Eritrea, en stjerne på Afrikas himmel. Intervju med Elias Amara

eri2.png
Eritrea er kjent for god kaffe

 

 

Fulvio Grimaldi intervjuer Elias Amara

«I Afrika, ødelegges alt som er progressivt; alt som har en tendens til framgang kalles kommunisme. Landene må alltid bøye seg og godta det som tilbys av kolonimaktene. Vi er bare ærlige folk og vårt eneste mål er: Frigjøre landet vårt, bygge en fri og uavhengig nasjon.» (Patrice Lumumba).

«Vår revolusjon er og må være den kollektive handlingen av revolusjonære for å forvandle virkeligheten og konkret forbedre situasjonen for massene av vårt land. Vår revolusjon vil bare bli vellykket hvis vi ser tilbake, rundt oss og foran oss; vi kan si at folk er, takket være revolusjonen, litt lykkeligere fordi de har rent drikkevann, nok mat, tilgang til helsetjenester og utdanning, fordi de lever i anstendige boliger, fordi de er kledd bedre, fordi de har rett til fritid, fordi de kan nyte mer frihet, mer demokrati, mer verdighet.» (Thomas Sankara)

Jeg var heldig nok til å ha kjent Elias Amara fra før, i Italia, i anledning en kongress i ungdomsbevegelsen i Folkets front for demokrati og rettferdighet. Denne organisasjonen er satt opp av EPLF (Det eritreiske folks frigjøringsfront), stjernen i frigjøringen fra kolonimakten og i dag regjeringen i Eritrea.

Jeg møtte han deretter i hans eget land. Han var med oss fra den ene enden av landet til den andre. Han beriket vår erfaring med studier og innsikter, med en ekstraordinær kunnskap om nåtiden, fortiden og den pågående revolusjonen. I sin tur, kunne vår dokumentarfilm om Eritrea ikke lages uten informasjon, detaljer, merkverdigheter, forslag, møter og kontakter gitt til oss av denne store revolusjonære afrikanske intellektuelle personligheten.

Han hadde også kunnskap om verden og om de avgjørende geopolitiske og geoøkonomiske problemene (han bodde lenge i USA). Han viste oss hvordan de var av betydning for ulike sosiale, kulturelle, miljømessige og historiske aspekter i dette vakre landet, som virkelig er i forkanten av kontinentet politikk. Vår dokumentarfilm, «Eritrea, en stjerne på Afrikas himmel» kunne ikke ha lyktes uten det grunnleggende bidraget fra Elias. Elias er forfatter, journalist og direktør for Senter for fred på Afrikas Horn.

Som kjent, etter den italienske koloniseringen tok slutt (for mer enn 70 år siden), har området opplevd en ubrutt rekke sammenstøt. Disse er mellom den sterkeste staten, Etiopia, i dag stråmann for det nykoloniale Vesten, og landene rundt den strategiske Rødehavskysten. Somalia, etter den katastrofale intervensjonen utført av USA/NATO på 90-tallet, er i dag okkupert av en brutal USA-støttet militær styrke fra Den afrikanske union. Landet er overlatt til kaos under en marionettregjering, det fører en uløst kamp for frigjøring.

afrikas-horn

Eritrea, med utsikt over stredet Bab el Mandeb, Adenbukta og munningen av Rødehavet, er det eneste afrikanske landet som avviser et militært nærvær fra USA. Blant annet, prøver det å gjennomføre en politikk av selvstendighet og sosial rettferdighet . Dette, og sin beliggenhet i en av de mest avgjørende geostrategiske områdene i verden, ettertraktet av stormaktene, fører til voldsomme sanksjoner og konstant press, aggresjon, og mediekampanjer.

Vår samtale med Elias fant sted i skyggen av et baobab-tre, symbol på denne delen av verden, ‘konvensjonssenteret under treet,’ hvor de eldre, unge, og i dag, selv kvinnene i landsbyene, kommer sammen for å diskutere og overveie saker, i henhold til en ide om meningsfylt demokrati.

baobab.jpg
Baobab-tre (på Madgascar)

F.G: Hva gjør Senteret for fred på Afrikas Horn?

E.A. Det driver forskning på opphavet til konfliktene på Hornet. Som vi vet, er det en av de mest turbulente områdene i Afrika. Det organiserer konferanser, seminarer, arbeidsgrupper for å identifisere veier og midler for å fremme fred og løse konflikter.

F.G. Tror du det for øyeblikket ikke finnes utsikter til fred på Afrikas Horn? Fordi denne regionen kastet ut i en rekke spenninger og konflikter?

E.A. Afrikas Horn har alltid vært et veikryss mellom Afrika og Midtøsten, men også mellom sør og nord. De europeiske kolonimaktene, og deretter supermaktene, har alltid prøvd å dominere regionen. De fremmer nykoloniale stater som skulle tjene dem; de vekker etniske konflikter, marginaliserte folk, plyndret territorier. I 50-60 år etter kolonitiden har denne delen av Afrika vært åsted for stadige konflikter, sykluser av krig, noe som resulterer i en skremmende utarming av befolkningene.

Det er en av de mest strategisk viktige områder i verden: Rødehavet, Bab el Mandeb, Det indiske hav, den Persiske/Arabiske Bukt. Interessen fra stormaktene, særlig de imperialistiske, fokuserer på dette området i lys av en global strategi for global dominans, som krever en kontroll over alle de viktige kommunikasjonsveiene. For ikke å nevne at Afrika alltid er under angrep. De store rovdyrene kan ikke unngås å legge merke til at kontinentet har cirka 50% av verdens naturressurser, og mye av verdens biologiske mangfold.

eri1.png
Grunnleggende tjenester er en prioritet

F.G. Hvordan kan folk i regionen svare på en slik skjebne, en så høy konsentrasjon av militære og økonomiske interesser?

E.A. Folkene i regionen har kjempet mot denne skjebnen med nasjonale frigjøringsbevegelser. Den eritreiske var en av de mest vellykkede. Andre steder, i Ogaden, i Oromo-regionen i Etiopia, har det vært, og er fortsatt, sterke frigjøringsbevegelser. Over hele vår region var det en lang periode hvor folket organiserte seg og ledet den nasjonale frigjøringskampen mot kolonistyret. Suksessen var ikke alltid som håpet, men motstand, i en eller annen form, har pågått de siste 60 årene. Det er bare det at media er ikke har lov til å rapportere om det.

F.G. Hvordan vil du bedømme situasjonen i Somalia, etter at den pro-amerikanske despoten Siad Barre ble styrtet i 1991. Landet sjangler mellom utenlandsk aggresjon og interne konflikter. Man anklager Eritrea for å støtte geriljaen i de islamittiske kreftene mot regjeringen installert av Vesten.

E.A. Dessverre er Somalia et klassisk eksempel på utenlandske intervensjoner. Etter fallet av Siad Barre, har Somalia aldri fått lov til å gjenoppbygge seg selv som en suveren stat. De har fremmet interne konflikter og utenlandsk intervensjon, den siste av dem var til og med en invasjon av Etiopia, USAs klientstat. Det er et klassisk tilfelle. Under den siste kvarte århundret, har ikke Somalia fått lov til å leve i fred av de imperialistiske maktene og deres stråmenn i regionen. Anklagen mot Eritrea er helt grunnløs. Det er for å tilsløre de koloniale intervensjonene og de andre kreftene som destabiliserer området.

F.G. Hvordan påvirkes Eritrea av den dramatiske situasjonen på Afrikas Horn?

E.A. Den største trusselen for Eritrea er vasallstaten Etiopia, som presses av de imperialistiske maktene til å gjennomføre en konstant krig, i det stille eller åpent, mot Eritrea. De bruker forskjellige påskudd. Krigen i årene 1998-2000 er presentert som en konflikt om grenser, men den dreier seg om mer. En slik grensestrid kan ikke være et påskudd for store kriger. Eritrea presenteres stadig som en forstyrrende, destabiliserende, faktor. Denne framstillingen bytter om rollene til offeret og angriperen.

Man kan lure på hvorfor det er utpekt av stormaktene. Svaret er fordi det insisterer på en uavhengig politiske kurs, også med økonomisk selvbestemmelse som fokuserer alle sine ressurser på utvikling av selvstendighet. Det aksepterer ikke det ortodokse liberal diktatet fra Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon og andre store institusjoner som arbeider for Vestens hegemoni.

Tenk også på at regjeringen i denne nasjonen ikke stjeler. Ledere lever et normalt liv, som vanlige borgere. Du vil aldri se vår leder ledsaget av livvakter, som det skjer oss dere. Ingen herskende klasse i noen annen afrikansk nasjon lever på denne måten. Dra til nabolandene: statsministeren i Etiopia, nylig avdød, etterlot sin familie omtrent 8 milliarder dollar.

De herskende klassene er korrupte, noe som gjør dem sårbare for utpressing, avhengighet, eller også farlige konspirasjoner for å destabilisere landet og militære intervensjoner ved bruk av stråmenn. Korrupsjon er et av verktøyene som brukes av utenlandske makter for å redusere nasjoner til slaveri. Korrupte ledere er lette å manipulere, og som regel de gjør svært lite for sitt eget folk, men alt for sin familie, sine tilhengere og Imperiet. Stormaktene ønsker ikke eksempelet Eritrea i Afrika. Jeg gjentar, Afrika har enorme naturressurser. Stormaktene ønsker å tilegne seg disse ressursene. Hva ville skje hvis andre nasjoner i Afrika prøvde å følge Eritreas eksempel? Kolonialistene ville absolutt være sterkt imot det.

F.G. Hvordan ser du den umiddelbare fremtiden og på mellomlang sikt, tatt i betraktning at Etiopia fortsetter å okkupere eritreisk territorium og stadig truer med nye angrep, sist gang i juni i år?

E.A. I over 25 år har Eritrea klart å opprettholde sin uavhengighet og suverenitet mot overveldende fiendtlige styrker. Dette er allerede en suksess og en kilde til optimisme. På tross av alt denne fiendtligheten, har Eritrea nektet å bli kapret, å bli tatt gissel, og har investert tungt i betydelig økonomisk og sosial fremgang. Vi har fortsatt å investere i viktige sosiale programmer, utdanning, helse, grunnleggende tjenester, infrastruktur. Men den overveldende fiendtligheten, sanksjonene, demoniseringen som er pålagt oss, innebærer begrensninger og utfordringer som vi hele tiden må strebe etter å overvinne. Det klart at de er laget for å blokkere vår fremgang.

 

F.G. Etter fallet av Gaddafis Libya, er dere, sammen med svært få afrikanske land – Zimbabwe, Algerie, kanskje Egypt – et land, en av de få nasjonene, som insisterer på å gjøre ting på sin egen måte. Det har ikke har bøyd seg, og har ennå ikke har blitt ødelagt av stormaktene, som skjedde med Libya, Somalia, landene i Sahel-regionen. Hva betyr dette?

E.A. De store imperialistiske maktene ønsker å tvinge gjennom en isolasjon av landet. Men de har ikke lyktes, til tross for store politiske manøvrer og propaganda, som bakvaskelser, løgner. Eritrea greide å bryte denne isolasjonen, og har nå et betydelig samarbeid og forbindelser med ulike land som verdsetter valget vårt land har gjort og innser de gjensidige fordelene som kan oppnås. I Afrika, er det sant, er det få virkelig selvstendige stater. Men folk i Afrika er i ferd med å våkne. Etter tre tiår med blindveier, med blomstrende nykolonialisme, etter det som ble gjort med Libya og Somalia, stiller folk spørsmål og ser blant annet til den eritreiske modellen.

eri3.png
Kvinner i tradisjonelle klær på landsbygda

F.G. En modell, en inspirasjon, som en gang i tiden, la oss si, Vietnam?

E.A.Hvorfor skal vi ikke være i stand til å bidra med noe som peker ut en alternativ vei? Eritrea er et relativt lite land med begrensede ressurser, men gjør det bra i form av selvforsyning og fremgang. Vårt motto er fleksibilitet, noe som betyr mange ting: utholdenhet, å klare oss selv, selvtillit, utholdenhet i vanskeligheter. De er egenskaper som, hvis de sprer, jeg tror kan gi oss håp for fremtiden til det afrikanske kontinentet. Jeg er overbevist om at denne typen nettverk mellom folk og bevegelser til slutt vil være avgjørende. Tross alt, det som teller når det gjelder demokrati er folkelig deltakelse. Ikke den type demokrati som pålegges av Vesten, men et reelt demokrati, ekte, deltakende. Dette må utvides og oppnås.

F.G. Tror du at et flerpartisystem vil være til nytte for å oppnå disse resultatene, som Vesten er forkjemper for og ønsker skal spre seg?

E.A. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke flerpartisystemet Vesten ønsker å pålegge afrikanske land, er løsningen. Faktisk ville det være slutten. Det er opp til afrikanerne å bestemme hva slags demokratisk vei som funksjonerer for dem, en modell basert på deres egne behov, begrensninger, mangler, historie. Men forutsetningen for ekte demokrati er fortsatt prosessen med folkelig deltakelse. Og på dette punktet, var ikke utfallet av mange nasjonale frigjøringsbevegelser tilfredsstillende. Mange av disse bevegelsene, når de tok over makten, tok besittelse av staten for eget bruk, og de glemte borgerne.

F.G. Hva gjør deg spesielt stolt over å være eritreer?

E.A. Stolt? At vi ikke har bukket under, til tross for alle vanskelighetene. Vi har ikke har blitt atter en post-kolonial klientstat. Vi klarte å opprettholde vår uavhengighet og sjølråderett. Dette gjør meg veldig stolt. Deretter, at den nasjonale frigjøringen også er kulturell. Som [poeten og frigjøringshelten] Amilcar Cabral understreket for lenge siden; vi har nå et godt utgangspunkt for å frigjøre oss, frigjøre våre sinn, til å gjenvinne vår arv av sivilisasjon som var undertrykt: våre kunstverk, muntlig og skriftlig litteratur, tradisjoner. Det faktum at vi var i stand til å frigjøre vårt folk fra kolonitidens undertrykkelse. Dette er et godt grunnlag for å bygge et nytt Eritrea, et fritt Eritrea som har tillit til seg selv, er i fred med seg selv og med verden.

F.G. Du kan peke på en person som har etterlatt et viktig inntrykk i livet ditt?

E.A. Å nevne dem alle ville skape en vakker mosaikk: Franz Fanon, Amilcar Cabral, Thomas Sankara, Patrice Lumumba, Hugo Chavez, Che Guevara, Fidel Castro, Evo Morales …. Mange av disse folkene, som du ser, er fra ‘Jordens fortapte’. Og i ditt land er det annen stor personlighet som jeg beundrer, Antonio Gramsci. Jeg håper å en dag kunne oversette utdrag av hans fengsels-dagbøker og se hvordan hans begrep om hegemoni kan uttrykkes i vårt språk og tilpasses våre liv.


/http://fulviogrimaldi.info/2016/12/la-rivoluzione-eritrea-sulla-strada-di.html

Advertisements