Skueprosess fra Amnesty om massehengninger

 

safdnaya2
Fra Amnestys video

 

Ved Rick Sterling

Introduksjon

Amnesty International (AI) har laget en del gode undersøkelser og rapporter i løpet av årenes løp. Dette har gjort at den har bred støtte. Men mindre kjent, er at Amnesty International også har laget en del dårlige undersøkelser som har bidratt til blodige og katastrofale handlinger.

Et fremtredende eksempel er Irak, hvor Amnesty «bekreftet» den falske historien om at irakiske soldater stjal kuvøser fra Kuwait og etterlot babyene for å dø på det kalde gulvet. Dette bedraget ble planlagt og gjennomført i Washington DC for å påvirke folkemeningen og Kongressen.

Et nyere eksempel er fra 2011, hvor den kom med falske beskyldninger om Libya og dets leder, samtidig som vestlige stater og Gulfstatene forsøkte å styrte Gaddafi-regjeringen. Lederne i Amnesty sluttet seg til denne kampanjen. De hevdet at Gaddafi brukte «leiesoldater» til å true og drepe fredelige sivile som protesterte. Propagandaen var vellykket i å få kritikk mot angrepet til å stilne. NATO gikk langt utover en resolusjon i FNs sikkerhetsråd for å «beskytte sivile,» den begynte et vedvarende luftangrep og styrtet den libyske regjeringen. Dette førte til kaos, vold og en flom av flyktninger. Amnesty motbeviste senere beskyldningene om «leiesoldater», men skaden var gjort.

Den sensasjonelle nye rapporten fra Amnesty

Den 7. februar publiserte Amnesty International en ny rapport med tittelen «Slakterhus for mennesker: Masse-hengninger og utryddelse i Saydnaya-fengselet». Det har fått stor og ukritisk omtale i mainstream og liberale media.

I likhet med historien om Irak/Kuwait og kuvøsene og historien om de libyske «leiesoldatene», kommer rapporten om dette «Slakterhuset for mennesker» på et viktig tidspunkt. Konsekvensene av Amnesty-rapporten er å anklage og dømme den syriske regjeringen for forferdelige overgrep mot sivile. Amnesty ber direkte det internasjonale samfunnet om å «handle».

Som det vil bli vist nedenfor, er Amnestys rapport partisk og ufullstendig. Faktisk er det en skueprossess mot den syriske regjeringen, så Amnestys rapport kan kalles en «skuerapport.»

Problemer med rapporten

1) Rapporten fra Amnesty International om Syria bryter organisasjonens egne forsknings-standarder. Som dokumentert av professor Tim Hayward, hevder generalsekretær i Amnesty International, Salil Shetty, at Amnesty utfører sitt forskning «på en svært systematisk, grunnleggende måte, der vi samler bevis med våre egne ansatte på bakken. Og alle aspekter av vår datainnsamling er basert på bekreftelse og kryssreferanser fra alle parter, selv om det er, du vet, mange parter i enhver situasjon fordi alle problemene vi omhandler er ganske omstridte. Så det er veldig viktig å få ulike synspunkter og stadig kryssreferere og verifisere fakta.» Som dokumentert under, mislykkes Amnesty-rapporten på alle punkter: de er avhengige av tredjeparter, de hadde ikke samlet ulike synspunkter og de utførte ikke kryssreferanser.

2) Konklusjonene i rapporten er ikke basert på primærkilder, materielle bevis eller sine egne ansatte; de er utelukkende basert på påstander fra anonyme personer, hovedsakelig i det sørlige Tyrkia, hvorfra krigen mot Syria er koordinert.

3. Amnesty samlet vitner og vitnesbyrd fra bare den ene siden av konflikten: opposisjonen støttet av Vesten og Gulfstatene. For eksempel, Amnesty konsulterte med Det syriske nettverket for menneskerettigheter, som er kjent for å forsøke å få til NATOs intervensjon i Syria. AI «hadde forbindelser» med Kommisjonen for internasjonal rettferdighet og ansvarlighet. Denne organisasjonen er finansiert av Vesten for å komme med anklager om forbrytelser mot det syriske lederskapet. Dette er selvsagt ikke nøytrale, uavhengige eller upartiske organisasjoner. Hvis Amnesty gjorde hva generalsekretæren hevder de gjør, ville de ha konsultert med organisasjoner innenfor eller utenfor Syria for å høre forskjellige beretninger om livet i Saydnaya-fengselet. Siden Amnesty-rapporten er publisert, har AngryArab publisert beretningen til en syrisk dissident, Nizar Nayyouf, som var fengslet i Saydnaya. Han motsier mange uttalelser i rapporten fra Amnesty International. Dette er den type kryssreferanser som Amnesty International ikke klarte å gjøre i denne viktige studien.

4) Amnesty sin anklage, at henrettelsene var «utenomrettslige» er overdrevne eller falske. I følge Amnesty sin egen beskrivelse, ble hver fange stilt foran en dommer og hver henrettelse ble godkjent av en høytstående leder i styresmaktene. Vi vet ikke om dommeren så på dokumentasjon eller andre opplysninger om hver fange. Man kan argumentere for at prosessen var overfladisk, men det er klart det var en slags rettslig prosess.

5) Amnesty sitt forslag om at alle fanger i Saydnaya automatisk blir dømt, er falsk. Amnesty siterer en av sine vitner som sier om retten: «Dommeren spurte om navnet på den innsatte og om han begått forbrytelsen. Uansett om svaret var ja eller nei, ville han bli dømt.» Denne påstanden er motsagt av en tidligere fange i Saydnaya som nå er en flyktning i Sverige. I denne reportasjen forteller den tidligere fangen at dommeren ‘spurte ham hvor mange soldater han hadde drept. Da han sa ingen, frifant [eng. spared] dommeren ham’. Dette er bevis på at det er en rettslig prosess av et eller annet slag, og at det er frifinnelser.

6) Amnesty-rapporten inneholder satellittbilder med bildetekster som er meningsløse eller feilaktige. For eksempel, som påpekt av syriske dissidenten Nizar Nayyouf, er bildet på side 30 av martyrkirkegården «dummere enn dumt». Bildet og bildeteksten viser at kirkegården nå er dobbelt så stor som før krigen. Men dette beviser ikke hengninger av fanger, som aldri ville ha blitt begravet på en ‘martyrkirkegård’ reservert for syriske soldater. Tvert imot, det bekrefter det faktum som Amnesty International ellers overser: Syriske soldater har dødd i et stort antall.

7) Amnesty-rapporten hevder feilaktig, basert på data fra en av gruppene som forsøker å oppnå NATO-intervensjon, «Ofrene er overveldende vanlige sivile som man antar var imot regjeringen.» Selv om det sikkert er sant at uskyldige sivile noen ganger bli feilaktig arrestert, som skjer i alle land, er forslaget om at Saydnaya-fengsel er fylt med 95% «vanlige sivile,» absurd.

Amnesty International kan hevde dette uten å blunke fordi de egentlig har ‘forsvunnet’ realiteten i Syria. Vesentlige fakta som fullstendig mangler fra Amnesty rapporten er:

a) Vestlige makter og Gulfmonarkiene har pøst inn milliarder av dollar årlig siden 2011 for å finansiere, trene, gi våpen, lønninger og propaganda til støtte for en voldelig kampanje for å styrte den syriske regjeringen;
b) titusenvis av utenlandske fanatikere har invadert Syria;
c) titusenvis av syrere har blitt radikalisert og betalt av Wahabi-monarkier rundt Den persiske bukt for å styrte regjeringen;
d) over 100 TUSEN syriske soldater har blitt drept mens de forsvarte sitt land.

Mesteparten av dette er offentlig informasjon, men ignorert av Amnesty International og andre medier i Vesten. De har laget en massiv forvrengning og tildekking av virkeligheten.

8) Uten å komme med bevis, anklager Amnesty International den høyeste sunnimuslimske religiøse lederen i Syria, stormufti Ahmad Badreddin Hassoun, for å ha autorisert henrettelsen av «vanlige sivile». Stormuftien er personlig et offer: hans sønn ble drept av terrorister i nærheten Aleppo. Men han har konsekvent oppfordret til forsoning. Etter drapet på sin sønn, holdt stormufti Hassoun en lidenskapelig tale, der han uttrykte tilgivelse for morderne og ba om en slutt på volden. Hva sier det om Amnesty International at de kommer med disse slags konkrete personlige beskyldninger mot folk som personlig har lidd, men med null bevis?

9) Amnesty bruker oppsiktsvekkende og følelsesladede beskyldninger i stedet for faktiske bevis. Tittelen på rapporten er «Slakterhus for mennesker». Hva hører med i et «slakterhus»? Selvfølgelig … .. et «kjøleskap for kjøtt»! Rapporten bruker uttrykket «kjøleskap for kjøtt» på syv forskjellige steder, antagelig i et forsøk på å støtte opp om anklagene. Selv åpnings-sitatet er overdrevet: «Saydnaya er slutten på livet – slutten på menneskeheten». Denne rapporten er i skarp kontrast med faktabasert objektiv forskning og etterforskning; det er nærmere styring av oppfatninger og manipulasjon.

10) Amnesty International sine anklager om at den syriske regjeringen gjennomfører en politikk med «utryddelse,» er motsagt av det faktum at det store flertallet av syrere foretrekker å leve i regjeringskontrollerte områder. Når «opprørerne» endelig ble drevet ut av Øst-Aleppo i desember 2016, strømmet 90% av de sivile over til de regjeringskontrollerte områdene. Nylig ble sivile fra Latakia-provinsen løslatt. De hadde vært fengslet av terrorister de siste 3 årene, nå ble de frigjort i en fangeutveksling. Følgende video viser den syriske presidenten og hans frue da de møter noen av de sivile. Videoen gir en følelse av gleden.

11) Amnesty-rapporten er ledsaget av en 3 minutters animasjonsfilm som presenterer den falske fortellingen, at syriske sivile som protesterer fredelig blir fengslet og henrettet. Animasjonen har tittelen «Saydnaya-fengselet: slakterhuset for mennesker». Tilsynelatende er Amnesty International i selvfornektelse over det faktum at det er mange titusener av voldelige ekstremister i Syria. De har brukt bilbomber, avfyrt bombekastere og ellers angrepet sivile områder hver eneste dag.

Mens det skjer feil fra tid til annen, og også finnes tilfeller av korrupsjon og bestikkelser, gir det ingen mening at syriske sikkerhets eller fengselsmyndighetene ville kaste bort tid og ressurser på ikke-voldelige sivile når det er titusenvis av utenlandsk-finansierte virkelige terrorister i landet. Amnesty sine anklager er også motsagt av at det er mange opposisjonspartier i Syria. De konkurrerer om plassene i nasjonalforsamlingen og driver åpen kampanjevirksomhet for velgere, både fra høyre og venstre for Baath-partiet.

12) Amnesty sin påstand om at syriske myndigheter brutalt undertrykker fredelige protester er også motsagt av den syriske forsoningsprosessen. De siste årene har væpnede opposisjonelle blitt oppfordret til å legge ned våpnene og fredelig vende tilbake til samfunnet. Dette er i stor grad urapportert i vestlige medier, fordi det strider mot den falske stereotypien presentert av Amnesty International og vestlige media generelt. Et nylig eksempel er rapportert her.

13) Amnesty-rapporten viser til «Caesar»-fotografiene som støttende bevis, men overser det faktum at nesten halvparten av fotografiene viser det motsatte av det som ble hevdet. De mye omtalte «Caesar-bildene» var en qatarsk-finansiert svindel laget for å sabotere Genève-forhandlingene si 2014, som dokumentert her.

14) Amnesty-rapporten kommer med mange beskyldninger mot den syriske regjeringen, men overser at brudd på syrisk suverenitet blir begått av vestlige land og Gulflandene. Det er en merkelig faktum at store frivillige organisasjoner som Amnesty International setter sitt søkelys på brudd på «menneskerettigheter» og «humanitær lov», men overser forbrytelsen aggresjon, også kalt forbrytelse mot freden. Ifølge Nürnberg-domstolen, er dette «den største internasjonale forbrytelsen, som bare er forskjellig fra andre krigsforbrytelser ved at den inneholder det samlede onde av det hele.» Tidligere nicaraguansk utenriksminister og tidligere president i FNs generalforsamling, fader Miguel D ‘Escoto, er en som burde vite det. Han sier: «Hva amerikanske styresmakter gjør i Syria er ensbetydende med en aggresjonskrig, som ifølge Nürnberg-domstolen, er den verst mulige forbrytelsen en stat kan begå mot en annen stat.» Amnesty International overser dette.

Bakgrunn og sammenheng

Medforfatter av denne rapporten er Nicolette Waldman (Boehland). Hun ble ukritisk intervjuet på Democracy Now! den 9. februar. Waldmans bakgrunn og tidligere arbeid, viser forbindelser mellom innflytelsesrike «tankesmier» i Washington og en stiftelse som hevder å være uavhengig, men er helt åpenbart ikke er det. Waldman jobbet tidligere for Center for Civilians in Conflict. Denne organisasjonen er ledet av folk fra George Soros sin Open Society Foundation, Human Rights Watch, Blackrock Solutions og Center for a New American Security (CNAS). CNAS er nok den viktigste pekepinnen på den egentlige politisk orienteringen, siden det er ledet av Michele Flournoy, som var spådd å bli forsvarsminister hvis Hillary Clinton hadde vunnet valget. CNAS har vært en ledende styrke bak nykonservative planer for å trappe opp krigen i Syria. Tidligere arbeid eller forbindelser definerer ikke alltid nytt arbeid, men i dette tilfellet synes de sensasjonelle og faktafrie beskyldningene å passe svært så godt med nykonservative politiske mål.

Konklusjon

Amnesty International har tidligere publisert falske opplysninger eller «bekreftelser» som begrunnet vestlig aggresjon mot Irak og Libya. Dette synes å være den samme rollen de nå spiller i Syria.

Amnesty International sin rapport er en kombinasjon av beskyldninger basert på rykter og sensasjonsjournalistikk. Delvis på grunn av Amnestys ufortjent rykte for selvstendighet og nøyaktighet, har rapporten blitt spredt overalt i media. Liberale og tilsynelatende progressive medier har pliktskyldigst gjengitt de tvilsomme beskyldningene. I realiteten utgjør denne rapporten en skueprosess, der ofrene er den syriske regjeringen og folket i Syria, som har båret hovedtyngden av den utenlandsk-finansierte aggresjonen.

Hvis denne rapporten er gnisten for en eskalering av konflikten, som Amnesty International ser ut til å be om, vil det være et stort skritt bakover, ikke fremover … akkurat som i Irak og Libya.

 


http://ahtribune.com/world/north-africa-south-west-asia/syria-crisis/1501-amnesty-international-syria.html

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.