NATO-landene gir Russland skylda for alt

putin dd it.jpg

 

Ved Finian Cunningham

Russland får skylda for blande seg inn i valg over hele verden – i USA, Storbritannia, Tyskland og Estland og andre. Nå har den lille balkanstaten Montenegro slengt seg på lasset, med en enda mer uvøren versjon av «Russland-gjorde-det» .

Denne uka konkluderte Montenegros statsadvokat med at agenter fra den russiske staten ikke bare prøvde å undergrave valget der, men at det angivelige komplottet også innebar et attentatforsøk på den tidligere statsministeren for å hindre at landet blir medlem av NATO.

Med mistenkelig god timing, ble denne usannsynlige historien gitt tvilsom troverdighet av den britiske avisen Daily Telegraph. Dagen før den montenegrinske aktoren kom med kunngjøringen, publiserte Daily Telegraph en artikkel der anonyme «britiske regjeringskilder» kom med de samme påstandene om et russisk-støttet kuppforsøk i Montenegro under landets parlamentsvalg i oktober i fjor.

Det er absolutt relevant at Daily Telegraph er en velbrukt kanal for desinformasjon fra britisk militær etterretning.

Moskva slaktet anklagene som «absurde». Dmitrij Peskov, russisk pressetalsmann, sa påstandene var «uansvarlige», siden de ble framsagt uten støttende bevis.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov bemerket at scenariet i Montenegro av påståtte russiske forstyrrelser «bare er enda en i en serie av grunnløse påstander om at vårt land gjennomfører cyberangrep mot hele Vesten, blander oss inn i valgkamper i mesteparten av vestlige land, samt påstander som peker på Trump-administrasjonens forbindelser med russiske hemmelige tjenester, blant annet».

«Ikke en tøddel av bevis har blitt fremlagt om disse grunnløse beskyldningene,» la Lavrov til.

Montenegrinske myndigheter er faktisk bare de siste i en lang rekke som skylder på Russland som en praktisk syndebukk. Det tar oppmerksomheten vekk fra det som synes å være deres egne interne politiske problemer.

Denne skrøna ble kanskje avslørt da Montenegros utenriksminister Srdjan Darmanovic kommenterte denne uken: «I dagens verden, skjer slike forstyrrelser ikke bare for Montenegro.» Statsråden prøver tydelig å framstille Montenegro i den samme offerrollen som mange andre som hevder russiske udåder, bruker.

Den virkelige historien her er mer sannsynlig Montenegros kontroversielle planer om å bli med i den USA-ledede NATO-alliansen. NATOs sivile sjef, Jens Stoltenberg, inviterte formelt landet til å bli det 29. medlemmet av alliansen i mai i fjor.

Imidlertid er dette en søknad som ble presset gjennom av tidligere statsminister Milo Đukanović og hans regjeringsparti. Det er bred motstand i Montenegros befolkning på 620.000, der meningsmålinger viser at opinionen heller til å holde seg utenfor. Denne folkelige motstanden stammer delvis fra nyere historie, der NATO bombet det tidligere Jugoslavia, og den påfølgende oppløsningen av staten som førte til Montenegros uavhengighet i 2006.

Russland er standhaftig mot at Montenegro blir medlem av NATO, og ser det som enda en provoserende utvidelse østover av den militære pakten mot sine grenser. Moskva ser blidt på montenegrinske politiske partier som er mot NATO-medlemskap, men benekter noen uærlig innblanding i landets indre anliggender.

Den angivelige russiske komplottet for å styrte den montenegrinske regjeringen i fjorårets parlamentsvalg, for å forhindre NATO-medlemskap, er mye mer sannsynlig et knep fra myndighetene for å hisse opp en anti-russisk stemning – med sikte på å fremme sin NATO-vennlige sak.

Det som Russland er anklaget for å ha klekket ut i Montenegro – en væpnet overtakelse av parlamentet og et forsøk på å drepe statsministeren – er så verdensfjernt at det neppe kan bli tatt på alvor. Men usannsynlig påstander suges med i dragsuget av en mye større propaganda-innsats i Vesten, der Russland får skylden for alt.

Det tyske nyhetsstedet Deutsche Welle publiserte en artikkel i forrige uke med overskriften: «Er Moskva innblandet i alt?» Den fortsetter å spørre med en insinuerende tone: «Bestemmer Putin hvem som vinner valg i Vesten? Mange mener at han kostet Clinton presidentskapet i USA; nå er Macron neste Frankrike, og deretter vil Merkel være i skuddlinjen.»

I USA har Senatets etterretningskomité trappet opp sin granskning av påstandene om at russiske cyberhackere hjalp Donald Trump vinne presidentvalget den 8. november. Ingen bevis som støtter disse påstandene har noen gang blitt framlagt av amerikanske etterretningsorganisasjoner. Men påstandene har fått et eget liv; de blir framstilt som ‘fakta’ i media og både blant republikanske og demokratiske politikere.

I Storbritannia, har parlamentarikere retrospektivt sitert den – ikke beviste – russiske «innflytelsekampanjen» for Trump, for å hevde at russisk innblanding var en faktor i hvorfor britene valgte å forlate EU i folkeavstemningen forrige juni.

Ifølge påstander fra amerikansk etterretning, rapportert i forrige måned, har Russland blandet seg inn i valgprosessen i flere andre europeiske land, blant annet Østerrike, Tyskland, Frankrike, Bulgaria, Estland og Polen, samt Ukraina.

Dette er til tross for funn fra tysk etterretning som konkluderte med at det ikke var noen bevis for at russiske hackere hadde prøvd å undergrave landet.

I det brennende hete klimaet av falske nyheter og ‘faktafrie’ fortellinger, er uten tvil det mest skjerpende eksempelet på dette, de gjentatte påstandene om russisk innblanding i andre lands valg. Vestlige nyhetsmedier og regjeringer har forlatt ethvert minstemål av ansvarlig oppførsel for å fremme denne fortellingen beregnet på å skape strid og hat.

I de siste dagene, utstedte den franske utenriksministeren Jean-Marc Ayrault en advarsel til Russland, etter at han anklaget Moskva for å blande seg i landets kommende presidentvalg. Frankrikes toppdiplomat baserte tilsynelatende sin fordømmelse av Russland på partiske utsagn fra presidentkandidat Emmanuel Macron. Marcon hadde sagt at kampanjen hans var målet for en russisk operasjon. Macron hevder datamaskiner eid av valgteamet hans ble angrepet av hackere. Igjen, ingen bevis ble framlagt. Han pekte også på en lite flatterende artikkel på det russiske nyhetsstedet Sputnik som grunnlag for å hevde Kreml var ute etter å ødelegge kampanjen hans.

Som i glanstiden av den kalde krigen, og i utallige skrekkhistorier om ‘den røde faren,’ beregnet for å sørge for at vestlige befolkninger er redde, har Russland igjen dukket opp som syndebukken for alt.

Vestlige stater er ute av balanse. Offentligheten oppfatter en mangel på autoritet i styrende institusjoner. Tiår med økonomisk og sosial ulikhet og ulovlige kriger i utlandet har undergravet legitimiteten til etablerte politiske partier og styringsmekanismer. Vestlige land stønner av misnøye mot elitistiske, udugelige herskere.

Framveksten av populistiske strømninger, inkludert Donald Trump i USA og anti-EU, anti-NATO-partier i Europa, er symptomatisk for denne historiske bevegelsen av masseprotest.

Snarere enn at establishment-partier og institusjoner, herunder mainstream media, aksepterer at det er et folkeopprør på gang mot et korrupt system, er den beleilige ‘forklaringen’ å gi Russland skylden for nedgangen. Den gamle vestlige ordenen faller fra hverandre, synes det som, fra sitt eget interne forfall og vanstyre. Men de regjerende partiene og systemet er ikke ustand til å innse sannheten, og er desperat jakt etter en gjerningsmann. Russland og dets påståtte djevelske planer for å ødelegge den vestlige ordenen, er en beleilig syndebukk.

Dette propaganda-deliriet, å gi Russland skylden for alt, har blitt så febrilsk at selv Montenegros herskende klikk er modig nok til å komme med den absurde påstanden om at Moskva forsøker å myrde landets ledere.

Denne kampanjen med å gi Russland skylden for alt, er så latterlig at den kanskje vil kollapse av seg selv. Men det er også en fare for at det anti-russiske presset går for langt, og eksploderer i en full krig mellom NATO-maktene og Russland.

 



https://www.rt.com/op-edge/378163-nato-russia-montenegro-elections-blame/

Advertisements