Den Soros-finansierte Transparency International hevder populisme ‘undergraver kampen mot korrupsjon’

TI_logo.png
Organisasjoner som later som de er nøytrale, har langt større gjennomslagskraft. TI er en av disse. I realiteten er den en forlengelse av vestlige makteliter.

 

Av Robert Bridge

EU-eliten er truet av et populistisk opprør som har som mål å få slutt på programmer for fri og enkel innvandring og som ønsker å fremme nasjonalisme over globalisme.  En innflytelsesrik tankesmie sier at populisme vil bare – vent på det – øke korrupsjon!

Transparency International, en organisasjon mot korrupsjon, basert i Berlin, advarte i sin årlige Corruption Perceptions Index om de påståtte farene ved populisme. Det er en politisk bølge som til tider feier over nasjoner som en naturkraft for å få stopp på utskeielsene til et lite, elitistisk, mindretall.

«Populisme er feil medisin,» uttalte lederen for TI, Jose Ugaz, uten å tilby noen alternative resepter. «I land med populistiske eller autokratiske ledere, ser vi ofte demokratier i tilbakegang og et urovekkende mønster av forsøk på å slå ned på sivilsamfunnet, begrense pressefriheten og svekke domstolenes uavhengighet.»

«I stedet for å takle kompiskapitalisme, installerer disse lederne vanligvis enda verre former for korrupte systemer,» sa Ugaz.

Med hensyn til korrupsjon, prøver vaktbikkja seg med tankelesning, ved å hevde at populistiske politikere «ikke har noen hensikt om å takle problemet med [korrupsjon] på alvor.»

Rapporten kritiserer noen populistiske politikere, inkludert Donald Trump (USA), Marine Le Pen (Frankrike), Jaroslaw Kaczynski (Polen) og Victor Orbán (Ungarn), blant andre, som for tiden topper meningsmålingene blant sine velgere ved å erklære det døende establishmentet for fritt vilt.

Transparency International slo alarm om disse politiske «svindlerne» som er «reaktive, nativistiske og ofte høyreorienterte …» men den påstod at disse forstyrrende nykommere «har vært i stand til å utnytte menneskers misnøye med ‘det korrupte systemet’ og framstiller seg selv som den eneste ‘veien ut’ av den onde sirkelen beskrevet … «

Mens den vurderer den potensielle risikoen knyttet til de nye agitatorene, unnlot rapporten påfallende å nevne årsakene til at så mange velgere i dag er misfornøyde med de samme gamle politikere, som er skyldig, må det være sagt, i langt verre forbrytelser enn bare korrupsjon.

I altfor mange tilfeller vi snakker om medvirkning til virkelige grusomme saker, fra blodige regimeskifter i steder som Irak, Libya, Afghanistan, med en pågående innsats i Syria, til generell ødeleggelse av vestlige samfunn på grunn av ukontrollert innvandring av krigsflyktninger uten samtykke fra de styrte. Hvis NATOs medlemsland føler samvittighetskvaler for sin direkte medvirkning til seriemordene på nasjonalstatene, er å tvinge flyktningene fra disse krigssonene til territoriet til sitt eget folk, utvilsomt ikke svaret.

I lys av disse hjerterå handlingene utført av mange NATO-land, kan bekymringen over et høyt korrupsjonsnivå, virke litt overdrevet og feilplassert. Med fare for å høres kynisk ut: å skille korrupsjon fra politikkens verden er ensbetydende med å skille høna fra egget. Som den gåten minner oss om, er det veldig vanskelig å si hva som kom først.

Og mens vi snakker om korrupsjon. Omfanget av korrupsjon i Clinton-leiren, avslørt av WikiLeaks i oppkjøringen til presidentvalget i 2016, er rett og slett forbløffende, og bør være nok til å utelukke forelesninger om god oppførsel av folkene i Transparency International.

For det første, ble det avslørt i november at Clinton-stiftelsen mottok en ‘gave’ på 1 million dollar fra Qatar uten å fortelle det amerikanske utenriksdepartementet, og dermed brøt de en avtale som krever at alle utenlandske donasjoner skal erklæres. Sjekken var angivelig en gave til tidligere president Bill Clinton i 2011 på han 65-årsdag. Det var meningen et møte skulle finne sted mellom ham og qatarske myndigheter på et tidspunkt, ifølge en epost publisert forrige måned, men det er ikke klart om dette faktisk skjedde.

Samtidig ble det også slått fast at Saudi-Arabia og Qatar ikke bare donerte store summer til Clinton Foundation, men ble også bevæpnet og finansierte den militante gruppen ‘Den islamske staten’. Hvis ikke dette er et verste tilfelle av politisk korrupsjon, så vet jeg ikke hva som er det.

Det er derfor ingen tilfeldighet at populistiske politikere, rett og slett å svare på markedets etterspørsel etter fersk ledelse, dukket opp rundt om i verden omtrent på samme tid. At Frankrike har sin egen versjon av Donald Trump, i form av Marine Le Pen, vil bare komme som en overraskelse for dem som ikke følger verdens hendelser, eller som ikke fortalte sannheten om dem.

Mange vestlige politikere og partier står overfor trusselen om å miste makten i år (De mest innflytelsesrike EU-landene er vitne til en voldsom kamp i rekkene, med den spektakulære veksten av anti-establishment politikere langt til høyre, som Le Pen i Frankrike, Geert Wilders i Nederland og Frauke Petry i Tyskland), Da er det litt ironisk at Transparency International publiserer en rapport som advarer velgerne om at de er i ferd med å bli ført bak lyset av høyreorienterte demagoger som appellerer til pøbelen.

Men det er en enklere forklaring på hvorfor denne rapporten er så ensidig, og det er på grunn av en stor interessekonflikt på grunn av organisasjonens sponsorer.

Inn kommer George Soros

Hvis du utførte en forbrukerundersøkelser om et bestemt produkt, ville du stole på produsenten av produktet, eller foretrekker du at en uavhengig gruppe skal håndtere granskningen? Jeg tror de fleste vil være enige i at den mest pålitelige metoden vil være å få inn en tredjepart, uten tilknytning til selskapet, for å få et godt resultat. Det vil dramatisk redusere sjansene for unøyaktige resultater som følge av noe som kalles ‘egeninteresse‘.

Og der finnes et grelt problem, ikke bare med denne rapporten, men med Transparency International som en vaktbikkje generelt.

En kort gjennomlesing av organisasjonens liste over sponsorer, burde fjerne enhver tvil om hvorfor Transparency International er svært skeptisk til at populistiske politikere skal lage kvalm.

Bortsett fra å motta midler fra en rekke utenlandske regjeringer (Tyskland, Storbritannia, USA, Irland, Estland og Finland, for å nevne noen), er TI sponset av noen av de mest tvilsomme navnene i demokrati i dag, grupper finansiert av ingen andre enn investoren og filantropen George Soros selv.

The Open Society Institute (OSI) og Open Society Initiative for West-Afrika (OSIWA) rangerer like bak National Endowment for Democracy (NED) på listen over TI sine støttespillere. Den er ‘non-profit’ organisasjon beregnet på å spre ‘myk makt’, finansiert av amerikanske styresmaker.

Selvsagt, er dette ikke organisasjonen man bør stole på for å gi en objektiv vurdering av fremveksten av nye politiske partier over hele verden. Faktisk har George Soros selv i stor grad vært ansvarlig for den massive tilstrømningen av flyktninger til EU. Han gikk så langt som å tilby penge-incentiver til flyktninger som ønsket å legge ut på den lange, farlige reise fra Midtøsten til det europeiske kontinentet.

Glem at ingen av disse flyktningene, som har all rett til vår sympati, kommer til å leve i samme nabolag som Soros. Han har godt råd til all den personlige beskyttelsen som absolutt er ønskelig når man omfavner en slik dumdristig politikk. Men for den gjennomsnittlige europeer, som skal huse disse millioner av nye mennesker som ikke deler de samme religiøse, sosiale og kulturelle preferansene, eller i mange tilfeller det samme høye utdanningsnivået, er dette sosiale eksperimentet, utført på et innfall av en milliardær, selve symbolet på uvøren oppførsel.

Faktisk bør det ikke komme som noen overraskelse at rapporten fra TI utpekte den ungarske statsministeren Viktor Orbán. Bare for noen dager siden, sa Szilard Nemeth, en visepresident i regjeringspartiet Fidesz, at det ville bruke «alle verktøy som er tilgjengelig» for å «feie ut» ikke-statlige organisasjoner finansiert av den ungarsk-fødte finansmannen, som «tjener globale kapitalister og fremmer politisk korrekthet over nasjonale myndigheter.»

Men alt dette blekner i forhold til en pris som Transparency International skjenket til ingen ringere enn USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton i 2012 for «hennes vektlegging av betydningen av å øke åpenhet og motvirke korrupsjon som en del av amerikansk utenrikspolitikk, med tildelingen utelukkende gitt på grunn av disse bidragene.» Det er neppe nødvendig å si at prisen hevet mange øyenbryn over hele verden.

Det er en fantastisk grad av interessekonflikt i denne rapporten fra TI, som i likhet med så mange lukkede maktens korridorer EU i dag, formelig roper ut etter litt innsyn og granskning.

 


https://www.rt.com/op-edge/375658-populist-soros-transparency-international-corruption/

Advertisements