Pengefondets Christine Lagarde slipper billig unna

christine lagarde.jpg

Av Alex Lantier

Christine Lagarde, finansminister under forrige franske president Nicolas Sarkozy, leder nå Det internasjonale pengefondet (IMF). Hun ble mandag denne uka dømt for uaktsomhet i en langvarig korrupsjonssak som involverer store statlige utbetalinger til forretningsmannen Bernard Tapie.

Ifølge domstolens (CJR) avgjørelse, hadde Lagarde «personlig engasjert seg i beslutningen om ikke å begynne noen appeller, mot betaling.» Likevel ga domstolen ingen straff for Lagarde for å ha unnlatt å gjennomføre due diligence og forsvare skattebetalernes interesser. Tapie prøvde å få fatt i 405 millioner euro i utbetalinger fra statlige midler i 2008.

Tapie er en finanshai som har spesialisert seg på fiendlige oppkjøp. Han var en av Sosialistpartiets president François Mitterrand sine favoritter på 1980- og 1990-tallet. Han skiftet parti, og støttet Sarkozy, den vinnende konservative kandidaten, i presidentvalget i 2007.

Tapie hevdet at han ble svindlet i 1994 av et statlig eid gren av banken Crédit Lyonnais. Dette ble gjort av Société de Banque Occidentale da han solgte Adidas, selskapet som produserer treningstøy. Mens en annen gruppe private investorer, inkludert Robert Louis-Dreyfus, tilsynelatende tjente på salget, krevde Tapie kompensasjon fra staten. Mens han mottok utbetalingen etter valget av Sarkozy, avgjorde en dom av appelldomstolen i Paris i fjor at betalingen var ulovlig og at Tapie måtte betale tilbake midlene til staten.

I går kveld i Washington, trakk Det internasjonale Pengefondet på skuldrene over dommen mot Lagarde og beholdt henne som administrerende direktør. «I denne sammenheng, bekrefter hovedstyret sin fulle tillit til den administrerende direktørens evne til å fortsette å effektivt utføre sine plikter,» erklærte IMFs styre i en uttalelse. «Hovedstyret ser frem til å fortsette å jobbe med den daglig lederen for å løse de vanskelige utfordringene i den globale økonomien.»

Dommen understreker at loven ikke gjelder for ledende tjenestemenn, som Lagarde, i de ledende imperialistiske maktene i Nord-Amerika og Europa. Dette er også i skarp kontrast med fjerningen av Strauss-Kahn i 2011, midt i en oppdiktet sex-skandale som involverte et stuepike på et hotell i New York. Denne tvilsomme historien ble nøret opp under av amerikanske tjenestemenn og Sarkozy-administrasjonen.

Til tross for den massive bedrageriet av det offentlige som denne Tapie-Crédit Lyonnais skandalen dreier seg om, støttet rettsvesenet og Frankrikes nåværende sosialistiske regjering Lagarde. Dette er først og fremst på grunn av den enorme makten utøvet av Lagarde. Hun er tidligere forretningsadvokat i Chicago og har fungert som leder for IMF siden Dominique Strauss-Kahn trakk seg i 2011.

Bemerkelsesverdig er at Jean-Claude Marin, som er anklager, tok avstand fra sin egen sak mot Lagarde. Han sa at «deler av bevisene som er nødvendig for å rettferdiggjøre en straffereaksjon… [hadde] ikke blitt skapt til veie.» Han la til: «Rettsaken har ikke greid å underbygge beskyldningen, som er svak, eller til og med bare påstander».

Under rettssaken, insistert Lagarde på sin uskyld, basert på absurde påstander om at, til tross for hennes finansielle kompetanse, hun hadde blitt manipulert av lavere tjenestemenn og ikke klart å forstå hvordan det franske finansdepartementet fungerer. Hun hevdet også at hun ikke hadde sett 22 notater sendt til henne fra finansdepartementet angående Tapie-Crédit Lyonnais-affæren, eller avsløringer om skandalen i den satiriske ukeavisen Canard Enchaîné.

Lagarde sitt forsvar klarte åpenbart ikke å overbevise dommere, som avsa en kjennelse mot Lagarde, til tross for statsadvokatens påstand. På et tidspunkt, sa hoveddommer Martine Ract Madoux spydig, «Du sa at du ikke har lest disse notatene, at du oppdaget dem senere. Du må ha blitt ulykkelig da du leste dem.»

«En finansminister er ofte ulykkelig,» svarte Lagarde.

Hun gadd ikke engang å vente i Paris for dommen å bli avsagt, men forlot etter å ha vitnet for å dra tilbake til Pengefondets hovedkvarter i Washington.

Ved å unnlate å ilegge noen straff til tross for å ha dømt Lagarde, har domstolen bøyd seg for bredt politisk press fra tjenestemenn og pressen fra hele Europa, som ønsket å beholde henne i stillingen som leder for Pengefondet. Stillingen er tradisjonelt besatt av en europeer, og ofte av en franskmann.

Les også: For å bli leder av Det internasjonale pengefondet må man være kriminell

Etter dommen mot Lagarde, hyllet Frankrikes sosialistiske regjering Lagarde og innsats. «Christine Lagarde har [utført] sin stilling i Pengefondet med utmerkelse, og regjeringen har fortsatt full tillit til hennes evne til å oppfylle sine plikter,» sa finansminister Michel Sapin.

I en lederartikkel, sa Financial Times: «Det siste IMF nå trenger er et vakuum i toppledelsen. Det er en stadig debatt om prosessen som brukes for å utnevne den administrerende direktøren – og begrunnet harme blant voksende markeder over konvensjonen der stillingen er gitt til en europeer. … Dette er ikke tiden til å løse slike spørsmål. Den greske redningspakken er i en vanskelig fase. Valget av Donald Trump stiller mye bredere spørsmål om fremtiden for de internasjonale finansinstitusjonene.»

Analysen fra The Financial Times peker på noen av de enorme økonomiske, politiske og geostrategiske innsatsene som er involvert i utvelgelsen av Pengefondets administrerende direktør. Det er et USA- og EU-ledet organ som har grepet inn i flere tiår for å pålegge en dyp nøysomhetspolitikk mot arbeidere. Fondet omstrukturerer økonomier som er i finanskriser, i finanskapitalens interesser. Slik spiller det en viktig rolle i de strategiske beslutningene av verdens-imperialismen.

Dette har vært hjertet av den stadig bitrere splittelsen mellom de europeiske maktene, så vel som med USA, over de økonomiske betingelsene for redningspakker og gjeldsreduksjon for Hellas, samt over hele Sør-Europa.

USAs påtroppende president Donald Trump har gitt signaler om at han vil føre en aggressiv økonomisk nasjonalistisk linje mot Kina når han blir innviet neste måned. Dette gjør Lagarde sin stilling spesielt nå stadig viktigere. Den økonomiske tyngden av Kina og mer generelt av Asia, har økt enormt de siste 15 årene. Det har ført til harde kamper over fordelingen av innflytelse mellom ulike land innen IMF, og krav til at asiatiske land skal få innvilget større makt.

Allerede i 2014, krevde kinesiske tjenestemenn at Washington skulle oppfylle sine løfter om å «forbedre stemmen og representasjonen av utviklende land i IMF.»

I et strategidokument fra oktober 2015, skrev tjenestemenn i Fondet at konflikter om internasjonal innflytelse internt, gjenspeiler det faktum at verdens-kapitalismen er «på randen av en epokegjørende endring i form av økonomisk makt, av en type som vi ikke har vært vitne til i det siste 200-250 årene.»

I perioden mellom stiftelsen av IMF etter andre verdenskrig og år 2000, skrev de: «Andelen til [avanserte økonomier] i den globale GDP, var rundt 60-70 prosent … Tempoet i endringen siden år 2000 har imidlertid akselerert. Tyngdepunktet av økonomisk vekt skifter raskt fra Nord-Atlanteren til Asia, etter mer enn 200 år. Det er denne dramatiske utviklingen, som vist de siste 15 årene, som er drivstoff den nåværende kraftige debatten. Med forventningen om en slik endring vil akselerere videre over minst de neste par tiårene, må endringer i den globale økonomiske styringen være mer omfattende enn dagens gradvise endring så for seg.»

Under disse nervøse internasjonale forholdene, har de franske domstolene grepet inn for å la Lagarde slippe unna og beholde dagens lederskap ved makten.


http://www.wsws.org/en/articles/2016/12/20/laga-d20.html

Videre lesing : Bulgaria i den nyliberale fellen.

Advertisements