Washington Post tjener grovt på falske nyheter

 

wapo.jpg
WP er en avis nær maktens sentrum og konkurrerer med New York Times om æren av å være ‘the paper of record’.

 

Av Glenn Greenwald 5/1/2017

På de siste seks ukene, har Washington Post publisert to store saker om den russiske trusselen: en om hvordan Russland står bak en massiv eksplosjon av ‘falske nyheter’, den andre om hvordan Russland invaderte strømnettet i USA. Begge artiklene var grunnleggende falske. Begge har nå fått en ydmyk red.anm. som motvillig innrømmer at kjernepåstandene i nyhetene var oppdiktet: Den første rettelsen ble trykket hele to uker senere enn den opprinnelige artikkelen; den andre var begravet dagen etterpå, på bunnen av nettsida.

Den andre historien, om strømnettet, viste seg å være langt verre enn jeg innså da jeg skrev om det på lørdag, da det ble klart at det ikke var noen «penetrering av det amerikanske strømnettet» som avisen hadde hevdet. I tillegg til rettelsen, har saken om Russland-hacket-vårt-strømnett nå fått en fullstendig unnskyldning, i form av en egen artikkel som innrømmer at «hendelsen ikke er knyttet til noen forsøk fra russiske styresmaker på å målrette eller hacke strømnettet,» og at det var kanskje ikke engang var skadelig programvare i det hele tatt på den bærbare datamaskinen.

Men mens disse katastrofene er pinlig for avisen, er de også rikt belønnende. Det er fordi journalister – inkludert de i Washington Post – først aggressivt sprer de første sensasjons-historiene, slik at de blir ‘virale’ nyheter og skaper enorm trafikk for Washington Post (avisens ansvarlige redaktør, Marty Baron, skrøt nylig av hvor lønnsom avisen har blitt).

Først spredde de usannheter i det vide og det brede, hevet fryktnivået og grovt manipulerte amerikansk politisk samtale (begge historiene om Russland ble hyppig nevnt i TV-nyhetene). Men etterpå, spredde journalistene som sprer falske påstander, rettelser bare på den mest dempet mulige måte, ofte ikke i det hele tatt. Som et resultat, endte bare en liten brøkdel av dem som ble utsatt for den opprinnelige falske historien opp med å vite om rettelsen.

Marty Baron selv, redaktør i Washington Post, er en perfekt studie i denne uansvarlige taktikken. Det var Baron som brukte Twitter på kvelden 24. november for å kunngjøre avisens avsløring av den enorme rekkevidden av Russlands falske nyhetsoperasjon. (Twitter-meldingen: Russisk propaganda-innsats bidro til å spre falske nyheter om valget, sier uavhengige forskere)  Han baserte seg på hva han hevdet var funnene fra «uavhengige forskere.» Barons Twitter-melding ble spredt mange ganger. Den har blitt retvitret mer enn 3000 ganger, blant annet av mange journalister med sine egne store Twitter-følgerskare.

Men etter at historien ble utsatt for en intens kryssild av kritikk – fra Adrian Chen i New Yorker ( «Propaganda om Russlands propaganda«), Matt Taibbi i Rolling Stone («Skammelig, motbydelig«), min egen artikkel, og mange andre – inkludert juridiske trusler fra nettstedene utpekt som russiske propagandasteder av avisens «uavhengige forskere,» publiserte avisen til slutt en lang rettelse. Avisen ønsket å distansere seg fra den anonyme gruppen som kom med de viktigste påstandene i saken ( «Washington Post … går ikke selv god for gyldigheten av PropOrNot sine funn» og «siden utgivelsen av vår sak, har PropOrNot fjernet noen nettsteder fra sin liste»).

Hva gjorde redaktør Baron for å fortelle sine tilhengere om denne rettelsen som knuste de viktigste påstandene i saken han fremmet? Ingenting. Ikke et ord. Til dags dato har han vært taus i offentligheten om disse forandringene. Etter å ha spredt de opprinnelige påstanden til titusener av mennesker, om ikke mer, tok han ingen skritt for å sikre at noen av dem har hørt om den store rettelsen av artikkelens viktigste, oppildnende påstand. Han hadde imidlertid, ironisk nok, tid til å fremme en annen av avisens historier om hvor forferdelige og ødeleggende falske nyheter er:

    ‘Pizzagate’ viser hvordan falske nyheter skader ekte mennesker https://t.co/cOh7RZ4RqK

    – Marty Baron (@PostBaron) 26 november 2016

Hvorvidt avisens falske historier her kan skilles fra det som ofte kalles ‘falske nyheter’, er, på dette tidspunktet, kun en semantisk strid, spesielt siden ‘falske nyheter’ ikke har noen overbevisende definisjon. Forsvarere av falske nyheter som en særegen kategori, understreker typisk at hensikten er å skille det fra dårlig journalistikk. Dette er egentlig bare en måte å definere falske nyheter på for å gjøre det umulig – per definisjon – for mainstream medier som Washington Post noensinne å være skyldig i det. (Mye på samme måten terrorisme er definert for å sikre at amerikanske styresmaker og deres allierte ikke kan, per definisjon, noensinne begå det).

Men hva var avisens motiv i å publisere to falske historier om Russland, som, veldig forutsigbart, skapte massiv oppmerksomhet, trafikk til nettsida og politisk innflytelse? Var det ideologiske og politiske grunner – nemlig hengivenhet til dagsorden som gjør Russland til en alvorlig trussel mot USAs sikkerhet? Var det for å glede sitt publikum – vel vitende om at sine lesere, i kjølvannet av Trumps seier, ønsker å bli matet historier om russisk forræderi? Var den fanget av tilgangen til kilder – ønsket den å bevise at den fungerer som et lojalt og ukritisk sted for enhver propaganda etterretningsfolk ønsker skal spres? Var det profitt – for å skape inntekter gjennom sensasjonsjournalistikk, ‘click-bait’, overskrifter med en total mangel på respekt for om historiene er sanne? I en medieinstitusjon like stor som WP, med mange journalister og redaktører som deltar i disse historiene, er det umulig å identifisere ett motiv som det eneste.

Uansett motivene, effekten av disse falske historiene er nøyaktig det samme som hva man anser som falske nyheter. De falske påstandene spredtes over hele internett, de bedro et stort antall mennesker til å tro dem. Spredningen av usannheter får rikelig profitt fra sine falske, virale ‘nyheter’. Og ingen må ta ansvar, som sikrer at en gjentakelse av atferden er garantert. (At WP til slutt korrigerte sin falske historie, skille den ikke fra typiske nettsteder med falske nyheter, som også noen ganger gjør det samme.)

Og mens det er sant at alle medier gjør feil, og at selv de mest forsiktige journalistikk noen ganger feiler, unnskylder disse fakta ikke avisens opptreden her. I disse tilfellene, gjorde den ikke feil i god tro, etter å ha utført forsiktig journalistikk. Avisen var skjødesløs (minst) med begge sakene fra starten av, og de grelle manglene i rapporteringen var umiddelbart selvinnlysende (som er grunnen til at begge sakene ble angrep fra alle kanter etterpå).

Ettersom denne utmerkete tidslinjen fra Kalev Leetaru dokumenter, gadd ikke avisen engang kontakte strømselskapet det var snakk om – den mest elementære steget i journalistisk ansvar – før etter at historien var publisert.

Etterretningskildene insisterte på anonymitet – for å sikre at de ikke trengte være ansvarlig. De hvisket til avisen at dette skjedde, og til tross for hvor viktig konsekvensene ville være, løp de til tastaturet for å skrive det uten verifisering. Dette er ikke et tilfelle av god journalistikk som lagde unøyaktig rapportering; det er tilfelle av et medium som publisere en sak som den visste ville skape store fordeler og konsekvenser uten den minste redaksjonell etterrettelighet eller forsøk på å være varsom.

Det mest ironiske aspektet med alt dette er at det er mainstream journalister – de samme menneskene som er besatt av korstoget mot falske nyhet – som spiller en nøkkelrolle i skapelsen og spredningen falske historier. Det gjør de ikke bare ved ukritisk å spre dem, men også ved å gjennomføre få eller ingen tiltak for å varsle offentligheten om når de publiserer noe uriktig.

Avisens gigantiske fiasko denne helgen om sin oppdiktede historie om strømnettet, illustrerer godt denne dynamikken. Som jeg bemerket lørdag, mange journalister reagerte på denne historien på samme måte som de gjør med hver eneste historie om Russland: De klikker kjapt og retvitrer og deler historien uten den minste kritiske gransking. At disse påstandene er stadig basert på hvisking fra anonyme tjenestemenn og ledsaget av overhodet ingen beviser, får ikke journalistene til å stoppe; en tjenestemann som hevder at Russland og Putin står bak enhver global ondskap, er umiddelbart behandlet som sannhet. Det er en viktig grunn til at aviser har noe å tjene på å uvørent publisere historier av denne typen. De vet at de vil bli rost og belønnet uansett nøyaktigheten eller påliteligheten, fordi deres sak – dagsorden – er den rette.

På fredag kveld, rett etter WPs historie ble publisert, kom en av de mest dramatiske uttalelsene fra Brent Staples, ansatt i redaksjonen i New York Times. Han sa dette:

staples-540x132.png
Vår russiske ‘venn’Putin angrep det amerikanske strømnettet

Nå som denne historien har kollapset og blitt helt tilbaketrukket, hva har Brent Staples gjort å gjøre det klart at denne Twitter-meldingen var falsk? Akkurat like mye som Baron: absolutt ingenting. Egentlig er det ikke helt nøyaktig, han gjorde noe: På et tidspunkt etter fredag kveld, slettet han i all stillhet sin oppdatering uten kommentar. Han har ikke sagt et ord om det faktum at historien han fremmet har kollapset. Det han skrev til sine mer enn 16. 000 følgere – sammen med det utallige antall personer som retvitret den dramatiske påstanden fra denne fremtredende journalisten – viste seg å være helt usant på alle måter.

staples1-540x164.png

Enda mer lærerikt er tilfellet for Kyle Griffin fra MSNBC, en produktiv og dyktig bruker av sosiale medier som så antallet følgere eksplodere i år med en konstant strøm av innhold mot Trump. På fredag kveld, da saken ble publisert, spredte Griffin det vidt og bredt med en rekke oppdateringer laget for å få historien til å virke så truende og betydningsfull som mulig. Det inkluderte hysteriske uttalelser fra tjenestemenn i Vermont – som trodde avisens falske påstand – som i ettertid er utrolig pinlige.

Guvernør Peter Shumlin om russiske forsøk på hacking: «En av verdens ledende kjeltringer, Putin, har forsøkt å hacke vårt strømnett» pic.twitter.com/liJbVLdT5A

Kyle Griffin (@ kylegriffin1) 31 desember 2016

Oppdateringen fra Griffin – som overbeviste folk om at Putin truet helsen og sikkerheten til folk i delstaten – ble retvitret mer enn 1000 ganger. Hans andre lignende oppdateringer – slik som denne, inkluderte senator Patrick Leahy, som advarte om at Putin prøvde å «stenge [strømnettet] midt på vinteren» – var også flittig delt.

Men neste dag, kollapset historien – Avisens rettelse innrømmet at «det er ingen indikasjon på» at «russiske hackere hadde trengt seg inn i strømnettet» – og Griffin sa ingenting. Ja, sa han ikke noe mer om noe av dette før i går – fire dager etter sin serie av svært delte meldinger. Da retvitret han en annen reporter som sa, i en oppdatering, at historien var falsk. Griffin valgte selv å ikke komme med noen kommentar:

farenthold-540x481.png

I motsetning til de opprinnelige dramatiske Twitter-meldingene om den russiske trusselen, som ble mye og entusiastisk spredt, har denne korreksjonen lenge etterpå, vært spredd usle 289 ganger. Dermed vil en liten brøkdel av de som ble utsatt for Griffin sin sensasjons-omtale av denne saken, til slutt lære at det hele var uriktig.

Jeg mener oppriktig ikke å skille ut akkurat disse individuelle journalistene for forakt. De er bare gode illustrasjoner for en svært vanlig dynamikk: Enhver historie som styrker den rådende ortodoksien om den russiske trusselen, uansett hvor tvilsom, er spredt overalt. Og så, som har skjedd så ofte, når historien viser seg å være falsk eller villedende, blir lite eller ingenting gjort for å rette opp den bedragerske effekten. Og mest utrolig av alt, dette er de samme menneskene som hele tiden klager over trusselen fra falske nyheter.

En veldig vanlig dynamikk styrer alt dette: gruppetenkning i media, sterkt forverret av Twitter. Som den store media-svikten i 2002 viste, er amerikanske journalister svært lette å få til å forsterke og lede an i paraden for å demonisere en ny utenlandsk fiende, i stedet for å utøve tilbakeholdenhet og skepsis i å vurdere sannheten av denne trusselen.

Det er ingen tilfeldighet at mange av de mest pinlige journalistiske skandalene i år involvere den russiske trusselen, siden de alle har den samme dynamikken. Kanskje den verste var den latterlige historien fra før valget fra Slate.com – som flere medier (inkludert The Intercept) ble tilbudt, men avslo – påstanden om at Trump hadde opprettet en hemmelig server for å kommunisere med en russisk bank. At historien var så mye delt at selv Clinton-kampanjen endte opp med å spre den – en melding som ble retvitret nesten 12.000 ganger.

IT-forskere har tilsynelatende avdekket en skjult server som knytter Trump-organisasjonen til en russisk-basert bank. pic.twitter.com/8f8n9xMzUU

Hillary Clinton (@HillaryClinton) 1 november 2016

Men bare en liten prosentandel av de som har hørt om det, endte opp med å høre om den store rettelsen fra andre steder. Det samme gjelder for The Guardian fra forrige uke, saken om WikiLeaks og Putin som endte opp med å bli en ‘viral’ nyhet, bare for å få en nesten usynlig rettelse, fordi de fleste av journalistene som sprer historien ikke brydde seg med å legge merke til den.

Utover den journalistiske tendensen til å etterplapre anonyme tjenestemenn om den skumle utenlandske trusselen de for øyeblikket prøver å skremme oss med, er det en uavhengig incentivordning som opprettholder alt dette. At Russland er en stor trussel som angriper USA, har – av naturlige årsaker -blitt en viktig fortelling for Demokratene og andre Trump-motstandere som dominerer kretsene til elitemediene på sosiale medier og andre steder. De belønner og fremmer alle som styrker fortellingen, mens de brutalt angriper alle som stiller spørsmål ved det.

Faktisk, i mine 10 år med å skrive om politikk angående en endeløs rekke polariserende saker – inkludert rapporteringen om Snowden – kan ingenting sammenlignes med svertekampanjen som har blitt startet som et resultat av det arbeidet jeg har gjort som stiller spørsmål ved og utfordrer påstandene om russisk hacking og generelt om trusselen fra det landet. Dette kommer fra de høyeste nivåene hos Demokratene, med de største media-innflytelsen, ikke fra små, obskure nettsider.

Jeg har blitt forvandlet over natten, til en tidlig tilhenger av alt-right ideologien, en ivrig fan av (den Trump-vennlige nettsida) Breitbart, en entusiastisk Trump-supporter, og – unødvendig å si – en agent for Kreml. Det er bokstavelig talt manuset de bruker nå, ofte med direkte fabrikasjoner av hva jeg sier (se her for en særlig grelt eksempel).

De vet, selvfølgelig, at alt dette er usant. Et hovedfokus av de siste 10 årene av min journalistikk har vært et forsvar av muslimers borgerrettigheter. Jeg skrev en hel bok om rasismen og ulikheten iboende i USAs rettsvesen. Da jeg var advokat, representerte jeg mange ofre for rasediskriminering. Jeg var en av de første journalistene som fordømte den villedende «nøytrale» tilnærmingen til rapporteringen om Trump og ba om tydeligere fordømmelsertydeligere fordømmelser av hans ekstremisme og løgner. Jeg var en av de som forsvarte Jorge Ramos fra utbredte angrep i media da han utfordret Trump om innvandrings-ekstremisme. Sammen med mange andre, jeg prøvde å advare Demokratene at å nominere en kandidat som var så upopulær som Hillary Clinton, risikerte at Trump vant. Og som noen som er veldig offentlig i et homofilt ekteskap med en av annen rase – med en som valgt til et offentlig verv som sosialist – er jeg en svært usannsynlig høyreekstremistisk leder, for å si det mildt.

Ondskapen i denne kampanjen er bare overskredet av den åpenbare dumheten. Selv å måtte være nødt å forsvare seg mot det, er deprimerende. Men når dette er så utbredt, har man lite valg.

Men dette er klimaet Demokratene har lykkes med å dyrke – hvor all dissens eller uttrykk for skepsis til partiets dypt egoistiske fortelling om Russland er målet for koordinert og kraftig sverting; der, som James Carden dokumenterte i går, skepsis bokstavelig talt likestilles med forræderi. Og det motsatte er like sant: De som sprer påstander og historier som styrker denne fortellingen – uansett hvor skilt fra fornuft og bevis de er – får en rekke fordeler og belønninger.

At historien ender opp med å bli helt diskreditert, betyr lite. Skaden er gjort, og fordelene mottatt. Falske nyheter, i snever forstand, er absolutt noe verdt å bekymre seg over. Men uansett hva man ønsker å kalle denne typen oppførsel fra Washington Post, er det en mye større trussel, gitt hvor mye større rekkevidden er for de institusjonene som deltar i den.


http://www.informationclearinghouse.info/46160.htm

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.