Obamas arv i Latin-Amerika: høyreorienterte kuppregjeringer, militarisering og Wall Streets herredømme

AP_595476688197.jpg

Av Eric Draitser

Det synes som vi har kommet oppsummeringen av Obama som president, da lik-eterne i de store mediebedriftene fortsetter å puste ut sitt giftige brygg av liberale løgner og halvsannheter om den store humbugen og hans prestasjoner.

Enten det er The New York Times som hyller Obama som «den mest vellykkede demokraten siden FDR», eller den skadelige nostalgien for den svært nære fortiden sprøytet inn som smertestillende midler i blodet til en dødssyk pasient, er den sanne historien om Obamas presidentperiode tilslørt bak en maske av vrangforestillinger.

Kanskje det er det oransje-hårete monsteret som overtar makten i Washington som gir den utgående administrasjonen et snev av verdighet og ynde. Kanskje det er et ønske om å lage en fortelling om at «håp» og «forandring» var noe annet enn hule reklameslagord, brukt av en slu og svært dyktig sjarlatan. Eller kanskje det bare er business as usual i hjertet av det amerikanske imperiet. Uansett årsak, er Barack Obamas medieskapte helgenstatus så godt som ferdiglaget i det liberale USAs kollektive tankegang.

Men USA er ikke det eneste «Amerika».

Faktisk, hvis vi krysset den sørlige grensen og inn i det mystiske stedet som heter «Latin-Amerika», møter vi en helt annen arv etter Obama, en som er definert av de samme retningslinjene som yankee-imperialistene har brukt i mer enn et århundre: destabilisering, militarisering, og utnyttelse.

Yes We Can! … fortsette en nykolonial dagsorden i Sentral- og Sør-Amerika.

Obamas kjærlighetsforhold til høyrefløyen

Et veggmaleri i Litauen som viser Russlands president Vladimir Putin og president Donald Trump i et lidenskapelig kyss har blitt viral. Betydningen av bildet er omtrent like subtilt som en slegge i skallen, men det er ikke mindre klartseende for sin mangel på subtilitet. Og mens Russland har faktisk stilltiende, og heller skammelig, støttet en lang rekke høyreorienterte kandidater og saker for egne kaldt pragmatiske politiske grunner – Brexit, Trump, Le Pen, etc. – er sannheten at Obama-administrasjonen også har støttet høyreorienterte reaksjonære og ekstremistiske saker hvor det har passet sine interesser.

I hele Latin-Amerika, har president Obama vært en drivkraft bak oppblomstringen av høyreorienterte krefter som ivrig har fjernet framgangene gjort under sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringer, angrepet urfolk og afrikanske minoriteter, myrdet aktivister og styrtet regjeringer der de kunne.

Tr-bigstick-cartoon.JPG
Theodore Roosevelt med samme metoder som Obama i Latin-Amrika allerede for mer enn hundre år siden

Så la oss snakke om «arv».

I Honduras ble Obamas arv sikret helt i begynnelsen av hans presidentperiode. I løpet av sommeren 2009, ble Manuel Zelaya, landets demokratisk valgte venstreorienterte president, styrtet i et nattlig kupp orkestrert av daværende utenriksminister Hillary Clinton og hennes kumpaner i Washington og i Tegucigalpa. Og mens Obamas lunkne fordømmelse av kuppet fremkalte jubel fra mange liberale, i kontrast til Bush-administrasjonens kjærlige omfavnelse av kuppet mot Hugo Chávez i Venezuela i 2002, er realiteten at, som med alle ting angående Obama, det bare var ord. Støtten fra presidenten og hans kvinnelige høyre hånd var drivkraften bak kuppet.

Clinton var aldri en som vek unna en mulighet til å skryte om hvor mye blod hun hadde på hendene. I et avsnitt som ble fjernet fra senere utgaver av hennes bok «Vanskelige valg,» innrømmet hun heller skamløst:

«I de påfølgende dagene [etter kuppet], snakket jeg med mine kolleger i Latin-Amerika, inkludert utenriksminister Patricia Espinosa i Mexico. Vi laget en strategi for å gjenopprette ro og orden i Honduras og sikre at frie og rettferdige valg kunne holdes raskt og legitimt, noe som ville gjøre spørsmålet om Zelaya irrelevant og gi det honduranske folket en sjanse til å velge sin egen fremtid.»

Obamas toppdiplomat var sentral i å installere en høyreorientert regjering støttet av de rikeste forretningsinteressene i Honduras og mektige folk i Washington. Som Clintons medarbeider for skitne saker [bagman] Lanny Davis åpent uttalte i et intervju bare uker etter kuppet:

«Mine klienter representerer CEAL, den honduranske avdelingen av det latinamerikanske handelskammeret. … Jeg representerer ikke regjeringen og snakket ikke til [midlertidige] president Roberti Micheletti. Mine viktigste kontakter er [milliardærene] Camilo Atala og Jorge Canahuati. Jeg er stolt over å representere forretningsmenn som er forpliktet til et samfunn basert på lover.»

Faktisk avslørte Davis seg selv åpent som en agent for mektige oligarkiske finansfolk og grunneiere som inntil valget av Zelaya alltid hadde hatt solid kontroll over styret av Honduras. Det er nettopp de menneskene, støttet av Obama-administrasjonen, som regjerer i Honduras i dag, gjennom en voldelig høyreorientert regjering som dreper urfolks-ledere og menneskerettighetsforkjempere som Berta Cáceres, Margarita Murillo, og mange andre, for å hjelpe investorer som søker å utvikle land eid av urfolk, den afro-karibiske befolkningen, og bønder, for enorm fortjeneste.

Utover drapene på aktivister og politisk støtte til en høyreorientert kuppregjering, er Obamas arv i Honduras også en av militarisering. I 2014, rapporterte Den nordamerikanske kongressen om Latin-Amerika:

«Den jevne økningen i USA bistand til [honduranske] nasjonale væpnede styrker har, om noe, vært en pekepinn om stilltiende støtte fra USA. Men USA rolle i militariseringen av nasjonale politistyrker har også vært direkte. I 2011 og 2012, etablerte anti-narkotika etaten DEA en stryke (FAST) i Honduras – som tidligere hadde utført paramilitære oppdrag i Afghanistan. De sa de skulle trene en lokal antinarkotika-politienhet og hjelpe å planlegge og gjennomføre operasjoner mot narkotikasmugling …

Støttet av amerikanske helikoptre med tunge maskingevær, var disse operasjonene nesten umulig å skille fra militære oppdrag. Lokalbefolkningen henviste rutinemessig til DEA og honduranske politiagenter som «soldados» (soldater).»

Rapporten bemerket videre bemerket at Obama-administrasjonen utplassert minst fem «kommando-skvadroner» av FAST-team over hele Sentral-Amerika. Den la til at i Honduras, hadde USA og colombianske spesialstyrker drevet med trening, utrustning og samarbeid med en ny ‘elite’-politienhet kalt TIGRES (spansk for «tigrene»), som menneskerettighetsgrupper hevder er av militær karakter.

Til syvende og sist, er mannen som red inn på en bølgetopp av «håp» og «forandring» ikke bare fortsatt mer av den vanlige politikken angående Honduras, og Latin-Amerika, han har faktisk akselerert gjenerobringen av regionen av kreftene til det militær -industrielle komplekset og finanskapitalen.

AP_438917300305.jpg
En honduransk artist, som foretrekker å være anonym av sikkerhetsgrunner, viser Obama med honduranske politikere, 2013.

Obamas høyredreining i Sør-Amerika

Et annet eksempel på dette samarbeidet mellom Obamas høyrevennlige politikk og Wall Street sin støvel på Latin-Amerikas nakke, kom i fjor i Brasil. Da ble Dilma Rousseff og hennes demokratisk valgte regjering avsatt, i det som bare kan beskrives som et parlamentarisk kupp.

I midten av april 2016, publiserte Reuters en historie med avsløringer om Michel Temer, den høyreorienterte daværende visepresidenten, som nå er president. Han forberedte en liste over mulige kandidater for sin planlagte regjering, måneder før Rousseff-regjeringen hadde blitt avsatt.

Temer ønsket Paulo Leme som enten finansminister eller leder av sentralbanken. Leme er leder av Goldman Sachs i Brasil, noe som gjør ham kanskje til den den viktigste representanten for Wall Street i landet. Mens hans utnevnelse kan ha blitt oppfattet som altfor frekk, er utviklingen, der representanter for Wall Street styrer statsskuta i Brasils økonomiske og politiske liv, umulig å overse.

Kanskje er det ikke tilfeldig at også Obama-administrasjonen var dominert fra begynnelsen av de samme typer finansfolk – ofte fra de samme selskapene som Goldman Sachs – som kontrollerer kuppregjeringen i Brasil. Finanskapitalens ikke-så-usynlige hånd er rundt strupen på Brasil. En annen seier for Obamas arv.

Så kommer selvfølgelig Obamas grasiøse tango med den nye høyreorienterte regjeringen i Argentina, ledet av Wall Street yndlingen Mauricio Macri. Mens Obama spiste gallamiddager med den nyliberale reaksjonen, var Macri opptatt av å fylle sin nye regjering med Wall-Street-insidere og representanter for store oljeselskaper og andre viktige næringer.

Dette var den virkelige Obama, den som ikke vil bli vist offentlig. Snarere var dette mannen som, uten samvittighet eller betenkeligheter, innledet en bølge av høyreorientert reaksjon over hele den vestlige halvkulen.

Og han gjorde det med et smil.

proteste argentina.jpg
En demonstrant i Argentina. Han har desverre ikke forstått at det blir gjort med vilje.

Obamas stille militarisering av Latin-Amerika

En av Obamas store prestasjoner i tjeneste for det militær-industrielle komplekset, var hans stille militarisering av regionen. Den gjennomgripende myten om Obama er svært forskjellig fra George W. Bush, lever videre i de syke hodene hos liberale spyttslikkere, men fakta forteller en annen historie.

Obama representert kontinuitet og en utvidelse av den verste politikken under George W. Bush og Bill Clinton når det gjelder Latin-Amerika. Plan Colombia, betegnelsen for de milliardene av dollar som er brukt på USAs militære engasjement og samarbeid i Colombia, var påbegynt av Clinton og utvidet av Bush. Selvsagt ble den ytterligere utvidet under Obama.

Den totalt summen brukt på militæret, politiet, og økonomisk støtte til Colombia i perioden 2010-2015, er nesten 3 milliarder dollar i form av ‘bistand’ for å bekjempe den såkalte ‘krigen mot narkotika’. Den er av mange sett på som kun et skalkeskjul for amerikansk militær maktprojeksjon i Sør-Amerika. Legg til at det faktum at under Obama, økte utplasseringen av spesialstyrker enormt, til mer enn 65.000, med mange spredt over hele Latin-Amerika.

På en uhyggelig lik måte, utvidet Obama finansieringen og omfanget av Mérida-initiativet, et prosjekt startet av Bush i 2008. Det gjør i store trekk militæret og politiet i Mexico til en underavdeling av det amerikanske militæret og styresmakter. Som med Plan Colombia (og AFRICOM), selv om Obama ikke begynte dette initiativet, utvidet han det betydelig, og finansierte det med mer enn 2.5 milliarder dollar siden 2008.

Men hvis liberalere ønsker å berolige sine knuste hjerter med det faktum at Obama faktisk ikke begynte disse programmene, bør de kanskje se på det sentralamerikanske Regional Security Initiative, CARSI, startet av Obama i 2011.

Ifølge en rapport fra mars 2014, fra Igarape Institute, en uavhengig tankesmie om sikkerhets og utviklingsspørsmål basert i Brasil, fikk CARSI og Mérida nesten 3 milliarder i perioden 2008-2013. Det er en åpen hemmelighet at denne enorme pengesummen hovedsaklig kanaliseres til militære og paramilitære programmer. Selv om USA selger disse programmene som suksesshistorier, skjedde ekspansjonen samtidig med en økt militarisering i alle landene der de amerikanske midlene ble gitt.

I El Salvador, konsoliderte regjeringen ledet av president Mauricio Funes, militær kontroll over politimyndighetene. Dette er i interessene til støttespillerne i USA. Disse endringene fant sted samtidig med gjennomføringen av CARSI, og bør sees som en del av USA militarisering. I Guatemala, under regjeringen til Otto Pérez Molina, en tidligere militær leder med en bakgrunn av overgrep og folkemord, militariserte han ytterligere landet før han ble fengslet for korrupsjon i september 2015.

Tilsvarende for Honduras, som har blitt forvandlet til Pentagons viktigste fotfeste i Sentral-Amerika. Talskvinne i USA for et venstreorientert parti, Lucy Pagoada, forklarte i et intervju i 2015 at «Honduras har blitt en stor militærbase trent og finansiert av USA De har til og med styrker fra [den notoriske] School of the Americas der.»

«Det har vært høye nivåer av vold og tortur siden kuppet i 2009,» fortsatte Pagoada.

Obamas politikk angående Cuba og Venezuela

Selvfølgelig ville ingen diskusjon om Obamas handlinger i Latin-Amerika være komplett uten en undersøkelse av Washingtons forsøk på å hevde sin innflytelse i regionen med det samtidige tøværet i forholdet til Cuba og destabiliseringen av Venezuela.

Obama undertegnet et dekret den 13, januar 2017, som erklærte både Venezuela og Cuba for «nasjonale sikkerhetstrusler,» til tross for at det ikke finnes bevis for noen slik trussel. Er det ikke interessant at presidenten blir hyllet som mannen som forsøkte å normalisere forholdet til USAs langvarige fiende Cuba, fortsatt ikke bare klassifiserte landet som en trussel, men utvidet den samme statusen til en annen geopolitisk og strategisk fiende i regionen?

Obama-administrasjonen har forsøkt å undergrave og destabilisere Venezuela med bruk av alle slags påskudd, alt fra en grensetvist med nabolandet Guyana til kunstig skapt knapphet på basisvarer og spekulasjon mot valutaen av eliter som kontrollerer engroshandelen i landet, med støttespillere som bor i Madrid , Miami, og Washington. Julio Escalonam en økonom og Venezuelas tidligere ambassadør til FN, fortalte meg i Caracas i 2015: «Vår valuta ble ikke devaluert av spekulasjon, men av hyper-spekulasjon.»

Og på typisk Obama-vis, har Washington støttet høyresiden, inkludert mange høyreekstreme fanatikere, i et forsøk på å erobre den politiske kontrollen over landet, bort fra det regjerende sosialistpartiet (PSUV), ledet av president Nicolás Maduro (og i ånden, av Hugo Chávez).

Kanskje det beste eksempelet er de målrettede drapene på en rekke fremtredende medlemmer av PSUV, inkludert drapet i 2014 på Robert Serra, en ung og lovende sosialistisk parlamentariker, av mange på den venezuelanske venstresida ansett som den ‘neste Chávez’. Serra ble myrdet av personer knyttet til Álvaro Uribe, tidligere president i Colombia og langvarig stråmann for USA i regionen.

Tilsvarende, ble det velrenommerte journalisten og sosialisten Ricardo Duran drept utenfor sitt hjem i Caracas i januar 2016. På samme måte Fritz St. Louis, en internasjonal koordinator i den haitianske sosialistbevegelse og generalsekretær i den haitiske bolivarianske kulturhuset i Venezuela. Han ble myrdet i mars 2016. I alle disse drapene, har den skjulte hånden av høyresiden og dens støttespillere i USA vært en åpen hemmelighet.

Og hvor er ramaskriket fra de liberale som fortsetter å lovprise Obama? Kanskje nå som en republikaner er president, vil de kanskje snart tørke støv av sin politiske samvittighet og heve stemmen mot USAs fortsatte nykolonialisme og imperialisme i Latin-Amerika? Angivelig, er deres interesse for menneskerettigheter og fred, avhengig av fargen på slipset til mannen eller kvinnen som er president.

Obamas arv i Latin-Amerika er, som etter alle andre amerikanske presidentene i forrige århundre, en arv av profitt og utnyttelse, død og ødeleggelse. Dette er sikkert ingen hemmelighet i Latin-Amerika, der millioner har hevet sin stemme, og vil fortsette å heve sin stemme, i opposisjon til yankee-imperiet.

Dessverre har myten om fredsprisvinneren blitt sterkere enn virkeligheten.

La oss ikke bli betatt av blår kastet i øynene våre av medietrollmennene. La oss i stedet huske at Obamas arv i Latin-Amerika ikke er «håp» og «forandring», men «mer av det samme.»


http://www.mintpressnews.com/obamas-legacy-in-latin-america-militarization-right-wing-coups-the-rule-of-wall-st/224226/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.