Hvem støttet Røde Khmer? (Eller: da Norge hjalp Røde Khmer-terrorister på 1980-tallet)

Kambodsja er en tragedie i tre akter. Andre akt, massemordet under Røde Khmer mellom 1975-79 er god kjent. Første akt, den amerikanske teppebombingen av landet 1969-73, er sånn noenlunde kjent. Nesten helt ukjent er tredje akt, da Kina og vestlige makter – inkludert Norge – pøste inn støtte til Røde Khmer for å hjelpe dem erobre makten tilbake. Denne utrolig kyniske politikken ble gjort etter alle avsløringene om grusomhetene, og de ble gjort under dekke av humanitære organisasjoner. En sammenligning med Syria er nærliggende. Jeg har lagt til en kommentar om Norges rolle (klikk her)

khmer rouge 1.png
‘Sivile’ fra Røde Khmer henter norsk fiskemel. Bildet er fra NRK-dokumentaren (link lengre ned på siden)

av Gregory Elich, 16/10/2014

I fjor sommer ble de tidligere tjenestemennene i Røde Khmer, Khieu Samphan og Nuon Chea, dømt for forbrytelser mot menneskeheten. I den anledning, fikk temaet Røde Khmer sitt styre i Kambodsja 1975-1979, litt oppmerksomhet i vestlige massemedier. Hva media unnlot å nevne var hvordan Røde Khmer ble opprettholdt som en militær og politisk styrke lenge etter at den hadde mistet makten. Det ble eller ikke antydet at, på grunn av vestlig insistering, ville omfanget av domstolens undersøkelser utelukke perioden etter 1979.

Etter å ha tatt makten i Kambodsja i 1975, tømte Røde Khmer hver eneste by og tvang bybefolkningen ut på landsbygda. Nesten alle i Kambodsja ble tvunget inn i arbeidsleirer, der de ble tvunget til å leve under primitive forhold og jobbe tolv timer om dagen med tungt manuelt arbeid. Kambodsjas nye herskere anså byborgere som ideologisk mistenke, de kalte dem «nye mennesker», og sendte mange av dem i døden. De som viste tegn til å ha hatt en utdanning ble myrdet direkte. Etniske minoriteter som Cham og vietnamesere ble systematisk utryddet eller fordrevet.

Avlingene var dårlige, og en stor andel av landets risproduksjon var øremerket for eksportmarkedet. Det var lite mat igjen for de som jobbet med jorda. Den daglige ris-rasjonen var bare 250 til 500 gram, en grovt utilstrekkelig kosthold noen som jobber lange timer med hardt arbeid. Et enormt antall mennesker omkom av underernæring og sult. Alle som i desperasjon plukket opp falne riskorn fra bakken eller plukket ville bær, kunne regne med å bli henrettet. Lastebillass med folk forlot rutinemessig leirene, i retning henrettelsessteder. I alt, var det rundt 150 henrettelses-sentre i Kambodsja, inkludert den beryktede fengselet Tuol Sleng, der mange tusen mennesker ble torturert og drept.

Av en samlet befolkning på i underkant av 8 millioner, er det anslått at 1,7 millioner mennesker døde under Røde Khmer-regimet, av henrettelser, sult og overarbeid. I løpet av sine fire år med makten, oppnådde Røde Khmer en barbarisk rekord, sjelden overgått i historien.

Lederne i Røde Khmer hadde en manisk hat for vietnamesere og brukt betydelig krefter på å prøve å piske opp anti-vietnamesiske følelser. De hevdet Sør-Vietnam var en del av deres territorium. Røde Khmer startet en rekke raid over grenser, der de brente ned landsbyer og massakrere innbyggerne. I alt rundt, mistet rundt 30.000 vietnamesiske sivile livet i disse angrepene.

Ingen nasjon kan i lengden se på drapet på sine borgere av raid fra en nabostat. Det var heller ikke lett å la være å legge merke til det pågående folkemordet i Kambodsja. Den 25. desember 1978, etter at Røde Khmer hadde avslått gjentatte tilbud om å forhandle, slo vietnamesiske væpnede styrker tilbake, i samarbeid FUNSK, kambodsjanske opprørsstyrker. Nivået av hat befolkningen følte for sine herskere var så stort at opprør spredte seg over hele landet. Det tok bare to uker å fordrive Røde Khmer fra makten.

Kampanjen av de vietnamesiske væpnede styrkene og FUNSK var en av historiens store frigjøringer. Men USA og Kina så det ikke på den måten. Begge mislikte Vietnams allianse med Sovjetunionen og søkte en måte å omgjøre de siste utviklingene. USA utenriksminister, Harold Brown, fordømte Vietnam for sin «minor league hegemonism», et angivelig ønske om lokalt hegemoni. Kina sendte soldater inn i Nord-Vietnam for å kjempe en to-ukers krig for å «lære Vietnam en lekse.»

Ifølge journalist Elizabeth Becker, hevdet USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski «at han selv kom på ideen om å overtale Thailand til å samarbeide fullt ut med Kina i arbeidet med å gjenoppbygge Røde Khmer». Brzezinski sa: «Jeg oppfordret kineserne til å støtte Pol Pot. Jeg oppfordret thailenderne til å hjelpe D.K. [Røde Khmer sin eksilregjering; Demokratisk Kampuchea]. Spørsmålet var hvordan å hjelpe det kambodsjanske folket. Pol Pot var en vederstyggelighet. Vi kunne aldri støtte ham, men Kina kunne.»

Men i virkeligheten, gikk USAs mye lengre enn bare å oppmuntre andre til å gjenoppbygge Røde Khmer.

khmer rouge3.png
Røde Khmer i grenseområdet, cirka 1995

I nabolandet Thailand, dannet Røde Khmer en stor geriljahær, mens den kambodsjanske politikeren Son Sann dannet en hær som skulle bli til slutt kalt Khmer-folkets nasjonale frigjøringsfront (KPNLF). Prins Norodom Sihanouk startet sin egen hær, Armée Nationale Sihanoukiste (ANS).

Ting skjedde også på den politiske fronten. I 1979 brukte USA og Kina sin innflytelse og fikk gjennom en avstemning i FNs generalforsamling. Den bestemte å gi Kambodsjas sete i FN til det avsatte Røde Khmer-regimet. Samtidig ordnet de slik at FN avsluttet granskingen av Røde Khmer sine forbrytelser. Året etter, støttet USA igjen Røde Khmer i FN som den «legitime» representanten for den kambodsjanske folk. Med USAs støtte, ville Kambodsja fortsette å være representert i FN av en diplomat fra Røde Khmer til 1993.

Carter-administrasjonen oppfordret internasjonale hjelpeorganisasjoner til å kutte bistand og hjelp til Vietnam for å ha fjernet Røde Khmer og Pol Pot fra makten. Nesten alle ikke-sosialistiske land svarte med å kutte bistanden til både Vietnam og Kambodsja. USA og dets allierte hadde nok stemmer til å sikre at Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken stoppet lån til Kambodsja og Vietnam. Selv om USA ikke ville gi lisenser til frivillige organisasjoner for å gi hjelp til å lindre sult inne i Kambodsja, ga USA 7 millioner dollar til kambodsjanske flyktninger som holdt til i områder under kontroll av Røde Khmer.

Denne anti-kambodsjanske politikken ville vedvare under Reagan og George HW Bush. I 1985, besøkte USAs utenriksminister George Schulz Thailand. Han advarte diplomater fra landene i området å være forsiktig i å utforme fredsforslag, ellers kunne vietnameserne godta dem. Fire år senere, advarte Bush-administrasjonens tjenestemenn den thailandske regjeringen at det ville «være en pris å betale» hvis den droppet den kambodsjanske geriljabevegelsen for å gjøre forretninger med den kambodsjanske regjeringen. Den thailandske regjeringen ble truet med tap av gunstige handels-privilegier. I 1989, etter UNICEF rapportert at opp til tjue prosent av kambodsjanske barn led av underernæring, planla FNs utviklingsprogram å sende et team til Phnom Penh for å vurdere situasjonen. Arbeidet ble avlyst på grunn av protester fra USA og Japan.

Den kinesiske lederen Deng Xiaoping hadde en urokkelig forkjærlighet for den morderiske Røde Khmer og utstyrte dem for 100 millioner dollar per år. «Jeg forstår ikke hvorfor noen mennesker ønsker å fjerne Pol Pot,» bemerket Deng i 1984. «Det er sant at han har gjort noen feil i fortiden, men nå leder han kampen mot de vietnamesiske angripere.»Noen feil’? Deng var en mester i underdrivelse.

Måten USA ga midler til KPNLF og ANS, hærer alliert med Røde Khmer, var gjennom en arbeidsgruppe bestående av representanter fra USA, Singapore, Thailand og Malaysia. Satellitt-etterretning fra CIA ble gitt. Det samme ble våpen produsert i Singapore og Taiwan, som KPNLF og ANS sto fritt til å selge med fortjeneste.

Ganske ofte, betydde dette at våpnene havnet hos i Røde Khmer. Den thailandske militæret håndterte distribusjonen, og korrupte offiserer solgte en del av forsyningene til høystbydende. I praksis, betydde dette Røde Khmer, som hadde rikelig med ressurser fra sine edelstein-gruver og tømmerhugst, for ikke å nevne sjenerøs finansiering fra utlandet. Tilsvarende ble det anslått at om lag 80 prosent av matvarehjelpen fra Røde Kors og FNs matvarehjelp ment for kambodsjanske flyktninger, ble auksjonert bort.

Amerikanske militære tjenestemenn i Thailand og Okinawa ødela dokumenter for å gjemme salg av ammunisjon av Green Berets til den thailandske militæret, som solgte våpnene på svartebørsen. Tidligere medlem av Green Berets, Bob Finley, oppdaget en våpensending verdt 1 million dollar under en revisjon. Han mente våpnene «uten tvil» var solgt til Røde Khmer. Finley avslørte at tjenestemenn fra den amerikanske ambassaden var klar over salget og hvor våpnene skulle, men begynte å skjule det i stedet for å forsøke å sette en stopper for praksisen. Finley ble beordret av hans overordnete til å ødelegge de inkriminerende bevisen han avdekket i revisjonen.

Den første internasjonale konferansen for å løse konflikten i Kambodsja, fant sted i 1981. Kina og USA ekskluderte demonstrativt Kambodsja fra konferansen, som om den kambodsjanske regjeringen ikke har noen rett til å si noe om fremtiden for sitt folk. Når ASEAN-landene foreslo å avvæpne Røde Khmer, presset amerikanske representanter dem til å forandre sin mening.

Kambodsja og Vietnam ba kontinuerlig om forhandlinger, bare for å bli avvist av Reagan-administrasjonen. Vietnam tilbød seg å trekke tilbake sine styrker i bytte for en slutt på bistand til Røde Khmer, mens Kambodsja tilbød seg å flytte sine styrker bort fra den thailandske grensen hvis Røde Khmer gjorde det samme. Begge tilbudene var aldri aktuelle for Reagan-administrasjonen, og USA støttet FN-resolusjoner som krevde en ensidig fjerning av vietnamesiske styrker fra Kambodsja. Med Kambodsja var fortsatt i de tidlige stadiene av gjenoppbygging fra ødeleggelsene etter Røde Khmer-styret. USAs posisjon var en oppskrift for at Pol Pot skulle komme tilbake til makten.

map-cambodia-khmer-rouge-1980s.jpg
Røde Khmer brukte Thailand som baseområde etter at de ble sparket ut i 1979. Herfra terroriserte de halve landet. Landminer var en spesialitet.

Den offisielle amerikanske posisjonen var at bistanden kun ble levert til styrker som ikke var Røde Khmer. Men den politiske analytikeren Michael Haas rapporterte at en diplomatisk kilde fortalte ham at amerikanske tjenestemenn presset Thailand til å hjelpe både styrker fra Røde Khmer (KR) og de andre styrkene. Årsaken var ikke vanskelig å begripe. Røde Khmer hadde den desidert største geriljahæren, på sitt sterkeste 40.000 soldater. Den var den eneste effektive kampstyrken mot den kambodsjanske regjeringen. De andre styrkene, KPNLF og ANS, var mye mindre og generelt ineffektive (frie syriske armé! o.a). I hovedsak vant de bare noen få seire, gjennom felles operasjoner med Røde Khmer. Hvis USA ønsket å styrte den kambodsjanske regjeringen, var Røde Khmer den eneste styrken i stand til å gjøre det.

Den åpne støtten til Røde Khmer så imidlertid dårlig ut i verdensopinionen. For å gi et fikenblad av respektabilitet, presset Reagan-administrasjonen Son Sann og prins Sihanouk til å bli med Røde Khmer i å danne Koalisjonsregjeringen av Demokratiske Kampuchea (CGDK). Gitt den relative svakheten i KPNLF og ANS, ble denne nye organisasjonen uunngåelig dominert av Røde Khmer. Det var denne koalisjonsregjeringen USA fortsatte å støtte gjennom 1980-årene som representanten for det kambodsjanske folk i FN.

Innen 1985, hadde årlige hemmelige CIA-støtte til de kambodsjanske geriljafraksjonene steget til 12 millioner dollar, og Kongressen stemte for å sende 5 ekstra millioner per år i åpen bistand. Året etter, ble USA Agency for International Development (USAID) tildelt ansvaret for å fordele mye av den åpne støtten. USAID trente ANS og KPNLF i fag som minerydding og pressearbeid. Med McCollum-loven, begynte USAID også å fly inn amerikanske overskuddslagre av ikke-dødelig militære forsyninger til kambodsjanske geriljastyrker i Thailand. Dette nådde et høydepunkt på 13 millioner i 1989. I mellomtiden, begynte det britiske spesialsoldater fra SAS å trene kambodsjanske geriljastyrker basert i Thailand.

All hjelpen som ikke endte opp i hendene på Røde Khmer, tjente dem indirekte. I 1990, hadde ANS, nå omdøpt til Armée Nationale pour Khmer Independent (ANKI), egentlig blitt en underavdeling av Røde Khmer. En CIA-offiser bemerket: «Uansett hvilke suksesser de hadde, spesielt i 1990-1991, skyldtes de nesten utelukkende at Røde Khmer ga de virkelige musklene. ANKI var for det meste bare en fasade for disse operasjonene.»

khmer roughe 2.png
Fiskemel er meget proteinrik, godt for muskelbygging.

I 1989, hadde Kambodsja kommet seg på beina og bygget opp sin hær til et punkt der Vietnam kunngjorde at det ville trekke seg tilbake innen 30. september. I den sammenheng, sa Frankrike seg enig med prins Sihanouk sitt forslag om å innkalle til en fredskonferanse i Paris.

Prins Sihanouk var ikke en helt uavhengig aktør. På den første dagen av Paris-konferansen, sa Sihanouk: «Jeg er fleksibel, men Røde Khmer vil at jeg også skal være tøff. Så, jeg må være tøff.» På konferansen, argumenterte Sihanouk for en koalisjonsregjering med fire parter, der geriljastyrkene som holdt svært lite territorium vil bli gitt tre fjerdedeler av makten, mens den kambodsjanske regjeringen ville bli redusert til en mindre rolle. Den kambodsjanske regjeringens delegasjon var overrasket av Sihanouk sin hardere posisjon i forhold til tidligere samtaler. Sihanouk hevdet at han måtte bøye seg for sine regjeringspartnere, samt at mange i hans organisasjon støttet Røde Khmer sin posisjon. En gang, da Sihanouk feilaktig trodde mikrofonen var slått av, ble han hørt be Røde Khmer sin representant, Khieu Samphan, om tillatelse til å komme med en uttalelse.

Den kambodsjanske regjeringen og vietnamesiske delegasjonen la stor vekt på et mål om å sikre at tiden med folkemord ikke ville komme tilbake som et vesentlig element for frie valg. Kineserne og delegasjonene fra den kambodsjanske geriljahæren insisterte på at historien om Røde Khmer sine år ved makten «ikke passet den juridiske definisjonen av folkemord.» USA, Storbritannia, Frankrike og Japan var enige, og sendte en endring for å slette referansen til folkemord fra det foreslåtte dokumentet.

Gitt at delegasjonen av prins Sihanouk og Son Sann, godtok de fundamentalistiske posisjonene av Røde Khmer, var det ingen merkbar fremgang på konferansen. Michael Haas deltok på konferansen med et pressebevis, og bemerket at linjene mellom Røde Khmer og Sihanouk delegasjoner var så uklare at Sihanouk-folkene svarte telefonen når han ringte Røde Khmer-delegasjonen.

Mens de kambodsjanske regjeringen og vietnamesiske delegasjoner gjorde en rekke innrømmelser, holdt Sihanouk og Røde Khmer på sitt. Den amerikanske diplomaten David Lambertson snakket med Le Mai, den vietnamesiske ambassadøren til Thailand, og oppfordret ham til å presse den kambodsjanske statsministeren Hun Sen til å godta en avtale med fire parter, som ville bringe Røde Khmer til makten. Le påpekte at Kambodsja var et selvstendig land, og det vil være opp til de kambodsjanske partene til å bestemme sin egen fremtid.

Folk fra Vesten som var nær den kambodsjanske regjeringsdelegasjonen, ga en melding til en amerikansk delegat. Den sa at hvis USA ville foreslå å utelukke Røde Khmer fra en midlertidig regjering, ville Sihanouk og hans ikke-KR partnere si seg enige i det. Forslaget måtte bli sett som om det kom fra en supermakt for å overstyre den indre motstanden. USA overså forslaget, og konferansen ble avsluttet uten enighet.

I et intervju med en vestlig ambassadør om den amerikanske rollen i konferansen, sa Haas at en tjenestemann beskrev den amerikanske posisjonen med en lang foss av adjektiver, inkludert ‘lav’ ‘ondskapsfull’ og ‘ekkel’. Den amerikanske delegasjonen forventet at alle innrømmelsene skulle foretas av den kambodsjanske regjeringen og vietnameserne, og ingen av deres motstandere. USA hadde et eneste mål – å fordømme Vietnam. Det var meningen til mange ikke-vestlige delegater at USA bevisst undergravde konferansen. Ifølge en vestlig diplomat, «fikk Røde Khmer USA og vestlige land til å blokkere et vietnamesisk forsøk på å isolere dem.»

Ett år etter sammenbruddet av fredskonferansen i Paris, reiste Thailands statsminister Chatichai Choonhavan til Washington og møtte USA president Bush. Chatichai oppfordret Bush til å legge press på Kina for å redusere bistanden til Pol Pot. Bush nektet, og svarte at han støttet en omfattende løsning som inkluderte Røde Khmer.

Etter tilbaketrekkingen av vietnamesiske styrker fra Kambodsja, fortsatte Kina å sende våpen til Røde Khmer. Flyten av amerikanske forsyninger til KPNLF og ANKI fortsatte med uforminsket styrke. Faktisk, nivået på bistanden økte. Røde Khmer koordinerte taktiske operasjoner med KPNLF og ANKI, der de stolte på CIAs satellittbilder av kambodsjanske stillinger. Det var USAs oppfatning at med vietnamesiske styrker ute av bildet, ville regjeringen i Kambodsja snart falle. Mer bistand måtte sendes til geriljaen for å fremskynde dette resultatet.

Under Trading with the Enemy Act, påla USA en økonomisk blokade av Kambodsja og presset vesteuropeiske land til å kutte handelsforbindelser. I 1989 ble østeuropeiske land som i lang tid hadde vært handelspartnere med Kambodsja, varslet at de ikke ville få lov til å bli med i IMF og Verdensbanken med mindre de kuttet bistanden til Kambodsja.

På 1980-tallet ble midler fra FNs utviklingsprogram som var øremerket til Kambodsja, satt på vent. FNs hjelp gikk i stedet til Røde Khmer-leirer i Thailand. I sin studie av kambodsjansk nødhjelp, rapporterte Roger Brown og Linda Mason, «USAs styresmakter, som finansierte det meste av hjelpearbeidet på grensen, insisterte på at Røde Khmer skulle bli forsynt med mat. Da World Relief begynte å presse gjennom sitt forslag om hjelp til Røde Khmer, ønsket USA det samme, men bak kulissene … foretrakk USA at operasjonen med Røde Khmer burde nyte godt av troverdigheten av en internasjonalt kjent hjelpeorganisasjon.»

I 1991, på en annen konferanse i Paris, ble en avtale inngått. Den brakte styrkene som ikke var Røde Khmer inn på den kambodsjanske politiske scenen. Det var ikke før 1999 at Røde Khmer var eliminert som en kampstyrke. I det første nasjonale valget etter fredsavtalen, så USA bort fra bestemmelsen om at alle nasjoner skulle skape «et nøytralt politisk miljø», og finansierte Røde Khmer sine tidligere partnere med 5 millioner dollar.

Røde Khmer som organisasjon er borte nå. Den kan ikke lenger spre død og ødeleggelse, og kan heller ikke lenger brukes av eksterne krefter til å fremme sine geopolitiske mål. Mot voldsom motstand, klarte regjeringen i Kambodsja å få nasjonen på fote. Støtten til Røde Khmer er en av de mer slående eksempler på kynismen som ligger til grunn den imperialistiske tenkemåten , der andres liv blir ofret på alteret av geopolitiske interesser. Denne filosofien er fortsatt absolutt i live i dag.

Norge har gitt forsyninger til terrorister før – for å hjelpe Røde Khmer tilbake til makten

Da jeg puslet med oversettelsen her, kom jeg til å tenke på noe jeg husket vagt fra lenge siden: Norge var jo også involvert på grensen Kambodsja/Thailand. 1979 anerkjente USA Røde Khmer som den fortsatte legitime myndigheten i Kambodsja.

Etter amerikansk anmodning, fortsatte samtlige vestlige land, inkludert Norge, å anerkjenne Røde Khmer. Stortinget, fra AP til FrP, var samlet i denne kyniske poltikken,med unntak av SV.

Tenk på det neste gang Aftenposten fordømmer enkelte ML-ere. AP og de borgerlige støttet Røde Khmer av ytterst kyniske årsaker i mange år etter at grusomhetene kom for dagen. Denne matforsyningen var en langt mer effektiv støtte en enkeltpersoner som tok noen bilder med Pot Pot. I mange år ble mennesker drept i terrorist-angrep fordi Røde Khmer-soldater fikk norske proteiner.

En rask googling og jeg fant dette programmet fra NRK. Datoen er desember 1980. Røde Khmer var styrtet for ganske nøyaktig ett år siden:

https://tv.nrk.no/program/frep44009880/hvor-ble-pengene-av#

Dokumentaren fra NRK gir et fascinerende antydning av hva som skjer. Det dreier seg om resultatene av den norske innsamlingsaksjonen 1979, som gikk til Norsk Folkehjelp.

Grensen mellom nødhjelp og militærhjelp er hårfin i dette tilfellet. Programmet har en del løse tråder som journalisten aldri forklarer. Hvorfor ser Vietnam seg nødt til å angripe inn i Thailand? Hvorfor driver sykehusene Norge betaler for å gi hjelp til «folk med skuddskader og fra eksplosjoner» (8 min)?

Den beste biten er etter 18 min 30s:

«Bare noen hundre meter fra den thailandske hovedvei befinner vi oss i en Røde Khmer-leir, hvor det plutselig dukker opp unge kvinner som skal hente fiskemelet. Etter avtale, skal maten nemlig gå til barn, kvinner, og ikke soldater. At leieren er en militær Røde Khmer-leir er det ingen tvil om, men soldater og menn som henter mat, får vi ikke filme. At maten også går til soldater, er det heller ingen tvil om. Men, det ser en mellom fingrene med. For før soldatene får mat, får kvinner og barn mat.»

Her er det påstander og bortforklaringer av hva som faktisk skjer «før soldatene får mat, får kvinner og barn mat,» høres ut som noe som kunne vært sagt om forsyningene gitt til syriske opprørere.

Jeg ble sittende og se hele programmet. Som et apropos:. Denne bloggen har nevnt før hvordan CIA bruker media som dekke for sine aktiviteter. Dennis Gray fra Associated Press er intervjuet (48 min). Jeg tok en rask kikk på biografien hans. Det formelig oser av et slikt skalkeskjul. «In Vietnam, Gray was with a military intelligence unit which saw duty in I-Corps, the Central Highlands, Saigon, and the Cambodian border», han fikk angivelig sin først jobb direkte hos AP, osv.

Jeg vet ikke hvor klar NRK var over dette da de valgte å intervjue ham. Uansett, han klager kryptisk over «biased reporting» – antagelig journalister som skrev sannheten.

Her er min skisse av hvordan systemet for nødhjelp for politiske formål fungerer:

Strateger i Washington, som Brzezinski eller Kissinger, tenker hardt og kommer fram til at Røde Khmer er en utmerket stråmann for å sørge for at Vietnam setter seg fast i en militær hengemyr. Men en åpen støtte til ekstremistene er egentlig pinlig, ikke bare massemordene, men også ordet ‘røde’ er vanskelig å selge til verden, siden det visstnok er en kald krig på gang, så det hele må kamufleres. En omfattende støtteaksjon planlegges i CIA. Denne aksjonen har også behov for store mengder sivilt utstyr. De fleste vestlige maktene tør ikke gi militær hjelp. Kun Thatcher stiller opp med dette. Britiske SAS begynner å trene Røde Khmer til bedre kjempere.

Washington sender kabler til sine ambassadører i Vest-Europa. Disse foreslår for vest-europeiske regjeringer: ‘Hadde det ikke vært flott med en humanitær innsats for flyktninger fra Kambodsja. En fantastisk PR-seier i den kalde krigen’. (Det er ikke for ingenting at Haakon Lie var en forkjemper for u-hjelp!). ‘Vietnamkrigen var jo så upopulær i befolkningen. Nå kan denne tankegangen snus på hodet, Vietnam er ‘the bad guy’. Samtidig gir vi hjelp til styrker som er mot Sovjetblokken. At store deler av denne hjelpen ender opp hos massemordere, vil vår hjelpsomme presse diskret unnlate å skrive om’.

Små ‘fredsnasjoner’ trenger selvsagt ikke utføre det skitneste arbeidet (opplæring i terrorisme: det har CIA og SAS uovertruffen ekspertise i), men for å føre krig, er mat og medisinsk stell uunnværlig. Som ordtaket sier «Uten mat og drikke duger helten ikke!» Her kan små land vise hvor verdifulle de er. Dessuten gir deltagelsen av ‘fredselskende nasjoner’ en moralsk tyngde til prosjektet.

Selvsagt, idag er dette ikke godt nok. Etter den kalde krigens slutt, må man i tillegg vise sin lojalitet gjennom å trene ‘moderate opprørere’ og tilby ekspedisjonsstyrker for invasjoner.


Selve artikkelen er fra:

http://www.counterpunch.org/2014/10/16/who-supported-the-khmer-rouge/

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.