Intervju med katolske Vincent Gelot om Aleppo

Så vidt jeg vet er Vatikanet kanksje den eneste større vestlige organisasjon som har kommet fra krigen i Syria med æren noenlunde i behold. Vincent Gelot er prosjektleder for det katolske Det østlige arbeidet for Libanon og Syria. Han er for tiden (desember 2016) i Vest-Aleppo. Her er et kort intervju med ham, opprinnelig fra Vatikanradioen 🙂

ACN-20161215-49329-1024x768.jpg

 

fra Radio Vatican 15/12/2016

Vincent GELOT – Situasjonen har endret seg mye i løpet av få timer. De siste dagene fortsatte bombingen til tidlig på morgenkvisten. Nå har bombene vært stille i noen timer: vi hører en fra tid til annen, men det er veldig sporadisk. I dag hører vi ikke så mye fordi folk nå er i ferd med å forlate det som ble kalt Øst-Aleppo. De blir evakuert. Den kunngjorte våpenhvilen ble brutt: kampene stoppet og deretter startet opp igjen.

Spørsmål: Du er i Vest-Aleppo, hva er situasjonen?

Livet har vendt tilbake til Vest-Aleppo. Folk går ut, barna går på skole, livet fortsatte allerede under krigen. Men så, i løpet av timer, har livet virkelig blusset opp: folk går ut, kjører … Og fremfor alt, veiene er åpne: alle veisperringene som fantes ble opphevet for 48 timer siden, så i dag, har vi tilgang til hele den delen som var okkupert av opprørerne. Vi kan dra til flyplassen for eksempel; du kan dra til visse bydeler som før var lukket. Det var ganske imponerende å følge folk som ikke hadde sett sine hjem på fem år, for eksempel. Alle flyktninger fra det området, som hadde forlatt den østlige delen av byen for å dra til vest, dro tilbake for å se hvordan hjemmene deres så ut … ødelagt eller plyndret.

Spørsmål: Det står overfor to typer reaksjoner, selv i retorikken, i ordene som brukes: noen snakker om «Aleppo faller», «Aleppos død», andre snakker om rettferdig «frigjøring».. Hvordan oppleves hendelsene av folk du omgås?

VG – Folk er lettet. Det har vært fire år med krig, det er granater som slår ned på begge sider. I dag kan de gå ut i gaten uten frykt for å motta et splint eller et metallstykke fra en eksploderende bombe. Jeg tror det er den første prioriteten. Hvis vi snakker om frigjøring eller sier at Aleppo falt, folk ikke ta stilling. De vil bare ha fred, det er alt de spør om. Folk levde i terror. Jeg beundrer disse innbyggerne i Aleppo som levde hver dag med frykt for å rammes av en bombe og under ekstremt vanskelige forhold, med mangel på elektrisitet, vann og nå, oppvarming om vinteren.

Spørsmål: Hvordan ser innbyggerne i Aleppo på fremtiden nå?

VG – Jeg har inntrykk av at folk her levde i en logikk der det gjaldt å overleve. Så i flere måneder, i flere år, var det vanskelig å planlegge for fremtiden. De sier [krigen] vil stoppe, men det er ikke trygt, folk vet ikke hva som vil skje videre: kanskje bombingen begynner igjen om noen timer. Selvfølgelig er det en stor jobb med renovering og gjenoppbygging – gjenoppbyggingen av byen og folket. Og også forsoning. Det er et folk som har blitt knekket, folk er slitne.

De sier dette er slutten på kampene, men denne morgenen var jeg i den delen – la oss si, frigjorte delen- av byen, Øst-Aleppo: vi så den syriske hæren, regimets hær, og så var det også iranske militsen, Hezbollah-militsen, det var YPG (kurdisk milits) som inntok stillinger i byen. Jeg følte at det allerede er vitne til en deling av Aleppo. Det betyr ikke at gode tider er rett rundt hjørnet.

Spørsmål: Så erobringen av Aleppo betyr absolutt ikke slutten på krigen, det er ikke godt forstått. Du bor, hvis jeg ikke tar feil, hos jesuittene. Er det riktig?

VG – Absolutt.

Spørsmål: Jeg antar du omgås de kristne som forble i Aleppo. Mange forlot byen, men det er de som forble. Hva er sinnstilstanden deres når vi nå nærmer oss julen?

VG – Julen forberedes litt om litt, vi ser juletre overalt, kranser … Folk forbereder fortsatt julen. Og folk feiret jul selv i tidligere år. De er fanget i sitt daglige liv: diesel, varme i huset, mat på bordet hver dag.

Jeg spurte noen innbyggerne spørsmålet om hva julen betydde for dem: noen snakket til meg om oppstandelse, i alle betydninger av ordet. Jeg var med den maronittiske biskopen, monsignor Tobji: den eneste [maronittiske] kirken i Aleppo, katedralen, var helt i ruiner, taket var borte, men de vil sette opp en krybbe og feire jul i ruinene av katedralen. Dette er sterke symboler som vil settes opp for julen i Aleppo.

 


http://www.les-crises.fr/interview-de-vincent-gelot-charge-de-projet-a-loeuvre-dorient-pour-le-liban-et-la-syrie/

Reklamer

Én kommentar

  1. Denne presten er nok ikkkje representativ for leiarskiktet i pavestaten. Hugs historia deires (status som eigen stat under fascisten Mussolini, rotteruta der dei sørga for fritt utleide til ein bråte med høgtståande nazistar, pave Pius sin storoffensiv mot Sovjetunionen, …). Det dei no held på med er ein smiskekampanje for å overta heile kirka innan reformasjonsjubileet. Den 31. oktober i fjor i Lund vart det signert under på første del av overtakingsplanen. På same dato no i år blir det nøyaktig 500 år sidan Martin Luther spikra opp dei berømte tesene sine, som trass alt representerte eit framsteg for denne religionsretninga. Ting tyder på at den katolske kirka planlegg tilbakeslag.

    Liker

Kommentarer er stengt.