Hvorfor kosovoalbanerne flyktet

Jared Israel intervjuer Čedomir Prlinčević, med et interessant perspektiv på en tidligere flyktningkrise. Hvordan tenker strateger og militære/etterretnings-planleggere egentlig på flyktninger? Og brukes lignende strategier for eksempel i Midtøsten i dag?

Guzy_Carol_Kosovo.jpg
Slik vinnes vår hjerter. Berømt bilde av flyktningleir i Albania, 1999.

INTERVJUET ER OPPRINNELIG FRA ÅR 2000. DET BRUKER FORKORTELSEN UCK = Kosovos Frigjøringshær

Introduksjon

Dette er et intervju med Čedomir Prlinčević (uttales Tsjed-o-mir Pra-lintsj-e-vitsj).

Historikeren Prlinčević var sjefarkivar i Priština, hovedstaden i Kosovo, og leder for det jødiske samfunnet der. Det var han til terrorgruppen UCK fordrev ham og hans familie og tusenvis av andre fra deres hjem. Tungt bevæpnede britiske NATO-styrker sto og så på terroren, og overså jugoslavenes bønn om hjelp.

I dette intervjuet, gir Prlinčević et grundig svar på spørsmålet mitt, «Hvorfor flyktet albanere fra Kosovo i stort antall ved starten av NATOs bombing?»

Mediene hevdet albanerne flyktet fra serbisk terror. NATO-bombingen ble framstilt som en reaksjon på antatt serbisk terror.

Noen anti-serbiske venstreorienterte, særlig Noam Chomsky, laget en falsk kritikk av NATO. Han sa at albanerne faktisk hadde flyktet serbisk terror, men dette var NATOs feil, fordi serberne startet sitt anti-albanske terrorvelde som svar på NATOs bombing, som NATO visste at de ville.

Jeg sier dette er en falsk kritikk av NATO, fordi Chomsky sluttet seg til NATO/media angrepet på serberne samtidig som han later som han er deres forsvarer. Som i: «Ja! Han banket kona si! Men du fikk ham til å gjøre det!» Jeg diskuterte med Chomsky om dette. Vår e-postutveksling er publisert her.

Jeg og andre i antikrigsbevegelsen trodde albanerne måtte ha flyktet av samme grunn som mange serbere flyktet – for å unnslippe bombene.

Men Prlinčević sier alle disse forklaringene var feil. Noe annet var på gang: vestlige militære og etterretningsorganisasjoners manipulering av visse aspekter av albansk kultur, både for å skape terroristapparatet kjent som UCK og iscenesette offentlige dramaer. Spesielt tenker jeg på den albanske masseflukten i april 1999, som deretter ble brukt av media til å sverte serberne som krigsforbrytere.

Det er mye viktig innhold i dette intervjuet. Som du vil se, hadde jeg først problemer med å forstå hva Prlinčević siktet til. Dette var av to grunner: fordi jeg holdt på den fikse idéen om at den albanske flukten var en reaksjon på NATO-bombingen; og fordi Prlinčević nølte med å snakke ærlig om albansk kultur, så han ikke skulle synes kulturelt ufølsom. Men vi har ikke råd til å ignorere hvordan klanbaserte kulturer fungerer, hverken i Kosovo eller i Midtøsten, som gjør at de er utsatt for manipulering av skruppelløse krefter for marerittaktige geopolitiske mål. Disse punktene, som Prlinčević til slutt forklarte, og forklarte tydelig, kan hjelpe oss forstå, ved forlengelse, hvordan militære/etterretnings-styrker kan manipulere slike grupper rundt om i verden.

Jared Israel

 

Yugoslavia_map_swedish.svg.png

Intervjuet

Jared Israel: Hvorfor forlot så mange albanere Kosovo noen dager etter at NATO begynte bombingen? Angrep den jugoslaviske hæren dem?

Čedomir Prlinčević: Nei, den angrep dem ikke. I enkelte områder flyttet hæren folk, men ikke ut av Kosovo. Tanken var å flytte dem videre inn i Serbia. Du må forstå at hæren var presentert med en svært vanskelig situasjon. Et stort sammenstøt var forventet mellom NATO og jugoslaviske tropper. Et bakkeangrep fra NATO var en spesiell trussel i området [Kosovo] som grenser mot Albania.

Under disse omstendigheter, der Kosovos frigjøringshær angrep inne i Kosovo, fra Albania, og der NATO sto klar til å invadere og var i ferd med å starte flybombing; hvordan kunne den jugoslaviske hæren håper å beskytte denne grensebefolkningen?

Du bør forstå, hæren hadde hatt en opplevelse som dette i Vukovar. Det var i 1991. Sivile var fanget på en slagmark mellom hæren og de kroatiske Ustasja [ny-fascistiske] separatistene. For å unngå å gjøre den samme feilen igjen, ønsket hæren å tømme et område 40 kilometer dypt, slik at folk ikke ville bli fanget mellom hæren, NATO og UCK.

Samtidig var det en stor økning i antall UCK-terrorister som ulovlig krysset den albanske grensen til Kosovo. I denne situasjonen var det nødt til å skje noen uheldige hendelser. Det var en meget vanskelig situasjon, skjønner du.

Var dette i begynnelsen av bombingen?

Prlinčević: Ja, og tidligere også. I løpet av denne perioden, prøvde den jugoslaviske regjeringen å organisere lokale albanske krisesentre for å distribuere humanitær hjelp, og også et hovedkvarter for å arbeide med den jugoslaviske hæren, organisere etniske albanere som bodde i faresonen for å reise dypere inn i Serbia, vekk fra mulige kamper. Men de etniske albanere som samarbeidet med hæren ble et mål for UCK. Mange ble drept.

Var disse krisesentre lokalisert over hele Kosovo eller bare nær den albanske grensen?

Prlinčević: Stort sett nær grensen. Krisesentrene distribuerte humanitær hjelp fra hele Serbia. For eksempel, var det mat og byggematerialer for å reparere hjem, som kom fra nord, fra Vojvodina-provinsen. Folk sendte tepper, mat, klær, alt.

Israel: La oss vende tilbake til den albanske masseflukten under bombingen. Her er spørsmålet: Hvis den jugoslaviske hæren ikke kastet albanere ut, hvorfor dro så mange? Det er sant at vi ikke vet det nøyaktige antallet. Vestlige medier har kommet med alle slags tall, fra 150.000 til over én million, som er litt latterlig – men mange tusen dro sikkert. Hvorfor? For å unnslippe bombene?

Prlinčević: Ikke akkurat.

Ikke akkurat?

Prlinčević: Nei. Grunnen til at de dro, og dro ut av Serbia, til Albania eller Makedonia, er forankret i kulturhistorien til den albanske befolkningen i Kosovo. På grunn av deres tankesett, som jeg tror folk i Vesten grundig misforstår. UCK hadde en stor innvirkning når den angrep og henrettet albanere som samarbeidet med regjeringen.

Jeg ville trodd slike angrep ville ha vendt dem mot UCK.

Prlinčević: Nei, nei. De førte til at den etnisk albanske befolkningen sluttet å samarbeide med den jugoslaviske regjeringen og begynne å samarbeide med UCK.

Må ikke en geriljabevegelse behandle vanlige folk skikkelig for å få støtte?

Prlinčević: Ja, men UCK var aldri det som du mener med en geriljabevegelse. Det var en utenlandsk organisert gruppe terrorister som var der for å levere en melding. Det såkalte ‘internasjonale samfunnet’, det vil si NATO, hadde utbasunert at det hadde planer for albanerne, at de ville gi dem selvstendighet og et Stor-Albania, gjøre dem en stormakt i Sør-Europa. Så var det denne intense propagandaen fra Vesten i ti år. Samtidig var krisen i det albanske samfunnet ganske markant. Allerede før bombingen, ba noen albanske representanter den jugoslaviske regjeringen om å la sine folk danne konvoier og reise til Makedonia, i utgangspunktet for å redde seg selv fra denne krisen.

Hvilken krise? Kampene mellom den jugoslaviske hæren og UCK?

Prlinčević: Ikke akkurat, selv om den krigen har en stor virkning. Det samme gjorde bombingen, som startet litt senere; den hadde en avgjørende psykologisk effekt. Men dette var knyttet til Kosovos frigjøringshær. Du skjønner, Kosovos frigjøringshær prøvde å oppfylle sine egne mål. For å oppnå disse målene, som også var å bevise for Vesten de kunne oppnå resultater, fortalte den etniske albanere å forlate provinsen. Og dette var ikke en høflig anmodning. Det var en ordre. Skjønner du? Samtidig angrep UCKs spesialenheter, og deretter litt senere NATO-bombefly, trafikken på viktige veier som førte til det indre Serbia.

Og dette påvirket albanere?

Prlinčević: Ja. Det frarådet dem fra å reise videre inn i Serbia, og det fortalte dem også: Jugoslavia kan ikke hjelpe deg. I mellomtiden, trente USA sine stråmenn Kosovos Frigjøringshær i Albania, inkludert hvordan å føre denne typen psykologisk krigføring, for å levere et budskap om at albanerne midlertidig burde forlate Serbia.

Så du sier at denne kulturen, denne kosovoalbanske kulturen, hadde en sterk tendens til å reagere lett på ‘gulrøtter og pisk’?

Prlinčević: Nettopp. Nå begynner du å forstå.

Og USA fortalte albanere, «Vi vil hjelpe dere med løsrivelse; Vi vil gjøre dere til en stjerne. Men hvis dere avviser vår hjelp, skal vi drepe dere.» Er det det?

Prlinčević: Ditt spørsmål er komplekst. Jeg må gi en langt svar.

OK.

Kosovo-physical-map.gif

 

Prlinčević: Historisk var kosovoalbanerne aldri involvert i frontalangrep. I stedet hadde de grupper av krigere som kaltes kachatzi, små bander av kjempere som brukte taktikker med nålestikk-angrep. Men de samlet aldri tunge våpen for å bruke i frontalangrep. En del av hensikten med den vestlige treningen var å få UCK fra å gå fra taktikken med kamp i små grupper, til å bli en hær i stand til å utføre NATOs ordrer i hele Kosovo. NATOs fotsoldater.

For dette formålet, forlot en UCK-gruppe Kosovo og dro til Albania hvor de ble trent av amerikanerne, og forresten, de ble kjernen i det som nå [i år 2000] kalles Kosovo Protection Corps. De marsjerte tilbake til Kosovo sammen med NATO i juni 1999, og beslagla offentlige kontorer og lokaler og fordrev hundretusener av serbere, Roma [‘sigøynere’], jøder, pro-jugoslaviske albanere og andre.

Du sier at etter at NATO tok over Kosovo, var disse UCK-typene under ordre om å fordrive dem?

Prlinčević: Ja. Vi kan se resultatene av handlingene utført av nettopp disse kreftene i dag. NATO planla fordrivingen av 350.000 mennesker. Uten NATOs godkjenning og instruksjoner, vil disse UCK-folkene, som NATO hadde trent og brakt tilbake til Kosovo, aldri forsøkt denne masse-utvisningen. Umulig. NATO eliminerte en potensielt opprørsk befolkning.

Og husk, de utviste ikke bare ikke-albanere. Kanskje den viktigste gruppen var albanere som på noen offisiell måte hadde hjulpet den jugoslaviske regjeringen. De måtte dra. NATO ønsket at de etniske albanerne som bodde i Kosovo, skulle være uten et jugoslavisk alternativ.

Så denne første bølgen av albanere som marsjerte over grensen med KFOR-troppene [dvs. NATO i Kosovo] – de var fanatiske UCK? Ikke bare gangstere?

Prlinčević: Vel, noen var UCK-gangstere og andre var vanlige gangstere fra Albania. De utførte, og tillot andre å utførte, alle typer forbrytelser. Noen ønsket hevn; noen ønsket å stjele; noen ønsket å gjøre dette; noen ønsket å gjøre det for å oppnå det politiske mål. Og ingen hindret de andre. De gjorde det helt samordnet og forstyrret ikke hverandre.

Var alle UCK? Det var ingen mystiske elementer her? KFOR hevder ‘mystiske elementer’ utførte (og fortsetter å utføre) disse forbrytelsene.

Prlinčević: KFOR vet nøyaktig hvem som organiserte utvisningene, men selvfølgelig, ettersom det ble klart for etniske albanere at KFOR ville tolerere kriminelle handlinger utført av UCK, ble UCK-kriminaliteten et massefenomen. Den som utførte kriminelle ting ville bruke UCK som unnskyldning. Hvis noen stjal en bil fra en serber, ville han si: «Jeg er fra UCK». Det ble etterhvert en spøk blant albanerne å kalle seg «UCK» for å skjule ting. Hvis noen ønsket å rane noen andres hus, ville de si – «Vi er fra UCK.»

Fordi de visste at KFOR ikke ville røre dem hvis de var UCK?

Prlinčević: Ja, de ble urørbare.

La oss gå tilbake til perioden frem til bombingen: Du sa at i dette området langs grensen, skjedde to ting: Hæren prøvde å få dem ut av den mulige kampsonen, samt at de organiserte lokale albanere for selvforsvar. Men på samme tid hadde en del av albanerne blitt organisert av den andre siden, av Kosovos frigjøringshær. Så de hadde en konkurranse for hjertene til de etniske albanerne?

 

Prlinčević: Ja. Til å begynne med følte den jugoslaviske regjeringen seg trygg på at de vil lykkes i å få den albanske befolkningen til å organisere seg for å forsvare seg mot Kosovos frigjøringshær. Forsøket på å gjøre dette begynte under Rambouillet-forhandlingene, vinteren 1999, før bombingen.

Mitt inntrykk er at Kosovos frigjøringshær hadde en svak base i befolkningen i denne perioden. Er det sant?

Prlinčević: Ja, men husk at det kom en kontinuerlig strøm av deres folk fra Albania. Så de hadde svak folkelig støtte, men de fikk forsterkninger fra Albania da de prøvde å snu [krigslykken].

Det er derfor det var stadige grensesammenstøt med jugoslaviske tropper som kjempet mot disse inntrengerne.

Prlinčević: Korrekt.

Så Kosovos frigjøringshær sin solide base var i det nordlige Albania?

Prlinčević: På den tiden, ja. Men den jugoslaviske regjeringens program for selvforsvar mislyktes i grenseområdet, og så byttet folk gradvis side til UCK i Kosovo.

Under bombingen, ble UCK brukt som observatører for NATOs luftangrep?

Prlinčević: Ja. Helt sikkert.

Ble bombingen brukt til å fordrive albanere ut av Kosovo?

Prlinčević: Ikke hovedsakelig på egen hånd, men ja, i den grad det forsterket UCK sitt forsøk på å destabilisere området. Walker var den som var organiserte UCK. Walker fra Kontroll-oppdraget som kom til Kosovo, under dekke av OSSE [Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa], høsten 1998.

Du skjønner, dette er en komplisert ting, og jeg ønsket å gi et langt svar. Selv denne internasjonale gruppen av observatører, dette verifiserings-oppdraget, de var også involvert i organiseringen av UCK. Før bombingen startet hadde vi dette tvungne diplomatiet. EU og USA insisterte på at deres styrker skulle komme inn i Kosovo som fredsobseratører. I spissen for disse fredsobservatørene var Walker.

Observatørene organiserte UCK. Det er derfor terrorangrepene fra UCK økte etter at de ankom. I løpet av denne perioden, var det ingen store bevegelser av befolkningsgrupper, hverken albanske eller serbiske, men denne internasjonale observatørgruppen la grunnlaget for migrasjonen. De trengte migrasjon for å skape inntrykk av en krise for den internasjonal opinionen.

Hvordan la de grunnlaget for migrasjon?

Prlinčević: De gjorde det ved å få UCK til drepe noen albanere som samarbeider med regjeringen.

Observatørene fra OSSE gjorde alt dette?

Prlinčević: Ja, de organiserte UCK til en mer sammenhengende kraft, slik at den kunne påvirke hendelser. Og de forberedte bombingen. Den jugoslaviske regjeringen fanget noen albanere og noen serbere som la ut bombemarkører. Det er radioenheter som avgir signaler for å identifisere mål. Vi var forvirret da OSSE-observatørene forlot Kosovo. Det burde vært innlysende hvorfor de forlot området: Deres jobb var gjort.

OK, nå er jeg forvirret. Jeg er ikke sikker på om vårt fokus. Snakker vi om at observatørene var ansvarlig for å utplassere bombemarkører?

Prlinčević: Ja! Det er én ting de organiserte. Jeg sier dette med fullt ansvar. Ja, OSSE-observatørene forberedte NATO-angrepet. UCK er bare en stråmann for hva NATO ønsket å oppnå i dette geografiske området. All den nåværende politiske uroen peker mot NATO, enten i Kosovo eller Montenegro eller Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia.

Vær så snill å forklar hva du mener.

Prlinčević: Jeg mener, er Kosovo bare ett av punktene i destabiliseringen av Jugoslavia. Det er manipulert fra USA og Europa. Og dette er ikke bare hva jeg tror. Det er åpenbart.

Jeg beklager for disse vanskelige spørsmålene. Folk er sulteforet for en avklaring av disse punktene. Ingen har gjort ting klart.

Prlinčević: Jeg er takknemlig for spørsmålene. Og igjen: Jeg svarer med full bevissthet om mitt ansvar for å være nøyaktig.

Jeg forstår. Du er en historiker av Kosovo.

Prlinčević: Ja, det er jeg, og jeg vil at folk skal vite sannheten om hva som skjedde her. Så for å komme tilbake til perioden før bombingen: OSSE tok skritt for å skape en migrering av albanere, til Makedonia og Albania. Ideen var å bryte ned den fysiske barrieren av grensen som eksisterte mellom Jugoslavia på den ene siden og Makedonia og Albania på den andre. OSSE ønsket å lage, for det internasjonale samfunnet, et inntrykk av en humanitær katastrofe.

Allerede før bombingen?

Prlinčević: Ja. OSSE organiserte faktisk hele scenariet for krisen i Kosovo. Nok en gang: de prøvde å presse den etnisk albanske befolkningen til Albania og Makedonia, for å gi et inntrykk av et humanitær mareritt. Vi ble overrasket over at et betydelig antall albanere begynte å bevege seg mot grensen rett før bombingen. Vi ble overrasket. Men selvfølgelig, det var planlagt.

Men det var ennå ingen bomber.

Prlinčević: På den tiden, hadde Kosovos frigjøringshær en stor tilstrømning av forsterkninger fra Albania. De angrep veikryss og så videre med den hensikt å skape totalt kaos og sammenbrudd av situasjonen i Kosovo. Dette var ment å poengtere [hva de ville] til alle albanere.

Men i forhold til bevegelsen av befolkningen, hvorfor dro de etniske albanerne? Jeg skulle ønske du kunne gi meg en idé.

Prlinčević: Det er nettopp derfor jeg begynte å svare på spørsmålet ditt ved å snakke om kulturen i det albanske folket. Fordi de har en sterk klanstruktur og som en del av denne tradisjonen, hvis lederen av landsbyen sier, «La oss stemme på denne kandidaten!», har de en tendens til å stemme på den kandidaten, og hvis lederne sier, «La oss alle dra!» – så drar de.

Men hvorfor skulle klanlederne si, «La oss alle dra!»?

Prlinčević: Først av alt, en stor del av de etniske albanerne ønsket å gå tilbake til situasjonen som eksisterte for hundre år siden, under Det osmanske riket, og igjen under andre verdenskrig, da Kosovo var under nazi-albansk kontroll. Mesteparten av den albanske befolkningen hadde blitt vunnet over til dette målet for separatistbevegelsen.

Løfter fra USA

Prlinčević: Når jeg snakker om løsrivelse, kan du tenke på baskerne i Spania eller irene i Nord-Irland, men dette er svært forskjellig. I Kosovo, støttet en fremmed supermakt separatister i godt over et tiår. På grunn av denne støtten, var albanerne psykologisk forberedt på å oppnå – nei, ikke å oppnå, å bli gitt – løsrivelse. Som en gave. Lederne for separatistene, det starter med Ibrahim Rugova, hadde lovet dem: «Gjør det og det, og USA vil gripe inn og vi vil få Kosovo.» De hadde lovet dette i årevis. «Ofre dine barn ved å boikotte skolene; ofre din helse ved å boikotte sykehusene; bruke din lidelse for vise den utenlandske opinionen hvordan vi lider under serberne, og USA vil komme til unnsetning.»

I mars 1999, hadde dette politisk teateret pågått ti år. «USA vil befri oss.» Og selvfølgelig, mange albanere mente at under andre verdenskrig hadde de tyske nazistene befridd albanerne.

Den jugoslaviske grunnloven av 1974 hjalp ikke. Det svekket staten og dermed oppfordrer den de i Kosovo som ønsket å gå tilbake til regimet under andre verdenskrig, da albanske nasjonalister styrte Kosovo under de tyske nazistene og terroriserte serbere, Roma [ ‘sigøynere’] og jøder. Etter 1974, økte trakasseringen mot serbere og Roma Dette ble åpenlyst vist under de etnisk albanske opptøyene i 1981.

Dette var raseopptøyer, med serbere som målet, både serbiske geistlige og vanlige serbiske borgere. Etter at amerikanerne kom inn i bildet, forsterket de separatistenes ‘politiske styrke ti ganger.

USA oppmuntret åpenlyst separatister i 1990

Prlinčević: For eksempel, da USAs ambassadør Warren Zimmerman kom til Jugoslavia i 1990 [før utbruddet av de jugoslaviske krigene for løsrivelse], var en av hans første handlinger å dra til Kosovo og åpne en utstilling av arkitektoniske verker fra Chicago. Han brukte denne utstillingen til å styrke de albanske opprørere.

Hvordan?

Prlinčević: Han invitere ikke noen fra den føderale jugoslaviske regjeringen eller den serbiske regjeringen. Men han invitere Ibrahim Rugova [den viktigste uavhengighetslederen på den tiden] og lignende.

Ved å overse den føderale regjeringen, som representerte et multietnisk samfunn, og forakt for de albanske lederne som var imot løsrivelse, hadde Zimmermans handling en dyp psykologisk virkning.

Jeg kan forestille med det. Alle legger merke til hvem som ikke blir invitert til en fest.

Prlinčević: Ja, og spesielt i denne perioden, da det var mye ultra-nasjonalistisk agitasjon i Kosovo, for å løsrive Kosovo fra Serbia, og for å ta deler av Makedonia og Bulgaria og knytte det hele sammen med Albania. Og dette var lederne som Zimmerman inviterte. Hvordan kunne albanere argumentere mot løsrivelse når Rugova kunne si: «Ser dere? Vi har støtte fra den mektigste nasjonen i verden!»

Folk presentere ofte Rugova som ‘den gode’, ved hjelp av kontrasten til UCK.

Prlinčević: De har samme mål: løsrivelse. Forskjellen er metoden. Rugova bærer alltid et skjerf for å illustrere fangenskap, eller hva det nå er, av albanere i Jugoslavia. Han sier han vil ta det av når Kosovo erklærer seg uavhengig fra Serbia.

USA, av egne geopolitiske årsaker, oppmuntret bevisst tendensen til løsrivelse blant albanerne, de brukte dem mot den jugoslaviske regjeringen for å destabilisere Balkan.

Faktum er at serbere og albanere hadde levd sammen med en viss grad av toleranse i århundrer, da det var fred. De forente stater forstyrret denne balansen.

Serbere og albanere jobbet sammen under bombingen, inntil …

I Pristina, under bombardementet, var det noen forsøk på å få til enighet mellom albanere, serbere og andre minoriteter?

Prlinčević: Vi, som lojale borgere av Jugoslavia, enten serbere eller albanere, prøvde å samarbeide og leve sammen, for å hjelpe hverandre.

Men hva med flertallet av folket i Priština? Prøvde de fleste å hjelpe hverandre?

Prlinčević: Ja. Det var en by av intellektuelle. Vi hadde alle leiligheter ved siden av hverandre. Barna gikk på de samme skolene. Vi bodde i samme boligblokkene.

Så separatistene var ikke sterk der?

Prlinčević: Ikke i begynnelsen, men senere ble også albanerne i Priština sugd inn i leiren til de som ønsket løsrivelse. Dette kunne skje på grunn av visse kulturelle trekk, dypt forankret i deres historie. Under bombingen, begynte de plutselig å forlate byen. Og da vi spurte dem: «Hvorfor gjør dere dette?» svarte: de «Vi må!»

Hvem er det du snakker om?

Prlinčević: Professorer, butikksjefer, pensjonister, selv pensjonerte jugoslaviske offiserer som var etnisk albanske.

serbia 1999.jpg
Fra bombingen av Jugoslavia 1999. Jeg antar bomben ikke er norsk.

«Beklager, jeg må dra…»

Prlinčević: Jeg skal gi deg et eksempel. Min albanske nabo var professor. Han virket veldig integrert i det jugoslaviske livet. Våre barn lekte sammen; vi var venner, skjønner du. Og så, uten advarsel pakket han sammen og begynte å forlate leiligheten sin, for å forlate Kosovo. Så jeg sa: «Hvorfor drar du, nabo» Han sa: «Beklager. Jeg må. «Og jeg sa:» Hvorfor? Vi er trygge her. Det er ingen som trakasserer deg. Dette boligkompleks har ikke blitt bombet. Vi jobber alle sammen.» Og han sa: «Jeg ble beordret til å forlate.» Han ga meg nøklene så jeg kunne passe på leiligheten hans. Ironisk nok, etter at NATO tok over, kom han tilbake og da ble jeg tvunget ut av UCK-gangstere. Jeg ga ham min nøkkel, slik at han kunne passe på min leilighet.

Men hvem beordret ham til å dra?

Prlinčević: Lederen av hans klan.

Hvorfor?

Prlinčević For å bevise lydighet mot UCK. Dette var UCKs nasjonale plan. Alle lojale albanere skulle forlate regionen under bombingen og dra til Albania eller Makedonia for å vise verden hvor forferdelig serberne var; denne utvandringen ble iscenesatt; det var en forestilling, Hollywood i Kosovo. Hva er Hollywood uten skuespillere? Et stort antall albanere måtte spille, måtte faktisk forlate Kosovo. Dette var ikke så forskjellig fra hva de hadde gjort i ti år, ser du, later som de hadde blitt stengt ute av skolene når faktisk det var en organisert boikott, og så videre.

Dessuten, når de var i flyktningleirene, ville albanere være under direkte ledelse av Kosovos frigjøringshær, som kunne indoktrinere dem intensivt, noe de gjorde.

Men hvorfor skulle hans klanleder godta denne vanvittige planen?

Prlinčević: Du tror den var gal? Dette bringer oss til hjertet av saken. Mellom angrepene fra Kosovos frigjøringshær på albanere som samarbeidet med den jugoslaviske regjeringen og den kontinuerlig bombing fra NATO, særlig av albanere som var ulydige mot UCK, hadde UCK fått overbrakt sitt budskap til klanlederne. Så da beordret klanlederne sine folk til å pakke sammen og dra.

Du vet, under bombingen, sa NATO at albanerne flyktet fra overgrep. Vi vestlige motstandere av NATO sa de var på flukt fra NATO-bombingen. Men du sier vi begge tok feil, at albanerne ikke flyktet fra serberne eller bombingen.

Prlinčević: La oss bare si at bombingen er ikke en tilstrekkelig forklaring. Hvis de bare flyktet fra bombene, hvorfor måtte de dra til Albania og Makedonia? Hvorfor ikke til det indre av Serbia? Og hva med folk som min venn, som bare pakket sammen, tilsynelatende uten grunn, og dro? Resten av oss, serbere, jøder, Roma, vi var også i Priština. Hvorfor dro ikke vi? Verdsetter vi våre liv mindre enn de verdsatte deres? Nei, det var ikke bombene. De var redd for å ikke adlyde sine klanledere.

Men bombingen spilte en viktig rolle. UCK fungerte som observatører; de kunne dirigere NATO-angrep mot fiendtlige albanere, og dette bekreftet for klanlederne at UCK hadde virkelig makt.

Det var psykologisk krigføring, beregnet på å forsterke den psykologiske krise blant albanerne, en krise forankret i frykt.

UCK og NATO fortalte albanere: NATO støtter UCK. Etter at NATO tar over, vil UCK ha makten, og hvis du ikke forlater nå, vil du få store problemer senere. Det vil ikke være noen sikker tilflukt.

Det er det jeg mente da jeg sa at du trenger å vite noe om albansk kultur for å forstå hvorfor albanere dro.

Du må vite om blodhevn.

Blodhevn og ‘loven av Lekë’

Prlinčević: Særlig én bok har stor betydning for kosovoalbanere. Den kalles kanonen [loven] av Leke Dukagjini. Det er en tekst fra det 15. århundre som forklarer regler for oppførsel. Det går i stor detalj om hvordan du kan utføre blodfeider, når og hvem det er riktig å drepe. Den forklarer de riktige metodene å bruke når du dreper, regler og forskrifter, og så videre.

Og denne kanonen er i live blant albanerne i dag, spesielt siden kommunismens fall. Dette er en intenst tradisjons-orientert kultur. Blodhevn er en evig trussel for albanerne. Tusenvis av mennesker i Albania og Kosovo kan ikke forlate husene sine fordi de er jaget; selv et barn i vuggen kan være merket for hevn som en del av en feide. Det er av denne grunn at kosovoalbanske hus ofte er bygd omgitt av høye murer og med skyteskår i stedet for vinduer.

Ved å metodisk drepe de som nektet å støtte dem, skapte UCK en dyp frykt blant albanerne: hvis et medlem av klanen nektet å adlyde, kunne det føre til hevn mot hele hans klan. Og nå hadde UCK, NATOs bombefly for å håndheve blodfeiden.

Hva som overrasket meg var hvor mye dette berørte albanere, selv intellektuelle. Det er fantastisk. Her er en professor i Priština, veldig sofistikert, men når ordren kommer fra hans klanleder, som er kanskje en bonde 20 mil unna, pakket professoren umiddelbart sakene sine og forlot byen, til Albania, uten engang å vurdere å si nei.

Vi forsto ikke UCK. Vi trodde deres terrortaktikk virket mot sin hensikt.

Prlinčević: Vel, de kjente sitt eget folk, deres frykt, deres tradisjoner. De visste at hvis de kunne bevise at de var farlige, ville klanlederne falle inn på linje.

Nå [i år 2000] lever de i et samfunn dominert av gangstere. Ingenting av dette ville ha skjedd om det ikke var for mange års innsats fra USA.

[ intervjuet over]


Why Albanians Fled Kosovo During the 1999 NATO Bombing

Advertisements