Ny avsløring fra WikiLeaks: Hvordan NSA spionerte på det franske presidentvalget i 2012

Det franske valget 2012 sto mellom president Nicolas Sarkozy fra høyrepartiet UMP og utfordreren François Hollande fra Sosialistpartiet.
two stooges.jpg

Ved Jean-Marc Manach

Dette er en ganske spesiell handleliste: en lang liste med cirka tretti spørsmål som CIA ga til NSA. Målet: å mobilisere spionetaten for å vite alt om et stort demokratisk hendelse i fransk politisk liv. Den er også et unikt og fascinerende dokument. Det er pepret med akronymer, som, forklart, løfter en del av sløret om USAs «rutiner for etterretning«: Hvem som spør hva til hvem, for hvem, hvordan. Den viser også at NSA hovedsaklig er ansvarlig for å svare på spørsmål som blir stilt til den av sine «kunder». Den viser at CIA ikke er fornøyd med kun NSA sine evner til å avlytte kommunikasjoner. Etaten spør også andre engelskspråklige etterretningstjenester om å svare på spørsmål som den stiller.

Alle øyne er nå vendt mot Russland, som USA gir skylden for hackingen av Demokratenes e-poster, publisert av WikiLeaks. Men i mellomtiden har denne organisasjonen, ledet av Julian Assange – som de siste månedene regelmessig er anklaget for å spille på lag med Kreml – invitert seg selv til den franske valgkampanjen. Dokumentet, publisert i samarbeid med flere europeiske medier – Mediapart og Libération i Frankrike og La Republicca i Italia – viser at i 2012, spionerte CIA på presidentvalget.

Vi kontaktet den gjennom kontoret til innenriksministeren, men vår etterretningstjeneste DGSI, som er ansvarlig for kontraspionasje, ville ikke svare på denne informasjonen. Det ville heller ikke etterretningstjenesten Generalsekretariatet for forsvar og nasjonal sikkerhet (SGDSN), som er under statsministeren.

I dette tilfellet, ønsket CIA å få bestemt informasjon om «samspill mellom Sarkozy og hans rådgivere», kandidatenes «viktigste finansieringskilder», samt «alle allianser eller splittelser som utvikles innenfor eliten av UMP, og årsakene til dem».

«Uttrykk for behov»

Dokumentet skaffet til veie av WikiLeaks er datert 17. november 2011. Byrået for analyse av Russland og Europa (OREA), en av CIAs tretten analysesentre, rettferdiggjorde der sitt «behov for informasjon.». Etter å ha fulgt et «tett» sosialistisk primærvalg – som fant sted i oktober – og forberedte seg på å «nøye observere presidentvalget» i april og mai 2012, forklarte analytikere sin interesse spesielt angående president Sarkozy, sosialistpartiet, samt «andre mulige kandidaters» planer og hensikter.

994303-wlcia11.png

De mente at «UMP, partiet som er ved makten, ikke er sikker på å vinne presidentvalget,» Analytikere i CIA ba NSA om ‘essensielle elementer av informasjon‘ (EEI, ment å tillate «å fatte en riktig beslutning knyttet til mål, styrker eller utenlandske makter») og «tilleggsinformasjon» om valgstrategien til alle de store partiene: PS, FN, UMP, til «Dominique Strauss-Kahn (DSK)», Nicolas Sarkozy, Martine Aubry, Francois Hollande og Marine Le Pen. Målet: tillate sine analytikere å «vurdere det franske politiske landskapet etter valget og den potensielle innvirkningen på forholdet mellom USA og Frankrike, og å forberede sentrale amerikanske politikere på det.»

Det var tre mottakere av denne informasjonen: Utenriksdepartementets forskingsbyrå, den europeiske delen av Defense Intelligence Agency (DIA, USAs viktigste militære etterretningstjeneste) og, selvfølgelig, CIA.

Klassifiseringen «SECRET/NOFORN» (forkortet: «ingen utlendinger») på dokumentet viser at deling av det er forbudt til ikke-amerikanske borgere. Dette er på grunn av, som skrevet tydelig på første side, det handler om «friends-on-friends sensitivities» , dvs følsomme aktiviteter – for ikke å si fiendtlige – mot en «venn,» der offentliggjøringen kan føre til «alvorlig skade» mot USAs nasjonale sikkerhet. Men CIA gjør det klart at «ekstra versjoner» av sine spørsmål ble videresendt til tjenestemenn ansvarlig for ‘menneskelig etterretning’ (HUMINT/»Human Intelligence») i de australske, britiske, kanadiske og newzealandske etterretningstjenestene. USA, innenfor Five Eyes alliansen, deler overvåking og avlytting av telekommunikasjon med disse etterretningstjenestene. Dokumentet sier også at «alternative versjoner» ble sendt til Open Source Senter (OSC) i CIA, som har ansvar for å samle «open source» etterretning , det vil si, med ansvar for å samle inn informasjon på internett, i pressen og offentlig tilgjengelige databaser.

«Hvordan Sarkozy og hans rådgivere samhandler»

CIAs analytikere ber om elementer om «refleksjoner fra Sarkozy, eller andre viktige offentlige tjenestemenn, om temaet kandidater i 2012-valget», eller om «diskusjoner som antyder Sarkozys nivå av tillit til sin evne til å vinne valget.» Andre spørsmål er så åpne at man bare kan spekulere, for eksempel forespørselen om informasjon om «forsøk på å gi råd eller veiledning til partier eller enkeltpersoner til støtte for aktiviteter eller tiltak»

Eller spørsmålet «hvordan Sarkozy og hans rådgivere samhandler». Spørsmålet åpner avgrunnen: handlet det om å identifisere telefonnumre og e-postadressene til hans rådgivere, for så å kunne spionere på dem, eller handlet det om å identifisere de viktigste rådgiverne, som han kommuniserte mest med?

994304-wlcia22.png

Spørsmålene om UMP viser at CIA-analytikere forventet en risiko for kollaps, eller i det minste splid, innenfor det daværende regjeringspartiet. Det viser også at svarene på disse spørsmålene ikke kunne bli funnet i pressen eller media, men heller ved å lytte til private samtaler internt mellom lederne av UMP. NSA var faktisk ansvarlig for rapportering til CIA om «enhver diskusjon» med ledere eller partimedlemmer om «noen vanskeligheter ved å forbli ved makten etter presidentvalget i 2012», inkludert «diskusjoner om det de oppfattet som svakheter, og arbeidet med å utvikle eller endre partiets ideologiske linje.» Så, enda tydeligere, ba CIA om å bli informert om «enhver allianse eller splittelse som utvikles innenfor eliten av UMP, og årsakene til dem» og «meningene til medlemmer og ledere i UMP om president Sarkozy» .

994305-wlcia33.png

«Nye presidentkandidater som dukker opp»

Det er flest av CIAs spørsmål om «valgstrategiske planer for de politiske partiene og opposisjonskandidatene.» De er gruppert under fem brede temaer. CIA ba hovedsaklig NSA om å skaffe til veie elementer om «lederne av nye partier, nye partier eller politiske bevegelser og mulige nye presidentkandidater.» Spesielt spørres det om mulig støtte fra politiske eller økonomiske eliter, «synspunkter og meninger om USA,» men også «forsøk på å møte ledere i andre land», inkludert Tyskland, Storbritannia, Libya, Israel, Palestina, Syria og Elfenbenskysten (sannsynligvis på grunn av borgerkrigen som delte landet da).

CIA forlangte så å vite kildene til finansieringen av partier og kandidater, samt «visjonen om den franske økonomien,» samt de sistnevntes synspunkter om dette. Det fulgte en liste med spørsmål: «Hvilke deler av deres nåværende økonomiske politikk synes ikke å virke? Hvilken politikk forfekter de for å bidra til å øke de økonomiske vekstutsiktene for Frankrike? Hva mener de om den tyske vekstmodellen basert på eksport?» Også på menyen, hva kandidatene mener om krisen i eurosonen, blant annet «rollen til Frankrike og Tyskland» i forvaltningen av den greske krisen og «franske bankers sårbarhet» i tilfelle Hellas skulle misligholde gjelden. Til slutt, avsluttet CIA-analytikerne sin lange liste med et svært åpent «Vennligst rapporter eventuelle konkrete forslag eller anbefalinger om å bidra til å løse krisen i eurosonen.»

994306-wlcia44.png

Strategisk plan for oppdraget

Disse tre listene over spørsmål er systematisk etterfulgt av ordene «SIGINT sub-discipline(s) : COMINT» som antyder at CIA var ute etter mange svar på disse spørsmålene gjennom NSA sine ‘store ører’. Avlytting av telekommunikasjon ( Communications Intelligence) er faktisk en av komponentene i signaletterretning (Signals Intelligence, eller SIGINT), som Edward Snowden hjalp sette søkelyset på.

Dokumentet viser også at datainnsamlingen ble godkjent fra den 21. november 2011 til 31. juli 2012 (dvs. to og en halv måned etter presidentvalget), og den var ment å utløpe den 29. september samme år. Det refererer også til et annen «uttrykk for behov» datert til 2005, uten at vi vet om det, på den tiden, også dekket presidentvalget i 2007. Men det kan også forklare hvorfor kommunikasjonen til Jacques Chirac, Nicolas Sarkozy og François Hollande har vært avlyttet siden 2006, som vi allerede avslørte med WikiLeaks i 2015.

Den strategiske planen for elektronisk overvåking 2008-2013, gitt av Edward Snowden til The Guardian og New York Times, avslører også at uttrykket «Band A», som disse listene over spørsmål, betyr at de ønskede opplysningene faller innenfor området «strategiske,» som kan «potensielt alvorlig skade USA eller sine interesser.» Etatene var oppmerksom på at informasjonen ikke nødvendigvis ble samlet gjennom avlytting av kommunikasjon, så de ba også om å beskrive om å ty til slike midler ville være «ekstra, i tillegg, nøkkelbetydning [eng. key], eller ekstraordinært.» I dette tilfellet presiserer det lekkede dokumentet som WikiLeaks fikk fatt i, at et slikt bidrag ville være av «nøkkelbetydning». Og boksen for «nasjonal prioritet» er også krysset av.

Et retningsdirektiv om NSAs signaletterretning sier på sin side at «hvis SIGINT-prioriteten er lav, […] hende det at systemet ikke har ressurser» for å svare. Her er prioriteten ‘9’, det laveste nivået basert på den potensielle betydningen av bidraget, i henhold til et annet dokument innhentet av Snowden for der Spiegel.

Et mylder av underutvalg

Forespørselen har likevel blitt godkjent av to forskjellige instanser: For det første av CIAs Kontor for avlyttings-strategier og analyse (CSAA), og for det andre av NSAs Underutvalg for produksjon og analyse av SIGNIT (NSIAPS). Sistnevnte er ansvarlig for vurdering og godkjenning av søknader om signaletterretning. Den er leder for Underutvalget for validering og evalueringsbehov for elektronisk overvåking (SIRVES), som selv er avhengig av Nasjonalt utvalg for signaletterretning (SIGCOM) i NSA. SIGCOM består av representanter fra alle de amerikansk etterretningstjenestene, og er ansvarlig for godkjennelse av forespørsler om overvåking eller spionasje i utlandet, som uttrykt av NSAs ulike «kunder».

Man kan trekke på smilebåndet av dette mylderet av underutvalg. Men det reflekterer også en byråkratisk kjede av kontroll og styring av driften av NSA. Dette er den første dokumentet, så langt vi vet, som dokumenterer dette så nøyaktig. Dette gjør dokumentet verdifullt, også utover åpenbaringen at CIA hadde bedt NSA å spionere på det franske presidentvalget 2012.

Det bekrefter bemerkninger som Robert S. Litt, juridisk rådgiver for Byrået for nasjonal etterretning kom med etter Snowden sine åpenbaringer. Han er ansvarlig for at etterretningstjenestene respekterer den amerikanske grunnloven og amerikanske lover. Litt hadde faktisk fortalt direkte, i februar 2015, at «verken NSA eller andre etterretningsetater bestemmer på egen hånd hva de samler inn.» Han forklarte at SIGCOM ikke bare må sørge for at programmene er en del av prioriteringene gitt av USAs president i å samle informasjon i utlandet, men også tildeler en prioritet for betydningen.

Dokumentet skaffet til veie av WikiLeaks forklarer ikke hvorfor CIAs spørsmål, som beskrives som «strategiske», «nasjonale prioriteringer» og «nøkkelbidrag,» så langt bare oppnådde den laveste «prioriteringene for SIGINT.» Det beviser ikke mindre enn at NSA hadde fått ordre om å fange opp telekommunikasjonen for å svare på spørsmålene.

Spionasje mot presidenten

Dokumentet sier også at CIAs handleliste var innenfor rammen av sitt program for «demokratisering og politisk stabilitet.» I begynnelsen av april 2013, da forespørselen fra CIA hadde utløpt, var dette programmet ikke lenger en del av prioriteringen for amerikanske utenriksetterretning angående forholdet til Frankrike. Det var heller, for eksempel, spørsmål om landets «økonomiske og finansielle stabilitet» , sine «nye og forstyrrende teknologier» eller landets «utenrikspolitiske mål.»

Rent tilfeldig, den 12. april i år, ble Bernard Barbier (som var teknisk direktør i DGSE, den franske utenriksetterretningen) og Patrick Pailloux (deretter direktør for nasjonal informasjonssikkerhet) sendt på oppdrag til NSA, som avslørt i Le Monde. Dette skjedde etter at de oppdaget at NSA hadde forsøkt å hacke presidenten, mellom de to rundene av presidentvalget 2012. Bernard Barbier har siden forklart at Hollande hadde bedt dem om å dra dit for å «skjelle ut» NSA: «På slutten av møtet, var Keith Alexander [direktør i NSA] ikke fornøyd. Da vi var på bussen, sa han at han var skuffet fordi han trodde vi aldri ville ha oppdaget de, og la til: ‘Dere er fortsatt gode’. Man spionerer ikke på sine viktigste allierte. Det faktum at amerikanerne bryter denne regelen, var et sjokk.»

Dokumentet spesifiserer ikke hvorvidt hackingen av presidenten kan være en del av en spionasjekampanje startet av NSA på anmodning fra CIA under presidentvalget 2012. Men den siste linjen i dokumentet antyder at denne handlelisten var blitt sendt til enhet S1111 av NSA, som har ansvaret for «kunderelasjoner»

 

hele dokumentet på WikiLeaks



http://www.liberation.fr/planete/2017/02/16/comment-la-cia-a-espionne-la-presidentielle-francaise-de-2012_1548921

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.