Afrika i 2017: Striden om Kongo

sentral -afrika.jpg
Kaos-beltet

 

 

Av Andrew Korybko

Sammendrag

Den demokratiske republikken Kongo (i resten av analysen bare kalt Kongo) kan igjen tjene som en katalysator for en bredere regional konflikt og enda en afrikansk verdenskrig. De arabiske statene i Nord-Afrika har en sjanse til å bevege seg nærmere den nye multipolare (dvs. med flere maktsentre) verdensorden i Afrika-Eurasia .

Kollapsen av Kongo

Kongo er på randen av enda en periode med borgerkrig. Denne gangen er det fordi president Kabila utsatte de nasjonale valgene og nektet å gå av i mellomtiden. Jeg spådde nettopp dette scenariet i en artikkel for over et halvt år siden, der den virkelige årsaken bak uroen som truer et av Afrikas største land, ble avslørt.

Snarere enn å være hva mainstream media prøver å framstille som enda en stereotyp afrikansk krise, med en «diktator som nekter å gi opp makten», er sannheten at den nye konflikten faktisk handler om et større stedfortreder-kamp mellom USA og Kina over kontrollen av verdens største forekomster av tantal og kobolt. Disse mineralene er en uerstattelig del av moderne elektronikk og kommunikasjonsenheter. Som jeg beviste, vil landet som har størst tilgang til disse reservene ha en strategisk fordel i verdensøkonomien i framtiden. Dette er er grunnen til at USA vurderer bruk av hybrid krigføring for å på ødeleggende vis redusere Kina og kinesiske selskaper fra denne næringen, slik at de kan senere erstattes av vestlige selskaper.

mccain-institute2
Som del av denne maktkampen får ‘neste generasjons ledere’ opplæring i USA, her fra John McCain Institute, oppkalt etter en av verdens mektigste politikere.

Kaos-beltet

Dersom en begynnende hybrid krig blir sluppet løs i Kongo, vil det påvirke mye mer enn bare landets innbyggere. Kongo er avgjørende. Det ligger i den sentrale delen av det afrikanske kontinentet, og har allerede to ganger i nyere historie vært utløserne for større regionale kriser. Den første (1996-97) og andre (1998-2003) Kongo-krigen vokste og vokste, til de involverte en rekke afrikanske land. Den andre krigen ble kalt «Afrikas verdenskrig,» på grunn av det store geografiske omfanget av deltagerlandene.

Forferdelig, har den også æren av å være den blodigste krigen siden andre verdenskrig. Anslagsvis fem millioner mennesker døde, enten direkte eller indirekte, siden det først brøt ut på slutten av 1990-tallet. Tatt i betraktning at det allerede finnes en åpenbart dokumentert historie der Kongo forvandles til en dødelig svart hull av kaos i regionen og på kontinentet, er det en urovekkende sjanse for at det nok en gang vil få denne skremmende rollen hvis det igjen blir uro i landet.

Apropos, jeg forklarte også den mest sannsynlige prognosen for hva som kan skje, forutsigbart nok, hvis Kongo glir tilbake til kaos. Alle spådommer har på en eller annen måte fellesnevneren en regional konflikt, ettersom landets grenser allerede er svært porøse. En myriade av væpnede grupper marsjerer fram og tilbake over grensene i de nordøstlige utkantene av landet. Som forklart og sitert i min artikkel, «opprørs»-grupper fra Sør-Sudan, Uganda og Rwanda (omtalt som terrorister av sine motstandere) løper løpsk i dette løst styrte hjørnet av landet. Det er heller ingenting som hindrer militser fra den mislykkede staten Den sentralafrikanske republikk fra å krysse Kongos nordlige grense.

[..]

Jeg lagde en lang analyse før. Den forklarer hvor lett det er at en fargerevolusjon i Kongo kan utløse en større regional krig. Fokuset i analysen er på hvordan de ikke-statlige aktørene (militsgrupper) i det nordøstlige Kongo har en historie av å utnytte en svak regjering i Kinshasa til å starte angrep mot sine naboer. Dermed er mottiltak sannsynlige fra de som blir angrepet, og gir næring til den raskt akselererende syklusen av konflikt. Hvis bare en av disse tre statene i denne regionen – Sør-Sudan, Uganda, og/eller Rwanda – griper inn i Kongo i disse urolige tider, så kan det oppmuntre andre til å følge etter.

Alle ønsker å eliminere sine ikke-statlige fiender og forebyggende ivareta sin egen suverenitet. Det som er mest farlig med denne muligheten, er, som historien viser, at landene som intervenerer i Kongo ikke stopper når deres første og kunngjorte mål er gjennomført. I stedet endrer de ensidig sitt mandat til en regimeendring.

Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk er altfor svake til å gjøre dette, men Uganda og Rwanda mye sterkere land, som allerede har gjort dette før. Skulle Kongo bryte ut i vold og utløse en større regional krig, er det svært sannsynlig at hele strekningen av afrikanske stater som strekker seg fra Atlanterhavet til Det indiske hav, kan bli involvert i varierende grad, og dermed forvandle hele regionen til et kaotisk belte av konflikt.

Hver enkelt land har sine egne destabiliserende sårbarheter. I tilfellene republikken Kongo (nabostaten, se kart) og Angola, har begge opplevd sporadiske forsøk på fargerevolusjoner. Disse kan forsterkes av en rekke nye faktorer (flyktninger, militsgrupper som går over grensene, etc.) som stammer fra et Kongo i kollaps. Zambia og Tanzania, vanligvis mye mer stabile enn resten av regionen, kan også bli sugd inn i voldsspiralen.

nord-afrika
Nord-Afrika. Egypt og Etiopia med 100 millioner innbyggere hver er naturlige regionale maktsentre. Algerie er det eneste arabiske landet med en selvstendig politikk, uten marionettkonger o.l. (kanskje med unntak av Egypt og Syria).

Nord-Afrika: Trussel mot Europa eller Eurasisk mulighet?

Den siste hovedtrenden som jeg skal utforske i Afrika, er den usikre geopolitiske framtiden for det arabiske Nord-Afrika. Denne regionen er historisk og demografisk forskjellig fra resten av kontinentet. Den har er større mulighet for en geografisk forbindelse med Eurasia. Det grunn til å tro at situasjonen i denne delen av Afrika kan forverres i fremtiden, og dermed skape utallige utfordringer for Europa.

På den annen side, kan det motsatte faktisk skje. Algerie, for eksempel, kan gjennomgå en lett overgang i ledelsen, akkurat som Usbekistan gjorde. ‘Den islamske staten’ i Libya kan endelig bli beseiret. Videre, kan Egypt fortsette langs sin nåværende bane, der landet lener seg mot Russland og dermed trekker mer av regionen inn i den eurasiske banen, det det er flere maktsentre.

Hvis dette skulle skje, kunne Egypt på interessant vis komplettere sin rival Etiopia, ved å være et russisk-vennlig motstykke til den kinesiske-vennlige gamle sivilisasjonen i sør. Egypt og Etiopia er ikke forventet å bli bedre venner etter at Etiopia gjør ferdig den gigantiske demningen Renaissance Dam på Den blå Nil når som helst. (Offentlige uttalelser kan bli gitt som sier det motsatte fra tid til annen av praktiske diplomatiske grunner). Deres konkurranse med hverandre over vannrettigheter, og bredere problemer om hvem som skal lede området, kan stabiliseres gjennom diskret megling av Russland og Kina med sine respektivt viktigste afrikanske partnere. Hvis Moskva og Beijing kan bidra til å bevare freden mellom disse to regionale stormaktene, og ingen av dem kapitulerer til de amerikanske hybride krigene mot dem, kan en multipolar verdensorden bli betydelig styrket av deltagelsen av Nord og Øst-Afrikas største og mektigste stater.

Selvfølgelig, er dette optimistiske scenariet i stor grad avhengig av situasjonen i hver av disse nøkkelstatens regionale nabolag. Fortsettelsen av borgerkrigen i Libya og spredningen av Daesh kan innvirke ganske negativt på Egypts fremtidsutsikter. Det samme kan en intensivering av det qatarsk-støttede opprøret av det Muslimske Brorskapet mot Kairo. Likeledes kan uro i Etiopia, blant stammene Oromo og Amhara mot staten, være et stort bidrag til destabilisering etter at den seks måneders lange unntakstilstanden ender. Det er ingen tvil om at USA vil fortsette å arbeide med hyper-nasjonalistiske etiopiere i utlandet for å gi næring til en konflikt. Hensikten er å stygt skade Kinas svært viktige del av De nye Silkeveiene gjennom landet.

Lenger unna, er det selvfølgelig usikkerheten rundt Algeries president Bouteflika når han forlater den politiske scenen i Nord-Afrika. Samtidig er det en svært reell risiko for at en ny runde med borgerkrig bryter ut i Sør-Sudan og sprer seg over grensen og oppmuntrer til en tilsvarende prosess i Etiopia.

Som sagt, hvis Russland og Kina klarer å forvandle Egypt og Etiopia i sine respektive kontinentale ankre, opprettholde den kalde freden mellom de to rivalene og hjelpe sine partnere til å motvirke de regionale truslene om hybrid krigføring mot dem, så er det en god sannsynlighet for at disse to statene kan bli nøkkelstatene i Afrika for en verdensordning med flere maktsentre. Dermed utfyller de den nye verdensorden som Moskva og Beijing i fellesskap bygger over hele den østlige halvkula.

 

fra:

http://katehon.com/article/2017-forecast-africa

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.