Europa – ensomt i felleskap

1280px-earthlightseu

Ved Jens Berger

Hvis du tror statistikerne fra EUs statistikkenhet Eurostat, er Europa en suksess, særlig i nord. Når de blir spurt om sin «generelle tilfredshet» er danskene, finnene og svenskene langt framme, med 8,0 på en skala fra 0-10. På den nedre enden av skalaen er bulgarerne, med et svært dårlig 4,8. Bare litt mer fornøyd med den generelle situasjonen er grekere, portugisere, kroater og innbyggerne i de baltiske republikkene.

Det som er hovedansvarlig for det høye nivået av tilfredshet i nord og misnøyen i sør og øst, er særlig den økonomiske situasjonen. På spørsmål om sin tilfredshet om dette, går bulgarere til og med nedover, til 3,7. Det samme gjør grekere (4,3), portugisere (4,5) og kroater (4,6) som har ekstremt dårlige resultater med verdier under 5,0. Store feiringer av det europeiske felleskapet skjer sikkert ikke i disse landene.

Skillet mellom nord og sør/øst blir stadig større

En danske har i gjennomsnitt en årlig nettoinntekt på 28.364 euro, en svenske fortsatt på 26.640 euro og en finne på 23.763 euro [Norge 31.548 euro]. Tyskland er her forresten i det øvre midtsjiktet med 20.668 euro. Nettoinntekten for polakkene, kroater og baltere vil være rundt en fjerdedel av tyskerne. En bulgarer har i gjennomsnitt 3.332 euro per år og en rumener bare 2.315, mindre enn en tidel av den danske gjennomsnittlige inntekten.

Forskjeller – men ikke så dramatiske – er det selvfølgelig også innen selve nasjonalstatene. En innbygger i Hamburg eller München har i gjennomsnitt en betydelig høyere inntekt enn folk på landsbygda. Et «felles Europa», derimot, har som mål at disse forskjellene skal utjevnes over tid. Men for å gjøre dette til virkelighet, må lønningene i de fattige områdene stige mye raskere enn lønningene i de velstående regionene. Ellers åpnes gapet ytterligere. Dette er nøyaktig hva som skjer i Europa. Mens den gjennomsnittlige inntekten for svenskene økte med 35% mellom 2010 og 2015, vokste inntektene i Bulgaria og Romania med 10% og 14% , dvs. mye saktere.

Et spesielt problem er at i noen land, synker den gjennomsnittlige inntekten ikke bare relativt men til og med absolutt – dvs. justert for inflasjon. Så kroatene har gjennomsnittlig 6% mindre penger i 2015 enn fem år tidligere. I Italia, utgjorde tapet  1%, i Portugal 3%, Spania 9%, Kypros 15% og i Hellas utrolige 37%. I dag, er den greske gjennomsnittlig inntekten på nivå med den tsjekkiske. For fem år siden, tjente en greker i gjennomsnitt fortsatt dobbelt så mye som en tsjekker.

Fattigdom stivner i periferien

I Tsjekkia og mange av de svenske, danske og finske regionene, er mindre enn 15% av menneskene i fare for fattigdom eller tap av sosial status, ifølge Eurostat. I Hellas er det 35,7%. i Romania 37,4% og i Bulgaria hele 41,3%. Gjennom den sørlige og østlige periferien ligger fattigdommen mellom 23,4% (i Polen) og 30,9% (Latvia). Noen regioner, som Sicilia, med en fattigdoms-rate på 55,4%, er nå Europas fattighus.

I hele Sverige, med rundt 10 millioner innbyggere, er det rundt 68.000 mennesker som er så fattige at de ikke har råd til livsnødvendigheter. Statistikerne snakker om en «betydelig materiell deprivasjon». I den sørlige bulgarske Plovdiv-regionen, er det nesten ti ganger så mye, med rundt 620.000. Men planleggingsregionen «Yuzhen Tsentralen,», med sine 1,5 millioner innbyggere, er betydelig mindre enn Sverige. Mens mer enn hver tredje bulgarer ikke har råd til livsnødvendigheter, er det bare hvert femtende i Sverige. Også i Hellas, Romania og enkelte regioner i Italia, er prosenten mellom 20 og 30%.

Middelhavslandene sklir nedover

Et spesielt problem er at utviklingen går i feil retning. Og ikke bare de nyere EU-medlemmer er berørt. Dermed økte fattigdommen gjennom hele EU i perioden 2008 til 2015, til 12%. I noen gamle medlemsstater, var imidlertid økningen mye høyere. Dermed økte fattigdommen i Irland fra 15,5% til 19,9%, i Italia fra 18,9% til 25,6%, i Spania fra 19,8% til 29,9% og i Hellas fra 20,1% til 48,0%. Dette «relativiserer» selvfølgelig også de allerede dårlige tallene i gjennomsnittlig inntekt. Hver andre greske husholdning har, i følge tallene fra Eurostat, dermed mindre enn 60% av den tsjekkiske gjennomsnittlige inntekten tilgjengelig.

Europas fatale utvikling er spesielt tydelig når du ser på ledighetstallene i de gamle EU-medlemmene ved Middelhavet. I festtalene er man veldig stolt over at arbeidsledigheten i Hellas, Frankrike, Spania, Italia og Portugal har gått ned det siste året. Men dette er i beste fall halve sannheten. Legg til at det totale antallet offisielt registrerte arbeidsledige i disse fem landene på høsten 2008 fortsatt var 6,7 millioner. Nå er det på 12 millioner. Den litt positive nyheten i løpet av det siste året er hovedsakelig på grunn av at mange arbeidsledige nå ikke lenger anses som arbeidsfør i disse landene, og dermed falt ut av den offisielle statistikken. Migrasjon, spesielt av unge arbeidsledige, har gjort resten.

Arbeidsledigheten stivner også

Det er uansett overraskende at politikerne gjentatte ganger finner ting som kan presentere som suksessmeldinger blant alle disse røde kolonnene med tall fra europeiske statistikkmyndigheter. Antall langtidsledige i EU i perioden 2008-2015 har økt fra 6,2 til 10,9 millioner mennesker – en økning på 76%. Igjen er det særlig dramatisk at tallene øker spesielt dramatisk i økonomisk allerede svakere områder. Så veksten av langtidsledighet i Bulgaria var på 91%, i Irland på 201%, i Hellas på 379%, i Frankrike 60%, Italia på 134% og på Kypros, hele 1330%. Hva dette betyr, kan du se et eksempel på i Spania. I 2008 var det 467.000 langtidsledige. I dag er det 2,6 millioner – en økning på 459%. Kun i hovedstaden Madrid, har antallet langtidsledige i perioden 2008-2015, økt fra 43.000 til 322.000. Dette viser nok en gang hvor lite relevant de offisielle uttalelsene er. Nesten elleve millioner EU-borgere telles i henhold til den offisielle definisjonen som langtidsledige.

Hvor skal forandringen komme fra?

Den sosioøkonomiske utviklingen i EU spriker stadig mer. For å lukke gapet, må foran alt de regionene som i dag er på bunnen av skalaen vokse. Her må spørsmålet være tillatt: Hvordan skal så dette skje? På egen hånd?

Forbruket i greske husholdningene har gått ned siden 2008 med 27%. Og Hellas er ikke alene. Også i Spania (-8%), Kroatia (-13%), Italia (-5%), Kypros (-9%), Portugal (-6%) og mange andre land er forbruket redusert, selv med absolutt målestokk. I EU, økte forbruket i denne perioden også med bare elendige 2,0%. En vekst basert på forbruk kan altså ikke skje i EU; spesielt ikke i allerede svake områder.

Og hva med investeringer? Siden 2008, har antall bruttoinvesteringene blitt redusert med 8% i EU. I økonomisk deprimerte og uansett svake perifere land, har investeringene siden da bokstavelig talt kollapset. I Hellas med 67%, Spania 28%, i Kroatia 41%, i Italia med 28% på Kypros 53% og i Portugal med 33%. Men selv i «mønsterstater» som Slovenia (-42%), Finland (-15%) og til og med i Tyskland (-3%), er investeringene i nedgang. Dette er kanskje ikke så rart? Når økonomien stagnerer, lønninger ikke stiger og staten betrakter sin oppgave som å beinhardt kutte utgifter, kan heller ikke økonomien vokse, og investeringene uteblir.

For å gjøre et «felles Europa» til virkelighet, må i hovedsak penger havne i periferien. Men hvor skal pengene komme fra? I alle disse landene, i tillegg til investeringer, synker andelen av bruttonasjonalproduktet som utpekes av økonomer som lønnskostnader. Det vil si den delen av kaka som blir igjen blant arbeidsfolk. Og dette er faktisk svært uvanlig bortsett fra i krisetider. Det skjer ofte at rike regioner stagnerer, men hvis fattigere regioner stagnerer, greier de ikke nå igjen, men faller ytterligere tilbake i internasjonal sammenligning. Akkurat dette er tilfelle i nesten alle EU-land i periferien i sør/øst.

jeg-vil-ha-en-bla-banan
EUs kjerneområde; den blå bananen

Hvis avkastningen og lønnskostnader i allerede fattige land som Romania, Kroatia og Latvia faller, i stedet for å stige, vil avstanden øke fra år til år til den ‘blå bananen’, dvs. den kjerneeuropeiske regionen. Det samme gjelder tidligere vellykkede regioner i periferien, som Berlin og Brussel siden finanskrisen har holdt på en armlengdes avstand og latt sulte.

Den europeiske periferien svinner hen. Land som Latvia, Litauen, Estland, Kroatia, Bulgaria og Romania, dvs. land som økonomisk henger langt bak sentrum av Europa, trenger faktisk i det minste tosifrede vekst i alle nøkkeltall for å nå fram på lang sikt. Men de er lysår unna dette. Den som er utenfor, forblir utenfor.

Hva Europa trenger, er en storstilt investeringsprogram for periferien. Men det ingen ønsker å høre noe om dette i den nyliberale EU-kommisjonen. I stedet innbiller man seg at markedets usynlige hånd vil korrigerer slike ubalanser på egen hånd. Den gjør det, men på en helt annen måte enn det burde være.

Hvis vi ikke setter i gang mottiltak, vil det skje en folkevandring

Når vi snakker om ‘flyktninger’, har vi stort sett syrerne, afghanere eller afrikanere i tankene. Men de aller fleste ‘økonomiske migranter’ er internt fordrevne fra EU. De tre baltiske republikkene har for eksempel krympet siden 1990, fra tidligere om lag åtte millioner mennesker, til nå bare 6,2 millioner mennesker. Situasjonen er likedan i Bulgaria (8.8 millioner til 7.2), Romania (23.3 millioner til 19.7) og Kroatia (4.8 millioner til 4.2). I Tyskland kjenner man jo også til dette Fra delstatene i det tidligere Øst-Tyskland måtte et gjennomsnitt på rundt 20% av befolkningen flytte vestover.

Siden finanskrisen, har fenomenet fattigdom og arbeidsinnvandring ankommet i kjernen av Europa, og det er ingen grunn til å anta at migrasjon- og flyktning-bevegelsene ikke vil dramatisk øke hvis konjunkturene ikke bedrer snart seg i periferien. EU-borgere har, selv nå, muligheten til å reise fritt innenfor EU og bosette seg fritt. Og hvis man ser på forskjellene mellom det sørlige Bulgaria og Sverige, lurer man på hvorfor ikke flere bulgarere har gjort reisen.

Samfunnsøkonomisk er dette selvfølgelig mindre enn ønskelig. I den europeiske sentrale regionene vil innvandrerne spesielt presse ned lønninger – en effekt som sikkert er temmelig tilsiktet av den nyliberale EU-kommisjonen.

På den annen side, mister opprinnelsesregionene helt forbindelsen, siden det er vanligvis er de utdannede, unge, mobile og sterke, som legger ut på den store reisen i håp om en bedre fremtid. I dag er mange europeiske regioner avfolket av den yngre generasjonen. I de baltiske landene, er antall barn nesten halvert siden 1990, da det var 1,8 millioner, til 935.000 i dag. Nedgangen i Bulgaria er tilsvarende høy (-45%), Polen (-41%) og Romania (-44%).

Så hvordan skal vårt felles Europa se ut? Overbefolkede byer i storbyregionene i Benelux, østlige Frankrike og Vest-Tyskland, og isolerte landsbyer med tannløse gamle menn i Spania, Hellas, Kroatia, Baltikum og Balkan? Hvis dette er vårt politiske mål, er vi godt på vei. Hvis vi ønsker å ha et reelt felles Europa, så må vi gjøre mottiltak.


Jens Berger er redaktør av NachDenkSeiten. Dessuten skriver han fortsatt artikler for en rekke aviser. Tematisk handler de fleste av hans artikler om samfunnsøkonomiske forhold.


/http://www.nachdenkseiten.de/?p=36966

Advertisements

3 comments

  1. «Et «felles Europa», derimot, har som mål at disse forskjellene skal utjevnes over tid. Men for å gjøre dette til virkelighet, må lønningene i de fattige områdene stige mye raskere enn lønningene i de velstående regionene.» Lønningene er ment utliknet, ja, men ikke med lønnsstigning i de fattige områdene, men ved reduksjon i de rike – ihht planen. Regner selv det blir en kombinasjon, men diferansen minskes trolig mest ved en lønnsreduksjon i «de rike» områdene, som egentlig ikke er rike, men forgjeldet.

    Lik

  2. Svekkelsen av valutaene kommer ti tillegg til svekkelsen av intern kjøpekraft. Da stiger også prisene på importerte varer. Norske kroner ble på to år svekket mot de store valutaene noe sånt som 35%. Utsikten videre ser heller ikke lys ut for dem som har penger i banken. Og da tenker jeg på oljeprisene som blir presset nedover av hovedsakelig USA.
    Flyktningestrømmen eksploderte da matpengene til de som sitter på steder som f eks Dadab leiren ble halvert over natten. En sammenheng?

    Lik

Kommentarer er stengt.