Bernard-Henri Lévys og den uheldige trioens motgang

Bernard-Henri Lévy er kjendisfilosof. Han dukker ofte opp i Oslo når en ny krig skal selges til akademikere som ønsker å gjøre det rette. Kronikken det er snakk om her, var på trykk i  Aftenposten 19. Desember 2016.

00000102118.jpg
Og folk sier filosofi aldri utretter noe. Tenkeren og hans verk, Libya 2012

Av Pierre Levy 21/12/2016

Vi har vansmektet. Det hadde vært så lenge siden Bernard-Henri Lévy dukket opp i verden, eller rettere sagt i avisene. For å være nøyaktig, siden 26. juni – en evighet! Da opplyste den store filosofen oss om katastrofen Brexit. Siden da, har den uheldige mannen måtte fortsette sin lidelse med valget av Donald Trump.

Denne gangen er det selvsagt skjebnen til Aleppo som nettopp har fått denne gigantiske tenkeren til å komme ut av medie-askesen. Likevel gjør han det, med talentet som vi kjenner ham for, alltid edru og behersket ordbruk. Han taler om Assad, hans «blygrå silhuett skjuler den sjofleste, mørkeste og feigeste sjelen i vår tid» og om bombingen av byen «mens de få som overlevde disse blodbadene, ble henrettet eller sendt til torturkamrene.»

Men plutselig blir leseren grepet av skrekk over å lese denne bekjennelsen: «Jeg skammer meg over meg selv.» Vi ønsker å bønnfalle han om å komme til seg selv. Men vi er raskt lettet, fordi mesteren angir grunnene for ydmykheten: «Jeg skammer meg over meg selv, fordi jeg ba, ropte i ørkenen […] forgjeves.» Men kort sagt, han skammer seg for det meste over andre, som han sier mer om i følgende avsnitt: «Jeg skammer meg over dere, av oss alle […], radio- og nyhetskanaler […], FN […] Donald Trump […]. «

Skam over, endelig, «Jeg skammer meg over [..] dem jeg må fortsette å kalle mine medborgere.» Denne setningen er skremmende. Bernard-Henri ønsker å forlate oss? Å søke asyl i Libya, for eksempel, hvor han fikk mange venner i løpet av hans legendariske jakt på Gaddafi? Siden da, som alle vet, har landet blitt en oase av fred, velstand og lykke.

Dermed skal BHL forlate oss? Oss, «overmette europeere» som han beskriver så treffende – uttrykket vil varme hjertet av de 85 millionene mennesker som lever i fattigdom i EU, endelig broderlig forbundet med folk som uheldigvis er søkkrike og andre eiere av villaer i Marokko …

Men før han forlater oss – Gud forby det – forklarer strategen sin løsning: «bombe dem som bomber». Vi vet ikke om rådet vil inspirere det militære, men en ting er klart: siden amerikanere ble skammelig fratatt Hillary Clinton i Det hvite hus, som ville, uten tvil, sikret evig fred på planeten, bør vi anspore Hollande, vår frelser i Élyséepalasset. Det er på tide å jekke Vladimir Putin ned et par hakk, den fremste ansvarlige for disse tragediene, og hans «rasende selvopptatthet» ifølge tordenkilen fra filosofen (som burde vite hva han snakker om).

connards.jpg
Den uheldige trioen, fra venstre: Mariton, Duflot, Menucci

I disse urolige tider, er en annen kilde til bekymring på gang: Hva skjedde med den heltemodige trioen Duflot-Mariton-Menucci? Hele Frankrike skjelver over skjebnen til disse tre modige parlamentarikere som den den 11. desember, kun ved å lytte til deres mot, besluttet seg for å dra til Aleppo.

Lyttere og seere så heldigvis at ingenting manglet ved deres ombordstigning på flyplassen, på vei mot Tyrkia. «En strengt humanitær reise» kunngjorde våre helter. Dessuten trenger man ikke bekymre seg over stor politisk uenighet mellom dem. Cécile Duflot kommer fra De Grønne, og er litt lei seg siden økologen krasjlandet i første runde av valget. Hervé Mariton var litt deprimert for å ha konkurrert og lidd nederlag i høyresidens primærvalg. Bare den sosialistiske Patrick Menucci – som ble tildelt i prisen i februar som «årets parlamentariker» – har ikke prøvd lykken i presidentkampanjen. Men hvem vet …

Hva var hensikten med dette spennende eventyret? «Vi kan ikke la folk dø uten å reagere» uttalte klokt frøken Duflot, uten å gi ytterligere detaljer. Var det meningen parlamentarikerne beskytte kvinner og barn med sine egne kropper? Skulle de videreformidle et lite, trøstende, ord fra president Hollande, mesteren i Élyséepalasset? Eller enda mer sjenerøst, planla de å gi en full rapport til Europarådet den 15. desember om befolkninger i nød? Kort tid før, beskrev lederen av det europeiske diplomatiet, Federica Mogherini, tankegangen i Brussel: «Vi kan ikke lenger gjemme oss bak våre grenser, vi må engasjere oss i verden […] med all vår makt.»

Likevel ble de tre parlamentsmedlemmer stoppet ved den tyrkiske grensen. Virkelig uflaks. Kanskje de trodde at Syria tilhørte Schengen-området? Etter denne forferdelige prøvelsen påført av tollerne fra den tyrkiske Høyporten – og den enorme frustrasjonen i befolkningen i Aleppo over å ikke å bli hedret med dette ærefulle besøket – fikk denne delegasjonen av (fremtidige) martyrer fra nasjonalforsamlingen ingen mediedekning.

Det er sant at hovedstrøms-pressen og de som følger konsensusen i den politiske kasten, fortsatt var i sjokk over å måtte meddele at Aleppo hadde «falt i hendene på regimet» (et uttrykk som kan være nyttig å huske den dagen politiet sikrer byggeplassen for neste omstridte flyplassutbygging). Uansett, de store humanistene i den media-politiske verden virket spesielt frustrert over at kampene har stoppet i den store metropolen i det nordlige Syria.

Uansett, hensikten med besøket av den heltemodige trioen falt pladask, da, til stor irritasjon for Vesten, deres stedfortredere («moderate», selvfølgelig) ikke tok over makten. Våre politikere, vil de endre seg? Etter å ha mislyktes i å ta veien til Aleppo, tviler vi på at de nå funnet veien til Damaskus.


https://francais.rt.com/opinions/30972-malheurs-bhl-trio-heroique

Advertisements