

Men vi ser ingen vilje til dette fra stormaktene eller deres dominerende klasser, eller selv fra deres intellektuelle klasser, for å oppnå dette. Man kan forstå denne motviljen samtidig som man fordømmer den, når det selvsagt er forstått av alle som er våken og har øyne og ører og en hjerne, at den dominerende militærmakten, De Forente Stater, stadig truer eller angriper alle andre nasjoner som ikke adlyder sin vilje.

Derfor blir spørsmålet hva man skal gjøre med denne dominerende makten. Som selvfølgelig bringer i forgrunnen spørsmålene om årsakene til denne makten og dominansen, ønsket om mer makt, og fremveksten av en politisk klasse i landet som uttrykker dette – det militærindustrielle komplekset som president Eisenhower advarte oss mot i 1959. Det neste spørsmålet er hvordan å forandre dette eller bryte dette kompleksets innflytelse og makt, denne «militære tankegangen», som Einstein kalte det.

Men det virker for meg, som Albert Einstein og andre har sagt mange ganger, at uten en verdensomfattende nedrustning, særlig kjernefysisk nedrustning, kan det ikke finnes noen reelle internasjonale forbindelser, bare en verden med Den sterkestes rett, en verden av villskap og krig.

Jeg vil avslutte med et sitat fra Einstein som han uttrykker selve hjertet av saken bedre enn noen. I et radiointervju den 16. juni 1950 sa han:

«… Virkelig fred kan ikke oppnås uten systematisk nedrustning på en overnasjonal skala. Jeg gjentar, opprustning er ingen beskyttelse mot krig, men fører uunngåelig til krig.»

Med kjernefysisk nedrustning, ville nasjonene måtte forhandle fra et annet perspektiv. Ikke lenger fra et perspektiv av makt og underdanighet, men av likeverd og respekt. Det blir ingen fred med mindre det er en vilje til fred, og det kan ikke være noen vilje til fred med mindre fred er den eneste måten ting kan gjøres på.


Cristopher Black er en canadisk advokat som bor i Toronto. Han skriver mye om internasjonal rett og politikk.


http://journal-neo.org/2017/02/27/american-militarism-or-world-disarmament/

Advertisements