Trump og det anti-russiske hysteriet

 

putintrump.jpg

Ved Gregory Clark

Avsmaken for USAs president Donald Trump er forståelig – hans stygge angrep på kritikere, grove språk, storslagne løfter og uærlighet i tidligere forretningsavtaler. Men det bør ikke gjøre oss blinde for innholdet i politikken han lover. Han er en instinktdrevet skapning, og noen ganger kan instinktet være nærmere sannheten enn dogmene hos våre angivelig bedre utdannede eliter.

Ta for eksempel hans proteksjonistiske handelspolitikk. Frihandel er bare fornuftig når partnerne har et likt velstandsnivå. Dette er absolutt ikke tilfelle når USA handler med Kina eller Mexico, for eksempel. Det samme for for handelsavtalen Trans-Pacific Partnership, denne imperiale etterfølgeren av en mislykket APEC.

Trump blir kritisert for ikke å dele det nåværende hatet og hysteriet mot Russland. Men er det virkelig en så stor synd hvis hans næringslivserfaring i Moskva lærte ham at russere, inkludert president Vladimir Putin, ikke har to horn og hale? Bare hør på en av de lange pressekonferansene med Putin, og du vil oppdage en intelligent og moderat mann, klar og i stand til å håndtere alle spørsmål kastet mot ham. Han har en preferanse for vestlige journalister som kommer med svake og uvitende spørsmål, ofte gitt på engelsk; spørsmål han høflig setter i gang med å rive i stykker.

Moskvas påståtte hacking av Det demokratiske partis nasjonale komité under den siste presidentkampanjen skulle visstnok ha undergravet USAs demokrati. Og innholdet i dette materialet? De viste nivåene som Clinton-kampanjen sank til for å ødelegge kandidaturet for én mann, Bernie Sanders, som absolutt var den moralske seierherren i Det demokratiske partis primærvalg. Så hvem har undergravet USAs demokrati?

Er det noen som forestille seg at USA, med budsjett på mange milliarder dollar for National Security Agency ikke gjør det samme rundt om i verden? I mer enn et halvt århundre, har USA og de andre angelsaksiske nasjonene drevet en forseggjort spionoperasjon, tidligere kalt Echelon og nå Five Eyes. Japan er inkludert i Australias ansvarsområde. Jeg vet som et faktum at før i tiden, var et av hovedmålene å samle de opplysningene som trengtes for å hindre at Japans Sosialistparti fikk makten. De som nøt godt av hackingen av japanske kommersielle data, brukte å spøke om hvordan materialet «falt av lasteplanet på en lastebil.»

Sant nok, prøvde Obama-regimet å støtte en forståelse og vennlig politikk med Moskva med sin «tilbakestilling» av forholdet i 2009.

Men kritikere sier Putin siden har utslettet denne forståelsen med overtakelsen av Krim, krigshandlingene i Øst-Ukraina og de brutale bombeangrepene mot opprørere i Syria, spesielt i Aleppo. Moskva må betale for sine synder.

Og virkeligheten? Krim var aldri en del av Ukraina, annet enn for rent administrative formål tilbake i sovjetiske dager, og bare etter 1954. Befolkningen er nesten utelukkende ikke-ukrainsk. I dag, med den ukrainske økonomien i nær kollaps, ønsket ingen jeg snakket med i et på halvøya i 2015 å bli gjenforent med Ukraina. Men i Vesten truer våre krigs-hauker med ild og svovel med mindre den blir gitt tilbake, med makt om nødvendig.

Putin har tråkket på den gyldne regelen om at nasjonal suverenitet ikke bør bli krenket, blir vi fortalt. I så fall, hva med NATO-styrkenes bruk av makt for å løsrive Kosovo fra Beograds suverenitet? Begrunnelsen for Kosovo er at det var et sui generis – et unikt tilfelle. Vel, nå er det to like, og to like unike, tilfeller. I tilfellet Krim, krevde ikke begrunnelsen en vandaliserende tre måneders bombekampanje.

Forsøket på å stemple Moskvas støtte til separatister i det østlige Ukraina som aggresjon, snur logikken på hodet. Under 2015 Minsk avtalen, ble både Moskva og de ukrainske styresmaktene i Kiev enige om at russisk-talende områder i Øst-Ukraina skulle ha autonomi innenfor grensene til Ukraina. Kiev har siden gått tilbake på den avtalen og har sendt i bataljoner av russisk-hatende tropper, inkludert noen skjemmet av nazistsympatisører, for å ødelegge området. Omtrent 2 millioner har blitt tvunget til å flykte – dette er et tydelig eksempel på etnisk rensing, om noe overhodet er et slikt eksempel. Moskvas intervensjon for å hindre denne voksende tragedien er «aggresjon», mens Vesten gjør alt den kan for å bevæpne og oppmuntre den virkelige aggressoren – Ukraina.

Øst-Ukraina med sin tungindustri er som Krim, i at området ble gitt til Ukraina av Moskva tilbake på 1920-tallet av vilkårlige politiske hensikter. De ønsket å legge til en industrielt proletariat til sovjetrepublikken for å balansere den landlige overvekten andre steder i Ukraina. Jeg besøkte stedet i 1964, og som Krim, som jeg også besøkte da, var det helt russisk.

Det anti-russiske hatet angående Syria kommer nært hysteri. Men uten Moskvas intervensjon der, grusom men uunngåelig som det var, ville nasjonen ha lidd samme skjebne som Libya og Irak. Den opprinnelige uegennyttige [sic] amerikanske støtten til opprørerne mot regimet, hadde forvandlet seg til støtte for islamistiske fanatikere. Som i Mosul i dag, var den eneste løsningen å angripe bygning for bygning, selv om sivile tap var uunngåelige – særlig hvis opprørerne stopper sivile fra å flykte. Det usle forsøket fra Pentagon (siden framstilt som «en ulykke») på å drepe våpenhvilen i september 2016, teller som en av de ondeste handlingene i denne krigen. Avtalen var forhandlet fram med de amerikanske og russiske utenriksministrene. Angrepet bombet et stort og intetanende syriske militærbase i Deir ez-Zor, som etterlot hundrevis av døde og sårede, for deretter å forlate basen åpen for okkupasjon av Den islamske staten. Likevel finner du neppe noen omtale, enn si kritikk, i amerikanske medier.

Trump misliker de amerikanske etterretningsorganisasjonene. Jeg også. Gjennom årene har jeg måttet forholde seg til mange av disse menneskene – spesielt den australske varianten. Deres inkompetanse, hevnlyst og vilje til å innsmiske seg med høyere myndigheter, er motbydelig. Ifølge tidligere CIA-agenten John Nixon, er CIA så ivrig etter å behage presidenten ved makten, at «det vil nesten alltid gi ham de svarene han ønsker å høre.» Trumps avvisning av disse menneskene for å ha funnet opp påskuddet med masseødeleggelsesvåpen for å invadere Irak, var mer enn berettiget.

Så er det NATO. Trump har helt rett i å avvise denne ubrukelige skapningen fra den kalde krigens dager. NATOs tropper er nå på Russlands grenser, i motsetning til tidligere løfter. Paktens regler tillater enhver vaklevoren diktator innenfor sitt virkeområde (og det er allerede en del) å egge Moskva til å prøve å forsvare, la oss si en forfulgt pro-russisk minoritet (som det er mange av, og ikke bare i Ukraina). NATO kan deretter bruke dette som et påskudd for et angrep mot Russland. Det er både latterlig og farlig.

Tilhengere av NATO sier den har gitt Europa 70 år med fred. De glemmer den grusomme og svært uberettigete krigen NATO førte mot Serbia i 1999.

Til syvende og sist, skyldes problemet for en stor del uvitenhet i våre ‘skravlende klasser’. Be dem om å finne pro-russiske Transnistria på et kart, og de ville ikke vite hvor de skal begynne. Fortell dem at en pro-russisk gruppering nettopp har fått makten i nærheten av Moldova, og de vil ikke skjønne bæret. Men de vet Putin er ond.


Gregory Clark er australsk diplomat og akademiker, født 1936. Han var bl.a. stasjonert i Moskva og Sør-Vietnam. «På grunn av […] Canberras sinnssyke politikk mot Kina og landets kriminelle støtte for Vietnamkrigen, besluttet jeg meg for å finne noe annet å gjøre i livet». Siden da har han vært akademiker i Japan.


http://www.japantimes.co.jp/opinion/2017/01/25/commentary/world-commentary/trump-anti-russia-frenzy/#.WJuX22-LTcu

 

Advertisements