Noen ganger tror jeg på hele seks umulige ting før frokost

exh_humanism-dynamite_main_5_360

 

Av William Blum

«Noen ganger tror jeg på hele seks umulige ting før frokost.» – Alice i Eventyrland

«Siden Jalta, har vi en lang liste over ganger vi har prøvd å engasjere oss positivt med Russland. Vi har en relativt kort liste over suksesser i den forbindelse.» – General James Mattis, den nye forsvarsministeren

Hvis noen vet hvor man finner denne lange listen, kan du sende meg en kopi.

Denne vrangforestillingen gjentas med jevne mellomrom av amerikanske militære tjenestemenn. For et år siden, etter utgivelsen av Russlands nye strategidokument om nasjonale sikkerhet, som navnga både USA og utvidelsen av NATO-alliansen som trusler, erklærte en Pentagon-talsmann: «De har ingen grunn til å vurdere oss som en trussel. Vi er ikke ute etter konflikt med Russland.»

I mellomtiden, i begynnelsen av januar, satte USA i gang med sin største militære opprustning i Europa siden slutten av den kalde krigen – 3500 amerikanske soldater landet. Tre skipslaster, med 2500 stridsvogner, lastebiler og andre stridskjøretøy ble losset. Troppene skulle utplasseres i Polen, Romania, Bulgaria, Tyskland, Ungarn og i Baltikum. Generalløytnant Frederick Hodges, sjef for de amerikanske styrkene i Europa, sa: «Tre år etter at de siste amerikanske stridsvognene forlot kontinentet, trenger vi å få dem tilbake.»

Tiltakene, sa general Hodges, var en «reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina og ulovlige annektering av Krim. Dette betyr ikke at det nødvendigvis må bli en krig, ingenting av dette er uunngåelig, men Moskva forbereder seg på muligheten.» (Se foregående avsnitt.)

azov_symbolDenne styrkeoppbyggingen i januar 2017, blir vi fortalt, er svar på en russisk aksjon på Krim i januar 2014. En våken leser vil ha lagt merke til at kritikere av Russland i de senere år, nesten uten unntak, fordømmer Moskvas handling på Krim og vanligvis ingenting annet. Kan det være fordi de ikke har noe annet å fordømme med Russlands utenrikspolitikk? Samtidig glemmer de alltid å peke ut hva som skjedde før den russiske handlingen – styrtingen – med Washingtons uunnværlig hjelp – av den demokratisk valgte, Moskva-vennlige ukrainske regjeringen, og at den ble erstattet av et anti-russisk, ny-fascistisk (bokstavelig talt) regime, komplett med nazi-hilsener og hakekors-lignende symboler.

 

Ukraina og Georgia, som begge grenser til Russland, er alt som er igjen for å fullføre USA/NATOs omringing. Og da USA styrtet regjeringen i Ukraina, hvorfor skulle ikke Russland ha blitt skremt, siden grepet var i ferd med å bli lukket enda strammere? Likevel, det russiske militæret dukket opp i Ukraina bare på Krim, hvor russerne allerede hadde en militærbase med godkjenning av den ukrainske myndigheter. Ingen kunne ha blokkert Moskva fra å ta over hele Ukraina hvis de ville.

Likevel har USA rett. Russland er en trussel. En trussel mot amerikansk verdens-dominans. Og amerikanerne greier ikke bli kvitt sin oppvekst. Her er en veteranreporter fra National Public Radio, nyhetsoppleser Cokie Roberts, da hun klager på Trump sitt høylytte ønske om å utvikle vennskapelige forbindelser med Russland: «Dette landet har hatt en konsekvent politikk i 70 år mot Sovjetunionen og Russland, og Trump prøver å omgjøre det.» Du store himmel! Atomkrig ville være bedre enn det!

Falske nyheter – det falske temaet

Hele vektleggingen har vært på om en bestemt nyhet er faktisk riktig eller feil. Men det er ikke hovedproblemet med mainstream media. En nyhet kan være faktisk riktig og fortsatt være svært partisk og misvisende på grunn av hva som er blitt utelatt, for eksempel relevant informasjon om den russiske «invasjonen» av Krim nevnt ovenfor. Men når det kommer til ekte falske nyheter, er det vanskelig å overgå CIAs historie i Latin-Amerika som avslørt av Philip Agee, den viktigste varsleren gjennom tidene. (O.a. Hvis du har tid til det, er det en rekke svært gode intervjuer og forelesninger av han på Youtube. Jeg bruker å høre på slike foredrag mens jeg lager middag.)

Agee jobbet 12 år (1957-69) som CIA-offiser, mesteparten av tiden i Latin-Amerika. Hans første bok, Inside the Company: CIA Diary, publisert i 1974, viste hvordan det var en vanlig CIA-taktikk å skrive lederartikler og falsk nyhetssaker som med vitende og vilje ble publisert av latinamerikanske medier, uten noen antydning om at CIA hadde skrevet den eller at CIA ga penger til det aktuelle mediet. Propagandaverdien av en slik «nyhets»-element kan multipliseres ved å bli videreformidlet av andre CIA-stasjoner i Latin-Amerika. De spredde sakene bl.a. gjennom et CIA-eid nyhetsbyrå eller en CIA-eid radiostasjon. Noen av disse sakene fant veien tilbake til USA, for å bli lest eller hørt av nordamerikanere, uten at de visste hvor saken hadde sitt opphav.

Herr T sin store mur

Så mye billigere. Så mye enklere. Så mye mer humant. Så mye mer populært: Bare slutt å styrte eller destabiliserende regjeringer sør for grensen.

Og USA har ganske sikkert en moralsk plikt til å gjøre dette. Så mange av innvandrerne rømmer en situasjon i hjemlandet gjort håpløs av USAs intervensjon og politikk. Den spesielt alvorlige økningen i migrasjon fra Honduras til USA de siste årene, er et direkte resultat av militærkuppet den 28. juni 2009, som styrtet den demokratisk valgte presidenten, Manuel Zelaya, etter at han gjorde ting som å heve minstelønnen, gi litt tilskudd til småbønder og iverksette gratis utdanning. Kuppet – som så mange andre i Latin-Amerika – ble ledet av en person utdannet ved Washingtons beryktede School of the Americas.

Kuppet i Honduras fulgte standardmanuskriptet på den vestlige halvkula. Det nye regimet satte i gang med overgrep, lojalt støttet av USA. Utenriksdepartementet var nesten alene blandt de amerikanske landene i å ikke utvetydig fordømme kuppet i Honduras. Faktisk, Obama-administrasjonen nektet selv å kalle det et kupp, som under amerikansk lov, ville binde Washington hender om hvor mye støtte de kunne gi kuppregjeringen. Denne nektelsen av virkeligheten fortsatte å eksistere selv om en kabel fra den amerikanske ambassaden, offentliggjort av WikiLeaks i 2010, sa: «Det er ingen tvil om at militæret, høyesterett og nasjonalkongressen konspirerte den 28. juni [2009], i det som utgjorde et ulovlig og grunnlovsstridig kupp mot den utøvende makten». Washingtons støtte til den høyreekstreme honduranske regjeringen har fortsatt siden.

I tillegg til Honduras, styrtet Washington progressive regjeringer som var oppriktig forpliktet til å bekjempe fattigdom i Guatemala og Nicaragua; mens i El Salvador, spilte USA en stor rolle i å undertrykke en bevegelse som prøvde å få til en slik regjering. Og i Mexico, gjennom årene har USA tilbydd opplæring, våpen og overvåkningsteknologi til Mexicos politi og væpnede styrker, for å bedre deres evne til å undertrykke sitt eget folks ambisjoner, som i Chiapas i 1994. Dette har lagt til tilstrømningen av de undertrykte til USA, til tross for ironien.

Videre, har Washingtons NAFTA-avtale, ført til en flom av billige, subsidierte amerikanske landbruksprodukter til Mexico. De herjet bondesamfunn, los Campesinos, og tvang mange meksikanske bønder til å emigrere når de ikke kunne konkurrere med giganten fra nord. Den påfølgende Central American Free Trade Agreement (CAFTA) brakte de samme gledene til folket i dette området.

Disse «frihandels»-avtalene – som de gjør over hele verden – førte også til at statlige virksomheter privatiseres, reguleringen av bedrifter reduseres og sosiale budsjett kuttet. Legg til fordrivelsen av lokalsamfunn av utenlandske gruveprosjekter og den drastiske USA-ledede militariseringen av krigen mot narkotika med den tilhørende volden, og du har en ‘perfekt storm’ av lidelse, etterfulgt av forsøk på å flykte fra lidelsen.

Det er ikke det at alle disse menneskene foretrekker å bo i USA. De vil mye heller være med sine familier og venner, være i stand til å snakke sitt eget morsmål hele tiden, og unngå vanskelighetene som blir lagt i veien av dem av amerikansk politi og andre høyrefolk.

Herr T., hvis man kan tolker ham riktig – ikke alltid en enkel oppgave – insisterer på at han er imot kjennemerket på amerikansk utenrikspolitikk: regimeskifte. Hvis han holder sine yankee-hender fra politisk og sosial endring i Mexico og Mellom-Amerika, og som kompensasjon donerer en god del av de milliardene som skal brukes på hans kinesiske mur til disse samfunnene, vil det være en bemerkelsesverdig reduksjon i den endeløse køen av desperate mennesker som krafser sin vei nordover.

Mord: Putin og Clinton-ene

Blant de mange gjentatte fordømmelsene av Russlands president Vladimir Putin, er at han ikke kan stoles på fordi han tilbrakte mange år i den sovjetiske hemmelige etterretningstjenesten, KGB.

Vel, du kan tygge på det faktum at før han ble amerikanske president, var George HW Bush leder for CIA.

Putin lar – er vi også blitt fortalt – hans fiender myrdes.

Men se på tilfellet Seth Rich, den 27-år gamle ansatte i Det demokratiske partis nasjonale komité (DNC) som ble skutt og drept på en gate i Washington DC i juli i fjor.

Den 9. august, i et intervju på den nederlandske TV-programmet Nieuwsuur, syntes Julian Assange å antyde nokså tydelig at Seth Rich var kilden for WikiLeaks sine e-poster fra DNC, og ble drept for det.

Julian Assange sa: «Våre varslere gjør betydelige anstrengelser for å gi oss materiale og står ofte ovenfor svært vesentlige risikoer. En 27-åring som jobber for DNC ble skutt i ryggen, myrdet for bare noen få uker siden av ukjente grunner, da han gikk nedover gaten i Washington.»

Reporter: «Det var bare et ran, tror jeg. Var det ikke?»

Julian Assange: «Nei. Det er ingen konklusjon. Så … Jeg antyder at våre kilder tar risikoer.» (Se også Washington Post, 19 januar 2017)

Men … men … det var russisk hacking, var det ikke? Ikke en lekkasje, ikke sant?

Hvis du har vært viet dette noe oppmerksomhet opp gjennom årene, vet du at mange andre drap har blitt tilskrevet Clinton-ene, som begynner i Arkansas. Men jeg er sikker på at Bill og Hillary ikke er skyldig i dem alle. (Google «murders connected to Clintons.»)

USAs skremmende mangel på våpen

President Trump undertegnet en ordre fredag for å starte det han kalte «en stor ombygging av de væpnede styrkene», som forventes å inkludere nye skip, fly, våpen og modernisering av det amerikanske kjernefysiske arsenalet.

Dette er noe som regelmessig forfektes av amerikanske militære og sivile ledere.

Jeg spør dem alle det samme spørsmålet: Kan du nevne en utenlandsk krig som USA noensinne har tapt på grunn av en utilstrekkelig antall skip, fly, stridsvogner, bomber, våpen, eller ammunisjon, eller kjernefysisk arsenal? Eller fordi det de var foreldet, mot en fiende med mer moderne våpen?

Det slitne gamle emnet

Senator Jeff Sessions, Donald Trump valg for justisminister, erklærte for to år siden: «Til syvende og sist, handler ytringsfrihet om å fastslå sannheten. Og hvis du ikke tror det finnes en sannhet, hvis du ikke tror på sannhet, hvis du er en fullstendig sekulær, så hvordan kan vi styre [dette landet]? Hvordan kan vi danne et demokrati av den typen jeg tror du og jeg tror på … Jeg tror at vi er en nasjon der, uten Gud, det ikke er noen sannhet, og det [da] handler om makt, ideologi, framgang, dagsorden, ikke om å tjene offentligheten.»

Så … hvis man er ateist eller agnostiker, er man ikke tilbøyelig til å tjene offentligheten. Dette er selvfølgelig lett avkreftet av alle ateistene og agnostikerne som jobber i ulike nivåer av styresmaktene og en rekke non-profit organisasjoner som er involvert i alle slags sosiale spørsmål, om fattigdom, fred og miljøprosjekter.

Hvem er mer dydig – den troende som går i kirken og gjør gode gjerninger fordi han håper å bli belønnet av Gud eller i det minste ikke bli straffet av Gud, eller den ikke-troende som lever et veldig moralsk liv, fordi det plager ham å handle ondt og det er i tråd med den type verden han ønsker å bidra til å skape og leve i? Husk at den gudsjammerlige (intet ordspill) krigen i Irak, ble startet av en mann som viste alle de ytre tegnene på å være en veldig religiøs person.

Christopher Hitchens, i 2007, som svar på konservative spaltisten Michael Gerson artikkel: «Hva Ateister ikke kan svare på», skrev: «Hvor fornærmende er det latente forslaget han kommer med: en skrekkelig insinuasjon at jeg ikke ville vite rett fra galt hvis jeg ikke ble overnaturlig styrt av et himmelsk diktatur … han bare antar, hvorvidt religion er metafysisk «ekte» eller ikke, at det i det minste står for det moralsk riktige. … Her er min utfordring. La Gerson nevne en etisk utsagn eller en etisk handling utført av en troende som ikke kunne ha blitt ytret eller framsagt av en ikke-troende.»

Gerson, bør det bemerkes, var den viktigste taleskriveren i fem år for den ovennevnte veldig religiøse personen, George W. Bush, blant annet da Bush invaderte Irak.


https://williamblum.org/aer/read/148

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.