Mauritania: et kupp med ekstra sand, takk!

Året begynner som vanlig med en klassisk artikkel fra Krigs-nerden og hans særegne, politisk ukorrekte – men velinformerte – humor.
War-Nerd-Wanted-Poster.png

Av Krigs-Nerden

Jeg er tilbake fra mitt problem med den «ubetalte» suspensjonen. Men så sakte som magasinet mitt, the Exile, sender meg honoraret mitt, er å kalle det «ubetalt», en slags spøk. Min forbrytelse var å siterte spartanerne. For å være nøyaktig: om å brenne ned vinrankene til en viss nykonservativ skribent, Victor Hanson. Han sa at noen hadde tent fyr på vinrankene hans etter at min artikkel dukket opp, og redaktøren reagerte raskt. Takk, Exile! Flott måte å støtte dine forfattere!

Som om jeg kunne se forskjell mellom hans vinranker og de andre 2 milliardene vinranker som disse dot-com vinbondene har plantet i hele Fresno-dalen! Og selv om jeg kunne finne hans «vingård», tror han virkelig jeg bare vil kjøre dit og hoppe ut av Subaruen som en John-Belushi-ninja i svart ansiktsmaling, nynnende på melodien til Mission Impossible mens jeg sleper at par bensinfat over til vinrankene? «Ta det, du onde nykonservative Pinot Noir! Dø i et flammehav, krigshissende Chardonnay! «

Han er en forvirret liten nykonservativ. Han ikke bare antydet han at jeg var en brannstifter, han kalte meg en anarkist.

Det smerter meg virkelig. Meg, en anarkist? Hvem har noensinne hørt om et feit anarkist? Alle vet anarkister er tynne rike gutter som tagger «A» med en sirkel rundt den, på busskur på vei til universitetet. De folkene som ønsker anarki, bør studere Afrika. Hvis du ønsker anarki, prøv Vest-Afrika.

Ta en av mine favorittland for produksjon av kupp: Mauritania, også kjent som «det store intet». Fikk noen med seg det siste kuppet i Mauritania? Nei? Ingen? Synd, fordi av en eller annen grunn, får kupphistorier fra jævlige steder som dette, meg til å føle meg varm inni, som etter en god brannstiftelse av en vingård.

Mauritania er en av disse bitene av verdiløs afrikanske besittelser som er et paradis for fluer og skorpioner – ikke så bra for oss pattedyr. Ett av de stedene som er de faste tilholdsstedene av stammene som ble fordrevet fra et bedre sted.

ddd.png
Mauritania. 1 million kvadratkilometer, 3.5 millioner innbyggere, nesten alle i hovedstaden og langs en liten stripe i sør. (Kart: beliggenhet, befolkningstetthet)

Da berberne ble fortrengt fra det gode landet i de mer fruktbare dalene i Marokko, flyktet noen sørover inn i ørkenen. Da svarte afrikanske stammer ble fordrevet vekk fra våtmarkene ved Senegal-elva, flyktet de nord til sanden.

Og dette er den mauritanske befolkningen i dag: «Maurerne» fra nord og «svarte afrikanere» fra sør, cirka like mange av hver; de hater hverandre og ønsker begge de var et annet sted. Bare for å gjøre det mer forvirrende, er det ‘hvite’ maurere og ‘svarte’ maurerne. De svarte maurerne brukte å bli holdt som slaver av de hvite, men det gjorde dem bare enda mer snobbete om deres mauriskhet. De har en ordentlig ‘jeg er en bedre maurer enn deg’-holdning, og går rundt og flirer av de svarte ikke-maurerne. Snobbete slaver – det er mye av det i området.

Ingen bor i Mauritania fordi de har valgt det – med mindre du teller skorpioner – som er hvorfor det bare var 1,5 millioner mennesker i dette en million kvadratkilometer store land (tre ganger større enn Arizona) ved uavhengigheten i 1960.

Denne befolkningen er nå doblet til 3 millioner mennesker, til tross for det faktum at 90% av den dyrkbare jorden har blitt til ørken. For ikke å nevne det faktum at alle de effektive taiwanske trålere har håvet opp hver siste makrell fra mauritanske farvann. Havet er også en ørken, kan man si.

Det er en typisk afrikansk mønster: jo mindre levelig stedet er, jo raskere formerer folk seg. Hvilket minner meg på: jeg har et spørsmål til dere russere: Russland har omtrent laveste fødselstallet i verden [artikkelen er fra 2006], og alle sier det er fordi livet er så hardt der. Så hvordan forklarer du steder som Mauritania, der livet er mye verre, og fødselstallene skyter i været?

Det er et annet mønster i Mauritania som er typisk for Afrika: landsbygda er tømt og byene er overfylte med overflødige mennesker. Ingen lever det gamle nomadelivet her lenger. All ungdommen som henger og slenger i byene, bruker dagen på å øve sine dansetrinn og se på gamle kung fu-filmer. De er en av de viktigste ingrediensene for klassiske afrikanske statskupp: massevis av hva Ali G. ville kalle ‘da Yout ‘, som bare subber rundt og kjeder seg. De bare venter på at et par jeeper skal brøle gjennom gatene, viftende med revolusjonære flagg. Litt action! Det er i alle fall å foretrekke framfor å stirre på termittuer vokse.

Av en eller annen grunn, muntrer det meg opp å tenke på steder som Mauritania. Kanskje fordi Mauritania er hvordan det sørlige California vil se ut om hundre år fra nå. Jeg vil være garantert død – den positive siden av å være feit med nyreproblemer – men alle sportsidiotene som mobbet meg på videregående skole, vel, vil disse stakkars sunne jævlene må se den lange nedturen, se på at barnebarna blir det 22. århundres geite-gjetere.

Jeg kan se det for meg nå, stammer av solbrente ville Anglos vandrende rundt ruinene av landemerkene i Fresno, som vannsklie-parker, mens de tigger pakker av Soylent Green fra kinesiske velgjørere. De vil prøve hardt å ikke synes synd på deg, prøve å vise «forståelse» når de besøker leirplassen i ruinene av den gigantiske vannsklie-parken, men de vil holde sine høyteknologiske lommetørklær foran nesen – det er ingenting som lukter som geiter på nært hold. De vil knapt være i stand til å holde seg fra å spy mens de lytter til dine historier om hvordan det sørlige California pleide å være et viktig sted, helt belyst, med svømmebasseng overalt.

Mauritania er full av historier som dette, om landets strålende fortid. Dette var hjembase for almoravidene, det 11. århundres Taliban. Ekte lystige fundamentalistiske muslimer, av den typen som blir gal av tanken på at noen kan spille musikk, tegne bilder, drikke vin eller på annen måte krenke Allah. Allah er en morsom fyr, han er OK med alle typer grove ting – tortur, slaveri – men han kan ikke utstå musikk.

Gen. Mohamed Ould Abdel Aziz
«Hallo, jeg vil gjerne bestille et mauritansk kupp. Med ekstra sand, takk.»

I likhet med Taliban, kom almoravidene ut av intet (dvs. den mauritanske ørkenen) og vant hele greia: de gikk berserkergang mot frafalne, fra Ghana til Marokko og trampet til og med over de frekke kristne i Spania. Da de var ferdige, kunne ingen spanjoler noensinne lage musikk igjen – noe som forklarer familien Iglesias, far og sønn.

Selvfølgelig, slaveri er forbudt i Mauritania. Faktisk, ifølge en artikkel jeg leste, «Slaveri har blitt forbudt flere ganger.» Jeg antar du rett og slett ikke kan forby slaveri for ofte. Det gjør folk i Vesten glad, og selvfølgelig drypper beslutningen aldri ned til selve slavene.

Du kan like godt prøve å bringe tilbake 80-grensa på motorveier. Slaver er omtrent den eneste naturressursen dette landskapet produserer; forby dem, og den mauritanske økonomien ville stoppe.

Den virkelige poenget med å forby slaveri tidlig og ofte er at det sørger for at vestlig hjelp flyter inn. De rike landene med dårlig samvittighet gir hver mann, kvinne og barn i Mauritania ca 1100 kroner i året. Ikke at det faktisk når de fattige bøndene. Det forblir i lommene på flyplass-sjefene og statsministrene, der de hører hjemme.

Så Mauritania er et perfekt lite laboratorium i det helvete som er Afrika. Og det er hvordan du må forstå kuppet som skjedde der – som et eksempel på hva som skjer på tvers av Sahel i disse halv-arabiske, halv-svarte landene som har et overskudd av fødsler og gresshopper, og mangel på alt annet.

Franskmennene okkuperte Mauritania til 1960, men deres holdning var pent oppsummert i en ordre fra koloni-administrasjonen: «La oss ikke høre fra dere.»

Det var alt de forlangte av Mauritania. Det var alt noen ønsket fra stedet
.
Mauritania levde rolig fram til 1970, da Moktar al-Daddah, landets livstids-president, dumdristig ble involvert i krigen mellom Marokko og Polisario-geriljaen som kjemper for en selvstendig spansk Sahara. Disse geriljaen en pionerene i bruken av «technicals» – en Toyota pickup med et tungt maskingevær montert bakpå- som en billig stridvogn for ørkenkriger. De virkelig freste rundt Sahara i disse tingene. Takket være ‘trygge bakområder’ og logistisk støtte fra Algerie, kunne de angripe utposter hvor som helst i Vest-Sahara.

Faktisk, klarte Polisario-kolonnene å angripe Nouakchott, hovedstaden i Mauritania. Når du tenker på at Nouakchott er på kysten, og mer enn 400 kilometer fra grensen, kan du se hvorfor det mauritanske offiserskorpset var flau; flau nok til å iscenesette et kupp i 1977. Ett minutt sang Mauritania «My Heart belongs to Daddah» og den neste, hadde ‘Daddah’ ikke samværsrett.

Statskuppene bare fortsatte å komme. I 1984 besluttet offiserskorpset i Mauritania det på tide med et nytt ansikt på den nasjonale valutaen, og installerte en fyr som heter Taya, som gjorde det ganske bra. Han knuste en håndfull mot-kupp og vant til og med noen valg. Da gjorde Taya en ting ingen hersker i en liten bakevje noen gang burde gjøre: han ble involvert i de store guttenes spill. Men for å være rettferdig, var det ikke helt hans feil. Han ble bare fanget i maskineriet da den store krigen ‘Islam mot Vesten’ begynte å skyte fart.

På 1990-tallet, hadde islamister begynt å bli oppsetsige selv i et søvnig sted som Mauritania. Disse gutta er gode med PR. De sprer deres kassetter videre fra hånd til hånd, til selv de arbeidsledige overskudds-barna som lener seg mot termitt-tuer i Nouakchott, kan høre en saudisk predikant fortelle dem å få ræva i gir og starte en jihad i nabolaget. Plutselig er din lokale bygdetulling en jihadist, fått fatt i rekvisitter som bare det og kaller seg Abu Semtex.

Taya, presidenten, var syk og lei av å få pes fra disse ungene. Tross alt, han hadde bevist sin rett til å styre to ganger: Først med det tradisjonelle kuppet og deretter med en av disse jævla vestlige ‘valgene’. Hva mer kunne de ønske?

Så i den store mauritanske tradisjonen, sluttet han seg til feil side i den store krigen, ved bruk av det dumme gamle ordtaket, «Min fiendes fiende er min venn.» Hvis det er et dummere ordtak i verden, vil jeg gjerne vite hva det er. Fienden av fienden din er vanligvis IKKE din venn. Fienden av fienden din er vanligvis også din fiende.

Men Taya tenkte, hvis disse lokale islamistene er min fiende, og hvis deres fiende er Israel og USA, så er alt jeg trenger å gjøre å få disse landenes oppmerksomhet, og sammen vil vi knuse jihadistene.

Det han ikke ta hensyn til er fordelen med å være lokalinnbygger. Gjengen din kan være ti ganger større enn den andre gjengen, men hvis du er trengt opp i et smug, der et dusin av deres folk kommer mot deg, vil denne fordelen ikke hjelpe deg mye.

Da Taya skjønte dette, var det for sent for ham. I 1999, gjorde han en feil med formelt å åpne diplomatiske forbindelser med Israel. Mauritania var en av bare tre arabiske land som gjorde dette, og den absolutt svakeste av de tre. Det var selvmord for hans regime. Hver eneste muezzin i landet var på lufta neste morgen og fordømte ham som en forræder mot Allah. Etter 2001, hoppet han på krigen mot terror, og godtok amerikanske tropper til Mauritania for å trene lokale styrker.

Det han ikke skjønte var at Mauritania aldri kommer til å være en prioritet for USA. Vi var glad for å få Mauritanias vennskap – det gikk rett opp der på veggen ved siden av løfter om allianse fra Togo, Panama og Kirgisia – men det var ikke mye vi kunne gjøre for å støtte opp Taya-regimet bortsett fra å sende inn tropper. Og ingen har noengang brydd seg nok om stedet å gjøre det.

Så Taya satt i saksa. Han hadde satset alt på Vesten, men ikke fått noen reell hjelp fra den. Og kuppforsøkene kom raskere enn noensinne. I 2003, endte et militært kuppforsøk med Taya fortsatt med makten, men bare etter at han hadde brukt alle hans lojale soldater til harde kamper i hovedstaden.

Det var to flere kuppforsøk i 2004. Taya knuste dem, såvidt. Han holdt stillingen inntil …
Vel, jeg skal la deg gjette. Når utfører en afrikansk oppadstigende offiser et kupp? Hvis du er en ekte fan av dette spillet, vet du svaret: når lederen er ute av landet. Så på en måte, var det dødsfallet av kong Fahd av Saudi-Arabia i 1. august 2005 som dømte Taya-regimet. Taya skyldte saudierne en stor takknemlighetsgjeld for flere tiår med bistand, og han måtte dra til begravelsen. Så oberst Vall, Mauritania sin kupp-planlegger # 1, ventet til han så jetflyet med Taya ta av retning Riyadh og erklærte seg selv deretter den nye lederen. Det var lett. Ingen omkom, ingen opptøyer. Etter sigende, var folk glade for det. De skjønte aldri hvorfor deres land skulle være så nær Vesten uansett. «Allahu Akbar» er omtrent like avansert som politikk blir i disse delene av verden.

Taya gjorde det bedre enn mange andre tidligere diktatorer. Han er fremdeles i live og i besittelse av sine tånegler og kjønnsorganer. Han slapper av i Qatar, et amerikansk protektorat ved Den persiske bukt. Det er generelt et trygt sted, men det er en død tsjetsjensk leder som heter Yandarbiyev som kanskje er uenig. Han ble drept av russiske agenter i Qatar i 2004.

Men Taya trenger egentlig ikke bekymre seg. Tsjetsjenia-krigen er et risikofylt spill med stor innsats. Mauritania er ikke så viktig for noen. Ingen kommer til å følge Taya til Qatar. De kunne ikke hoste opp billettpengene.

Det nye regimet løslot 21 radikale islamister som var fengslet av Taya. De vil trolig belønne sine velgjørere på den vanlig måten: ved å starte et eget kupp og henge karene som slapp dem ut av fengsel.

Men det vi ser nå er en liten feide mellom ulike fraksjoner av «maurerne,» den arabiske/berber etniske gruppen. Det virkelige problemer for Mauritania vil komme fra de svarte i sør som er lei av at de nordlige ‘blekansiktene’ skalter og valter over dem.

Så er det landet Niger, like i øst. Tro det eller ei, Niger får Mauritania til å ligne Monaco. I det minste har Mauritania kystlinje, selv om det ikke er noe mer fisk i havet.

Hva du egentlig ser når du ser godt på steder som Mauritania, er hvor svake disse landenes grenser egentlig er. Hva som skjer her er det som skjer over hele Sahel: Nord mot sør; arabisk mot «svarte»; islam mot vestlig innflytelse. Og alt det syder med en bakgrunn av rask forørkning pluss økende fødselstall. Med andre ord, en akselerert katastrofe fra nå av og frem til noe virkelig stort skjer, som får oss til glemme alle de små oppturene og nedturene på den historisk grafen.


Les også : Krigs-nerden om F35

eller : Krigs-nerden om Paraguay

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.