Hyklere: Åpent brev til ‘menneskerettighetenes forsvarere’

Jean Bricmont legger ikke fingrene imellom i dette åpne brevet til ‘de gode menneskene’ som hevder å være menneskerettighetenes forsvarere. Bricmont er professor ved universitetet i Louvain i Belgia. Han har bl.a. samarbeidet mye med Noam Chomsky.

5864f0adc361889f6b8b4826.jpg

Av Jean Bricmont

For det første, dette er ikke et angrep mot menneskerettighetene som ideal. Hele tittelen på artikkelen burde ha vært: «Åpent brev til de som selektivt påberoper seg menneskerettigheter for å rettferdiggjøre vestlige makters intervensjon i indre anliggender i andre land.»

Faktisk, det eneste spørsmålet verdt å diskutere om den syriske situasjonen, er ikke situasjonen på bakken (som utvilsomt er komplisert), men legitimiteten av den politiske innblandingen fra USA og deres «allierte», det vil si europeerne, Tyrkia og statene i Gulfrådet.

I flere tiår ble den grunnleggende ideen i folkeretten, nemlig statenes suverene likhet og ikke-innblanding av andre stater i indre anliggender, systematisk underminert. Det ble tilnærmet glemt av tilhengere av «retten til humanitær intervensjon» (se for eksempel «Massakrer i Aleppo: brev til en kamerat som insisterer på å rettferdiggjøre det uforsvarlige» av Julien Salingue. Han nevner ikke folkeretten; et slående eksempel på denne forglemmelsen i det «radikale venstre». Salingue bebreider faktisk Vesten for ikke å ha gitt mer våpen til opprørerne, det vil si å si ikke å ha krenket folkeretten mer enn de gjorde).

Prinsippet om ikke-innblanding gjør ulovlig nesten alt hva USA gjør rundt om i verden: ikke bare «forebyggende» invasjoner, men også kjøp av valg, å forsyne opprørere med våpen, eller unilaterale sanksjoner og handelsforbud.

Man bør huske årsakene som ligger til grunn prinsippene bak folkeretten. For det første, er det lærdommen fra andre verdenskrig. Det var den tyske bruken av minoritets-politikk i Tsjekkoslovakia og Polen som var en av årsakene til krigen, en politikk som ble forsterket under invasjonen av Sovjetunionen. Ved krigens slutt førte denne politikken til katastrofale konsekvenser for minoritetene som hadde blitt brukt av tyskerne.

Dette er delvis grunnen til at seierherrene, som utarbeidet FN-pakten, ønsket å «beskytte menneskeheten fra krigens svøpe» ved å forby politisk innblanding.

Politikken om ikke-innblanding ble ytterligere styrket av avkoloniseringen i årene fra 1950-1970. Det siste landene i denne avkoloniseringen ønsket, var at de tidligere kolonimaktene blandet seg inn i deres indre anliggender.

Intervensjoner er selvsagt sterke land mot fattige land. Det er derfor en legitimering av rå makt.

Dette er grunnen til at politikken om intervensjon nesten enstemmig avvises i sør. Vi leser for eksempel i resolusjonen vedtatt på toppmøtet i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner i Kuala Lumpur i februar 2003, kort tid før invasjonen av Irak: «Stats- og regjeringssjefene bekreftet organisasjonens engasjement for å styrke det internasjonale samarbeidet for å løse internasjonale problemer av en humanitær karakter i full overensstemmelse med FN-pakten. I denne forbindelse, gjentok Organsasjonen av alliansefrie land at de avviste den såkalte ‘retten’ til humanitær intervensjon, som ikke har grunnlag i FN-pakten eller i folkeretten.»

Men ikke alle sterke stater er like. Tenk deg at politikken om retten til intervensjon ble akseptert som en nytt folkerettslig prinsipp. Hva ville skje hvis Russland bestemte seg for å styrte den saudiske regjeringen på grunn av «brudd på menneskerettigheter»? Eller hvis Kina besluttet å sende soldater til Israel for å «beskytte palestinerne»? Det ville raskt føre til en verdenskrig.

For å forstå hvor uakseptabel denne politikken av intervensjon er når det brukes mot sterke land: bare tenk på de rasende ropene fra den amerikanske establishmentet etter den påståtte russiske hackingen av e-poster offentliggjort av WikiLeaks. Forresten, denne hackingen fortsatt er ubevist, og selv om det var bevist, er ektheten av e-postene ikke omstridt. Dette betyr at hackere bare tillot seg å informere den amerikanske offentlighet om noen tvilsomme manøvrer gjort av deres ledere, som er en bagatell i forhold til amerikanske intervensjoner i Latin-Amerika, Midtøsten eller i Indokina.

Konsekvensene av politikken av innblanding er mange og katastrofale. Det er åpenbart de millioner av dødsfall forårsaket av amerikanske kriger (en studie kom til konklusjonen at totalt 1,3 millioner mennesker drept, bare i «krigen mot terror»). Men ikke tro at land som blir intervenert mot, ikke vil svare, ikke vil ikke danne allianser og vil ikke prøve å forsvare seg internt. Etter angrepet på USA den 11. september 2001, gjennomførte landet sikkerhets- og overvåkingstiltak av et enestående omfang, og framfor alt, startet de invasjonen av to land. Hvordan kan man forestille seg at Syria, Iran, Cuba, Russland og Kina ikke vil gjennomføre undertrykkende tiltak for å beskytte seg mot undergraving? (Jeg vil påstå at dette faktisk er en av hensiktene bak denne politikken; suksessfull utvikling i uavhengige land skal saboteres o.a.) Det inngår således i et endeløst krigslogikk. Faktisk, etter å grepet inn i Ukraina og Syria, kom Vesten i konflikt med Russland og Kina på grunn av disse landenes mottrekk. På grunn av intervensjons-politikken har FNs sikkerhetsråd blitt en sted for strid i stedet for en kilde for fred.

Angående Syria. Hvis, som det ser ut, opprøret ender med å bli overvunnet, kan vi bare konstatere at politikken med innblanding, gjennom å bevæpne opprørerne, bare har forlenget lidelsene for befolkningen i dette ulykkelige landet.

«Menneskerettighetsforkjempere» som støttet denne politikken av innblanding, bærer et tungt ansvar i denne tragedien.

Selv om menneskerettighetene er en liberal idé, og liberalismen er i prinsippet imot fanatisme, bukker «forkjempere for menneskerettigheter» i dag under for fanatisme. De advarer mot en helt innbilt russisk innflytelse på Europa (sammenlign et øyeblikk den kommersielle, kulturelle, intellektuelle og diplomatiske påvirkningen fra USA og Russland på Europa).

De oppmuntrer oss til å ikke å undersøke hva «Kreml-media» sier. I krig, og støtte til opprørerne i Syria er en krig, er det første offeret sannheten. Enhver virkelig liberaler ville ta en titt på «propaganda» fra den andre siden, uten nødvendigvis ta den på ordet, men for å mot-balansere det man stadig er utsatt for fra ‘sin egen’ side.

Uten engang å lytte til den «russiske propagandaen», hvem av dere er interessert i studien, Possible Implications of Faulty US Technical Intelligence in the Damascus Nerve Agent Attack of August 21, 2013? Denne studien er utført av en tidligere FN-inspektør, Richard Lloyd og professor i teknologi, vitenskap og nasjonal sikkerhet ved MIT, Theodore A. Postol? Den viser at gassangrepet i nærheten av Damaskus i august 2013, som nesten føre til et angrep mot Syria, ikke kunne være utført av den syriske regjeringen. Det er vanskelig å forestille seg at slike viktige folk bevisst lyger for å «støtte Assad» eller er inhabil i relativt elementære fysiske problemer.

«Menneskerettighetsaktivister» spør seg selv om det etter Aleppo, fortsatt er mulig å diskutere med Putin. Men krigen mot terror, inkludert invasjonen av Irak, har aldri hindret noen fra å diskutere med amerikanerne, til tross for de hundretusener av liv denne krigen har forårsaket. Tvert imot, etter 2003, har Frankrike integrert seg tettere i NATO og fulgt USA nærmere enn noensinne.

I tillegg, er de europeiske «menneskerettighetsaktivistene» i en spesielt absurd situasjon: faktisk, hvis vi for eksempel tar bruken av gass i 2013, skyldt på den syriske regjeringen, var det bred enighet i Frankrike for å gripe inn. Men i fravær av en amerikansk intervensjon, var en ensidig fransk intervensjon umulig. «Menneskerettighets-aktivistene» i Europa er redusert til å tigge amerikanerne: «Make war, not love» Men siden de lider av «krigstretthet» og valgte en president som i prinsippet var imot intervensjoner, har «menneskerettighetsforkjemperne» i Europa ikke annet valg enn å akseptere gigantiske militærutgifter for å skape en maktbalanse som gjør et ønske om intervensjon til en troverdig politikk. Lykke til!

Til slutt, blant menneskerettighetsaktivister, må vi skille mellom ‘gode mennesker’ og ‘vakre mennesker’.

‘De gode menneskene’ advarte sine «venner» mot ideen om «støtte» slakteren, den kriminelle morderen av sitt folk, Bashar Assad. Men de viser manglende forståelse av motstanden mot intervensjon.

Statene kan støtte andre stater ved å gi dem våpen og penger. Men enkeltpersoner eller sosiale bevegelser, som en fredsbevegelse, kan det ikke. De har derfor ingen mening å si at når folk uttrykker seg, når de i vårt samfunn kan kritisere (det vil si, marginalt) intervensjons-politikken, at de derfor «støtter» en slik leder eller en slikt styresett. Dette med mindre du betrakter alle de som ikke ønsker at Russland skal gripe inn i Saudi Arabia eller Kina i Palestina, «støtter» Saudi-regimet eller den israelske koloniseringen.

Anti-imperialistene støtter en annen utenrikspolitikk for sitt land, noe som er svært forskjellig.

Alle kriger har en massiv propaganda for dem. Fordi dagens kriger og den nåværende intervensjonen er begrunnet i menneskerettighetenes navn, er det klart at propagandaen vil fokusere på rapportering av «brudd på menneskerettigheter» i landene målrettet for intervensjon.

Derfor må alle de som er imot denne politikken av intervensjon, skaffe til veie informasjon som tillater oss å motvirke denne propagandaen, for eksempel studien om bruk av gass i 2013 nevnt ovenfor, eller alternative vitnesbyrd om forholdene i Aleppo i dag. Det er bemerkelsesverdig å se Julien Salingue, medarrangør av mediekritikk-nettstedet Acrimed, gjenta den dominerende fortellingen om Syria, uten noen kritisk avstand. Men hvis media lyger og forvrenger når det gjelder Frankrike, hvorfor skulle de ikke lyge enda mer når det gjelder utlandet, for eksempel Syria og Russland, hvor ting er vanskeligere å kontrollere? Igjen, uten å ty til russiske kilder, kan Salingue lese, for eksempel, meningen til den tidligere britiske ambassadøren til Syria, som motsier den dominerende mediefortellingen om Aleppo.

Denne kritikken av propaganda betyr ikke «støtte» til et regime eller et annen, i den forstand at dette regimet ville være ønskelig i absolutt forstand, i en verden uten denne politikken av intervensjoner.

‘De gode menneskene’ ønsker å «redde Aleppo». De «skammer seg over det internasjonale samfunnet handlingslammelse» og ønsker å «gjøre noe». Men hva? Den eneste praktiske forslaget fremmet var å etablere en flyforbudssone i Syria, som ville hindre russiske luftstyrker å hjelpe den syriske hæren. Men det ville være et brudd på folkeretten, siden Russland er invitert til Syria av den juridisk og internasjonalt anerkjente regjeringen i landet for å bidra i kampen mot terrorisme. Den russiske situasjonen i Syria er ikke rettslig sett forskjellig fra Frankrike da hun ble invitert til Mali for å kjempe mot islamistene (som var der etter krigen i Libya, men glem det). I tillegg vil den militære intervensjonen i Syria bety enten en krig med Russland er at landet går med på å bli beseiret uten kamp. Hvem ønsker å satse på den andre muligheten?

For å illustrere hykleriet hos disse «gode menneskene»: sammenlign situasjonen i Syria og Jemen. I sistnevnte land, gjennomfører Saudi Arabia mange massakrer, i klar strid med folkeretten. Hvis du er sint fordi vi ikke gjør noe i Syria, hvorfor gjør du ikke noe for Jemen? I tillegg er det en stor forskjell mellom disse to situasjonene. Når det gjelder Syria, kunne militær intervensjon føre en krig med Russland. I tilfellet Jemen, ville det trolig være nok til å legge press på Saudi-Arabia ved å suspendere vestlige våpenleveranser til dette landet. Selvfølgelig, du er helt klar over at du ikke klarer å stoppe tilførselen av våpen til Saudi-Arabia. Men hvordan rimer dette med din harme om Syria?

De vakre menneskene‘, derimot, er mot alle kriger, all vold. De fordømmer Assad og Putin, selvfølgelig, men også Obama, EU, NATO, alle sammen. De fordømmer, de tenner lys og slår av lysene i protest. De sier fra, fordi å tie ville bety å være «medskyldig».

De innser ikke at ingen på bakken i Syria, verken regjeringen eller opprørerne, vet at de eksisterer, og hvis de var klar over deres eksistens, ville de le av deres harme, fordømmelse, og stearinlys. For å omskrive hva Stalin sa om Vatikanet: «menneskerettighetsforkjemperne, hvor mange divisjoner har de»?

For disse «menneskerettighetsforkjempere» er politisk realisme og konsekvensene av sine handlinger ikke saken; det viktigste er å vise at en er part av den «gode siden»

Dette betyr ikke at ‘de vakre menneskene’ og ‘de gode menneskene’ ikke har noen effekt.

De har betydning, men det er denne: De forebygger ethvert utenrikspolitisk alternativ som er basert på diplomati og respekt for FN-pakten. Bare en slik politikk kan fremme fred i verden, balanse og likeverd mellom nasjoner og til slutt også virkelig fremme menneskerettighetenes sak. Men demoniseringen Putin og Assad, og alle som ikke vil noe annet enn å snakke med dem, av «menneskerettighetsforkjempere», gjør en slikt alternativ umulig.

For disse «menneskerettighetsforkjemperne», er politisk realisme og konsekvensene av sine handlinger ikke av noen betydning; det viktigste er å vise at du er en del av «det godes leir». Du forestiller deg at du er fri, mens du trofast følge diktatet fra de dominerende media, som forteller deg, hvert øyeblikk, den krisen som bør kreve din harme.

Hvis jeg hadde noen illusjoner om at dere var klar over konsekvensene av deres handlinger, vil jeg si at politikken er kriminell, fordi den har tragiske konsekvenser for Europa og verden; men siden jeg ikke har noen, jeg vil bare behandle dere hyklere ved å bruke Sartres utrykk: hyklere


https://francais.rt.com/opinions/31480-lettre-ouverte-defenseurs-droits-homme-alep

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.