Beklager, beklager ikke: Verken media eller eierne kommer til å endre seg

 

 

okonomene-strever

av Jason Hirthler

Den venstreorienterte kjetteren og populære religionens svøpe, Christopher Hitchens, skrev i sin fantastiske kritikk av Bill Clinton, «Ingen igjen til å lyge for», at selve essensen av amerikansk politikk er «elitismens manipulering av populisme.»

Dessverre fungerte ikke denne taktikken så godt for Clinton i november, siden den spottede populisten fikk det siste irrasjonelle, rasistiske, mannssjåvinistiske, ufornuftige og barbariske ordet i saken (i henhold til en samlet liberal mening).

Men uttalelsen høres fremdeles sann ut. Dette er jo tross alt jobbeskrivelsen for de store mediebedriftene. Som Glenn Greenwald i The Intercept sier, «den høyeste religionen for USAs pressekorps er ærbødighet for makt.» Sitt presteskap er en blanding av anonyme kilder; sin katekisme er krig; krig for alltid. Og så, de vulgære spissborgerne, som tåpelig foretrekker fredelige forbindelser mellom land, fast arbeid og gratis helsetjenester i stedet for kriger som bare tjener krigsprofitører. Derfor må de villedes i det uendelige.

Ikke forvent deg at dette skal endre seg i kjølvannet av den selvopptatte pressens historiske feilslutninger om valget – til tross for sporadisk selvkritikk og løfter å forandre sin tilnærming. Dette er mest fordi 90 prosent av media eies og drives av seks konglomerater som har liten interesse i å endre systemet som gavner dem selv, eller i å endre de redaksjonelle fortellingene som støtter systemet.

Og mest sannsynlig, som Barack Obama og fru forsvarsminister, fordi mediene mener Trumps velgere er «en samling stakkarslige,» som er for uvitende til å forstå hvorfor Hillary var det riktige valget, og alltid vil fortsette å være uvitende.

Tross alt, har disse mainstream-folkene lykkelig skjult det nyliberale plyndringen av den amerikanske økonomien i flere tiår. De er så fjernt fra virkeligheten til det store flertallet av befolkningen, at det sannsynligvis virker uvirkelig for dem. Men nå, har forståsegpåere u-ironisk fortalt oss at vi lever i en post-faktisk æra. Selv om media har produsert ulogisk propaganda i lang tid nå.

Husker du tidlige på nittitallet, da media startet en personkult av direktører som Jack Welch, som ble feiret for å sende tusenvis av industrijobber til fabrikk-ghettoer i India? Kaptein Jack visste hvordan man skulle få ting gjort, ikke sant? Eller hvem kan glemme – eller unnlate å huske – utallige ledere fra Thomas Friedman i New York Times som forteller amerikanske arbeidere at de bør følge med i tiden og lære å konkurrere i en global økonomi.

Du husker sikkert det typiske salgs-pratet for frihandel: Si farvel, kamerater, til en behagelig livsstil og en fulltidsjobb i industrien med ekstravagante frynsegoder og en lønn å leve av; Nå må du kjempe med nebb og klør for en luselønn mot flere milliarder proletariske ungdommer med null lønnsforventninger og ingen kunnskap om HMS; spar meg dine trette klager og hiv innpå litt smertestillende piller, kamerat; få litt omskolering på nærmeste overbefolkete arbeideledighetskontor (dobbel dose piller før du drar dit); og deretter bli begeistret over dine nye jobb med å tømme bekken på den nærliggende sykehusene for småpenger, betalt i dollar som man får kjøpt mindre og mindre for; og ikke glem å feire globaliseringen på uavhengighetsdagen 4. juli. Man kan se Thomas lene seg tilbake i skinnstolen for å lese om igjen hans 1100 ord vakre prosastykke mens han kjærlig stryker sin Pulitzerpris for god journalistikk.

Deretter kan du spole frem til i høst, og være vitne til at mainstream media bruker hele 2016 på å stemple alle Trumps velgere som hvite rasistiske fremmedhatere, samlet rundt sine våpenskap i innlandsstatene.. [..]

Fortsatt selgere av krig samt at de sørger for demonisering av dissens

Til tross for litt interessant navlebeskuing om identitetspolitikk og fattige hvite, fortsatte media å gå glipp av sammenhengen mellom arbeiderklassens sinne og den herskende klassens imperialisme. Førstnevnte blir gjort fattigere av det sistnevnte. Utgifter til krig betyr vanligvis mindre penger for resten av samfunnet. Og media har gjort det tyngste arbeidet i å gjøre begge deler mulig, hovedsakelig ved å rettferdiggjøre nesten alle imperialistiske kriger som en humanitær nødvendighet og gjøre arbeiderklassen usynlig i det amerikanske samfunnet (unntatt når stereotypier av dem som analfabeter; trangsynte, gammeldagse flokkdyr som Friedman hjertelig råder til bare å godta det hele.

Media forstår ikke folkets fordøyelsesproblemer med den harske politiske kosten arbeiderklassen har blitt foret med i årevis. Så hva gjør establishment-media? De fortsetter å selge imperialismen, i stor grad ved å spre feilinformasjon om Syria og øke intensiteten av den russiske trusselen med injurierende påstander.

Dette er viktig, fordi, bortsett fra den vedvarende mediestøtten, ville støtten for imperialistiske kriger kollapse. Ingen krig for imperiet kan opprettholdes hvis det finnes en fri presse. Den syriske krigen, eller i det minste vår rolle i den, kunne har vært avsluttet for lenge siden hvis media hadde gjort jobben sin og utfordret Det hvite hus på så utrolig mange fronter.

De kunne ha, og kan fortsatt gjøre det hvis de ville, påpeke hvordan Assad-regjeringens avvisning av en oljerørledning fra Quatar, fant sted umiddelbart forut utbruddet av voldelige ‘protesterer’ i det østlige Syria.

Herr president, var dette bare en tilfeldighet, eller var denne rørledningen ryggraden i vår plan for å løsrive Europa fra russisk energi og ødelegge den russiske økonomien? De kunne ha spurt president Obama hvorfor CIA bevæpnet, trente og finansierte intolerante jihadistiske terrorister i Jordan.

Hva var Sankt Augustin sin begrunnelse for dette, herr president? (Dette ble da sikkert diskutert da Obama og CIA-sjef John Brennan hjertelig utforsket Augustin sine teorier om rettferdig krig, på «terror-tirsdager,» før de pløyde gjennom «drone-drapslisten».)

De kan ha bedt utenriksminister John Kerry om svertekampanjen mot Assad virkelig var nødvendig. Eller om utenriksdepartementet forventet at noen skulle tro stråmenn-informanter som «Caesar» på deres ord, gitt erfaringene med «Curveball» i Irak-krigen.

De kunne også ha spurt presidenten hvorfor han nesten bombet Damaskus basert på en håndfull YouTube-videoer som i all hast ble til en to-siders rapport fra Kerry sine flittige lemen i utenriksdepartementet. Slike spørsmål hørte vi aldri.

Gitt deres uvilje mot å gjøre jobben sin, forsetter de imperiale løgnene. The New York Times begynte en fersk artikkel dermed «Siden den syriske regjeringen gjorde store territoriale gevinster i Aleppo mandag, og sendte opprørere på retrett og tusenvis av mennesker på flukt for livet, begynner president Bashar al-Assad å se ut som om han kan overleve…»

Dette er en ganske nøytral åpning bortsett fra det forskjønnende ordet «opprører» og de iøynefallende ordene, «… tusenvis av mennesker på flukt for livet», De er ordene som blir sittende hos en som skumleser overskriftene over en kopp kaffe. Kanskje leseren også hadde hørt i forbifarten FN-ambassadør Samantha Power sitt dramatiske ramaskrik over de stadige krigsforbrytelsene i Øst-Aleppo, som ytterligere farger hans eller hennes syn på den onde øyelegen i Damaskus.

Utenfor mainstream, har alternative nyhetsleverandører – kjent som ‘russiske propagandister’ i mainstream media – kalt dette et velkomment nederlag av en NATO-støttet terroristhær, og legger til at tusenvis flykter «inn i armene på den syriske hæren.» De rømmer års innesperring i hendene på vestlige leiesoldat-jihadister. Mens «inn i armene på den syriske hæren» er et noe tvilsomt uttrykk, synes resten som en nøyaktig beskrivelse.

Og i stedet for å innrømme de virkelige årsakene til at de ble knust på valgdagen, bestemte mainstream media seg for at det var de onde alternative mediene som tvang velgerne til å velge feil kandidat. De krøp sammen i en redaksjonell konklave i Washington Post, og dukket opp med en lang liste over nettsteder med «falske nyheter» og en gigantisk konspirasjonsteori om den sjofle alt-seende Vladimir Putin som ødelegger den demokratiske prosessen fra sin pavestol i Kreml.

Heldigvis behandlet mange på venstresiden avisens skammelig trolling med godt fortjent forakt. For en mainstream-presse som jevnlig sverter venstreorienterte som ‘konspirasjonsteoretikere’, overgår deres russiske propaganda-teori de fleste konspirasjoner de rakker ned på. Journalister med sunn fornuft som Glenn Greenwald, John Pilger, Dave Lindorff, og utenrikspolitiske realister som Ron Paul, har sett gjennom dette spinkle jukseriet.

Likevel tonedøv på toppen

Men det er lite sannsynlig noen i maktens sfærer vil endre kurs. Den amerikanske kongressen gir fullmakter til amerikanske etterretnings-operasjoner. Ved siste opptelling inkludert dette 17 slike ‘operasjoner’. Kongressen har besluttet å starte en ny etat «rettet mot å hindre hemmelig russisk politisk innblanding rundt om i verden.» Så det virker som om, hvis forsøket skulle dø i pressen, vil en eller annen McCarthy-lignende svarteliste dukke opp igjen på myndighets-nivå.

Til tross for sin interesse i å unngå krig med Russland, er Donald Trump travelt opptatt med å stappe hans regjering full med folk fra Wall Street og militære hauker. Dette er et oppmuntrende tegn for hovedstaden. Kanskje milliardær-«outsideren» ikke vil prøve noe som kan rokke ved de nyliberale elitene, som har sin egen komfort og sin egen evigvarende berikelse som landets høyeste oppgave.

Presidentrådgiver Steve Bannon sitt infrastrukturprosjekt i milliardklassen synes stadig mer marginalisert. Sjansen er Trumps hvite hus kan avverge krig med Russland, men vil øke hastigheten av gjennomføringen av de nyliberale ordninger, som begge partiene støtter.

I et fantastisk eksempel på at en hel styresmakt tror sine egne absurditeter, vedtok EU-parlamentet en latterlig «resolusjon» for å bekjempe en ikke-eksisterende verdensomspennende konspirasjon fra Moskva. Dette pergamentet bør limes til EUs gravstein (og selve liket begravd med et par euro for å tildekke øynene og en kopi av Don Quijote under armen).

Den nyliberale dominobrikkene fortsette å falle over hele det europeiske kontinentet, Det uvitende establishmentet resirkulerer sine udugelige vrangforestillinger om deregulering, privatisering, og nøysomhet til skeptiske befolkninger.

Til tross for Brexit-overraskelsen, foreslo Italias statsminister Matteo Renzi, kanskje i den tro at han kunne greie å vinne med sitt ungdommelige utseende og tiltalende veltalenhet, en folkeavstemning for å «kutte det italienske senatets makt for å få fart på lovgivningen.»

Hvorfor ville noen nyliberal elitist selv foreslå en folkeavstemning etter Brexit? Spesielt en som er et farseaktig knep for å redusere demokratiet ved å skape samme type raske lovgivende muligheter perfeksjonert av de tvetungede Bill Clinton og Barack Obama. Husk hvordan de brukes en raskere lovgivende prosess for skynde gjennom ondartede investoravtaler forbi nysgjerrige offentlige øyne før lukten av råte slapp ut i rommet.

Renzi ønsket å endre grunnloven for å redusere antallet representanter med to tredjedeler. Renzi ga sin oppsigelse med umiddelbar virkning sent sist mandag. Både EU og USAs forsøk var forsøk på å gjennomføre politikk gjennom tankekontroll.

Mer enn noe annet, forteller de oss at hvis pressen ikke har lært sin lekse, så har heller ikke den herskende klassen gjort det.

Tom for ideer og tiden er ute

Så, en måned fra det verdenshistoriske opprøret som ga elitene et anfall av apopleksi, er tingenes tilstand mye de samme. Mediene er uforbederlige og trassige, ute av stand til å skille seg fra makt-tilbedelse. Donald Trump blir forsiktig guidet inn i armene på comprador-eliten med hver fest på hans restaurant Jean-Georges i Trump Tower. Ropene fra de uten stemme er ennå ikke hørbar i frihetens land. Det virker som krig, kapitalisme, og ulikhet fortsatt hersker ubestridt.

Men du må spørre deg selv, er den amerikanske establishmentet tom for ideer? Kjører imperiet på de siste dråpene bensin? Hysteriet produsert av YouTube-bølgen av halshogging-videoer utført av svartkledde, sverdsvingende jihadister langt inne i ørkenen, kunne ikke vare evig. I stedet har Washington og dens media-lakeier gravd dypt i arkivet etter motbydelige fiender som de kan skremme befolkningen med. Den må holdes våken og skremt.

De mangler nye ideer, de finner ikke noen nye fiender, og kyklopene er ikke villige til å se seg selv i speilet. Så Washington har gjenoppvekket den kalde krigen og driver aktivt med å gjenopplive McCarthy-tiden. De fleste av oss hadde håpet at disse to miserable epokene i vår historie hadde blitt gravlagt for alltid. Men gitt vår tiårige besettelse med zombier, er det ingen overraskelse at eliten spent gjenoppvekker disse råtne kadavrene.

Men hva vil det si om vår såkalte ledelse når de sklir inn nostalgi for fortiden når de møter ruinene av deres moderne ideologi? At nyliberalismen har nådd toppen og akselererer mot sitt forsmedelige endelikt? Tross alt, historien gjentas som farse, for å omskrive Marx. Tragedien med navn nyliberalisme kulminerte i 2008.

Kanskje spørsmålet er om venstresida, som er så uorganisert, kan lime seg sammen lenge nok til å tilby en ny visjon som ikke fremmedgjøre små-kapitalistene eller de trofaste sosialistene, men som forkaster den utmattede trosbekjennelsen av markedsledet globalisering og dens ‘humanitære’ følgesvenner, som så godt som alle endelig har gjennomskuet. Duopolet av de to partiene og sine medieundersåtter vil utvilsomt fortsette å selge slike fiksjoner, men de er såret og snubler. De langer ut i alle retninger; en villmann-ideologi avslørt av sinte velgerne. Vi bør fremskynde dens død. Like for like. For hver navngitt kilde, bør vi legge ved en bevisbyrde.. Og for hver falske trosbekjennelse, en tiltale.


http://www.counterpunch.org/2016/12/16/sorry-not-sorry-neither-the-media-nor-their-owners-are-going-to-change/

med noen små stilistiske kutt

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.