Krigerske nyttårsforsett fra Guy Verhofstadt

Alt har en forklaring. 3 dager etter at dette ble publisert, får vi vite at Verhofstadt ønsker å bli President for Europaparlamentet. Verhofstadt sin kronikk viser at han tydelig vet hva man skal si for å bli valgt. Jeg skal vedde på at den dukker opp i Aftenposten om et par dager.

586b8f26c36188b37f8b468c.jpg

 

av Pierre Lévy

Jule- og nyttårstiden er noen ganger vanskelig. Til og med farlig. Spesielt hvis du har et rykte for å være storkjeftet eller hvis man unnlater å huske hva man selv har sagt før. Det kan være hva som skjedde med Guy Verhofstadt, som nettopp fortrodde seg til resten av verden i en kronikk i Le Monde.

Av de som ikke er kjent i Europas korridorer, minner vi på at den tidligere belgiske statsministeren regnes som et ledende medlem av Europaparlamentet, hvor han er leder for Alliansen av Liberale og Demokrater. Han er best kjent for sin tøylesløse iver for et føderalt EU, og som mange av hans kolleger, har han en forklaring og en løsning på alle problemer: «Vi trenger mer Europa.»

Men, som toppen på kransekaka av euro-forstokkethet, er det et annet tema – nært beslektet og like originalt – som opptar ham. Den siste setningen i kronikken oppsummerer elegant det han ønsker EU må prioritere å vedta «I 2017 må vi gå til frontalangrep – og beseire – hans taktikk.» Er det nødvendig å presisere at det angitte motstanderen er ingen ringere enn Russlands president?

La oss konsentrere oss. Han fortsetter, fordi «dette året har gjort oss fullstendig klar over omfanget av utfordringen Putin utgjør for vestlig demokrati.» For nå, i mangel av stridsvogner, raketter og bombefly som det europeiske fellesskap ennå ikke besitter – og Gud vet hvor mye Guy beklager det! – er det ikke en militær offensiv som er spørsmålet, men en mediekrig.

Selvfølgelig har Verhofstadt ingen tvil om opprinnelsen til hackingen, falske nyheter og annen skammelig propaganda som avgjorde hvem som er neste leder i Det hvite hus, og dette året godt kan ta nederlandske, franske og tyske velgere som gissel: «FBI og CIA konkluderte begge med at Russland har gjennomført en kampanje […] for å påvirke det amerikanske presidentvalget i favør av Donald Trump.» Hvis disse to kildene, like nøytrale som de er ulike, sier det, kan det ikke herske noen tvil.

Russerne, som er gjentatte lovbrytere, hadde allerede vunnet Brexit «ved å gi politikerne UKIP et sted å uttrykke seg, i beste sendetid, i kanalen finansiert av den russiske staten, Russia Today». Av dette lærer man seg forresten at kanalen har blitt et massemedium med stort publikum.

«I EU, har tusenvis av falske nyhetssider dukket opp, og mange av disse har tvilsomt eierskap», sier forfatteren. «Tvilsomt», betyr russisk. Merk også: «tusenvis». Og det er ikke alt: «Kreml har brukt hundrevis av millioner av dollar på å finansiere propaganda-verktøy som ‘presse’-byrået Sputnik». Vi liker klammene som omgir det delikate begrepet ‘presse’, fordi alle vet at den eneste mulige oversettelse av «journalistikk» på russisk, naturligvis er «propaganda».

Parlamentarikeren er også kvalm over at Moskva bruker disse summene, «mens den russiske økonomien kollapser.» «Kollapser»: dette ordet gjør god informasjon eller kryssjekking umulig, og er av største betydning. Russerne forteller oss ikke alt, definitivt.

Kort sagt, det russiske propaganda-oppdraget er så enkelt som det er avskyelig: «Undergrave tilliten til vestlige demokratiske myndigheter.» Et riktig frastøtende hensikt, fordi folk i hele EU ville hatt grenseløs beundring for sine egne regjeringer, og enda mer til Brussel, om det ikke var denne jævla moskovittiske innflytelsen.

En innflytelse som til og med er «revisjonistisk,» advarer Guy Verhofstadt. Fordi kanalen sier at «bare Russland vant andre verdenskrig.» Dessverre gjør sikkert plassmangel at kronikken mangler referanser til en slik uttalelse. Som ville vært ubrukelige, spesielt hvis man husker at Putin i 2014 dro til minnemarkeringen på syttiårsdagen for landgangen i Normandie (men ingen vestlige statsoverhoder så det beleilig dukke opp på Den røde plass i 2015, da Russland feiret syttiårsdagen for seieren over nazismen og rollen Sovjetunionen spilte).

Enda verre er disse «konspirasjonsteoriene» fremmet i det skjulte av Moskva, som «anklager Vesten […] for å egge til krig i Ukraina.» Det er morsomt, vi husker i stedet de vestlige lederne som dukket opp på Maidan-plassen for å egge demonstrantene i opprøret. Ikke bare toppolitikere, men også Guy Verhofstadt som talte oppildnende til folkemengden den 21. februar 2014: «Dere forsvarer europeiske verdier, […] vi er bak deres kamp.» Noen dager senere, ble Ukrainas (lovlig valgte) president styrtet.

verhofstadt_kiev.jpg
Verhovstadt på Maidan i 2014

Dette hindrer ikke vår mann for å i dag være frastøtt av all innblanding i interne anliggender av andre: «EU og NATO […] må meddele Putin at utenlandsk innblanding i nasjonale valg vil ha alvorlige konsekvenser for russiske økonomiske interesser» (som vi trodde allerede hadde kollapset – nå ja).

Men der hvor det er verdt å legge merke til Guy , er hans endelige forslag: «Vesten bør fremme mediefrihet, belønne ansvar og sørge for rettslige midler for å lukke systemiske desinformasjons-kanaler.» Hvis ord har en mening, krever å fremme pressefrihet derfor finansiering av favoriserte media og forbud mot de som mishager han.

Dette er trolig hva forfatteren kaller «forsvar av europeiske verdier.» Han har i det minste fortjenesten av å ha avklart den sanne naturen av disse.

 


https://francais.rt.com/opinions/31722-martiales-suites-reveillon-pour-guy-verhofstadt

Advertisements