Amnesty med påstander om massehenrettelser i Syria – gir null bevis

 

amnesty-cartoon

 

Av B./Moon of Alabama

En ny rapport fra Amnesty International hevder den syriske regjeringen hengte mellom 5.000 og 13.000 fanger i et militært fengsel i Syria. Bevisene for påstanden er spinkle, basert på rykter fra anonyme personer utenfor Syria. Tallene selv, er et anslag som ingen forsker eller domstol noensinne ville akseptere. Dette er tabloid rapportering og skjønnlitterær stil, fra tittelen «Menneskelig slakteri,» helt til siste avsnitt.

Men Amnesty-rapporten er fortsatt ikke sterk nok propaganda for de anti-syriske mediene. Uunngåelig er det bare det høyeste antallet fra Amnesty som er sitert. For noen, er dette ennå ikke nok. Pressebyrået Associated Press, kopiert av mange medier, har overskriften: «Rapporter: Minst 13.000 hengt i syriske fengsel siden 2011″:

BEIRUT (AP) – Syriske myndigheter har drept minst 13.000 mennesker siden begynnelsen av 2011-opprøret i masse-hengninger i et fengsel nord for Damaskus, kjent for fanger som ‘slakteriet’, sa Amnesty International i en rapport tirsdag.

Hvordan samsvarer «minst 13.000» med en allerede tvilsom rapport som hevder «13.000» som det øverste tallet i et svært bredt spektrum?

Her er en lenke til rapporten.

Først ser vi nærmere på noen detaljer fra Amnesty sitt sammendrag:

Fra desember 2015 til desember 2016, forsket Amnesty International på mønstre, sekvensene og omfanget av overgrepene utført i militærfengselet Saydnaya. I løpet av denne undersøkelsen, intervjuet organisasjonen 31 menn som hadde vært internert i Saydnaya, fire tjenestemenn eller vakter som tidligere hadde jobbet i Saydnaya, tre tidligere syriske dommere, tre leger som jobbet på militærsykehuset Tishreen, fire syriske advokater, 17 internasjonale og nasjonale eksperter på fengsler i Syria og 22 familiemedlemmer av personer som var eller fortsatt er internert i Saydnaya.

På grunnlag av bevis fra personer som har jobbet innenfor fengselsmyndighetene i Saydnaya, og vitneutsagn fra fangene, anslår Amnesty International at mellom 5000 og 13.000 mennesker ble utenomrettslig henrettet i Saydnaya mellom september 2011 og desember 2015.

Det er flere problemer med denne rapporten.

1. De fleste av vitnene er identifisert som opposisjonspolitikere og «tidligere» tjenestemenn som ikke bor i Syria. Noen skal ha blitt intervjuet i Syria, men det er ikke klart om de var bosatt i regjerings- eller opprørskontrollerte områder. Side 9:

De fleste av disse intervjuene fant sted som personintervju i det sørlige Tyrkia. Resten av intervjuene ble gjennomført per telefon eller via andre eksterne midler, der intervjuobjektene fortsatt er i Syria, eller med enkeltpersoner basert i Libanon, Jordan, europeiske land og USA.

Det er velkjent at det syriske opprøret er finansiert med flere milliarder dollar per år fra utenlandske statlige myndigheter. Det driver sofistikert propagandavirksomhet. Disse vitnene synes alle å ha interesse av å fordømme den syriske regjeringen. Det er ikke en gang et forsøk på å gi en eventuelt avvikende mening. Amnesty fant personene de avhørte ved å kontakte internasjonale ikke-statlige organisasjoner, som seg selv og kjente utenlandsk-finansierte opposisjons/propaganda grupper:

Disse gruppene omfatter ‘Urnammu for rettferdighet og menneskerettigheter’, Det syriske nettverket for menneskerettigheter, og Det syriske instituttet for rettferdighet og ansvarlighet.

2. Tallene Amnesty gir, er i et svært bredt spekter. Ingen er dokumentert i lister eller lignende. De er utelukkende basert på rykter og av to vitner:

Personer som har jobbet innenfor fengselsmyndighetene i Saydnaya fortalte Amnesty International at utenomrettslige henrettelser i forbindelse med krisen i Syria begynte i september 2011. Siden den gang, har frekvensen [av henrettelsene] variert og økt. I de fire første månedene, var det vanlig at mellom sju og 20 personer ble henrettet hver periode på 10-15 dager. I de følgende 11 månedene, ble mellom 20 og 50 personer henrettet én gang i uken, vanligvis mandag kveld. I de neste seks månedene, ble grupper på mellom 20 og 50 personer henrettet én eller to ganger i uken, vanligvis på mandag og/eller onsdag kveld. Vitneutsagn fra fangene antyder at henrettelsene ble gjennomført på et tilsvarende – eller enda høyere – nivå minst frem til desember 2015. Forutsatt at dødsraten forble den samme som den foregående perioden, anslår Amnesty International at mellom 5000 og 13.000 mennesker ble utenomrettslig henrettet i Saydnaya mellom september 2011 og desember 2015.

Med «mellom x og y», «en gang eller to ganger i uken», «antyder» og «anslår,» er tallene i overskriften tallene bare framskrevet i fotnote 40, i et temmelig løst anslag; «Hvis A var sant, da ville B være X»:

Disse beregningene var basert på følgende kalkulasjoner. Hvis mellom sju og 20 personer ble drept hver 10-15 dager fra september til desember 2011, ville det totale tallet være mellom 56 og 240 personer for denne perioden. Hvis mellom 20 og 50 ble drept hver uke mellom januar og november 2012, ville det totale tallet være mellom 880 og 2200 for denne perioden. Hvis mellom 20 og 50 mennesker ble drept i 222 henrettelses-økter (forutsatt at henrettelsene ble gjennomført to ganger i uken, to ganger i måneden, og én gang i uken én gang i måneden) mellom desember 2012 og desember 2015, ville det totale tallet være mellom 4400 og 11.100 for denne perioden. Disse beregningene ga et minimumtall på 5336, rundet ned til nærmeste hele tusen som er 5000; og 13.540, rundet ned til nærmeste hele tusen, som er 13.000.

2. Jeg vil ikke gå inn i detaljene i vitneforklaringene som rapporten er bygget på. De synes i hvert fall overdrevne, og er ikke verifiserbare i det hele tatt. Til slutt er det rene rykter som Amnesty bruker for konklusjonene. Et eksempel fra side 25:

‘Hamid’, en tidligere militær offiser da han ble arrestert i 2012, mintes lydene han hørte om natten under en henrettelse:

«Det var en lyd av noe som ble trukket ut – som et stykke tre, er jeg ikke sikker – og så ville du høre lyden av de som ble kvalt … Hvis du la ørene på gulvet, kunne du høre lyden av en slags gurgling. Dette ville vare ca 10 minutter … Vi lå og sov over lyden av folk som kveltes ihjel. Dette var vanlig for meg da.»

En domstol ville kanskje godta «lyden av ‘jeg er ikke sikker,’ en slags gurglende lyd, gjennom betong» som bevis på at en dusj var slått på et eller annet sted. Men som bevis på henrettelser?

Av alle vitnene, sier Amnesty at de bare intervjuet to, en tidligere tjenestemann i fengselet og en tidligere dommer, som beskriver selve henrettelsene (side 25). Fra ordlyden i deres uttalelser, er det uklart om de selv var vitne til hengningene, eller bare beskriver noe de har blitt fortalt om.

3. Antallet mennesker Amnestys hevder ble henrettet er – i beste fall – en vil gjetning. Hvordan har det seg at Amnesty bare kan nevne bare svært få av dem? På side 30 i rapporten står det:

Tidligere fanger fra den røde bygningen i Saydnaya ga Amnesty International navnene på 59 personer som de var vitne til ble tatt fra celler sine om ettermiddagen, der de ble fortalt at de ville overføres til sivile fengsler i Syria. Bevisene som er i denne rapporten, antyder sterkt at disse individene faktisk ble utenomrettslig henrettet.

og

Tidligere fangevoktere og en tidligere tjenestemann i Saydnaya ga også Amnesty International navnene på 36 fanger som hadde blitt utenomrettslig henrettet i Saydnaya siden 2011.

De 95, noen av dem som kan ha blitt «henrettet» – eller ikke – er de eneste som Amnesty hevder å være i stand til å navngi. Dette er mindre enn 1-2% av de sentrale påstandene i rapporten om 5000 til 13.000 henrettet. Alle disse vitnene kunne ikke gi noen flere detaljer om personene som angivelig var drept?

Amnesty erkjenner at sine egne tall er falske. Under overskriften «dokumenterte dødsfall» på side 40, legger den deretter til flere navn og tall til de ovenfor, men disse er ikke fra henrettelser:

Det nøyaktige antallet dødsfall i Saydnaya er umulig å angi. Imidlertid har Det syriske nettverket for menneskerettigheter verifisert og delt med Amnesty International navn på 375 personer som har dødd i Saydnaya som et resultat av tortur og annen mishandling mellom mars 2011 og oktober 2016. Av disse, var 317 sivile på tidspunktet for arrestasjonen, 39 var medlemmer av det syriske militære og 19 var medlemmer av ikke-statlige væpnede grupper. I løpet av forskningen for denne rapporten, fikk Amnesty International navnene på 36 flere personer som døde som følge av tortur og annen mishandling i Saydnaya. Disse navnene ble gitt til Amnesty International av tidligere fanger som var vitne til drapet i sine celler

Det «syriske nettverket for menneskerettigheter» (SNHR) er en gruppe i Storbritannia som sannsynligvis er koblet til britiske utenlandsetterretning, og med tvilsomme økonomiske kilder. Den sier bare:

SNHR finansierer sitt arbeid og aktiviteter gjennom tilskudd og gaver, uten betingelser, fra enkeltpersoner og institusjoner.

Dette er det man kaller sann åpenhet.

SNHR er kjent for ganske latterlige påstander om tap forårsaket av ulike sider av konflikten. Det er ikke kjent hva SNHR mener er sivile – inkluderer disse bevæpnete sivile militser? Men merk at ingen av de fleste sivile SNHR hevder har dødd i fengselet, skal ha blitt henrettet. Hvordan er det mulig at en organisasjon ofte sitert i media som beskrevet kilde til dødstall i Syria, ikke har noen tidligere beskrivelser av de 5.000 til 13.000 som Amnestys hevder ble henrettet?

Rapporten er styrket med før/etter satellittbilder av utvidete kirkegårder i Syria. Det hevder at disse utvidelsene er et tegn på massegraver med statlige motstandere. Men det er null bevis for dette. Mange mennesker har mistet livet i Syria gjennom hele krigen, på alle sider av konflikten. Utvidelsen, for eksempel av Martyrkirkegården sør for Damaskus (s.29/30) er neppe et tegn på massedrap av anti-regjerings opprørere. Ville de bli æret som martyrer av regjeringens-siden?

5. Rapporten snakker om «utenomrettslig henrettede» fanger, men beskriver så prosedyrer fra en (militær) domstol og et nødvendig godkjenning av dommen fra høyere instanser. Man kanskje ikke liker lovene som styrer den syriske staten, men domstolene og prosedyrene Amnesty beskriver synes å følge syriske lover og juridiske prosesser. De er dermed – per definisjon – ikke utenomrettslige.

6. I sitt sammendrag, sier Amnesty-rapporten at «dødsdommer er godkjent av Stormuftien av Syria og …» Men det er ingen bevis fremskaffet av en «godkjenning» gitt av Stormuftien i detaljene i rapporten. På side 19, hevder den, basert på to tidligere fengsels- og rettstjenestemenn:

Dommen sendes ved militær post til Stormuftien av Syria og til enten forsvarsministeren eller Hærens stabssjef, som er stedfortreder for å underskrive for Syrias president Bashar al-Assad, og som angir datoen for henrettelsen.

Det er svært tvilsomt at den syriske regjeringen ville «gi fullmakt til» eller informere Stormuftien i tilfeller av militære- eller straffe-saker. Amnesty International kan mislike faktumet, men Syria er en sekulær stat. Stormuftien i Syria har en sivil rettsmyndighet for enkelte tilhengere av den sunnimuslimske religion i Syria, men han har ingen offisiell rolle i rettsvesenet. Fra en sveitsisk avhandlingen fra 2010 om modeller for religionsfrihet: Sveits, USA og Syria:

I Syria er muftien er en juridisk og religiøs ekspert (faqih og ‘alim) som har makt til å gi juridiske ikke-bindende anbefalinger (fatwa/ flertall fatawa) i saker angående islamsk lov.

Forespørsler som enten er søkt av en sharia-dommer eller privatpersoner angår kun de personlige status-lovene [bryllup, skillsmisse osv] for det muslimske samfunnet. I den arabiske republikken, gis fatawa verken av offentlige myndigheter eller av individuelle tjenestemenn…

Verken den syriske grunnloven eller noen syriske lov jeg kan finne, refererer til stormuftiens rolle i noen militær eller sivil straffedomstol. Amnesty påstand om «godkjent av Stormuftien av Syria,» er ikke registrert noe annet sted. Det er svært sannsynlig uriktig. Stormuftien, sheikh Ahmad Badreddin Hassoun, er en moderat, anerkjent og dyktig skriftlærd. Han burde saksøke Amnesty for bakvaskelse.

Syrisk lov inneholder dødsstraff for visse alvorlige og voldelige forbrytelser. Før 2011, var faktiske henrettelser i Syria svært sjeldne, de fleste dødsdommer ble omgjort. Angivelig ble lovene endret på slutten av 2011, etter at krigen i Syria hadde begynt, for å inkludere dødsstraff som mulig straff for direkte å bevæpne terrorister.

Det er ganske sannsynlig at det syriske militæret og/eller det sivile rettsvesenet gir noen dødsdommer mot fangete utenlandske og innenlandske ‘opprørere’ som de finner skyldig i svært alvorlige forbrytelser. De kjemper for den islamske staten, al-Qaida og andre ekstreme grupper kjent for massemord og andre ekstreme grusomheter. Det er sannsynlig at noen av disse dommene er gjennomført. Men den syriske regjeringen har også gitt amnesti til titusenvis av ‘opprørere’ som kjempet mot regjeringen, men som har lagt ned våpnene.

Påstandene i Amnesty-rapporten er basert på falske og partiske berettinger fra opposisjonen utenfor landet. Overskriften, med antallet 5000 til 13.000, er beregnet på basis av ubegrunnede hypoteser. I selve rapporten heter det at bare 36 navn på angivelig henrettede personer er kjent for Amnesty, mindre enn antallet ‘vitner’ Amnesty hevder å ha intervjuet. Det høye antallet påståtte henrettelser sammen med de svært lave antallet navn, er ikke troverdig.

Rapporten har ikke engang oppfyller den laveste nivået av vitenskapelig eller juridisk sannferdighet. Det er ren partisk propaganda.

 


http://www.moonofalabama.org/2017/02/amnesty-report-hearsay.html#more

 

Advertisements

4 comments

  1. […] Kort tid etter, en like anonym og latterlig anklage, hengningen i syriske fengsler av mellom 5000 og 13.000 fanger. Til slutt, i skrivende øyeblikk, har den kommet med et ondartet angrep på Russland og Kina for å ha lagt ned veto mot en resolusjon i sikkerhetsrådet som gjentok de slitte og tusen ganger tilbakeviste anklagene, at Damaskus hadde brukt kjemiske våpen. Men anklagen, totalt blottet for bevis, snakket også litt om «opprørerne», slik at de dermed kan vise til «upartiskhet.» Slik kan de skape troverdighet om skylden til den eneste synlige og identifiserbare parten, og – kanskje – kan stille regjeringen foran Den internasjonale straffedomstolen (den som så langt kun har tiltalt folk med svart hud). […]

    Lik

Kommentarer er stengt.