Full panikk hos de euro-atlantiske politikerne

lorZ_i.gif

 

Av Pierre Lévy

Redde, skremte, traumatiserte, sjokkerte, lammet, bleike … Det er vanskelig å finne en passende ord som gjenspeiler sinnstilstanden hos de euro-atlantiske lederne og deres alltid trofaste presse, da Donald Trump tok over spakene i Det hvite hus.

Og hva med de få håndfullene av «nyttige idioter» (for å bruke en frase som opprinnelig stammer fra Lenin), som marsjerte i Berlin, Paris eller London, spesielt med dette herlige slagordet: «Det er ikke min president»

Hva skal man si? Hva hvis dette er en grunnleggende skillelinje som gradvis revner akkurat nå i mange europeiske land, i USA og i mange andre deler av verden: mellom en heller velstående middelklasse – urbane, intellektuelle og som håper på globalisering; og en arbeiderklasse som lider under forakt og atomisering i flere tiår.

Mellom de førstnevnte, som tror på «verdier» først og «interesser» (dvs. regelrett sosial overlevelse) som en ettertanke. Mellom en side som mobiliserer «mot hat» (!); på den andre siden de som samles for jobber. En forenkling? Kanskje. Men denne polariseringen mellom klassene som har dukket opp, er kanskje kun i sin barndom. Og desto bedre hvis sistnevnte greier å gjenvinne sin verdighet, et verdig liv og den kollektive rollen som blir nektet dem av forsangerne for den økonomiske (men også ideologiske) globaliseringen.

For nå, la oss lytte til dem. «Dette er verdens ende,» utbrøt presidentkandidat Manuel Valls, som ikke refererer til resultatet han fikk i det sosialistiske primærvalget, men utsiktene til en «allianse mellom Trump og Putin.» «Donald Trump er fast bestemt på å ødelegge det europeiske prosjektet,» skrives det i en livredd leder i Liberation (01/18/17). Og Le Monde (19/01/17) slår alarm, «den amerikanske presidenten satte igang med en bevisst operasjon for å destabilisere Tyskland (…) det er hele Europa som er angrepet.»

EU står overfor en av de «største utfordringene på flere tiår» advarer Angela Merkel for sin del. EU-kommissær Pierre Moscovici presser ut av seg at det «er en amerikansk administrasjon som ønsker å demontere EU, det er ikke mulig!». Da den amerikanske utenriksministeren gikk av, oppfordret han kremen av de globaliserte elitene samlet i Davos til å «huske hvorfor vi gjorde denne reisen i 70 år sammen.» John Kerry ser ut til å minnes den euroatlantiske aksen … som fortid.

Denne panikken – man kan bare ikke hjelpe å nyte den – er forståelig. For, i et intervju noen dager før innsettelsen, bekreftet Donald Trump elementene som allerede fikk Brussel til å skjeve på samme måten som «establishmentet» i Washington gjorde under valgkampen. Men, som sagt av Valls med virkelig inspirerte ord, «vi glemte at en populist kan prøve å gjennomføre sitt program.»

Vil dette være tilfelle med den nye beboeren av Det hvite hus? For nå, må forsiktighet forbli stikkordet. Men hvis Trump turer på, selv delvis, med å følge ord med handling, ja så vil det være slutten på en verden, begynnelsen på en historisk endring av æraer.

For hva har milliardæren sagt i intervjuet publisert av den tyske daglig Bild og britiske The Times? At Storbritannia gjorde et «smart» valg i å forlate EU; at unionen bare var et verktøy for tysk makt; at han forventet at andre stater skulle følge Brexit; han gledet seg til å utarbeide en egen handelsavtale med London; det globale frihandels-systemet (inkludert TTIP) var nå foreldet; at den tyske bilindustrien kan bli gjenstand for betydelige tollsatser hvis det skulle øke sysselsettingen i USA; og at kansleren hadde gjort en «katastrofal feil» med sin ‘åpne dør’-politikk for flyktninger.

Verre – eller bedre: den nye amerikanske presidenten bekreftet at han betraktet NATO som «foreldet»; en stor avtale med Moskva rettet mot kjernefysisk nedrustning «vil være i mange folks interesse»; og følgelig, at sanksjonene mot Russland godt kan oppheves. Med bruk av all sin understatement, var generalsekretæren i NATO «bekymret». Le Monde rastet allerede på slutten av desember (22.12.16): Trump «ønsker å være mannen som fornyer den amerikanske industrien, ikke sheriffen for å opprettholde og spre vestlig demokrati.» Utilgivelig! I Davos, kom Joseph Biden, fortsatt visepresident i to dager til, med en desperat appell til «å redde den liberale internasjonale ordenen»

Seksten tidligere statsledere og statsråder – hovedsakelig fra landene i Nord-Europa – hadde kort tid før advart mot faren for en større oppvarming av forbindelsene med Russland, «tillit og vennskap ville være en alvorlig feil,» skrev de, uten å blunke.

Er det voksende hysteriet mot Russland derfor overraskende? Moskva anklages ukritisk for å fremme (med økende suksess) sine statlige medier i Vesten, å invadere sosiale nettverk med falske nyheter og hacke datamaskinene til vestlige institusjoner. Ifølge CIA, NSA og FBI – og Gud vet at disse edle folkene ikke kan fortelle noe annet en sannheten – kan Vladimir Putin godt ha påvirket det amerikanske valget i favør av hans favoritt. Han hugde sikkert toppen av champagneflaska da Trump vant. Kringkastet av tv-kanalen Arte (06/01/13), uttalte den store etterretnings-tsaren James Clapper: «Russerne har en lang historie med innblanding i valg, enten det dreier seg om sine egne valg eller andres.» Utilsiktet humor?

Og nå, forbereder verten i Kreml seg på å ta hånd om de nederlandske, franske og tyske velgerne, som skal gå til valgurnene i 2017, slik at alle velger anti-EU-partier (eller som anses å være slike).

Fordi uten disse mørke manøvrene, ville innbyggerne åpenbart gi sin entusiastiske stemme for et stadig mer populært og legitimt EU.

Enda en champagnekork i taket, Vladimir Vladimirovitsj?

 

https://francais.rt.com/opinions/32868-panique-generale-chez-euro-atlantistes

Advertisements