Obamas arv i Afrika: terrorisme, borgerkrig, militær ekspansjon

Jeg rydder skrivebordet, med det jeg håper skal bli de siste to artiklene om Obama på en stund, skrevet av den alltid hardtslående Eric Draitser. Jeg vil gå lengre enn han, og si at Obama ble (ut)valgt nettopp for å gjøre den militære kontrollen over Afrika lettere.

Barack_Obama_after_speaking_to_Parliament_of_Ghana_2009-07-11.jpg
En president hentet fra en reklamebrosjyre. Obama i Ghana 2009.

 

 

 

av Eric Draitser

De store mediebedriftene spyr forutsigbart nok ut tilbakeblikk over Obamas presidentperiode. De luller oss i søvn med eventyr om de progressive bragdene utført av president ‘Håp and Forandring’.

Men midt i denne selektive hukommelsen og dobbelttenkningen, som regnes for sofistikert analyse i den kontrollerte mediaverdenen, la oss ikke glemme at i Afrika er navnet Barack Obama nå synonymt med destabilisering, død og ødeleggelse.

Det kollektive gispet fra liberale vokser til et øredøvende brøl bare ved å ymte frampå om at Obama er mer en synder enn en helgen. Kanskje det ville være nyttig å gjennomgå fakta i stedet for den nøye konstruerte mytologien som nå skapes for historiebøkene.

‘Afrikas framtid er opp til afrikanere’

Sommeren 2009, litt mer enn seks måneder etter å ha tatt over som president, sto Obama foran det ghanesiske parlamentet. Der holdt han en tale som skulle sette tonen for hans regjerings Afrika-politikk. Da han talte til en folkemengde i den ghanesiske hovedstaden, talte han faktisk direkte til millioner av afrikanere over hele kontinentet og i hele diasporaen. For hvis Obama representerte ‘håp og forandring’ for folk i USA, var det dobbelt sant for folk i Afrika.

I denne stort sett intetsigende talen, erklærte Obama:

«Vi må starte fra det enkle premisset at Afrikas framtid er opp til afrikanere … Vesten er ikke ansvarlig for ødeleggelsen av det zimbabwiske økonomien det siste tiåret, eller kriger der barn er vervet som stridende».

Å bygge velstand, bli kvitt korrupsjon og tyranni, og ta fatt i fattigdom og sykdom, sa han «kan bare gjøres hvis dere tar ansvar for deres egen fremtid. Og det vil ikke bli lett. Det vil ta tid og krefter. Det vil komme lidelse og tilbakeslag. Men jeg kan love dere dette: Amerika vil være med dere hvert steg på veien, som en partner, som en venn».

Til tross for at han var den første svarte presidenten ™, var Obamas ord og gjerninger angående Afrika en perfekt legemliggjøring av «den hvite manns byrde» – ønsket om å hjelpe de fattige, ydmyke stakkarene der fattigdommen, korrupsjonen, sykdommen og volden må ha vært et produkt av en eller annen naturlig mangel. Naturligvis, fem århundrer med kolonialisme, kombinert med imperialistisk arroganse à la Obama, hadde ikke noe med saken å gjøre.

Men la oss se på Obamas høytflyvende og idealistiske ord, og se om Obama var i stand til å leve opp til dem i sine to presidentperioder.

Obama understreket gjentatte ganger at Afrikas egen handlekraft, og hevdet at USA og Vesten ikke kunne løse Afrikas problemer for henne. I stedet hevdet han at USA ville være en «partner» og en «venn». Og likevel, innen to år etter løftet om å la afrikanere løse sine egne problemer, slapp USAs og NATOs kampfly tusenvis av bomber på Libya til støtte for terrorister med forbindelse med al -Qaida. De styrtet og brutalt myrdet Muammar Gadafi, kanskje den sterkeste stemmen for afrikansk uavhengighet og at kontinentet skulle ta hånd om sine egne saker.

Titusenvis døde. Libya ble fullstendige ødelagt og oppløst som stat, til det som nå er stridende stammemilitser og flere fragmenterte regjeringer som knapt i stand til å bli kalt legitime. Da er det spesielt irriterende at Obama sto foran FN og erklærte at USAs og NATOs krig mot Libya var en suksess. Nøyaktig en måned før den grufulle torturen og drapet på Gadafi, sa Obama arrogant den 20. september 2011:

«Dette er hvordan det internasjonale samfunnet bør fungere i det 21. århundre – flere nasjoner som bærer ansvaret og kostnadene av å møte de globale utfordringene. Faktisk er dette selve formålet med disse Forente Nasjoner. Så hver nasjon representert her i dag, kan være stolt over de uskyldige liv vi reddet og at vi hjalp libyere til å gjenvinne sitt land. Det var den riktige tingen å gjøre.»

Ja, den samme presidenten som to år tidligere sa at «Afrikas framtid er opp til afrikanerne» var en forkjemper for at franske, britiske, italienske og amerikanske militære styrker skulle pålegge sin vilje på en fremgangsrik og uavhengig afrikansk nasjon. De forvandlet den det til en kaotisk og blodig mislykket stat. Så mye var ‘håp og forandring’ verdt.

Men selvfølgelig stopper ikke den tragiske historien om Libya bare med ødeleggelsen av Libya og drapet på Gadafi. I stedet, åpnet krigen mot Libya slusene for våpensmugling, terrorisme og destabilisering over hele det afrikanske kontinentet. I 2013, ifølge en rapport fra en ekspertgruppe fra FNs Sikkerhetsråd:

«Tilfeller, både beviste og under etterforskning, av ulovlige overføringer fra Libya i strid med embargoen, dekker mer enn 12 land og inkluderer tunge og lette våpen, inkludert bærbare luftvernsystemer, håndvåpen og tilhørende ammunisjon og eksplosiver og miner.»

Rapporten fortsatte: «ulovlige strømmer fra hele landet gir næring til eksisterende konflikter i Afrika og Levanten og beriket arsenalene hos en rekke ikke-statlige aktører, inkludert terrorgrupper.»

«Spredning av våpen fra Libya fortsetter i et urovekkende tempo.»

Faktisk har disse våpenstrømmene fra Libya direkte gitt næring til borgerkrigen i Mali; tilrettelagt for økningen av Boko Haram i Nigeria; gitt styrke til terrorgruppen ‘al-Qaida i det islamske Maghreb’; og ført til fremveksten av terrorgjenger og dødsskvadroner i Burkina Faso, Den sentralafrikanske republikk, og andre steder på kontinentet. I praksis, var Obamas krig mot Libya startskuddet for destabiliseringen av hele kontinentet. Effektene merkes fortsatt i dag og vil trolig vil fortsette å føles i mange år, om ikke tiår, framover.

Med disse fakta i mente, kan vi se på Obamas tale i Ghana, der han hovmodig uttalte at Vesten ikke er ansvarlig for Afrikas problemer. Naturligvis vil enhver student av kolonialisme og afrikansk historie umiddelbart komme med innvendelser mot en slik selektiv hukommelse. Man lurer på om tiår fra nå, når arven etter kriger og terrorisme som vokste ut av Obamas politikk fortsatt vil føles, en annen president vil stå foran Afrika og igjen tukte kontinentet for ikke å løse sine egne problemer.

Obama: Det smilende ansiktet av ny-kolonialismen

Hvis Obamas forbrytelser mot freden i Afrika bare var begrenset til krigen mot Libya og dets virkninger, kunne man rett og slett kalle det en tabbe av historiske størrelsesorden. Men Obama skulle spille mye mer blod i Afrika da han utvidet det amerikanske militære fotavtrykket der.

Det viktigste av disse planene for å øke USAs militært nærvær i Afrika, var utvidelsen av den amerikanske Afrika Command, eller AFRICOM. I juni 2013, Ebrahim Shabbir Deen fra den Johannesburg-baserte tankesmia Afro-Middle East Centre:

«[AFRICOM] har i smug klart å snike seg inn i ulike afrikanske militære styrker. Dette er gjort hovedsakelig gjennom militært-til-militært samarbeid som AFRICOM har med femtién av Afrikas femtifem stater. I mange tilfeller, innebærer disse partnerskapene at afrikanske militære gir AFRICOM ledelse over styrkene sine.»

Faktisk, mens president George W. Bush var ansvarlig for etableringen av AFRICOM, var det Obama som utvidet det til en kontinental militær styrke, der nasjonale militære styrker ble underordnet. I praksis, var Obama i stand til å gjøre afrikanske land, og spesielt deres militære styrker, til helkontrollerte underavdelinger av Pentagon og USAs militær-industrielle kompleks. Men det er helt greit, Obama gjorde det med et smil og med troverdigheten til kontinentets «innfødte sønn.»

Tilsvarende, er Obama direkte ansvarlig for det pågående blodbadet i Sør-Sudan, der han stod i spissen for separatismen som førte til opprettelsen av dette landet og den forutsigbar borgerkrig fulgte. Obama erklærte i 2011, på den formelle uavhengigheten til Sør-Sudan, at: «I dag er en påminnelse om at etter krigens mørke, er et lys av en ny daggry mulig. En stolt flagg flyr over Juba og verdenskartet har blitt tegnet på nytt.» Men Obama kan ha talt for tidlig, ettersom krigens mørke fortsetter i det ødelagte landet, der en «ny daggry» synes omtrent like sannsynlig som at Obama innrømmer hans svikt.

Og mens Obama, som vanlig, talte vakkert om uavhengighet og frihet, er realiteten at hans støtte til Sør-Sudan handlet mer om å få en geopolitisk fordel mot Kina enn høyverdige idealer.

Obama brukte den sterkere militære evnene i Afrika til å øke Pentagon og CIAs tilstedeværelse i Somalia. Som Jeremy Scahill rapporterte i The Nation i desember 2014:

«CIA driver et opplæringsprogram mot terrorisme for somaliske etterretningsagenter, som tar sikte på å bygge en innfødt angrepsstyrke som kan utføre lyn-operasjoner og ‘kamp’-operasjoner mot medlemmer av Al Shabab, en islamsk militant gruppe med nære bånd til Al Qaida.»

«Som en del av sitt voksende antiterrorprogram i Somalia, bruker CIA også et hemmelig fengsel i kjelleren til hovedkvarteret til Somalias sikkerhetstjeneste (NSA) … Noen av fangene har blitt kidnappet fra gatene i Kenya og sendt [av CIA] med fly til Mogadishu.»

Det bør bemerkes at politikken – disse forbrytelsene mot freden – som er uthevet her, bare er en brøkdel av de åtte årene av Obamas politikk på kontinentet; en komplett regnskapsføring over Obamas forbrytelser mot Afrika ville trolig kreve egen bok. Hensikten her er å illustrere at mannen som sto foran Afrika og sa han var en venn, var like mye venn med Afrika som bøddelen er til en dødsdømt.

Hvis dette var gjort av noen andre enn den første svarte presidenten, ville det kanskje det kan ha vært en ramaskrik om voldtekten og plyndringen av kontinentet og militariseringen og destabiliseringen av Afrika. Og likevel, gjennom de siste åtte årene, har det vært en øredøvende stillhet fra den liberale ‘venstresida’, der idealer og verdier tilsynelatende bare strekker seg så langt som partilojaliteten tillater.

Journalisten Glenn Ford kom med denne treffende analysen: Obama representerte ikke det mindre ondet, men «et mer effektivt» onde. Og når det gjelder Afrika, er det dobbelt sant. Hvem andre enn Obama kunne ha ødelagt nasjoner, fremkalt terrorisme, plyndret rikdom, og militarisert og destabilisert hele kontinentet, alt mens han smilte et hypnotisk glis?

For de afrikanske folk, skjuler Obamas Hollywood-smil en kløvet tunge. Og når det gjelder Obamas afrikanske resultater, kan de bli funnet på kirkegårder i Libya, Nigeria, og resten av kontinentet.


http://stopimperialism.org/obamas-legacy-africa-terrorism-civil-war-military-expansion/

Advertisements