Vestlige land klynger seg til sensur for å redde «demokrati»

azov_battalaion_071714.jpg

Av Dr. Tomasz Pierscionek

Noen vestlige ledere, sammen med sine allierte i media, har en særegen tilnærming til ytringsfrihet og demokrati. Tilsynelatende, gjelder disse i den grad de lar seg forene med deres egne utenrikspolitiske mål og hvem som rammes – venn eller fiende. Vi ser hvordan USA og deres allierte unngår å kritisere det manglende demokratiet og ytringsfriheten hos det saudiske regimet, sammen med det som uten tvil er de største bruddene på menneskerettigheter av noen nasjon i det 21. århundre. Saudi-Arabias ledere unnslipper også fordømmelse for sin rolle i å tillate spredning av den reaksjonære wahhabi/salafist doktrinen, som danner grunnfjellet av jihadist-terroren.

Andre nasjoner, med menneskerettigheter som synes helgenaktig i sammenligning, utpekes for kritikk, destabilisering og – hvis alt annet svikter – «humanitær intervensjon». En lignende ironi ses når progressive og liberale vestlige demokratier lekende lett tar et skritt i en illiberal og regressiv retning hvis deres egne interesser oppfattes som truet.

Forrige måned, stemte Europaparlamentet for å støtte et vedtak for å motvirke «propaganda fra land som Russland, og ikke-statlige aktører, som Daesh, al-Qaida og andre voldelige jihadistiske terroristgrupper». De brukte TV-nettverket Russia Today og nettsiden Sputnik som en del av et «bredt utvalg av verktøy og virkemidler» Russland bruker «for å utfordre demokratiske verdier, splitte Europa, samle intern støtte og skape oppfatningen av mislykkede stater i EUs østlige nabolag».

Vedtaket følger en rapport fra mai 2016 fra Anna Fotyga, et polsk medlem av Alliansen av konservative og reformatorer i Europa, i Europaparlamentet. Rapporten, EUs strategiske kommunikasjon med sikte på å motvirke propaganda, leter etter måter å undertrykke ideer og meninger som ikke passer med ideen om at Vesten er best. Selv om resolusjonen ble vedtatt, var et flertall av parlamentsmedlemmene ikke overbevist om farligheten av russisk propaganda. 304 stemte for resolusjonen, men de fleste enten stemte mot den (179) eller avsto (208).

Noen parlamentsmedlemmene fant hele prosessen latterlig. Javier Couso Permuy, MEP fra Spanias venstrekoalisjon Izquierda Unida, kommenterte: «Denne rapporten er galskap. Det skaper hysteri mot Russland og en ny McCarthy-tid i Europa. Det er en karikatur av Russland.«

Et nytt jernteppe?

Konseptet at Russland annekterer hodene til uskyldige europeiske borgere, for å destabilisere vår naturlige måte å tenke på, antyder at vi mangler robusthet til å håndtere alternative synspunkter og meninger, samtat vi ikke klarer å danne vår egen mening om hva vi hører og ser. Slik retorikk minner om den kalde krigen. Denne gangen har vi imidlertid et nytt (media) jernteppe for å holde ut degenererte østlige påvirkninger som truer med å ‘undergrave’ vestlig kultur.

Medier som Russia Today, om du er enig med innholdet og ideene der eller ikke, fremmer mangfold av tanker og gi et annet perspektiv på verdens hendelser. Dette trengs sterkt for å få fram flere meninger, balansere perspektiver og noen ganger lage gapende hull i fortellingene som fremmes av vestlige politikere og medier. Slik er faren med ytringsfrihet: noen ganger går det ikke du ønsker. Så, er russisk ‘propaganda’ rett og slett for god, eller er propagandaen fra EU og USA ikke god nok til ‘beskytte’ oss fra forskjellige ideer? Kan det være at Vestens propaganda er utslitt og mindre mennesker er villige til å tro de ofte gjentatte og utslitte temaene.

Sovjetunionen begynte å kollapse når den ikke lenger kunne tilby sine innbyggere en anstendig levestandard. Ingen mengde anti-vestlig propaganda kunne fylle magene med mat, gi varme, eller fikse et tak som lekker. På en lignende måte, er europeere mer opptatt av den fallende levestandarden forårsaket av nøysomhetspolitikken. De har mindre tid til å tenke på, enn si støtte, de katastrofale globale ambisjonene til de mektige og rike. Selv om det gir en svært midlertidig distraksjon fra våre hjemlige problemer, kan ikke å gi skylden på Russland for alt fra Brexit til Trump løse disse problemene. (Uten tvil, vil ytterligere militære utgifter og intervensjoner i utlandet gjøre at levestandarden for europeiske borgere faller videre og raskere).

Å skylde på Russland er ikke bare en patetisk måte å avlede fra EUs egne hjemlige problemer, men gjør også at vi går glipp av de mange store mulighetene (økonomiske, kulturelle, politiske) som kunne finnes hvis vi hadde vennskapelige forbindelser med Russland. Et slikt samarbeid er usmakelig for USA, som ville føle seg truet av de kombinerte økonomiske, militære og kulturelle kreftene i en kombinert blokk av EU og Russland. Angrepet på mediene som utfordrer status quo vil bare føre til flere folk ser på dem – slik det skjedde i de siste årene av østblokken.

Folkene bak jernteppet var lei av en falleferdig økonomi, lei av sine lederes inkompetanse (høres kjent ut?) og irritert over å bli fortalt å unngå vestlig innflytelser. De begynte å se og lytte til vestlige TV-og radiokanaler i økende antall. Ikke engang mulige straffer viste seg tilstrekkelig avskrekkende. På samme måte, å slå ned på media som Russia Today og Sputnik, vil bare gjøre dem enda mer tiltalende.

«Frihet» og «demokrati» takket være Vesten

Siden vi snakker om ytringsfrihet og demokrati, la oss ta en titt på en nasjon som har (med vestlig bistand, selvfølgelig) mistet begge de siste årene. Etter kuppet i Ukraina i 2014, der EU og amerikanske politikere gjorde langt mer enn å tilby alternative nyhetskanaler, sank landet ned i kaos. Høyreekstreme paramilitære militser, noen med åpent nynazistiske elementer, har blitt brukt i den etterfølgende borgerkrigen eller angivelig innlemmet i statsapparatet, for eksempel politiet og militæret.

Mens befolkningen i de to østlige delene av Ukraina, folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, fortsetter å standhaftig stå imot den stadige granatilden og raidene av Kiev-regimet, lever sivile i resten av Ukraina i frykt for vilkårlig arrest og tortur av sikkerhetsapparatet. Noen har rett og slett forsvunnet eller blitt drept av ukjente gjerningsmenn. I tillegg til det beryktede drapet på minst 48 fagorganiserte og andre motstandere av Porosjenko-regimet, som døde da fagforenings-bygningen i Odessa ble påtent av en nasjonalistisk mobb den 2. mai 2014, har mange flere menneskerettighetsbrudd skjedd siden da.

For eksempel, ble journalist og forfatter Oles Buzina, en kritiker av Porosjenko-regimet og en motstander av fascismen i Ukraina, myrdet i nærheten av sitt hjem i Kiev av ukjente gjerningsmenn. Drapet skjedde bare en dag etter at Oleg Kalashnikov, en tidligere parlamentsmedlem fra eks-president Victor Yanukovich sitt parti, ble funnet skutt og drept. Flere tilhengere av den tidligere presidenten har også dødd under mystiske omstendigheter, rapportert som tilsynelatende selvmord.

I april 2016 forsvant russisk statsborger og aktivist Andrei Sokolov etter å ha blitt kidnappet av ukjente gjerningsmenn da han forlot en rettssal i Ukraina. Han ble senere holdt i flere måneder i et hemmelig fengsel. Alla Alexandrovskaya, en tidligere parlamentsmedlem og leder av Kharkov-grenen av kommunistpartiet i Ukraina, ble arrestert og internert uten rettssak i månedsvis. Hun har blitt løslatt, men er angivelig fortsatt i husarrest. Journalist og blogger Ruslan Kotsaba, en tilhenger av Maidan-bevegelsen som førte til styrtingen av den valgte Janukovitsj-regjeringen, ble arrestert i februar 2015 for forræderi, etter å ha produsert en Youtube-video der han nektet å bli rekruttert til hæren for å ta del i en borgerkrig mot andre ukrainere som ikke ønsker å bli styrt av Porosjenko-regimet. Han ble løslatt fra fengsel i juli 2016 etter å ha sonet 18 måneder i varetekt.

De høyreekstreme paramilitære gruppene som eksisterer i dagens Ukraina, ble brukt til å gå i spissen for å styrte en folkevalgt, men korrupt, president i 2014. De har siden blitt sluppet løs mot sine (tidligere) landsmenn og kvinner som ikke ønsket noen del i den nye nasjonalistiske og fremmedfiendtlige Ukraina som dukket opp på verdensscenen i februar 2014. Under andre verdenskrig, under ledelse av nazi-kollaboratøren Stepan Bandera, drepte Den ukrainske opprørshæren (også kjent som UPA) tusenvis av jøder, samt polakker og russere. Kun i den ene regionen Volynia, slaktet UPA anslagsvis 40.000 polakker for å etnisk rense regionen for ikke-ukrainere. Dette var en forberedelse til en fremtidig ukrainsk stat, som per et vedtak i 1943 i UPAs politiske fløy, OUN (Organisasjonen av ukrainsk nasjonalister).

I juli 1941 deltok militante fra OUN i pogromen i Lviv, sammen med de invaderende tyske troppene, der tusenvis av jøder ble drept. Etter kuppet i 2014, gikk de moderne sympatisørene av Bandera i gang med oppgaven å prøve å rense Ukraina for etniske russere og ‘forrædere’. De paramilitære organisasjonene som spilte en rolle i invasjonen av utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk, prøver ikke å skjule sin ideologiske inspirasjon.

I november 2014, var Ukraina bare ett av tre land, sammen med USA og Canada, som stemte mot et vedtak i FNs generalforsamling «Bekjempelse forherligelse av nazismen, nynazisme og andre praksiser som bidrar til å nøre opp under moderne former for rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og beslektet intoleranse». 115 nasjoner stemte for resolusjonen, 55 avsto. En lignende resolusjon, som fordømte forherligelse av nazismen, ble godkjent av FN i november 2016. Denne gangen stemte 131 nasjoner stemte for, 48 avsto og tre (USA, Ukraina og Palau ) stemte mot. Som bemerket av Jerusalem Post, mange av de blanke stemmene inkluderte EU-landene. (Også Norge avsto.)

Få folk i Vesten er muligens klar over Banderas bakgrunn, men utvilsomt langt færre vet at det faktisk er en Stepan Bandera-museum i London: «Stepan Bandera Museum of the Liberation Struggle i London» er nevnt på nettsiden til Foreningen for ukrainere i Storbritannia.

Å bli nettopp det du forakter

Mens de ærer Bandera, skriker noen patriotiske ukrainere om forbrytelser utført av Sovjetunionen. Likevel, på noen måter, ha de skapt nettopp det de hevder å forakte. I Ukraina etter kuppet, har plakattavler dukket opp. De oppfordrer innbyggerne til å rapportere de som anses for ‘separatister’, som angivelig kan bety alt fra å ikke vise nok patriotisk glød, til kritikk av borgerkrigen. Lovbrytere står ovenfor lange fengselsstraffer, eller verre. Oppmuntring til angivelse av dine medborgere for tankeforbrytelser er omtrent så stalinistisk som det kan bli.

Noen eksempler på disse plakatene (med oversettelser og linker) er gitt her:

QvKryot3UmQ.jpg
En «innenriks» separatist: • spotter nasjonale symboler • venter på at den  «russiske verden» skal komme Straff: 7-12 års fengsel Se, hør – telefon 0 800 501 482 Link: https://pp.vk.me/c622022/v622022579/231dd/QvKryot3UmQ.jpg

 

1428059752_inarticle180be81878
Snakker du okkupantens språk? [Dvs: russisk] Da hjelper du utvilsomt okkupanten! Link: http://www.e-news.su/uploads/posts/2015-04
1445536059_1
Innenriks separatist? Vi kommer for å ta deg! Straff: 7-12 års fengsel Link: http://khersonline.net/uploads/posts/2015-10/1445536059_1.jpg

 

5514126b364a2_14(33).jpg
Hvordan identifiserer du en separatist? [Fra nederst til venstre, med klokka] • Snakker om hvordan livet var bedre før [i Sovjetunionen] • Bærer et Sankt Georgs-bånd [symbol på Russlands seier i andre verdenskrig] • Tror på russiske medier • Mener at makten i Ukraina ble grepet av fascister • Gir Amerika skylden for alt • Bruker følgende vokabular: «Junta», «Maidanitter», «russerne er våre brødre», «Krim er vårt» • Roper at ukrainske gjenger skapte krigen i Donbass Link: http://img.joinfo.ua/i/2015/03/5514126b364a2_14(33).jpg
Selv Internett patruljeres av ivrige ‘patrioter’, klare til å finne sine fiender og fordømme enhver uenig stemme som agenter for Kreml. For et par år siden, publiserte jeg en artikkel med tittelen Ukraina: Krigen mot demokrati. Til min fornøyelse, dukket artikkelen også opp som en kronikk i den London-baserte, pro-Maidan avisen (noen vil kanskje si propagandamaskinen) Kyiv Post.

Mest sannsynlig leste de bare overskriften og var dypt i den vrangforestilling at kuppet ville åpne opp en sti til en EU-lignende demokrati, som ble hindret av en (ennå ikke bevist) ‘russisk invasjon’. Avisen hadde hentet artikkelen fra et annet nettsted uten egentlig å ha lest den. Enten det, eller den nye ‘separatistiske’ lærlingen hadde ennå ikke lært hvordan man bør tenke. Kort tid etterpå, ble Kyiv Post informert om sine «feil» av leserne som publiserte komiske kommentarer. Noen beskyldte meg for å være en betalt Kreml-agent eller trodde at Kiev Post hadde blitt hacket.

Jeg hadde gleden av å få oppmerksomhet fra en høytstående talsmann for amerikanske interesser, Edward Lucas. Han følte min artikkel var «enda verre enn Pilger», noe som jeg tok som et kompliment. Edward Lucas skriver for The Times, Daily Telegraph, Daily Mail, Foreign Policy og Standpoint. Han beskriver seg selv som en «sterk kritiker rømlingen NSA-entreprenøren Edward Snowden» og er også senior visepresident i den Washington baserte tankesmia CEPA, Center for European Policy Analysis.

CEPA beskriver seg selv som «en non-profit tankesmie dedikert til studiet av Sentral- og Øst-Europa, med kontorer i Washington og Warszawa. Vår misjon er å fremme et økonomisk levende, strategisk sikkert og politisk fritt Sentral- og Øst-Europa med nære og varige bånd til USA». Den skryter av at «Gjennom gjennomtenkt analyse og effektive relasjoner, har programmer fra CEPA hjulpet skape en positiv endring i relasjonene mellom USA og regionen – fra å styrke USAs strategiske tilstedeværelse i Polen, Romania og de baltiske statene og lage dialoger mellom industri og styresmakter om ukonvensjonelle energikilder, til å styrke Vestlig solidaritet til støtte for Ukraina».

Mens Lucas kanskje er belønnet for sin innsats i å utvide USAs innflytelse over Øst-Europa, har menneskene på Maidan blitt gitt et helt annen Ukraina enn det de håpet på tilbake i 2013.

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.