Arkitektene for produksjon av virkeligheten

Nederlandske Karel Van Wolferen var utenrikskorrespondent i Japan i mange år. Jeg skulle gjerne ha hatt med mer av hans artikler, det er synd han ikke skriver så mye lenger.

putin_wars.gif

 

Av Karel van Wolferen

Det finnes en berømt replikkveksling mellom en høytstående tjenestemann ved hoffet til George W. Bush og journalist Ron Suskind. Tjenestemannen – som senere viste seg å være Karl Rove – refser journalisten for å arbeide i det «virkelighets-baserte samfunnet.» Han definerte det som å tro «at løsninger dukker opp fra dine kloke studier av den merkbare virkeligheten.» Så sa Rove at dette ikke lenger var slik verden virket:

«Vi er et imperium, og når vi gjør noe, skaper vi vår egen virkelighet. Og mens du studerer den virkeligheten – forstandig eller som du måtte ønske – handler vi på nytt og skaper nye virkeligheter, og alt dere kan gjøre er bare å studere hva vi gjorde. Dette er hvordan ting vil ordnes. Vi er historiens aktører… og dere, alle sammen, vil bli etterlatt med kun å studere hva vi gjør» (Ron Suskind, NYTimes Magazine, 17 oktober 2004).

Denne erklæringen var en perfekt illustrasjon av overmotet i Bush-Cheney regjeringen. Men vi kan også se den som en oppfylt profeti. Den ble oppfylt på en måte som ingen journalist til da hadde sett som mulig. Ja, de nykonservative ble etter hvert notoriske på grunn av katastrofen i Irak. Joda, motstand mot virkeligheten Rove hadde bidratt til å skape i det herjete landet, var et første trinn på stigen som kunne lede til presidentembedet, som det gjorde for Barack Obama. Men de nykonservative ble værende i utenriksdepartementet og andre stillinger nært knyttet til Det hvite hus. De allierte seg med de liberale krigshaukene, ved å videre ‘spre demokrati’ ved å styrte regimer. Uten å mukke, tok USAs mainstream nyheter og opinionformidlere imot arkitektene for produksjon av virkeligheten, ledet av Dick Cheney.

Dette tok ikke slutt da Obama ble president, men etter hvert, faktisk med tilsynelatende stadig større iver, gjorde de denne virkeligheten, skapt av CIA/nykonservative/nyliberale, til en urokkelig realitet i hodene til de fleste avislesere og tv-tittere på begge sider av Nord-Atlanteren. Dette var tydeligst da oppmerksomheten ble flyttet til en oppfunnet eksistensiell trussel fra Russland, angivelig rettet mot Vestens politiske prestasjoner og vår ‘Opplysning’. Nykonservative og liberale krigshauker fokuserte USAs utenrikspolitikk helt på et endelig mål. Det var å eliminere Vladimir Putin. Han hadde bestemt seg for ikke å danse etter Washingtons pipe, slik at han kunne redde den russiske staten, som var i en prosess av oppløsning under hans forgjenger og røverbaronene fra Wall Street.

Med president Obama som tilskuer, kunne de nykonservative/liberale – uten å bli latterliggjort – framstille statskuppet de skapte i Ukraina som en folkets revolusjon. De europeiske elitene, som bestemmer politikken eller kommenterer om den, har en blind tro på det trans-atlantiske fellesskapet. De mener at uten USAs styre i verden, er ikke verden trygg for folk rundt Nord-Atlanteren. De sluttet seg til sine amerikanske kolleger i å støtte denne virkelighetsoppfatningen.

Som blinde vasaller, har europeerne adoptert Washingtons fiender som sin egne. Derfor var det så lett for EUs medlemsland å bli huket med i et system av grunnløse økonomiske sanksjoner mot Russland, til stor skade for sine egne økonomiske interesser. Lag på lag av anti-russisk propaganda har hopet seg opp. Den rundlurer en offentlighet, som i stor grad er intetanende, på begge sider av havet.

I Nederland, hvor jeg har vært vitne til alt dette, ble Putin holdt personlig ansvarlig i mye av media for nedskytingen av et malaysisk passasjerfly over Ukraina, som drepte 298 mennesker. Ingen seriøs undersøkelse ble foretatt. Presentasjonen av ‘nesten definitive’ funn av Den felles etterforskningsgruppen, under nederlandsk ledelse, har verken tatt med ledetråder som hull skapt av kanonene på et jagerfly i flyvraket, eller øyenvitneutsagn, som ville gjøre regjeringen i Kiev til den hovedmistenkte. Moskvas stilte spørsmål ved integriteten av undersøkelsen. Reglene for undersøkelsen inkluderer publisering av funnene bare hvis Kiev sier seg enig. Kritikken ble møtt med stor harme av den nederlandske utenriksministeren og statsministeren.

Kampene i Syria nådde en fase hvor motsetninger i den offisielle Washington/NATO-fortellingen krevde en skritt bakover for å få en ny synsvinkel. Da var redaktørene tvunget til å vri seg rundt i selvmotsigelser for å sørge for at skurkene fortsatte å være slemme. Samtidig forble jihadist-gruppene som kjemper for å styrte den sekulære Assad-regjeringen konsekvent stemplet som moderate dissidenter, verdig vestlig støtte, uansett hvor grusomt og morderisk deres deres okkupasjon i Aleppo og andre steder var. Russerne framstiltes som overtredere av vestlige verdier. Arkitektene av den offisielle virkeligheten – en som virkelighet avviker mye fra de fakta du trodde du visste – foretrekker å bruke fullbyrdete kjenngjerninger. Dette oppnår de gjennom militærmakt eller politivold og trusler, i kombinasjon med en passende tolkning eller absolutt stillhet om saken, levert av mainstream media.

De greide å oppnå disse betingelsene i området rundt Nord-Atlanteren, gjennom et gradvis tap av politisk ansvarlighet på toppnivå og gjennom statlige etater beskyttet av et æret hemmelighold. De har fått lov til å leve sitt eget liv. Som et resultat, omgis amerikanske og europeiske befolkninger av en fantasiverden, en verden under konstant trussel fra terrorister og en ond diktator i Moskva. For amerikanerne, eksisterer den evige krigen ført av deres egne styresmakter, som ikke gir dem noe annet valg enn å støtte massemord, angivelig for å holde dem trygge. For europeere, i hvert fall de som bor i den nordlige delen av kontinentet, er de mange NATO-stridsvognene og troppekonsentrasjonene på den russiske grensen, en ekstra garanti, på toppen av rakettene som allerede var der, for at Vladimir Putin vil begrense sin hang til å erobre et europeisk land eller to. På en mindre skala, hver 4. mai, når de døde fra krigen 1940-1945 huskes i Nederland, må vi nå inkludere de falne i Afghanistan, som om de var et offer for å forsvare oss mot Taliban-trusselen fra langt bak fjellkjeden Hindu Kush.

Helt siden starten av dette årtusenet, har det vært en kjede av disse realitetene, som profetert av Karl Rove. De er forsterket av terrorangrep, som kanskje, (eller kanskje ikke), var verket av faktiske terrorister, men der man ikke kan stille spørsmål ved denne realiteten uten å risikere ens omdømme. Den geopolitiske bildet de har bidratt til å bygge i de fleste menneskers tankerverden, synes ganske entydig, hvis man greier å holde sin nysgjerrighet i bånd og sin følelse av motsigelser tilstrekkelig sløv. Tross alt, er detaljene i den offisielle virkeligheten utfylt og glattet ut hele tiden av listige kampanjer produsert i PR-verden, med bistand fra tenketanker og akademia.

Men spørsmålet dukker igjen opp i ens tanker: De politisk fremtredende redaktørene i deres gode stillinger, spesielt de som er kjent for en gang å ha hatt et skeptisk sinn, tror de faktisk det hele?

Tar de alvorlig hva de selv sier, disse medlemmer av regjeringen eller parlamentet, som blir rød i ansiktet av harme mens de fordømmer den siste åpenbaringen om en eller annen ugjerning begått av Putin? Ikke alle av dem er troende. Det vet jeg fra uoffisielle samtaler. Men det synes å være en markant forskjell mellom eliten i regjeringen, i media, i fremtredende sosiale posisjoner, og vanlige mennesker.

Den siste tiden, med all angsten om populisme, blir de sistnevnte noen ganger referert til som uutdannede. Ganske mange av disse ser ut til å tro at noe tvilsomt er på ferde. I min erfaring, kan dette skyldes at de som lukter noe muffens har utdannet seg selv, noe som ikke er allment forstått av kommentatorer som har klatret sin vei gjennom byråkratiet av standard høyere utdanning.

Turdblossom.jpg
Karl Rove

En ulempe med å være en del av eliten, er at du må holde deg til den aksepterte historien. Hvis du avviker fra den, og dine tanker kommer ganske langt bort fra den, som er ganske uunngåelig når du først begynner med slike avvik, kan du ikke lenger stoles på av de rundt deg. Hvis du er en journalist og er avhengig av din inntekt fra en mainstream avis, eller er ansatt av et tv-selskap, risikerer du å miste jobben din hvis du ikke utfører selvsensur.

Derfor er publikasjoner som med rette bruktes å kalles kvalitetsaviser, omgjort til uleselige filler. Avisen som var min arbeidsgiver i et par tiår, som brukte å bli redigert på premisset om at dens korrespondenter, i stedet for myndighetene, alltid hadde rett i hva de sa. I dag, kan en større lojalitet til realiteten skapt i Washington og CIA ikke tenkes. For store deler av Nord-Europa, er den offisielle historien som stammer fra USA, forsterket av BBC og andre en gang pålitelige formidlere av nyheter og meninger som Guardian, Financial Times og (alltid mindre pålitelige) Economist.

Repetisjon gir en stadig større aura av sannhet for dette tullet som ubønnhørlig gjentas på begge sidene av havet fra en gang seriøse publikasjoner. Detaljerte analyser av utviklingen, som forståes gjennom hele rekker av falske ledetråder, gir fiksjonen stadig mer vekt for lærde hoder og debatter i parlamentet. I skrivende stund, er den alvorlige bekymringen spredt i avisledere på min side av Atlanterhavet, om hvordan Putins innblanding i kommende europeiske valg kan forebygges.

Realitetene som Rove spådde, har infantilisert debatter i parlamentet, debattprogrammer, foredrag og alt av en tilsynelatende alvorlig art på TV. Disse er nå i samsvar med en forenklet virkelighet hentet fra tegneserier; banaliteter om onde, helter og skurker. De har produsert en rekke lederartikler der fakta er vendt opp-ned. De tvinger selv de som fraråder å provosere Moskva, til å inkludere en bemerkning eller to om at Putin er en morder eller tyrann, slik at de ikke forveksles med forrædere mot våre opplyste verdier eller russiske marionetter, som jeg har blitt. Lag på lag av uvirkelighet har lammet lærte og seriøse folk fra å tenke klart om verden og hvordan tingenes tilstand kom til å være på dette viset.

Hvordan kunne Rove sine spådommer oppfylles så totalt? Det er et enkelt svar: ‘De’ slapp unna med enorme løgner på et tidlig stadium. Jo mer myndighetene lyver, jo mer sannsynlig vil de på nytt komme med en stor løgn, med samme formål som tidligere løgner. ‘De’ er de enkeltpersonene og gruppene i maktsystemet som opererer utenfor lovens grenser, som en mangehodet enhet. Deres samordning er avhengig av prosjektet de ønsker å gjennomføre, kampanjen, misjonen eller operasjonen som skal utføres. De med mye makt slapp unna med store mengder tøying av loven til den ble meningsløs, fra begynnelsen av dette århundret, fordi systemer for å stille de mektige til ansvar for sine handlinger, har smuldret på begge sider av Atlanterhavet. Derfor har den mulige opposisjonen til disse arkitektene av virkeligheten, skrumpet inn til nesten ingenting. Samtidig fikk de folk som har som jobb eller personlig tilbøyelighet å prøve å grave fram sannheten, til å føle seg skyldig for å lete etter den.

Den beste måten, tror jeg, å forstå hvordan dette fungerer, er å studere det som en type trusler. Å måtte holde seg til den offisielle historien fordi du må, er kanskje ikke fullt så ille som religiøs tvangsomvendelse med en pistol rettet mot tinningen, men det tilhører samme kategori. Det begynner med å utløse rare skyldfølelser. I det minste det er slik jeg husker det. Jeg var korrespondent i Tokyo, og hadde nettopp lest Mark Lane sin bok Rush to Judgement, den første store kritikken i bokform av Warren-rapporten om mordet på John F. Kennedy. Da ble jeg klar over at jeg hadde begynt å tilhøre en uønsket kategori mennesker som tok eksistensen av konspirasjoner på alvor. Vi skylder en stor takk til forfattere av intetnettbasert samizdat-litteratur, som nylig har minnet oss om at nedsettende bruk av konspirasjons-stempelet stammer fra en av CIAs største suksesser i feilinformasjon, en operasjon begynt i 1967.

Så kampanjen for å få journalister til å føle seg skyldig for sine pinlige spørsmål, stammer fra lenge før Dick Cheney, Rove og Bush. Men det har kommet i høygir etter det øyeblikket som jeg betrakter som å ha utløst triumfen for politisk usannhet.

Vi har levd gjennom enorme, systemiske, trusler siden 9/11. For det brede publikum har vi absurditeten som er flyplass-sikkerhet – opprinnelig dokumentert av et fjell av negleklippere – som minner alle om myndighetenes potensielle mulighet til bruk av tvang. Hver gang tvinges folk til å ta av seg belter og sko – for å holde seg kun til de minst tåpelig tilfellene. De blir påminnet: Ja, vi kan gjøre dette mot deg! Halvparten av Boston eller hele Frankrike kan setter under en uerklært unntakstilstand for å fortelle folk: Ja, vi har dere under full kontroll!

For journalister spiller en uutforsket skyldfølelse fortsatt en viktig rolle. De alvorlige, føler seg skyldige for å ville stille urovekkende spørsmål. Slik bekrefter de at de fortsatt tilhører den ‘normale’ menneskeheten, snarere enn den delen som tror på utenomjordiske flygende tallerkener.

Men det finnes en forvirret sammenblanding med en annen skyldig følelse, av ikke å ha fulgt opp ubesvarte spørsmål. Løsningen synes å være fordoble bekreftelsen av den offisielle historien. Hvorfor slenge med vanlige replikker som «Jeg har ikke tid til ‘truthers‘,» med mindre du føler at det er der skoen trykker?

Du vil ha lagt merke til en ganske vanlig reaksjon når 9/11-massakren kommer inn i en diskusjon. Smarte folk vil si at de «ikke vil gå dit», som bringer tankene til advarselen «her bor uhyrer» på ukjente deler av kart i middelalderen. Det svaret er ikke så dumt. Det antyder en forståelse av at det ikke er noen vei tilbake når du først har begynt denne veien. Det kan rett og slett ikke benektes at hvis du aksepterer de grunnleggende konklusjonene fra den offisielle 9/11 rapporten, må du også innrømme at naturlovene sluttet å virke den dagen. Og sant nok, hvis ‘du går dit’ og vitner offentlig om det du ser, kan du godt bli slukt; din karriere, i mange offentlige stillinger, media og akademia vil trolig komme til en ende.

Så for tiden sitter vi med en betydelig del ukjent land, Terra Incognita, knyttet til politisk kunnskap. Dette er en uunnværlig kunnskap hvis du ønsker å få riktig perspektiv på aktuelle spørsmål om verden og den amerikanske rollen i dem.

Kartlegging av motivene til de som bestemmer seg for ‘ikke å gå dit’, kan være en måte å begynne å bryte gjennom denne katastrofale vrangstillingen. Å beholde din jobb er en rimelig motivasjon når du har en familie å forsørge. Karriere-motivasjonen er ikke noe å forakte. Det er også en helt rimelig forventning om at når du først ‘går dit’, vil din offentlige stemme, som ellers kunne brukes til å ta fatt i viktig sosiale spørsmål og politiske ugjerninger, forsvinne. Jeg tror det er ikke vanskelig å oppdage forfattere aktive på internett samizdat-nettsteder som har dette fremst i tankene. En annen mulig årsak til ikke å ‘gå der’, er mer kjent en, beslektet med fornektelsen av at man har en fryktelig sykdom. En annen mulig hederlig forklaring er at man ønsker å bevare sosial orden. Hvis forbrytelser av et slik størrelsesorden avsløres, så stor at knapt noe i USAs historie kan sammenlignes med den, kan det føre til svært dramatiske politiske omveltninger. Hvor kan en slik ting ende – borgerkrig? Unntakstilstand?

Det jeg finner mer vanskelig å tåle er holdningen til noen som er tilbedt av det som pleide å være venstresida, og som har vært retningsgivende for klassen av politisk interesserte amerikanerne om hvor de kan og ikke kan gå. Noam Chomsky holder ikke bare kjeft om det, men spotter studenter som stiller logiske spørsmål av nysgjerrighet. Dermed tar han motet fra en hel generasjon studenter og folk aktive i kampen for borgerrettigheter. Man kan bare håpe at denne overvurderte establishment-analytikeren, som bidrar til å holde de mest pinlige spørsmål ute av det offentlige rom, snubler over motsetningene og absurditetene i sine egne vurderinger, i i full offentlighet.

Den politiske usannhetens triumf har skapt et stort system av politiske trusler. Husk da at de som truer, ikke egentlig bryr seg om hva du tror eller ikke tror, men gir deg inntrykk av at det er et faktum at du ikke har noe valg. Dette er essensen av utøvelse av rå makt. Med ‘false flag’ hendelser, påvises indisiene ofte ganske raskt som åpenbart falske. Faktisk kan de tolkes som å ha vært gjort slik med vilje. Bare tenk på funnene av pass eller identitetspapirer som tilfeldigvis legges igjen av terrorister, eller at de mistenkte nesten alltid var kjenninger og mistenkte av politiet? Hva med at de blir skutt av politiet før de kan bli avhørt? Kan disse være spottende signaler om den absolutte makten, til en tvilende offentlighet: Nå der det din tur! Våg å motsi oss! Er personene drept av politiet de samme som begikk forbrytelsen? Oppfølgingsspørsmål en gang i tiden betraktet som helt normale og nødvendige av redaktørene i nyhetsmedier, glimrer med sitt fravær.

Hvordan kan noen motsi Rove sin profeti? Han fortalte Suskind at vi alltid er nødt til å studere nyopprettede realiteter. Dette er hva mainstream media fortsette å gjøre. Hans ord gjorde det veldig klart: Du har ikke noe valg!

Et spørsmål mange kanskje har mens de ser på den nye amerikanske presidenten: Som John F. Kennedy, ser han ut til å ha forstått at «etterretningen» fører et farlig ukontrollert eget liv: På hvilket tidspunkt vil han gi etter for kreftene av en usynlig regjering, siden han vil skjønne at at ikke har noe valg?

 


/http://www.unz.com/article/karl-roves-prophecy/

Advertisements

3 comments

    • Jeg brukte å spille krigsspill da jeg var yngre. Jeg vet at ordene Trump brukte «I’m right behind you,» er de siste man hører før man får dolken i ryggen.

      Lik

Kommentarer er stengt.