Duterte for nybegynnere. Del 1: politisk ukorrekt bannskap

Andre Vltchek skriver et langt og fascinerende brev fra Fillipinene.

58480918c4618818478b45b9.jpg

Av Andre Vltchek

Da Venezuelas president Hugo Chavez kom til makten i 1999, visste nesten ingen i Vesten, i Asia og selv i de fleste av de latinamerikanske landene, mye om hans nye militante revolusjonære anti-imperialisme. Fra massemedier som CNN og BBC, til lokale TV og aviser (påvirket eller direkte finansiert av vestlige kilder), var den ‘informasjonen’ som eksisterte, tydelig partisk, svært kritisk og til og med nedsettende.

Et par måneder inn hans regjeringstid, dro jeg til Caracas og ble fortalt gjentatte ganger av flere lokale journalister: «Nesten alle av oss støtter president Chavez, men vi ville bli oppsagt hvis vi turte å skrive en eneste artikkel til støtte.»

I New York City og Paris, i Buenos Aires og Hong Kong, var konsensusen da nesten enstemmig: «Chavez var en vulgær populist, en demagog, en militær ‘sterk mann’, og potensielt ‘en farlig diktator’».

I Sør-Korea og Storbritannia, i Qatar og Tyrkia, uttrykte folk som knapt kunne plassere Venezuela på verdenskartet, sine ‘sterke meninger’; de gjorde narr av og svertet mannen som senere skulle bli dyrket som en latinamerikansk helt. Selv mange av de som vanligvis ville mistro mainstream media var klart overbevist om det skumle innholdet i den ‘bolivarianske revolusjonen’.

Historien gjentar seg.

Nå er President Rodrigo Duterte på Filippinene demonisert og ‘mistrodd’, latterliggjort og avvist som en demagog, fordømt som en grobian, spottet som en bajas.

I sitt eget land er nyter han den høyest populariteten av alle presidentene i landets historie: minst godt over 70 prosent, men ofte også over 80 prosent.

«Vis meg en kvinne eller mann som hater Duterte i denne byen», smiler en ansatt i rådhuset i Davao (som ligger på den urolige øya Mindanao) hvor Duterte var ordfører i 22 år. «Jeg skal kjøpe denne personen en utsøkt middag, fra min egen lomme … det er hvor trygg jeg er på hvor denne personen ikke finnes».

«Folk på Filippinene er nå helt frie til å uttrykke sine meninger, å kritisere regjeringen», sier Eduardo Tadem, en ledende akademiker, professor i Asia-studier. Han sier: «De ønsker å protestere? Bra!»… «Folk kan demonstrere eller gjøre opptøyer uten tillatelse fra myndighetene.»

Som i Hugo Chavez sine dager i Venezuela, har nå pressen på Filippinene, som i hovedsak eies av høyreorienterte forretningsinteresser og av pro-vestlige samarbeidspartnere, nå nådd et crescendo. Den bjeffer og fornærmer presidenten, dikter opp historier og sprer ubekreftede rykter, noe ufattelig selv et sted som Storbritannia, med sine strenge lover mot ærekrenkelser.

Så det er ikke frykt som sikrer den store støtten i folket for Duterte i hans eget land. Befolkningen er definitivt ikke redd!

Jeg besøkte noen av de tøffeste slumområdene i landet; Jeg jobbet midt i dødelige kirkegårder, inntil nylig var de herjet av kriminalitet og narkotika. Folk der bokstavelig talt råtnet i live. De ropte om hjelp og nåde i absolutt desperasjon. Jeg har også snakket med de beste akademikerne og historikerne i landet, til tidligere kolleger av Duterte og til filippinske gjestearbeidere i De forente arabiske emirater og andre steder.

Jo høyere de hatefulle ytringene fra utlandet og fra lokale masse medier, jo sterkere stod Dutertes nasjon ved sin leder.

Menn og kvinner som for bare ett år siden levde i total desperasjon og sinne, ser nå fremover med håp, rett mot fremtiden. Plutselig så alt ut til å være mulig!

I min første rapport denne måneden skrev jeg: «Det er en følelse av endring i de smale og desperate bakgatene i i slummen Baseco i Filippinenes hovedstad Manila. For første gang på mange år har en vakker, edel dame besøkt stedet; mot alle odds bestemte hun seg for å bli værende. Hennes navn er Håp.»

Jeg står ved mine ord, nå mer enn noensinne.

Men jeg føler også at jeg må forklare nærmere hva som egentlig skjer på Filippinene, og hvorfor?

Min eneste forespørsel, min appell til alle disse menneskene over hele planeten som ikke vet noe eller svært lite om denne delen av verden generelt og om Filippinene spesielt, vil være: «Vennligst ikke døm basert kun på det du leser på ditt eget språk, og spesielt på engelsk, og fra kilder som har vært ved så mange anledninger så grundig diskreditert. Stikk innom selv, kom for å se og lytte. Som Venezuela for mange år siden, er det som skjer på Filippinene ‘et ukjent territorium’, en helt nytt konsept. Noe annerledes og enestående, utvikles, tar form. Dette er ikke som noen annen revolusjon som fant sted før. Ikke ta del i å latterliggjøringen av den, ikke bidra til å kvele den, ikke gjør noe skade før du komme og ser for deg selv, før du møter de bedende øyne av de millionene av mennesker som var forsvarsløse og misbrukte så lenge og som er plutselig reiser ryggen, møter livet med stort håp og stolthet».

Ikke delta i å frata dem deres eget land. For første gang, etter århundrer med brutal kolonialisme, er det virkelig deres. Jeg gjentar: for første gang. Nå!

Ikke frata dem håp: det er alt de har, og det er mye mer enn noe de noensinne har hatt på flere tiår og århundrer.

Fidel Castro pleide å si: «Revolusjon er ikke en dans på roser»

Revolusjon er en tøff, ofte svært vanskelig jobb. Den er aldri perfekt; det kan den aldri bli. Å ødelegge et dypt rotfestet ondt system kreves mot, og uunngåelig, at blod spilles.

Duterte er ikke like ‘poetisk’ som Fidel. Han er en Visaya, en strålende, men grov, ærlig og fritttalende mann. Ofte snakker han med overdrivelser. Han liker å sjokkere sine lyttere – tilhengere og fiender.

Men hvem er han egentlig? Hvem er denne mannen som truer med å stenge alle amerikanske militærbasene for å nå varig fred med kommunistene og muslimske opprørere, å omstille sin utenrikspolitikk og ideologi til å være vennligere med Kina og Russland, og redde livet til millioner av fattige mennesker på Filippinene?

I søken etter svar, la oss lytte til dem som virkelig betyr noe – folk på Filippinene.

La oss slå av den giftige fossen av fornærmelser og nøye utvalgt ‘informasjon’, som kommer fra ødelagte vestlige medier; La oss slå det av ved å følge Duterte sin oppsiktsvekkende, men ærlige ordbruk:«Dere propaganda-medier i Vesten, dere udyr – fuck you! «

5848079ec46188ad4e8b459b

Hvem er president Duterte, egentlig? Hvorfor banner han så mye, hvorfor fornærmer han alle, fra president Obama til slike mektige institusjoner som FN, EU, selv paven?

«Han kommer fra sør», forklarer Luzviminda Ilagan, et tidligere medlem av Kongressen, og en av landets ledende feminister:

«Han er en Visaya. I Luzon, snakker de tagalog, de er «veloppdragne», og de ser ned på oss. Politisk her sier vi «imperialistiske Manila». Ironisk nok, bidrar Mindanao sterkt til budsjettet i Manila: det er omfattende gruvedrift her, det er fruktplantasjer, rismarker; men svært lite er delt med oss over budsjettene …. Og plutselig, her kommer en ordfører fra Davao, fra sør, og han til og med snakker det språket som de hater. Han er sint på situasjonen i landet sitt, og han banner og sverger. Det er kulturelt; tross alt, er han Visaya! I Manila og i utlandet, er det hele feiltolket: her trenger du ikke forbanne noen; du bare banner, punktum. Ja, han er annerledes. Han forteller sannheten, og han snakker vårt språk.»

Hvorfor skulle han ikke være sint? En gang i tiden var Filipinene det rikeste landet i Asia, nå er det en av de fattigste. Dens forferdelige slummer huser millioner, og ytterligere millioner er fanget i en ond sirkel av narkotikaavhengighet og kriminalitet. Kriminaliteten er en av de høyeste på kontinentet. Det er en brutal borgerkrig med både muslimske og kommunistiske opprørere.

Og i århundrer, har Vesten mishandlet og plyndret dette landet uten skam og uten nåde. Når folk bestemmer seg for å gjøre opprør, som det var tilfelle mer enn et århundre siden, ble de massakrert som dyr. Amerikanerne slaktet 1/6 av befolkningen for mer enn et århundre siden, omtrent 1,5 millioner menn, kvinner og barn.

58480897c361889b318b45ee
Professor Ronald Simbulan

‘Dynastiene’ hersker udemokratisk og med jernhånd.

«I Kongressen, Representantenes hus og Senatet, er omtrent 74% av setene holdt av medlemmer av lokale dynastier», forklarer professor Roland Simbulan. «Dette er i henhold til seriøse akademiske studier».

Før President Duterte kom til makten, var de fleste av de sosiale målestokkene de laveste i regionen. Landet hadde mistet sin stemme, det samarbeidet fullt med Vesten, spesielt mot Kina.

En sint mann, en sosialist; president Duterte er rasende på nåtiden og fortiden, men spesielt av den vestlige imperialismens hensynsløshet.

Han snakker, men fremfor alt handler han. Han tar ett avgjørende skritt etter det andre. Han skyver reformer videre og videre, han trekker seg tilbake når hele prosjektet er truet. Han styrer sitt skip gjennom et forferdelig uvær, gjennom farvann som aldri er navigert før.

En feil, og hele hans revolusjon vil gå til helvete. I så fall vil millioner av de fattige forbli der de var i flere tiår – i rennesteinen. Ett feil trekk, og hans land vil aldri klare å reise seg fra sine knær.

Så han banner. Så han går fremover, bannende.

CzERQ-GUQAA-sxl.jpg

Hvorfor ønsker Vesten å styrte Duterte?

Først av alt, hvordan kan USA og Europa ikke hate noen som så direkte avviser imperialisme og den vemmelige kolonialistiske fortiden som Filippinene ble utsatt for gjennom århundrene? Men vi skal komme tilbake til fortiden i del 2 av dette brevet.

En legendarisk akademiker, professor Roland Simbulan, fra Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Filippinene, forklarte under vårt møte i Manila, som varte hele dagen:

«Duterte leser mye, og han beundrer Hugo Chavez. Han er faktisk har veldig lignende meninger som Chavez. Han er sterkt kritisk til vestlig imperialisme i slike steder som Afghanistan, Irak og Syria. Han kan ikke utstå hvordan Vesten behandler hans eget land.»

«Han var alltid prinsippfast i hans anti-imperialistiske politikk. Selv som ordfører i Davao forbød alle felles militærøvelser med USA. Amerikanerne forhandlet; de tilbydde rikelig med penger. Det ønsket å bygge en stor dronebase i Mindanao, men Duterte nektet.»

Som ‘straff’, eksploderte to bomber i Davao: en i havna, en på den internasjonale flyplassen.

I det siste har han beordret en stopp i alle amerikansk-filippinske felles militærøvelser og han har truet med å stenge alle amerikanske militære anlegg på territoriet til sitt land.

Et par ledende filippinske akademikere, Eduardo og Teresa Tadem, har ingen tvil om retningen i Duterte sin utenrikspolitikk:

«Trenden er klar: bort fra Vesten, mot Kina og Russland. Vi tror at han snart vil nå en territoriell avtale med Kina. Masse ‘goodwill’ kommer nå fra president Xi Jinping. Ting skjer i det stille, men noen store innrømmelser er allerede synlige: våre fiskere får lov til å vende tilbake til det omstridte området. Kina lover bistand, investeringer, og det har lovet å få våre jernbaner til å fungere igjen.»

Alt dette er et mareritt for den aggressivt anti-kinesiske utenrikspolitikken i Vesten, særlig i USA. Å provosere det fortsatt militært svake Kina, til slutt selv å starte en militær konflikt med det, synes å være det viktigste målet for vestlig imperialisme. Hvis Filippinene når et kompromiss med Kina, Vietnam vil mest sannsynlig følge etter. Den aggressive asiatiske anti-kinesisk ‘koalisjonen’ spikret sammen av Vesten, ville da mest sannsynlig kollapse, siden den da bare består av Taiwan, Japan og muligens Sør-Korea.

«Duterte er bare fornuftig. Hva Kina gjør er defensivt. Vesten står bak konfrontasjonen», forklarte en ledende historiker, professor Rey Ileto:

«Bare for å sette dette i perspektiv: Gloria Arroyo – hun besøkte Kina før USA. Hun beveget seg nærmere Kina. De fikk henne tiltalt for korrupsjon! Bare Duterte løslot henne … «

For Vesten, er Duterte på Filippinene som en ny asiatisk smittsom sykdom; et virus som må holdes i sjakk, eliminert så snart som mulig. Hvis ikke, kan utallige uavhengige (i alle fall på papiret), men i realiteten kontrollerte og ydmykete nasjoner i regionen, få inspirasjon, gjøre opprør og begynner å følge Duterte sitt eksempel.

Vesten er i panikk. Dens propaganda-apparat jobber for full maskin. Ulike strategier for å styrte den ‘ustyrlige’ presidenten blir pønsket ut og prøvd. Lokale ‘eliter’ og de ikke-statlige organisasjonene kollaborerer skamløst.

Er Duterte virkelig en sosialist?

Ja og nei, men definitivt mer ja enn nei. Han er faktisk en selverklært sosialist, og i mange år har han laget svært nære forbindelser med marxistene.

Professor Roland Simbulan forklarer:

«Da Duterte var student, ble han med i KM, den venstreorienterte studentorganisasjonen. Han forstår venstresidens ideologi. Han forstår også røttene til opprøret i landet sitt, både det kommunistiske og muslimske. Han gjentar hele tiden: ‘Du kan ikke slå opprøret militært. Du må løse de samfunnsproblemene som har ført til det.'»

Han inviterte marxister til hans administrasjon, selv før de ba ham om å bli med. Han frigjør gradvis politiske fanger, som ble tatt til fange og innestengt i løpet av de tidligere administrasjonene.

Professorene Teresa og Eduardo Tadem enig:

«Sosiale reformer er en del av fredssamtalene. Det faktum at en kommunistleder pleide å være Duterte sin professor, er også med i bildet. Duterte innførte et moratorium på omregulering av land, så bøndenes jordbruksland kan bli bevart for landbruket. For arbeidstakere, er det også mange gode nye ting. Han er å få slutt på korttidskontrakter, på denne utnyttelsen. I utgangspunktet prøver regjeringen å sørge for at folk blir ansatt, at de får deres rettigheter, umiddelbart.»

«Det er mange positive endringene som finner sted på så kort tid: miljø, sosiale forhold, sosial rettferdighet, utdanning, helse, bolig, vitenskap …»

Duterte sendte nylig sin helseminister til Havana, for å studere den cubanske modellen. Besøket var så vellykket at han nå planlegger å fly en hel regjeringsdelegasjon, inkludert ministre, til den revolusjonære øya.

Men mens han er sikkert legger stor vekt på sosial rettferdighet og uavhengig anti-imperialistisk utenrikspolitikk, er fortsatt økonomien, handelen og den økonomiske politikken solid i hendene på de markeds-vennlige ministrene.

«Da Duterte var ordfører», forklarer professor Simbulan, «fungerte han som en pragmatiker, han verdsetter harmoni fremfor alt. Imidlertid må en ting huskes: når det oppsto en uløselig konflikt mellom arbeidere, urfolk eller de fattige og ‘big business’ eller plantasjeeiere, så tok han til slutt alltid ta siden til de ‘små menneskene’. Dette er hvordan han klarte å overbevise venstresiden at han er en av dem.»

I den brutale Baseco-slummen, bygget av råtnende metallplater og containere rundt havna og skipsverftene, synes alle å være enige om at den nye presidenten brakte både håp og endringer som hadde trengtes lenge.

«Nå kan folk få gratis utdanning her», sier Imelda Rodriguez, en fysioterapeut, ansatt ved Institutt for sosial velferd og utvikling:

«Det er også gratis ‘medisinske misjoner’ i dette området, der folk kan få alle slags kontroller og konsultasjoner. Vi får også en viss kontantstøtte. Regjeringen skaper arbeidsplasser. Selvfølgelig må fortsatt mye mer gjøres, men det er unektelig stor fremgang allerede.»

Sosial fremgang er tydelig i byen Davao, hvor Duterte var ordfører i 22 år. En gang i tiden var det et kriminalitets-fylt helvete med kollapset sosial infrastruktur. Nå er Davao en moderne og fremtidsrettet by, med relativt gode sosiale tjenester og bedre infrastruktur, samt nye offentlige parker og grøntområder.

«Så mange ting er bedre for de fattige her», forklarer sjåføren, tar meg fra rådhuset til hotellet mitt. «På bare to tiår, ble byen ugjenkjennelig. Vi er nå stolte av å leve her.»

På rådhuset i Davao, overøser Jefry M. Tupas meg med den informasjon jeg kom for å be om: omplasserings-områdene for de fattige og hjemløse, det offentlige boligene for opprørerne som nylig overga seg, ‘slumforbedrings-flyttinger’ ; antallet prosjekter er uendelig.

Som i de revolusjonære landene i Latin-Amerika, er de involverte sin entusiasme i denne prosessen både smittsom og renhjertet. I de medisinske sentrene, snakker leger og sykepleiere stolt om nye vaksinasjons-planer, gratis medisin for diabetes og høyt blodtrykk, behandling av tuberkulose og sentre for familieplanlegging.

«Nå håper vi også at ting vil bedre økonomisk som en helhet, hvis vi ikke avhenger av USA lenger», sier Luzviminda Ilagan. «Hvis vi nå åpner opp for mye vennligere land som Kina og Russland, er det stort håp for oss alle! Før, i Mindanao, hadde vi bare vestlige gruveselskaper: fra steder som Australia og Canada. Som et resultat, gikk all fortjenesten til utlandet. Folket på Mindanao er fortsatt lutfattige. Under president Duterte, er alt dette i dramatisk endring! «

58480802c36188d7318b4612.jpg

Er Duterte virkelig en massemorder?

Hvis du leser (utelukkende) den vestlige og lokale høyreorienterte pressen, kan du bli unnskyldt hvis du begynner å tro at Duterte er ‘personlig ansvarlig’ for mer enn 5.000 ‘mord’ i det som nå er vanligvis stemplet som hans ‘krig mot narkotika’.

Men snakk direkte til folk på Filippinene, og du får et helt annet bilde.

Filippinene før Duterte var overveldet av kriminalitet, på en skala usett noe annet sted i Asia-Stillehavsregionen. Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), var draps-raten i 2014 svimlende 9,9 per 100.000 innbyggere, sammenlignet med 2,3 i Malaysia; 3,9 i USA; 5,9 i Kenya; 6,5 i Afghanistan; 7,5 i Zimbabwe og ikke mye under krigsherjede land som Den demokratiske republikken Kongo (13,5).

Narkotikagjenger brukes til å kontrollere gatene i de største byene. Svært ofte, kontrollertes gjengene faktisk av topplederne i militæret og politiet.

Situasjonen hadde tydelig kommet ut av kontroll, hele samfunn som levde i desperasjon og frykt. For mange var byene blitt til reelle slagmarker.

En sjåfør som kjørte meg til Sør-kirkegården i Manila, fortalte: «I mitt nabolag, hadde vi bare et forferdelig drap: en tenåring ble overfalt av en pusher …»

Professorene Teresa og Eduardo Tadem forklarte:

«I Davao, var kriminaliteten fryktelig. Vanligvis, i dette landet, er folk så lei av kriminalitet at de ville støtte hva som helst … Duterte oppfordret politiet til å handle. Han er advokat, så han prøver å holde seg innenfor lovens grenser. Han sier: ‘Hvis de overgir seg, bring dem inn, hvis de gjør motstand, skyt!’ Mer enn 5.000 er døde så langt, men hvem utfører drapene? Ofte er det hevnere, motorsykkelgjenger …»

Professor Roland Simbulan presiserer videre:

«Mange drap finner sted … Vi kan aldri være sikker på hvem som faktisk dreper hvem, om for eksempel rivaliserende narkobaroner utfører drapene for å ødelegge deres konkurranse. På Filippinene har vi forferdelig korrupsjon, og til og med offiserer og generaler er involvert i narkotikahandel. Politiet gjennomfører jevnlig raid, og deretter resirkulerer de konfiskert narkotika. Selv BBC intervjuet gjenger som bekreftet at politiet ga dem en liste over hvem de skulle drepe. Det som gjør Duterte så sårbar er hans språk, hans sterke ord. Hva sier, er svært ofte misforstått.»

I slummen og kirkegården bebodd av de fattigste av de fattige, ville et overveldende flertall av folket støtter mye hardere tiltak enn de som er iverksatt nå. Som jeg ble fortalt av innbyggerne på kirkegården:

«Her hater vi dem som undersøker såkalte utenomrettslige drap. De bryr seg bare om rettighetene til de mistenkte. Men vi, gode borgere som har lidd så mye i flere tiår, ble ikke beskyttet i det hele tatt før denne presidenten ble valgt.»

I Davao, står Luzviminda Ilagan ved hennes president, bestemt:

«Det er helt forståelig hvorfor presidenten fører en krig mot korrupsjon og narkotika. Og hvis opposisjonen snakker om utenomrettslige drap, da bør den være forpliktet til å bevise at de faktisk er begått på ordre fra myndighetene … Kan det bevises?»

«Situasjonen er komplisert, selvfølgelig blir mennesker drept. Men se på tallene: de er mye lavere nå enn de under Benigno Aquino: under hans administrasjon, ble bønder, urfolk og de fattige i byene stadig myrdet – mennesker som slåss for sine grunnleggende menneskerettigheter … Og under Gloria [Arroyo], ble gruveselskapene faktisk gitt tillatelse til å komme inn i landet og drepe de som sto i veien … Under de tidligere administrasjonene, ble ting enda verre: de militære fikk en ekstra tillatelse til å tilby ‘sikkerhetstjenester’ til gruveselskapene. Alt dette er nå i endring! «

Selv de mest hatske kritikere av president Duterte, som hevder at ‘krigen mot narkotika’ har drept over 5.000 mennesker, må nå innrømme at draps-statistikken er ‘litt’ mer komplisert. Som rapportert av Al-Jazeera den 13. desember 2016:

«Politirapporter viser at 5.882 mennesker ble drept over hele landet siden den filippinske presidenten Rodrigo Duterte tiltrådte den 30 juni. Av disse, ble 2,041 narkotikamistenkte drept under politiaksjoner fra 1. juli til 6. desember, mens 3841 ble drept av ukjente væpnede menn fra 1. juli til 30. november.»

Så rundt 2000 mennesker døde under kamper mellom politi og narkogjenger, som er de dødeligste og mest tungt bevæpnete i hele Asia-Stillehavsregionen. Greit nok. Hvem er de «ukjente væpnede mennene» og hvorfor peker mainstream pressen umiddelbart fingeren på presidenten, mens de bare stoler på uttalelsene som kommer fra hans verste fiender, som Senator de Lima?

Er ikke dekningen av Filippinene av vestlige mainstream media blitt like latterlig, propagandistisk og ensidig som den er for Aleppo og Syria, samt det russiske engasjementet der?

Dessuten, er de lokale narcos på Filippinene bare nådeløst nedslaktet, eller skal litt mer legges til historien? Er det ikke noe som blir stadig utelatt?

Peter Lee skriver om ‘rehabilitering’ av narkomane og om Kinas hjelp:

«Et annet område av det potensielle samarbeidet mellom Filipinene og Folkerepublikken Kina, er Kinas hjelp til et ekspressprogram for å rehabilitere de filippinske narkotikabrukere som har vendt seg til politiet for å unngå å bli målrettet av dødsskvadroner.»

Selv om det er nesten ikke rapportert i vestlige medier, har over 700.000 brukere overgitt seg.

La meg gjenta det: 700.000 narkotikabrukere har overgitt seg.

Og de trenger antagelig, for å få til en ren rehabilitering, å leve trygt i sine lokalsamfunn, noe som gir en stor utfordring for Filippinenes infrastruktur for rehabilitering. Duterte har oppfordret det filippinske militæret til å gjøre baseområder tilgjengelig for ekstra rehabiliterings-leire og den første vil tilsynelatende være på Camp Ramon Magsaysay.

Duterte har henvendt seg til Kina for å be det finansiere byggingen av behandlingstjenester, og Kina har allerede forpliktet seg. Ifølge Duterte og hans talsmann, har det forberedende arbeidet for Magsaysay-anlegget allerede begynt.

Det er en morsomt ‘problem’ her:

Magsaysay er den største militære reservatene på Filippinene. Det er også juvelen i krona, vil jeg si, av de fem filippinske basene man ser for seg skal brukes av amerikanerne i henhold til forsvarsavtalen, Enhanced Defence Cooperation, som offisielt bringer amerikanske tropper tilbake til filippinske baser. Det ser ut som det amerikanske militæret må dele Magsaysay med tusenvis av narkotikabrukere … og kinesiske bygningsarbeidere.



Brevet vil avsluttes i morgen med del 2

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.