Øst-Europa: eggene er knust, men hvor er omeletten?

Realiteten av livet i det post-sovjetiske Øst-Europa er ikke i det hele tatt som lovet. Befolkningen så kanskje for seg et slags idealisert sosialdemokrati. I stedet fikk de samme behandlingen som Latin-Amerika, med en liten, sammarbeidsvillig, elite og resten av befolkningen i stor fattigdom.

reagan og kohl.jpg
Reagan og Kohl foran Brandenburger Tor 1987

Da Reagan stod foran Berlinmuren i juni 1987, proklamerte han berømt:

Det er en tegn sovjeterne kan gjøre som ville være umiskjennelig, som dramatisk ville fremme friheten og fredens sak … General Gorbatsjov, hvis du søker fred – hvis du søker velstand for Sovjetunionen og Øst-Europa – hvis du søker liberalisering: kommer her, til denne porten. Herr Gorbatjov, åpne denne porten. Herr Gorbatsjov, riv ned denne muren.

Til tross for de nyliberale snakket om «frihet», «demokrati» og «fred», er realiteten av livet i det post-sovjetiske Øst-Europa ikke i det hele tatt hva som ble lovet. De abstrakte begrepene brukt av folk som Reagan, skapte fortellingen som fortalte oss hvordan vi skulle betrakte Sovjetunionens slutt. Det ble forklart som en hendelse som ville innlede «fred» og «velstand.» Deretter kan vi se på det faktum at verken fred eller velstand er virkeligheten i Øst-Europa og den tidligere Sovjetblokken.

Fra perspektivet krig og fred, kan ingen si at perioden etter 1991 har vært spesielt fredelig, særlig i forhold til den relative stabiliteten under den kalde krigen. USA har raskt utvidet NATO rett til Russlands dørstokk. Pakten har svelget de fleste av de tidligere sovjetrepublikkene i Øst-Europa, inkludert de baltiske statene Latvia, Litauen og Estland, samt Polen og Georgia. I denne perioden har NATO ført flere brutale kriger på Balkan, herunder den kriminelle bombingen av Jugoslavia (som selv utførte en rekke krigsforbrytelser), som konkludert av Amnesty International på den tiden.

NATO har videre forsøkt å trekke både Hviterussland og Ukraina inn i sin bane. Hviterussland er fortsatt utenfor NATOs kontroll. Ukraina er nå midt i en pågående borgerkrig. Den er den direkte følgen av et USA-støttet kupp mot den russisk-allierte tidligere regjeringen til Viktor Janukovitsj. Den USA-støttede regjeringen til Mikhail Saakasjvili i Georgia, med nære bånd til amerikanske nykonservative, var ansvarlig for den uprovoserte krigen med Russland i 2008. Den handlet om utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia. Krigen var unektelig startet av NATO-partneren Georgia. Som en uavhengig rapport bestilt av EU konkluderte i 2009, «En undersøkelse av fjorårets krig mellom Russland og Georgia leverte i dag en fellende dom over president Mikhail Saakasjvili. Den anklager Tbilisi for å ha begynt et vilkårlig artilleribombardement mot byen Tskhinvali, som startet krigen.»

Bortsett fra krigene i Europa, har vestlig hegemoni også brakt død og ødeleggelse i Midtøsten og Afrika, noe som resulterer i en utvandring av flyktninger som nå er syndebukk i de økonomisk sønderknuste landene i Sør- og Øst-Europa. Og mens man kan forstå de sosioøkonomiske faktorene som fører til reaksjonen mot flyktningene, er det umiskjennelig at fenomenet mer enn noe annet er et produkt av USAs og NATOs kriger.

Selvfølgelig er levestandarden eller livskvaliteten den viktigste faktoren i opinionen. Denne abstrakte målestokken innbefatter alt fra jobbmuligheter, relativ kjøpekraft, tilgang til helsetjenester og utdanning og mye mer. Sett på denne måten, lengter mye av Øst-Europa etter den fredelige tiden av Sovjetunionen og kommunismen, ikke fordi den var uten problemer – langt fra det, faktisk – men fordi den slags problemer folk møtte var svært forskjellige fra de som de står overfor i dag.

Ifølge en omfattende meningsmåling utført av det ledende meningsmålingsinistituttet Gallup i 2013, har «innbyggerne i [11 av 15] av de tidligere sovjetrepublikkene er mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å si a oppløsnngen var dårlig (51 prosent) enn til nytte for sine land (24 prosent).» Tenk på denne statistikken et øyeblikk: dobbelt så mange innbyggere i de tidligere sovjetrepublikkene tror oppløsningen gjorde mer skade enn godt. Det er en ganske ødeleggende dom over den antatte æraen av frihet og velstand som slike som Reagan & co lovet i årene frem til sammenbruddet.

d5rxvsa5lu-6gprb5-wnqa.png
Det er lignende tall i nesten hele Øst-Europa: 57% i DDR, 72% i Ungarn, 81% i Serbia, utrolige 63% av rumenerne synes livet var bedre før -ikke særlig god reklame for den transatlantiske eliten! (2010); 57

Mange som ønsker å unnskylde det nyliberale politikken, viser til det faktum at den yngre generasjonen er mer positiv til fremtiden, Men er dette faktisk en forvrengning, siden en del av årsaken til slike meninger er unge menneskers muligheter til å ganske enkelt å forlate sine hjemland. Som økonomene Michael Hudson og Jeffrey Sommers konkluderte etter å ha studert situasjonen i Latvia:

«Nyliberal nøysomhet har skapt demografiske tap som overstiger Stalins deportasjoner på 1940-tallet (men uten sistnevntes tap av liv). Mens offentlige nedskjæringer i utdanning, helsevesen og annen grunnleggende sosial infrastruktur truer med å undergrave den langsiktige utviklingen, emigrerer unge mennesker for å forbedre sine liv, i stedet for å lide i en økonomi uten arbeidsplasser. Mer enn 12 prosent av den totale befolkningen (og en mye større andel av arbeidsstyrken) arbeider nå i utlandet.»

Den nyliberale politikken i de tidligere sovjetrepublikkene i EU skapt dype kriser i nesten alle deler av det sosiale og økonomiske liv. Alt fra stupende fødselsrater til en eksploderende befolkning av foreldreløse, burde få folk som snakker om en lysere fremtid til å stusse. I tillegg har perioden etter sovjettiden gitt opphav til en farlig bølge av etnisk politikk. Regjeringene i disse landene består ofte av den etniske majoriteten, som er på linje med Brussel og en nyliberal politikk, men som demoniserer etniske minoriteter, spesielt russere.

Faktisk har den økonomiske nedgangen og dens uunngåelige virkninger på samfunnet blitt sett i omtrent alle tidligere landene i Sovjet-blokken. I Romania, for eksempel, et land som ble medlem av EU i 2007, «er de mest velstående områdene strødd av dusinvis av uferdige byggeprosjekter, forlatt av utviklere som har gått konkurs. Og den lille indre sirkelen av velstand er omgitt av områder av byen med 3 millioner mennesker, som er lite endret fra den smuldrende elendigheten fra Ceausescu-tiden.»

Og dette er et land som har mottatt en redningspakke fra Pengefondet som ligner på den til Hellas. Romania har opplevd en nyliberal nøysomhet der offentlige lønninger kuttes, en massiv økning i omsetningsavgiften og kutt av sosiale tjenester som arbeidsledighetpenger, fødselspermisjon, og uføretrygd. Et lignende bilde eksisterer i nesten alle land i Sør-Europa og Øst-Europa, samt i Tyskland, der millioner lengter etter dagene med DDR (Øst-Tyskland) før utallige tyske fagfolk og akademikere ble stående uten jobb og uten sosiale goder.

Slående inntektsulikheter og betente etniske spenninger kan ha ført til en amerikansk-lignende følelse i Øst-Europa, men dette er helt klart ikke hva folk flest ønsker. Legg til at økningen av høyre-fascistiske partier utnytter de økonomiske vanskelighetene og vensresidas fullstendige svikt i å utfordre den nyliberale konsensusen. Det bør ikke være noen overraskelse at dagens Øst-Europa står overfor en svært farlig historisk øyeblikk, et som kan ha stor betydning for regionens langsiktige fremtid.

Og så, like lite overraskende, er det faktum at en betydelig del av befolkningen i de tidligere sovjetrepublikkene ser lengselsfullt på dager før Sovjetunionens fall. De husker alle vanskelighetene, mangelen på forbruksvarer, politistaten og mer. Men de husker like godt den månedslange sommerferien med familien, garantert sysselsetting og inntekt, gratis og universelle helsetjenester og utdanning, etc. Dette er aspekter av livet under Sovjetunionen som har blitt systematisk slettet av fortellingen pådyttet dem av Vesten, der kapitalismen er enerådende og må forbli uimotsagt, som om den var Guds ord.

Men nei, kapitalismen fikser ikke alle livets problemer. Den form for kapitalisme (dvs. nyliberalismen) som er pålagt folk i Øst-Europa, er en ny form for vanskeligheter i årene etter Sovjetunionens kollaps. Forbruksvarer er ikke lenger begrenset av et knusende statsapparatet, de er nå tilgjengelig for alle som har råd til dem. Dessverre for de aller fleste menneskene, har de ikke det.

I stedet må de jobbe mer for mindre, i håp om at deres barn ikke blir nødt til å flykte fra landet på leting etter bedre muligheter. Slik er realiteten i den amerikanske drømmen i post-sovjetiske Europa.


http://www.telesurtv.net/english/opinion/Life-After-the-USSR-Buying-the-Dream-Living-the-Nightmare-20160712-0009.html

Les også: Bulgaria i den nyliberale fella

Advertisements